hits

august 2016

Lucifer - en langvarig utfordring (7)

Siden Lucifer kom inn i livet mitt sommeren 2008, har jeg vært opptatt av å få ham til å føle seg trygg, slik at han ville bli en tillitsfull pus som voksen. Alle gode forsetter til tross, har vi opplevd både opp- og nedturer - hver for oss, og sammen. Dette innlegget handler derfor om en laaang nedtur, som berørte oss begge, men som heldigvis endte veldig godt :)

Vi må tilbake til 2012. Jeg var i ferd med å oppgradere og renovere et hus som begynte å bære preg av å være over 40 år gammelt. I mangel av styrke og kunnskap, måtte arbeidet settes bort. Det var derfor stadig forskjellige arbeidsfolk innom.

Nå sto badet for tur. Gulvet var ferdig støpt, veggtoalett, ny varmtvannstank og dusjkabinett var innkjøpt, gulvet lagt - og nå var det på tide å installere wc. Den gamle døra som gikk fra badet og ut til hagen skulle byttes ut i et mindre baderomsvindu. Dette holdt nå snekkeren på med, i påvente av at rørleggeren skulle bli ferdig med å installerte ramma til toalettet inni veggen. 

Pus var blitt vant til at det var litt små-kaotisk i huset på det tidspunktet, men tillitsfull som han var, hilste han høflig på alle og lot seg villig klappe og kose på. Så lenge han fikk kos og mat, godtok han tydeligvis det meste. 

Rørleggeren fikk beskjed om å bytte ut de gamle vannrøra som gikk opp til wc i andre etasje, nå som veggen allikevel sto åpen, og satte i gang. Den natta bestemte jeg meg for å sove borte, for å ha tilgang til dusj før jobb. Arbeidskarene hadde fått utlevert koden til nøkkel-kodeboksen slik at de kunne komme og gå ettersom det passet inn med arbeidsdagens oppgaver. Det var derfor ikke behov for å være der når de startet opp tidlig på morenen.

Kl 9 ble jeg oppringt på jobben av snekkeren, som kunne fortelle at han hadde en god og en dårlig nyhet...

Den dårlige var at han så masse vann på gulvet, da han låste seg inn i garasjen for å stå der og sage - tross fint vær ute. Han låste seg derfor videre inn i hovedhuset for å ta en titt, og ble møtt av kaskader av vann som rant ned trappa fra 2 etasje!

 



 

Det rant ned trappen, gjennom taket og trengte seg ut under listene. I gangen, hvor alt husets tekniske duppeditter sto samlet rant det ned. "Å, nei, lagringsboksen min!" rakk jeg å tenke, før han beroliget meg med at han hadde lokalisert lekkasjen til de nye røra på toalettet i 2. etasje, og nå sto med fingeren i nevnte rør og lurte på hvor f*@#! stoppekrana var?

Jeg kom meg hjem i en fei, og ble møtt av et syn jeg sent vil glemme. En telefonsamtale senere, var det bestemt at forsikringsselskapet mitt skulle stå for alt. Jeg ga avkommet beskjed om å pakke det de trengte for de neste 3 til 6 månedene, hentet mine enge personlige eiendeler og lukket døren bak meg i det jeg dro "heim til ho mor". 

Dette var begynnelsen på et 7 måner langt mareritt. Eller eksil, om du vil. Men bare for meg. Lodotten vandret fortsatt uanfektet inn og ut katteluka, mens stadig flere fremmedfolk invaderte hjemmet vårt. Først ute var tørke- og renoveringsgjengen, som også pakket ned alt (og da mener jeg alt), merket det og kjørte det til lageret sitt. Deretter kom takstmenn, folk som rev ned og folk som skulle bygge opp. På et tidspunktet så det slik ut: 

 


Slik som dette så 80 % av alle husets rom ut, etter at fuktigheten var lokalisert. 

Nå hadde jeg et ubeboelig hus og en selskapssyk pus som vandret hvileløst fra rom til rom. Ingen ideell situasjon. 

Det løste seg delvis med at jeg innredet annekset i hagen, så det ble beboelig. Dermed hadde jeg muligheten til å være i nærheten av Lucifer under resten av oppbyggingen. Det var ikke store tumleplassen, men det ble døpt Lykkebua og gjort så hjemmekoselig som mulig, siden det tross alt nærmet seg jul.

 



 

Januar kom og gikk. Deretter februar og mars... og pus - som nå var "på fornavn" med alle arbeidsfolka - begynte å bli vant til kaoset.

 


Hva for noe spennende kan jeg finne på HER, tro..?

I april var det endelig på tide å flytte inn igjen - og gleden var stor. SYV lange måneder tok det før alt var på plass, så da selskapet som sto for renoveringen kom kjørende med møbler og flere titalls esker med innbo, sto jubelen nesten i taket. At det lå en lang rydde- og sorteringsprosess foran oss, var mindre viktig. Det som betydde noe, var at vi fikk tilbake hjemmet vårt og kunne kose oss sammen på sofaen som før.

 


Endelig back in tha' house! 
 

PS: Den gode nyheten snekkeren hadde, da han ringte meg på jobb, var at skaden antageligvis ble oppdaget forholdsvis tidlig og at han fikk slått av strømmen, så skadeomfanget ikke ble verre enn det allerede var ;)

 

Lucifer har noe de fleste katter ikke har - og som han beundres for av flere hundre mennesker. Hva dèt er, vil jeg avsløre i neste innlegg.

 

 

#blogg #Lucifer #katt #vannskade #eksil #forsikring

 

Lucifer - action speaks louder than words (6)

Den skjønne lodotten min vet det er lov å hoppe opp på fanget og krafse med klørna mens han strykes og klappes etter alle kunstens regler, når jeg ser på han og sier kooooose. Hvisker jeg noen godord i øra hans samtidig, er han i kattehimmelen og maler villere enn Marianne Aulie i ammetåka.

 Foruten at han kommer ilende for å få en godbit når jeg "klikker" med tunga i munnviken, synes jeg følgende videosnutt forklarer hvorfor det er ett spesielt 3 bokstaver langt ord jeg aldri kan si høyt uten å ha noe tyggbart på lur ;)

 

video:video av lucifer

 

Lucifer er en av de flotteste kattene jeg har hatt. Det at han er så rolig og tillitsfull, skyldes nok tiden vi har tilbrakt sammen - og at jeg passer på at alle andre også behandler ham med respekt og forsiktighet.

Dessverre var det en lang periode vanskelig for oss å opprettholde kontakten, da både min Lucifers verden ble satt på hodet.

 

Hva som gjorde at hverdagen vår ble snudd opp-ned, kan du lese mer om i neste kapittel. 

 

 

#blogg #katt #husdyr #familie #mat #video #lucifer #føljetong

Lucifer - gatas store skrekk (5)

Sarte lesere advares mot sterke scener.

 

Lucifer ble sterilisert i forbindelse med et livreddende inngrep, utført da han var rundt 16 uker gammel. Siden da har han vært alle gatas byttedyrs store skrekk.

Fra det øyeblikket Lucifer fikk klinkekulene revet bort (!), finpussa han nemlig jakt-skills'a sine og endte opp som en ekstremt leken jeger. Det er en farlig kombinasjon for små gnagere og diverse. Og det er diverse jeg skal vie mest spalteplass i dette innlegget.

 


Lucifer på tokt i hagen en kald vinterkveld.

 

Det har vanket mang en gave på husmor fra husets ubestridte drapsmann. Mus i hopetall. Store mus, små mus, mus med butt nese, spissmus, grå mus og musunger.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at fellestrekket besto i at de ble fraktet livløse over dørterskelen, men det kan jeg dessverre ikke. Jeg har derfor blitt ufrivillig dratt inn i jakten mang en gang - men hva skal man egentlig gjøre, når skinnfilla kommer løpende inn med noe i munnen, slipper det ned og nærmest oppfordrer det til å stikke av og gjemme seg innunder kaminen? 

Målet må ha vært å lære meg opp til å bli en like god jeger som pus selv. Av den grunn har mang en natt blitt tilbrakt voktende foran byttedyrets gjemmested, med en sort og hvit pus hoverende i bakgrunnen.

 


Her er en heldig rakker, som ble re-fanget av meg, etter at Lucifer slapp den ned i et håp om å leke seg gjennom natta OG lære meg å jakte på èn gang...
 

Hadde det enda bare vært mus han skjenket meg i gave, men neida. Stadig legger den skjønne lodotten min hele-, halvspiste- eller rester av fugl foran soveromsdøra. For å forsikre seg om at jeg ser de når jeg står opp. Need I say at jeg klok av skade aldri setter foten ned uten å forsikre meg om at den har fritt leide til laminaten, når jeg skal bevege meg utenfor den døra?

 



LIvets harde realiteter utspiller seg litt for ofte utenfor soveromsdøra mi.

 

Andre ganger har han kommet drassende med levende skjærer, spurv og trost. Da blir'e liv, som trøndergruppa så fint sier det i en av sangene de er mest kjent for. 

De mer kuriose gavene jeg har fått inkluderer padder...

 


Hvor i alle dager finner han padder midt i et veletablert boligområde!?!

 

...og noe så spesielt som karper (merk flertallsendelsen)! Joda, du leste rett. Og stoltere katteskinn har jeg aldri sett!

 



Superstolt katteskinn vokter dagens fangst. Ikke at faren for at den skal løpe avgårde er overhengende...

 

Etter 8 år skulle man tro at katteskinnet mitt burde ha innsett at jeg ikke har potensiale til å bli noen god smågnager- eller fuglejeger, men dessverre står ikke logikk i høysetet hos en katt. Derfor vil jeg også i fremtiden stålsette meg hver morgen i det jeg åpner soveromsdøra, eller hver kveld jeg hører lodotten entre katteluka med en litt stakkato bevegelse. (Har han noe i gapet i kveld?)

Om ikke jeg får hindret ham i å fange små uskyldige dyr, så har jeg i det minste skjønt at det er lurt å holde soveromsdøra lukket til enhver tid, for den padda han eventuelt drar inn i senga mi, tviler jeg på at et kyss vil være i stand til å forvandle til en prins..!  

Selv om Lucifer ikke skjønner at jeg vil at han skal være snill med dem som er mindre enn seg, så skjønner han faktisk et par-tre ord og en spesiell lyd.

 

Hvilke ord dèt er, vil jeg avsløre i neste innlegg, so stay tuned!

 

 

#blogg #katt #lucifer #mus #padde #fugl #jeger #fangst

 

Lucifer - et uanstendig forslag (4)

Lucifer ble (som tidligere nevnt) angrepet. Antageligvis av en større hannkatt. Det ublide møtet endte med et besøk hos dyrlegen. Der satt vi nå og ventet på at pus skulle bli operert.

Rett før inngrepet skulle begynne, kom dyrlegen ut til oss med et uvanlig forslag. Siden Lucifer allikevel måtte ha anestesi, mente han at det var en god ide å sterilisere ham samtidig. Han var i yngste laget (vi estimerte alderen hans til å være +/- 16 uker på daværende tidspunkt), men dyrlegen mente allikevel det var forsvarlig. Og vi aksepterte forslaget (med en diger klump i magen).

Under inngrepet hørte vi langtrukne, dype ulelyder fra operasjonsstua. Vi antok at det betydde at "klinkekulene" var i ferd med å forsvinne ut av posen en gang for alle. Overraskelsen var derfor stor da dyrlegen kunne fortelle at hårballen vår hadde forholdt seg helt rolig under den delen av inngrepet, men at den infiserte kulen i nakken var så vond at selv anestesi ikke gjorde susen. Stakkars liten...

Kort summert ankom vi klinikken med en fresh guttepus i miniformat. Ut av klinikken bar vi derimot en slunken sak former known as hannkatten Lucifer. 

Det positive med å sterilisere en så ung hannkatt, er at den ikke hadde rukket å oppdage livets feminine gleder. Derfor hadde den heller ingen oppfattelse av å gå glipp av noe i ettertid, og er til dags dato veldig leken til voksen, kastrert hannkatt å være.Mye av den lekenheten, i kombinasjon med et velutviklet jaktinstinkt, har ført til alskens "gaver" de siste 8 årene.

