Jeg skal være med i en dokumentar.

Denne uken ble jeg intervjuet i forbindelse med en dokumentarfilm som er under produksjon.

Dokumentaren tar for seg hvordan vi med kronisk borreliose (etter flåttbitt) mistros og nektes behandling av det offentlige helsevesen, og kampen vi må kjempe for å komme tilbake til arbeidsliv, eller – i ytterste konsekvens – oppnå tilfriskning nok til å overleve hverdagen.

Teamet jeg møtte i provisorisk oppsatt studio i Horten Kino, besto av Ola Pauli Landsverk, Ludvig Juvodden og Andreas Sætre. De var godt forberedt og fikk meg (som trives bedre bak enn foran kamera) til å slappe av såpass at det forhåpentligvis kom noe matnyttig ut av seansen.

 


Teamet fra Beyond Cinematic AS, med Ola Pauli Landsverk i spissen, gjorde god figur.

 

Man kan spørre seg om det er behov for en slik dokumentar. Svaret er dessverre et rungende “JA!”. Jeg har hatt mange diskusjoner angående temaet med forståsegpåere og skeptikere. Felles for de fleste av disse skeptikerne er at de er en type mennesker som anser seg selv for å være langt smartere enn snittet, som “hever stemmen” i mangel av gode argumenter, er storbrukere av hersketeknikker og avslutter diskusjonen brått når bevismengden blir så overveldende at bullshit-alarmen har gått for lengst.

Slike diskusjonspartnere klarer jeg verken å respektere eller å ta på alvor. Allikevel svarer jeg dem. Hyggelig og saklig.

Mange har gitt meg kred for at jeg klarer å møte ufinheter med saklige argumenter, og lurer på hvorfor jeg gidder å forholde meg til folk som indirekte kaller meg en løgner (for det er jo nettopp dèt de gjør når de sier at min fortelling fra virkeligheten ikke er dokumentert. Er ikke jeg bevis godt nok?). Da svarer jeg at dette er et så viktig tema, der det stadig dukker opp nye tilfeller av alvorlig syke mennesker som ikke aner hvor de skal henvende seg for å bli tatt på alvor og tilbys reell hjelp, at “all PR er god PR”. Med det mener jeg at det er bedre de finner svar via en diskusjonstråd full av synsing og vranglære, enn at de ikke får hjelp i det hele tatt og blir “sendt ut i skogen for å dø”. For slik føles det faktisk. Og det vet jeg – for jeg er selv et “Monsen-tilfelle”.

Å kjekle med ulærde bessweissere online er èn ting. På Facebook og i andre sosiale medier er de storkjefta og ufine nok til at saken kan oppleves negativt for noen, men de gjør liten skade i den store sammenheng, da folk flest raskt skjønner at de roper så høyt de kan for å skjule kunnskapsmangelen de så tydelig forsøker å avlede med den ene setningen etter den andre som inneholder “jeg tror”, “jeg mener” og “jeg synes”.  

Det er verre når slike folk sitter i viktige posisjoner og kan påvirke massene, enten fra sidelinja ved å påvirke hvem som får si hva, eller via karakterslakt av viktige nøkkelpersoner via pressen. Et eksempel på det første er intervjuet journalist Grete Hansen fra fagbladet “Bioingeniøren” gjorde med bioingeniør Øystein Brorson i 2009, da han fortsatt jobbet som overingeniør ved mikroskopisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold. For å illustrere noe av det som skjer i kulissene, trekker jeg frem de delene av intervjuet som sier mer enn 1000 ord: (hele intervjuet kan leses her)

Borreliasmitte og diagnostisering av borreliose har vært hett mediestoff denne våren og sommeren. Er testene som brukes på norske sykehus for dårlige? Er ikke norske allmennleger flinke nok til å diagnostisere borreliose? En av de hyppigst siterte intervjuobjektene er bioingeniør Øystein Brorson. Han har forsket i 20 år på bakterien borrelia burgdorferi.

Brorson, som er overingeniør ved mikrobiologisk avdeling ved Sykehuset Vestfold, forteller til NRK Østfold om en studie han selv har gjort. Den viser store forskjeller i testene som brukes i diagnostiseringen av borreliose.

– Den beste testen i vår studie avslørte 50 prosent av pasientene med utslettet erythema migrans (sikkert tegn på borreliainfeksjon, red. anm.), mens den dårligste klarte knapt 15 prosent. Det vil si at den ene testen så og si var ubrukelig, sier Brorson til NRK Østfold.

Han synes det er bekymringsfullt at testene er så variable og han mener at det er ganske tilfeldig hvilken type test som brukes i hvert enkelt tilfelle.

Konservative medisinere
Øystein Brorson har tidligere både gitt intervjuer og skrevet fagartikler i Bioingeniøren om borrelia burgdorferi og borreliose. I et intervju i 2007 (nr 6/7) forteller han blant annet om cysteformen av Borrelia burgdorferi som kan omformes tilbake til vanlige mobile mikrober. Det betyr ifølge Brorson at behandlingen bør revurderes. Tradisjonell antibiotika tar nemlig ikke cystene. Han mente i samme intervju at flere laboratorier bør ta i bruk en test som løser antistoff og antigen i immunkomplekser og som derfor gjør det mulig å måle bundne antistoffer. Han fortalte om mange pasienter som var blitt positive på denne testen selv om de var negative på vanlig antistofftest.

