hits

februar 2017

Historien om Lykke-Li (del 2)

Da jeg fikk tildelt innskuddsplass ved stedets båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 år, fant jeg ut at det var på tide å skaffe meg en kjekk liten sak å putre rundt i på bøljan blå. Et finn-søk og en biltur senere var jeg stolt eier av en 14 fot stor With av ukjent årgang. Den ble døpt Lykke-Li og plassert i hagen mens jeg utålmodig ventet på at sommeren skulle komme. Noen måneder senere lå den endelig og solte seg i glansen i nevnte båthavn. Min neste utfordring nå var å lære meg å kjøre den.

Det regnet og regnet og regnet den våren, noe som ikke var spesielt artig for en fersk båteier som ivret etter å komme seg utpå og bli kjent med nyervervelsen etter learning-by-doing-metoden. Jeg måtte stadig ta turen ned i båthavna for å øse regnvann, da selvlensende var fremmedord i denne sammenhengen.

Jeg var over 40 og hadde null peiling på andre sider av båtlivet enn å ta meg ut og bli kommandert inn i rollen som menneskelig fender. Det var jeg fast bestemt på å gjøre noe med.

Med god hjelp av en særs båtvant lillebror, som overraskende nok viste seg å være en tålmodig læremester, fikk jeg start på Lykke-Li, manøvrerte den ut av havneområdet og satte i gang med å lære meg diverse tips og triks vedrørende lover og regler, bruk av nødvendig utstyr og hvordan jeg best kunne legge til og diverse mer eller mindre nyttig lærdom.

Jeg storkoste meg og nøt å kjenne frihetsfølelsen og en økende lykkerus fylle skrotten. Jo mer jeg var utpå, dess gladere følte jeg meg. «Dette er noe jeg kommer til å gjøre ofte», tok jeg meg selv i å tenke med et fårete glis om munnen. Jeg var Lykke-Li!

Selgeren hadde av en eller annen merkelig grunn plassert tenningslåsen under førersetet da han monterte den som en del av oppussingen. Det måtte gå galt, og en helg jeg var bortreist og ikke fikk øst ut regnvannet som høljet ned i strie strømmer flere dager på rad, sto nevnte duppedings under vann da jeg endelig kom meg ned i havna. Resultatet var en fullstendig kortslutning.

For en stor og sterk mann er det nok ikke noe problem å dra i gang en 25 hk båtmotor, men for et kjei over 40, med prolapsrygg og lite kraft i nevene, viste det seg å bli en umulig oppgave. Så der sto jeg, med en nyanskaffet båt jeg måtte ha hjelp til å starte! Du milde himmel, for en situasjon. Nå var gode råd dyre.

Heldigvis er jeg omgitt av snille og flinke venner som gjerne hjelper til, og denne gangen var det en båtkyndig kompis som tilbød seg å hjelpe meg. I mellomtiden hadde broder'n og jeg fått oss enda et par turer utpå, der han like tålmodig som før instruerte meg i hvordan jeg burde vinkle båten for å legge til ei brygge, hva jeg måtte gjøre for å unngå å bli tatt igjen av hekkbølgen og diverse. Imidlertid stusset vi over at båtens egenskaper endret seg. Fra å gå lett i plan, slet vi med det, og sidebølger ga oss følelsen av å duve sideveis lenger etter at de hadde passert. Hva skjedde?

Da min venn - som er nær 2 meter høy - begynte å jobbe på båten, fant han raskt ut at den lå så lavt i vannet at det ville komme sjøvann inn i motoren når en av hans størrelse satt i akteren for å holde på. Han ville derfor ha båten på land, så det gikk an å holde på  uten å være redd for å ødelegge noe.

Som sagt, så gjort, og noen timer og en kjøretur for å hente hengeren senere, sto båten på land. Og vi fikk oss en aldri så liten overraskelse:

 


 

Vannlinja gikk nesten til ripa, og indikerte at jeg hadde større utfordringer enn en kaputt elstart.

Det var da vi så årsaken til det hele - og forklaringen på hvorfor båtens egenskaper hadde endret seg de siste ukene:

 


 

Ut av to sirkelformede småhull under skrogets originale vannlinje, rant det nemlig sjøvann i strie strømmer, og da vi rugget på båten, hørte vi at det skvulpet til nesten oppunder ripa!

Min snille hjelper har pusset opp flere båter, og konkluderte raskt med at båten antageligvis hadde vært full av vann en gang før, slik at skroget var boret i, i et forsøk på å få det ut. Deretter, mente han, var hullene tettet med Silicon (!) eller lignende og deretter påført bunnstoff. Det riktige ville være å pusse hullene ned og støpe skroget der skaden var, men det hadde tydeligvis ikke blitt gjort.

Vennen min stusset også over at båten angivelig skulle være 14 fot lang, og mente at det umulig kunne stemme. En rask oppmåling senere bekreftet at han hadde rett. Den reelle lengden var ikke mer enn 12 fot. Ikke at det spilte noen stor rolle i og med at skroget var gjennomboret og nummeret unna å synke med mann og mus om bord, men det beviste at selgeren verken kunne ha særlig god greie på båt og heller ikke hadde vært ærlig med meg.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å kjøre båten hjem og plassere den i hagen. Der sto den, mens vannet fortsatte å renne i strie strømmer i timevis. «Hva nå?» tenkte jeg slukøret, før jeg sovnet og drømte videre om båtlivets gleder.

Det som skjedde videre får du vite mer om i del 3.

 

#båtliv #båt #lekk #lykkeli #blogg #nybegynner #ærligeArne

Historien om Lykke-Li (del 1)

Etter mange år som menneskelig fender og gallionsfigur på diverse småbåter, visste jeg alt om hvor vondt det gjør å lande feil når du hopper i land, og hvor irritert kæpt'n blir hvis du er for sen i avtrekkeren når han skal legge til land.

Det jeg ikke visste noe om - på tross av et liv på og ved vannet - var hvordan båter startes, kjøres, navigering og alt annet man må kunne for å kunne håndtere dem på egenhånd. I godt voksen alder måtte jeg derfor slukøret innse at jeg manglet all basiskunnskap og var helt ubrukelig på vannet.

Da jeg ble tildelt båtplass i områdets flotteste båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 lange år, bestemte jeg meg for at det var på tide å ta grep. Jeg kunne jo ikke  ha båtplass uten å ha båt! Og slik ble beslutningen om å hoppe i det og kjøpe seg en liten balje tatt.

Jeg fant raskt en søt liten sak på finn, og kontaktet selger. Joda, den var fortsatt til salgs, var svaret. Attpåtil kunne han gå litt ned i pris, hvis jeg bestemte meg raskt.

Et par dager senere dro jeg til nabofylket med en båtvant herre på slep, for å se over båt, motor og henger, og ta hele herligheten med meg hvis det sto til forventningene.

Sammen med selger gikk vi over objektene, mens han fortalte at han hadde brukt vinteren til å totalrenovere båten og at både båt, motor og henger var i tipp-topp stand. Han fortalte stolt om alle båtene han hadde fikset opp og solgt de siste årene, og ga på alle måter inntrykk av å være en båtkyndig kar.

Motoren ble testet i et vannfat og alt som kunne være løst eller ødelagt ble kontrollert. Etter endt inspeksjon var det en lykkelig nybakt reder in-spe som kjørte småveiene oppover mot Vestfold med båt og henger på slep.

Jeg slet litt med å få registrert den i småbåtregisteret, da selger ikke husket forrige eiers navn og hadde pusset bort det gamle registreringsnummeret da han satt båten i stand. Etter litt om-og-men (og fordi den var fra 80-tallet) gikk Redningsselskapet med på å la meg få den registrert. Dermed trodde jeg alt var i skjønneste orden.

Etter å ha stått noen måneder til pynt i hagen min, ble Lykke-Li - som den ble døpt - kjørt ned i havna og fortøyd på plassen sin sist i mai, og ingen kunne vært stoltere enn undertegnede av følgende syn:

 


Min kjære Lykke-Li soler seg i glansen på båthavna - lykkelig uvitende om hva som skulle komme...
 

Men alt skulle dessverre ikke vise seg å være helt i orden allikevel.

Hva som var galt, kan du lese mer om i del 2.

 

#båt #båtliv #blogg #lykkeli #sjøen #nybåt #nybegynner

Valentine's-bursdag

Da jeg ble født hadde ingen hørt om Valentine's Day.

Det mest spennende med 14. februar det året, var at kalenderen viste 2. søndag i februar - og at det følgelig var morsdag.

Jeg ødela derfor mamma sin 3. feiring av seg selv som sliten mor for min noe utfordrende storesøster, da jeg i hui og hast bestemte meg å entre verden en uke før termin.

Men det er en annen historie.

Dette innlegget handler om fordelene og ulempene det er å ha bursdag på en merkedag.

Etter at Alle Hjerters Dag snek seg inn i den norske folkesjelas mest kapitalistiske hjørne ("kjøp-kjøp", sa kyllingen), har jeg fått masse oppmerksomhet rundt datoen jeg er født på. Men er det bare stas?

Jeg tenker at det er med meg som med de som har bursdag rundt julaften; de får litt dyrere gaver enn andre, men sjelden dobbelt så dyre. Har jeg hørt. Dårlig butikk for bursdagsbarnet, men desto kjekkere for foreldre med slunken lommebok.

Jeg får selvsagt både gratulasjoner og gaver på dagen min, men da er det gjerne relatert til at jeg fyller år, og sjelden fordi min bedre halvdel vil sette pris på meg som partner. Ergo drukner Valentine's-effekten i bursdagsoppmerksomhet for min del.

Fra å ikke ha gitt meg blomster på flere år, slo hubby dearest høyst overraskende til med TO rosebuketter i går. Den ene var øremerket bursdagen og den andre var ment som en oppmerksomhet på Valentine's Day, fikk jeg vite.

Han kan når han vil! Dét skal han ha :)

Deretter skulle jeg tas med ut og bli påspandert bursdagsmiddag. I den anledning fikk jeg velge etablissement selv, og benyttet sjansen til å gå for Indisk (som ikke er noen storfavoritt der i gården). O'Store Lykke!

Det der med at det bare er mannens hjerte man finner veien til via god mat er forresten i beste fall tull. I verste fall betyr det at jeg egentlig er en mann - for jeg blir grisesjarmert av god mat! Just sayin'...

Så ble det middag ute - og som med julaftenbarnas foreldre, slipper også Hubby dearest unna med én bedre middag i året framfor to. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få bord... og nå er vi kommet til historiens egentlige poeng.

Det skulle nemlig vise seg at samtlige av byens kjærestepar hadde bestemt seg for indisk mat! Impulsive som vi er, hadde vi selvsagt ikke reservert bord ved noen av stedene som serverer deilige nanbrød og tandoori så sterk at den får deg til å hive etter pusten og ville drukne kjeften i et glass på størrelse med Mjøsa. Ergo fikk vi ikke bord!

Stadig mer desperate av sult, besto derfor den neste halvtimen i å finne egnet sted med ledig plass. Det Tyrkiske alternativet vi landet på viste seg heldigvis å være et supert sted, med god mat til hyggelige priser.

Til neste år tenker vi forhåpentligvis over hvilken dag det er og forhåndsbestiller bord på en indisk restaurant.

PS; Og med vi mener jeg selvfølgelig deg, Hubby dearest ;)

Dette innlegget kan du derfor se på som både et hjertefølt takk for at du gjorde dagen min veldig, veldig fin - og et hint om hva det kan være lurt å huske på til neste år, nå som du vet hva slags mat jeg foretrekker.

I tilfelle jeg var var litt uklar, gir jeg deg 3 enkle hint til slutt;

indisk, indisk, indisk ;)

<3

For første gang har jeg fått blomster både til bursdagen og som oppmerksomhet på Valentine's Day. Ikke verst! Da er det innafor med litt Hubby-kred! :)

Lykke for 500,-

Hvor lykkelig kan 500 blanke, norske kroner gjøre deg?

Midt i julestria var jeg innom en av mine absolutte favorittbutikker, for å finne noe å legge under treet til de siste på "nice-lista" mi. Dette var mens temperaturen ute mirakuløst nok fortsatt tillot høstjakke og sneakers.

Mens jeg rotet rundt, snublet jeg nærmest over en pall med mini-fresere av rimeligste sort;

Jula-medlemmer som handlet for minst kr. 1.000,- kunne få denne med på kjøpet for en femhundrelapp. To buy or not to buy...?

Selv om det ante meg at kvaliteten ville være hakket unna crap, tenkte jeg at det var verdt å ta sjansen for en skarve femhundrelapp.