 


Lucifer var ved godt mot
- selv etter å ha blitt et par klinkekuler fattigere.

 

 

Hva Lucifer har fanget, og hvor han har gjort av fangsten (som ikke alltid drepes før det dras inn), får du vite i morgen.

 

 

#blogg #katt #kattunge #dyrlege #lucifer

Lucifer - en røff start (3)

Det er ikke bare-bare å være en liten kattunge i en stor og skummel verden. Det fikk dessverre Lucifer smertefullt erfare i sine første levemåneder.

Rett etter at han kom til oss og begynte å bevege seg ute på egenhånd, kom han en dag fortumlet inn katteluka. Noen småskraper her og der indikerte at han hadde opplevd noe ubehagelig. Ingen så hendelsen, men utfra skadene regnet vi med at han hadde fått juling av en større katt.

Ifølge kattekjennere, er unge katteherrer mer utsatt for angrep fra sine eldre artsfrender av samme kjønn enn hunnkattunger er. Dette henger sammen med at andre hannkatter ser på de yngre som kommende konkurrenter. Følgelig vil de se sitt snitt til å kvitte seg med jyplingen før han blir kjønnsmoden og forsyner seg av godsakene i nabolaget...

Pus virket en smule forskremt, men siden skadeomfanget ikke var større, og heller ikke så så alvorlig ut, regnet vi med at selvfølelsen var mer skadet enn kroppen.

I dagene etter angrepet var han ikke like mye ute som tidligere, men fortsatt fikk vi en kontaktsøkende og superkosete hårball opp på fanget titt og ofte. Vi tenkte derfor at det hele ville gå over av seg selv.

 

 


Lucifer var fortsatt kjælen, selv om noe hadde vært slem med ham.
 

 

Der tok vi feil.

Det gikk noen dager før vi merket at Lucifer begynte å vri seg unna når vi koset på ham. Etterhvert la vi merke til at dette skjedde hver gang vi smeiket ham over nakken. Det var kommet en liten kul der, men siden den verken var spesielt stor, eller pus gjorde annet enn å si fra når vi tok direkte på den, tenkte vi at det var en forbigående hudirritasjon. 

Enda noen dager gikk, og nå unngikk han oss helt, med unntak av situasjoner som inkluderte en godbit. Kom vi borti kulen nå, mjauet han hjerteskjærende. Til slutt måtte vi innse at dette ikke ville gå over av seg selv, og at den eneste løsningen på Lucifer sine store smerter, var dyrlegen. Dermed var veien kort til å booke time ved dennes kontor.

 


"Aaaaauuuu, så vondt det gjør"
 

 

Dyrlegen konstaterte at Lucifers kul var en lei infeksjon. Nærmere undersøkelser viste to inngangshull, trolig etter den større kattens hjørnetenner. Betennelsen satt så dypt at han bestemte seg for å bedøve den uheldige pusen vår, for å få tømt kulen ordentlig og renset såret skikkelig.

Rett før operasjonen skulle begynne, kom dyrlegen bort til oss fordi han hadde et uvanlig forslag.

 

Hva dèt er, kan du lese mer om i morgen.

 

 

#blogg #katt #kattunge #slosskamp #lucifer #dyrlege #husdyr

 

 

Lucifer - slik fikk han navnet sitt (2)

I og med at folk flest forbinder Lucifer med den falne engel, kan man spørre seg hvorfor jeg valgte å kalle den skjønne hårballen som innehar rollen som husets katt for akkurat dèt. 

Visste du at navnet består av de to latinske ordene lucic og ferre, og faktisk betyr lysbæreren? Så da blir det ikke helt feil å kalle lodotten for mitt livs lys, selv om det høres litt i overkant ut (selv for meg).

Det er selvfølgelig en historie rundt det valget, om enn ikke veldig spennende.