Brorsons forskning har ikke ført til større endringer i behandlingen av borreliose.

– Ting tar tid, spesielt innen medisin. Medisinere er nemlig konservative. De skal være skeptiske, men burde samtidig være litt mer åpne for ny viten, sa Brorson til Bioingeniøren i 2007.

(……)

Stoppet intervju
Bioingeniøren gjorde et lengre intervju med Øystein Brorson til dette nummeret. Etter påtrykk fra ledelsen ved mikrobiologisk avdeling ved Sykehuset Vestfold stoppet Brorson intervjuet. Grunnen er uenighet i fagmiljøet.

Ja, du leste riktig: forskeren som sitter på førstehåndsinformasjon om temaet, blir kneblet av sine overordnede fordi det han sier ikke er politisk korrekt i helsenorge!

Og det blir “bedre”.

Har du hørt om Preben Aavitsland? Han var leder for Folkehelseinstituttet som ble omtalt i intervjuet over. Jobben hans gikk ut på å kartlegge, begrense og utvikle effektiv behandling mot – ja, nettopp – infeksjoner lik borreliose og lignende. Ifølge Lars Monsen har Aavitsland sovet i klassen og skyter nå fra hofta både til høyre og venstre – i et desperat forsøk på å dekke over egen udugelighet og inkompetanse. For det tar seg ikke ut å være en av årsakene til at Norge er en hvit flekk på borreliose-kartet når han nå selger tjenester privat som rådgiver innen smittevern og diverse bakterielle godsaker.

Preben Aavitsland tror ikke på Lars Monsen sin flåtthistorie. (Hele artikkelen kan leses her). Selv om Monsen viser til godt dokumenterte tester og har satt seg godt inn i tilgjengelige forskningsresultater (som dessuten støtter opp om alt han påstår), mener altså denne Aavitsland at det er et spørsmål om “faith”. 

Men det er ingenting som er nytt under sola i så måte. Aavitsland utsatte nemlig sin egen gravide kone for fare da han gikk ut i avisen og sa at det var viktig for ham at hun ble vaksinert med Pandemix mot svineinfluensa med en gang. Han sa at bieffektene av å vaksinere gravide ville være minimale eller fraværende. På spørsmål fra fagbladet “Sykepleien” om hvordan han kunne uttale seg så skråsikkert når det ikke fantes kliniske studier på gravide, svarte den så alltid bastante bedreviteren:

“Sa jeg det? Det finnes ikke kliniske studier på gravide for nye influensavaksiner, men erfaring viser at de kan gis trygt, så jeg følte meg rimelig sikker. Legemiddelverket hadde jo godkjent vaksinen.”

Akkurat. SÅ mye for dokumentasjon og ikke-eksperimentell behandling..! (hele artikkelen kan leses her).

I ettertid har Norsk Pasientskadeerstatning mottatt 604 saker om bivirkninger etter Pandemrix, som Aavitsland og kolleger anbefalte hele Norge å ta mot svineinfluensaen. Det er gitt medhold i 103 av sakene og 107 er fortsatt under behandling. Det er utbetalt 190 millioner kroner i erstatninger. 72 barn og unge under 20 år har fått narkolepsi etter vaksinen.

Og Aavitsland sin respons til det?

“Det er den mest alvorlige vaksinekatastrofe i nyere tid. Det kom som ei bombe på alle oss som jobbet med det. Men vi vet ennå ikke helt nøyaktig hva årsaken var. Synd ikke produsenten GlaxoSmithKline forsker mer på det. En av 15 000 fikk narkolepsi. Hadde vi visst det på forhånd, ville vi aldri anbefalt vaksinen.”

Ja, synd hører jo med til det å tro, så så veldig overrasket blir jeg jo ikke…

I Dagbladet uttaler altså den samme mannen at testene som påviste Monsen sin borreliose er ubrukelige. (les hele saken her).

Det er så absolutt behov for mer informasjon og viten. Folk må snart våkne og se rekkevidden av denne bakteriens herjinger, slik at det kan forskes mer og at alle som trenger det kan få HJELP.

Mitt innstendige ønske er at alle som leser dette, går inn på Facebook og trykker liker på supportgruppa til verdens mest uselviske, empatiske og omsorgsfulle lege, Rolf Luneng (klikk på navnet for å komme direkte til siden) som helt ufortjent mistet autorisasjonen sin etter påtrykk fra – ikke overraskende – Preben Aavitsland. Luneng får varmeste anbefalinger av mange, deriblant Lars Monsen (som skrev dette om saken på facebooksiden sin da det blåste som verst i 2015). Uten Luneng ville jeg – og hundrevis av andre svært syke mennesker, som alle er nektet behandling av det offentlige helsevesenet, råtnet på rot.

Det fortjener ingen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg