I forbindelse med at flere venner stolt legger ut bilder av avkommet i etterkant av den store dagen, begynte jeg å tenke på da eldsteklonen ble konfirmert for snart 10 år siden. Et dypdykk i arkivet avslører følgende betraktninger fra den-gang-da:

Bildet av den vakre Eldsteklonen min viser at vi kom i mål til slutt. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tønsberg, mai 2007.

Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen den dagen i januar for 15 år siden, da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det “stå til” og satset på at svingen ikke var for krapp til å hoppe av i. Resultatet skal straks stå til konfirmasjon, så nå er det naturlig nok for lengst for sent å angre – og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?

Selv om jeg har vært klar over denne dagen i lange tider (15 år, for å være nøyaktig), kommer den som “julekvelden på kjerringa” – og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer, bare 2 dager unna den store begivenheten.

Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total “denial”, men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka, visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord – og som dessuten har innoverlunte på temperamentsfronten. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte – når han endelig kom på banen for et par uker siden.

Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite – og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge – om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. “Slapp av, det ER i orden” var omkvedet – helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi – som hadde fått det til spottpris via kjente – måtte gi slipp på reservasjonen!

Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til mini-me, har jeg en god tone med rektor og kjenner dessuten til at det befinner seg en festsal i bygningen.

En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis, inkludert full tilgang til personalrommets fasiliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.

Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner. Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv – med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.

Neste post på programmet var

• bordkort
• sanghefte
• servise
• bordpynt
• Meny
• plassering av gjestene
• finne toastmaster og
• serveringshjelp

Sanghefter tar TID.

Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar – uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd, for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter – med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kanten. På’n igjen…

Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked. Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?

Bordpynten blir til i samarbeid med eldsteklonens farmor og stemor. De stiller opp med hjemmelaget pynt og blomsteroppsatser. Flott at både den eldre generasjonen og familiens bonusmedlemmer har lyst til å engasjere seg, da mitt motto er the more, the merrier! 🙂

Menyen er bestemt, og en snill tante, konfirmantens mormor og ei venninne har tilbudt seg å bake kaker til kaffen. Full av takknemlig har jeg takket ja, og samkjører nå det hele med et smil, vel vitende om at dette vil falle i smak hos både konfirmanten og gjestene.

Bordplassering er ikke bare-bare når det er snakk om mine, dine og våre barn, bonusforeldre, -besteforeldre og -søsken. Vi har allikevel funnet en fin løsning, som forhåpentligvis gjør at både konfirmantens “ekte” familie og bonusfamilie føler seg verdsatt og velkommen. Det er tross alt konfirmantens dag, og de hun er glad i, og som er glad i henne tilbake, er en ressurs jeg inkluderer med største selvfølge. Derfor er både nærmeste familie, kjæresten hennes og stefamilien (representert ved bonusmoren, hennes datter og foreldre) selvsagte gjester rundt bordet.

Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om serveringshjelp, i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg “Venner for livet”), var den saken i boks. Tenk å kjenne så snille mennesker – som stiller opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid! Slikt er inspirerende og flott – men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner;

En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå sitter jeg derfor med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!

Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene, vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for eldsteklonen. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent… POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.

Godt det er 2 dager igjen..!