Da nøstet kom i hus, var det selvsagt like mange meninger rundt hva han skulle hete, som det var beboere i nevnte hus. En debatt senere ble det bestemt at alle skulle komme med forslag. Deretter kunne enhver rangere forslagene fra 1-3. I beste demokrati-stil ville det forslaget som fikk flest stemmer, vinne.

Jeg drev iherdig lobbyvirksomhet for eget forslag, som var Saldo (et naturlig valg for en daværende BI-student), men måtte bøye meg for flertallet. Lucifer var foreslått, blitt stemt på og nå vedtatt.

Når sant skal sies må jeg i etterpåklokskapens navn innrømme at rakkerfanten kler navnet godt. Da sikter jeg ikke til en lysbærende hårtafs, men den litt mer djevelske siden han kan vise, når humøret tilsier det.

Som her ;) 

 



 

Vi var ville av begeistring over å ha fått denne skjønne skapningen i hus, og alle knivet om å være den som ble mest poppis hos pus. Den han ville først opp på fanget til.

Et par uker etter at Lucifer kom til oss, skjedde det derimot noe som gjorde at vi trodde vi ville miste husets kule kose-katt.

 

Hva dèt er, kan du lese mer om i morgen.

 

 

#blogg #husdyr #katt #lucifer

Lucifer - en kjærlighetshistorie (1)

Lucifer kom inn i livet mitt sommeren 2008.

På den tiden trengte huset en katt. Uvisst av hvilken grunn, sto drømmen om en sort og hvit, langhåret hannkatt aller øverst på ønskelista mi.

Et finn-søk senere forelsket jeg meg i det nydeligste nøstet jeg noengang hadde sett! Bildet i annonsen viste et skjønt lite nøste som lekte i gresset, mens solen skinte.

 



 

Jeg var solgt!

 



 

Mirakuløst var vi førstemann som viste interesse for den vakre skapningen. Derfor gikk turen til Bamble allerede neste dag, hvor nøstet befant seg i en stall sammen med de to søsknene sine.

Alle 3 ble funnet forlatt langs en trafikkert vei og plassert på nevnte sted i håp om å skaffe dem et hjem, men det opprørende i måten de ble funnet på, ble glemt straks den lille pelsdotten kom i armene mine, for søtere sak skal man lete lenge etter!

 



 

Lucifer var skeptisk til esken vi plasserte ham i, og bilen han skulle fraktes i. Han var utrøstelig og mjauet hjerteskjærende hele veien hjem, slik at timen det tok å komme seg tilbake til Tønsberg føltes uendelig lang for både ham og oss.

Siden har han hatt rollen som den skjønne lodotten min <3

Men hvordan fikk Lucifer navnet sitt? Og hvordan ser han ut i dag?

Det - og mer til - kan du lese om de neste dagene :)
 

#blogg #katt #lucifer 

 

 

Vil ha!

Noen duppedingser frister det mer å kjøpe enn andre, selv om de stengt tatt er unødvendige.

At denne kjøleboksen ville kledd terrassen min er i alle fall hevet over enhver tvil.

Vil ha :)

 

#blogg #duppedings 

Moral, umoral eller dobbeltmoral?

Nå og da får jeg høre at jeg er moraliserende. Det kommer gjerne fra de som føler seg truffet av det jeg sier.

Selv om jeg føler at enkelte slenger ut slike påstander i et forsøk på angrep-er-beste-forsvar, tenker jeg selvsagt over hvorfor noen reagerer så sterkt på at jeg sier meninga mi?

Jeg prøver aldri å dytte egne verdier over på andre, selv om jeg nok uttrykker meg i overkant klart noen ganger. De som kjenner meg godt, vet at mitt behov for å lufte en tanke ikke betyr at jeg forventer at de skal mene som meg i retur.

Det er ikke alle som skjønner at liv og leven ikke trenger å gå hånd i hånd for at man skal kunne ha en mening om en sak. Selv om jeg uttrykker hva jeg mener er riktig og galt i en spesifikk sak, er det ikke nødvendigvis slik jeg klarer å forholde meg til (eller håndtere) den samme saken selv.

Så er det kanskje dobbeltmoral jeg er proppfull av, spør du deg kanskje? 