Misforstå meg rett, jeg er klar over at 500,- er mye penger når man er blakk - men sett i forhold til hva en freser vanligvis koster (og med tanke på at jeg har vurdert å kjøpe en lenge pga ryggen), så var det ikke det største beløpet jeg kunne ha gamblet med...

Etter litt fram-og-tilbake i tenkeboksen, ble herligheten kjøpt, fraktet hjem, og plassert i garasjen, fortsatt nedpakket i originalesken. Der ble den gjemt og glemt.

Da snøen begynte å falle i helgen, kom jeg plutselig på hva jeg hadde stående ute i garasjen! Inn kom esken og herligheten ble montert etter beste evne - og i dag ble den testet ut - akkompagnert av en særs lattermild fotograf:

Stilen er verken spesielt kul eller stilig... men jeg fikk jobben gjort - og lærte den harde veien at det ikke er spesielt smart å snu utkastet mot vindretningen.

Godt jeg har stor terrasse, så jeg fikk testet freseren skikkelig.

Konklusjonen er at ja, lykke kan kjøpes for femhundre kroner. I hvert fall for oss med prolapsrygg og store utearealer å holde i orden, som kommer over et knakende godt tilbud på en supersøt sak av en snøfreser - som viser seg å fungere over all forventning! :)

Klem fra meg og den nye favoritt-duppedingsen min <3

Min våte drøm og store kjærlighet.

Jeg ble head over heals forelsket i deg ved første øyekast.

Du er vakker som en sommerdag og sterk som en hel flokk med hester..!

Du får blodet mitt til å bruse, kroppen min til å sitre av forventning og hjertet mitt til å slå raskere i pur glede.

Jeg drømmer om å kunne bruke hvert ledige minutt av dagen sammen med deg når sommeren er i anmarsj.

Duve, vugge, hvile og rase sammen. Nyte, leke og bare kose oss.

Du er my dream come true. Du er den jeg vil tilbringe fremtiden med. Du er svaret på mine våte drømmer.

Du er min nyinnkjøpte båt - og jeg elsker deg!

Sammen skal vi utforske sjølivets gleder. Bare kose oss alene utpå, eller være vertskap for gode venner på tur.

Gud som jeg gleder meg!

Min tid som menneskelig fender er definitivt forbi, og jeg er klar til å ta over roret og vise at også jenter over 40 kan hvis de vil, på tross av manglende kunnskap og fysiske utfordringer.

Nå gjenstår det bare å lære seg å føre båt - så er vi i gang.

"Det har jeg aldri prøvd før", sa Pippi, "så det klarer jeg helt sikkert!"

Denne fine balja er ikke lenger bare en våt drøm, men sommerens nyinnkjøpte prosjekt - som jeg gleder meg vilt til å bli bedre kjent med.

Yet another Wednesday

Jeg elsker onsdager.

Ikke bare indikerer onsdag at vi er midtveis i ukas hverdager og halvveis til helgen. Onsdager er først og fremst øremerket gode venner og sosialt samvær.

Jeg har tidligere nevnt vennegjengen min. Den består av en herlig "bulkegjeng" godt blanda drops som setter hverandre stevne hver uke og ellers når noen foreslår å finne på noe sammen. Og det gjør vi titt og ofte.

Vi nyter kosekvelder, byturer, julebord, nissefester, nyttårsfeiring, grillkvelder, Tom Waits-løp og masse mer, akkompagnert av smil og latter.

Noen må ha overskudd for å møtes, mens jeg får overskudd av å henge med denne fine gjengen. Det føles som om jeg har fått en skikkelig vitaminsprøyte når enda en kveld med gjengen er opplevd - selv om det kan gjøre meg så sliten at jeg stuper i seng etterpå.

Balsam for sjelen er nok den beste beskrivelsen jeg kan gi, og synkont med at humøret stiger følger mestringsfølelsen etter :-)

Jeg har skjønt at jeg er ekstremt heldig som har så fine folk rundt meg. Folk som er der for hverandre, stiller opp og er inkluderende. Det er gull verdt.

Så god onsdag til dere alle - og er du ensom, anbefaler jeg deg å opprette en arena for latter og glede slik vi har gjort.

Det gjør hverdagen lettere og livet godt å leve.

Klem fra meg <3