Til det får jeg si at min definisjon av dobbeltmoral er å si èn ting og gjøre noe annet. Fordømme noen for hva man gjør selv. Ja... det er sikkert mange flere varianter, men jeg tror jeg får frem poenget

I og med at jeg er åpen og ærlig angående hva jeg mener, står for og gjør, ser jeg ikke at det skal være noe problem å ytre en betraktning eller mening. Det jeg mener er riktig å gjøre, er med andre ord bare noe jeg streber etter å etterleve, ikke noe jeg påstår jeg lever etter... eller klarer å leve opp til.

See the difference?

Det morsomste jeg kan tenke meg, er å observere hvordan folk med langt større skjelett i eget skap enn folk flest ville tro fantes, moraliserer overfor de som gjør sitt beste. Eksemplene er mange, og jeg tror vi alle kjenner "han som..." eller "hun der". 

Ett er sikkert:

 

Du må ha mye moral for å kunne utøve dobbeltmoral. 

 

Og slik går nu dagan...

 

 

Moral high ground.
Licensed from: 72soul / yayimages.com


 

 

#moral #dobbeltmoral #umoral #blogg #tankerangel 

Vepsefella del 2

Et drøyt snes veps har funnet veien inn vepsefella - som jeg herved utnevner til tiårets mest geniale oppfinnelse! 

 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, har jeg funnet det perfekte våpen i kampen mot innpåslitne veps: den geniale vepsefella, som enten kan kjøpes eller enkelt lages selv av 1 gammel halvannenliters brusflaske, tape og noe søtt.

I år fungerer den bedre enn noen gang, og for bare en halvtimes tid siden, gikk 2 rakkere rett i fella med meg som skrekkslagen tilskuer, tyggende på dagens middag.

Som bildene viser, er de i godt selskap - og jeg er dødshappy over å kunne puste lettet ut.

Ha en god (og forhåpentligvis vepsefri) helg!

 

 

 

Happy Lady som endelig får spise maten sin i fred! :)

 

#blogg #veps #vepsefelle

Vårens vakreste eventyr

Vårens vakreste eventyr... eller???

Et sikkert tegn på at vi er inne i et nytt år er når den forhåndsutfylte selvangivelsen ligger tilgjengelig på Altinn. Det er forventet at vi skal sjekke personopplysningene, endre, stryke og tilføye manglende poster.

I god tro, som det heter.

Som den gode samfunnsborger jeg tross alt er, bestemte jeg meg også i år for å utføre min plikt i god tid innen fristens utløp.

Den midlertidige utregningen viste at jeg var blant de heldige som ville få igjen penger på skatten. Oppfatningen "mannen i gata" har av at det skal føles som å vinne i Lotto har jeg aldri helt forstått. Jeg mener; har man betalt for lite eller for mye skatt foregående år er oppgjøret kun et resultat av dette..! 

Det dreier seg ikke om tilfeldigheter, slik noen gir uttrykk av i vill gledesrus eller dyp frustrasjon. For å få regnestykket til å gå opp må man nødvendigvis betale restbeløpet eller få igjen overskytende. Enkelt og greit, og med et snev av innsikt i sin egen, personlige økonomi burde altså ikke dette komme som noen (altfor) stor bombe.

Med friskt mot startet jeg gjennomgåelsen av postene.

Det viste seg at lønna, renteinntekter, og- utgifter stemte, minstefradraget var trukket fra... men for n'te året på rad hadde ligningskontoret unnlatt å sette opp fradraget som jeg en gang for alle har levert dokumentasjon på at jeg har krav på. Like sikkert som at det er flere regnværsdager i Bergen enn Sahara iløpet av ethvert gitt tidspunkt, er det at denne posten mirakuløst forsvinner hvert år og må føres opp manuelt.

Ingen big deal i utgangspunktet, men når man vet det oftest ender med manuell behandling av ligningen og dertil forskyvelse av utbetalingen fra juni til senhøsten, så er det kjedelig.

Etter en stund valgte jeg å legge irritasjonen bak meg og jobbe meg videre nedover dokumentet. Boligens ligningsverdi stemte, såvidt jeg kunne se. Den var i allefall satt til et beløp som er mer enn hyggelig sammenlignet med boligens reelle salgsverdi, så jeg lot klokelig være å endre noe i det feltet. (I god tro, var det ikke så???)

Da ser jeg at bilen jeg eide var verdsatt til 20 lapper mer enn jeg betalte for den i januar samme året! Frem med pennen, strøk beløpet og tilførte reelle tall. I god tro på at det er noe som heter verditap.

Nemlig.

Det begynte å se riktig bra ut, og jeg var storfornøyd med meg selv. Kom på at jeg hadde mye lenger avstand til arbeidsplassen det året enn året før, regner på det og finner til min glede ut at jeg har enda et beløp å tilføye fradragssiden.

Glimrende!

Det tok meg en halv time å utføre kunststykket som betalte seg med 4000,- ekstra tilbake på skatten. Om jeg ville få det til sommeren da jeg trengte det, eller på høsten når jeg garantert var seriøst blakk, visste jeg ikke på daværende tidspunkt. DET ble en overraskelse.

Nesten som å vinne i Lotto.

 


Årets vakreste eventyr for noen - et mareritt for andre...

 

#blogg #skatt #likning #økonomi #humor
 

Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep.

Innimellom alt fjaset kan det være greit med litt alvor. Hva er vel da bedre enn å drøfte en markedsøkonomisk påstand? :) "JIPPI!!!" tenker nok mange av dere nå, og de skal jeg ikke lenger holde på pinebenken, men glede med følgende tankerangel (originalt produsert for noen år tilbake):

"Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep" er en påstand i Adam Smiths ånd. Smith's livsverk "Wealth of Nations" beskriver hvordan land kan bedre sin økomiske situasjon ved å la markedskreftene få tildels fritt spillerom. Grunnen til at jeg skriver "tildels" er fordi Smith anså staten som en egnet grunnlegger og drifter av instutisjoner og andre non-profit/underskuddsdrevne bedrifter og foretak.
Utover dette ville "den usynlige hånd" sørge for at markedsøkonomien var selvregulerende.

Et eksempel på selvregulering er tilbud og etterspørselssituasjonen i et marked. Ved nyskapninger vil innovatører tjene gode penger på å forsyne markedet dersom de har tildels (eller fullt ut) monopol på varen eller tjenesten de tilbyr. Prisen vil da være høy. Etterhvert vil andre tilbydere dukke opp med synonyme produkter eller substitutter som ligner originalen. Man opplever da at prisene tilpasser seg markedet og synker. Dermed går også den enkelte tilbyders profitt ned og godene fordeles på flere hold.

Smith mente ikke bare at den usynlige hånd styrte markedskreftene, men også at det var sunt med minst mulig innblanding av staten, også kalt leissez affair.

Keynes teori går ut på at staten burde legge seg opp midler i gode år for å ha reserver dersom det oppstår kriser. Noen teorier påstår at disse krisene - eller konjuturene - går i faste intervaller, fra så lite som måneder til så lenge som 60 år. Den økonomiske krisen som oppsto i USA i 1929 skal ha vært et eksempel på hva som kan skje når alle konjukturene nådde bunnpunktet samtidig. Børskrakket fikk ønkonomien til å rase som et korthus. Når lønningene uteble, sank kjøpekraften og konkurser kom som perler på en snor.
Keynismen kom da inn i pengepolitikken, og førte til at staten fulgte Keynes teori, som går ut på å øke produksjonen i nedgangstider. Staten satte med andre ord folket i arbeid, blant annet ved storproduksjon av utstyr for det militære under den situasjonen som oppsto i Europa - hvor Hitler drev aktiv krigføring mot USAs allierte. En aktiv stat viste seg å være det som skulle til for å snu trenden og få vind i seilene i form av økonomisk vekst.
En annen ting slike nedgangstider som man da opplevde illustrere er Joseph Schumpeters teori om at kriser fører til vekst. Schumpeters påstand går ut på at et velfungerende økonomisk system er harmonisk og stabilt, men at det ikke fører til vekst. Tanken bak påstanden er at nedgangstider og kriser fungerer som en fremming av innovatører og nyskapere - som igjen resulterer i nye produksjonsmetoder og -former. Vi er med andre ord avhengig av at slike situasjoner oppstår for ikke å stå på stedet hvil, mente Schumpeter.

Et ytterpunkt til Adam Smiths usynlige hånd og leissez affair er Karl Marxs sosialistiske syn på økonomien. Urkommunismen mener at det ideelle er at arbeiderne eier produksjonsutstyret og at alle "yter etter evne, men får etter behov".
Marx mente dessuten at markedsøkonomien er selvdestruktiv. Et eksempel på denne tanken er at når man produserer for profittens skyld må man sette ned arbeidernes lønninger for å få størst mulig overskudd. Kjøpekraften vil dermed synke, føre til lavere omsetning og avslutningsvis konkurs for bedriften.
Marxs tanke kan derfor kortes ned til følgende: dersom staten eier og driver alt, og arbeiderne ER staten, vil arbeiderne eie produksjonsmidlene.

I nyere tid har vi flere eksempler på at utsagnet i oppgaveteksten ikke nødvendigvis medfører riktighet. Jeg tenker spesielt på den kategoriske påstanden med bruk av ordet "ALLTID". Som tidligere beskrevet gikk staten aktivt inn etter børskrakket i USA første halvdel av forrige århundre, men vi skal ikke måtte ut av landegrensene engang for å finne eksempler på "økonomisk uhjelp".

Bretton Woods-konferansen i 1944 samlet 44 land og hadde som mål å skape en stabil fredsøkonomi. Som et resultat av konferansen oppsto blant annet Verdensbanken, GATT og senere OEEC. Mer almenkjent er muligens Marshall-hjelpen, som besto av en $ 13 milliarder stor pott, hvorav NOK 3 milliarder ble øremerket Norge. Hovedmålet var økonomisk vekst og utvikling i etterkrigsårene.

Et rent nasjonalt eksempel er "Kleppepakkene" som blant annet innebar økonomisk støtte til industrien. I etterkrigsårene spilte staten en stor rolle i norsk økonomi, via reguleringer og skatte- og avgiftspolitikken. Spesielt gjaldt dette ved import utenfra. På den måten opplevde vi igjen et innslag av statlig proteksjonisme.

Startskuddet for dagens økonomiske politikk ble gjenopptatt av Ronald Reagan og Margareth Tathcher på 70-tallet. De reintroduserte den nyklassiske økonomien og ønsket økt privatisering. Her hjemme var det Kåre "nu går alt så meget bedre" Willoch som ledet an slikt tankesett. Vi har siden da opplevd oljekrisa (72) og boligkrakket (87) - begge hendelser hvor staten har måttet gå inn og påvirke situasjonen (eks: Husbankrenten ble satt drastisk ned etter krakket i 87).
Vi er inne i "den 3. industrielle revolusjon", som mange kaller IKT-inntoget. Globaliseringen er tiltagende med større og mer utbredt handel land imellom og mellom utenlandske aktører og privatpersoner. Internett spiller en stor og viktig rolle i den økonomiske hverdagen vår, og dette er et ekspanderende og uoversiktlig marked staten sliter med å regulere. Kanskje er nettopp denne utviklingen det avgjørende skritt mot tildels total frihandel med minimal mulighet for staten å gripe inn?

Hva som er lønnsomt både med hensyn til profitt vekst og det medmenneskelige aspekt over tid er uvisst. Min personlige teori på hva som gagner alle parter best må bli en blanding av Marx, Keynes og Smiths teorier: La den usynlige hånd styre markedet - med minimal statlig påvirkning, men la staten ta seg av drifting av nødvendighetsvarer som vannverk og strømforsyninger, samt skolevesen og institusoner og ha planene klare og kapital tilgjengelig for å kunne gripe inn i krisetider.



Ikke alle Adam'er var først på jord. Noen av dem kom langt bak i rekka, men blir allikevel husket for ettertiden - her illustrert ved Adam Smith.

 

#blogg #økonomi #markedsøkonomi #drøfting 
 

I natt jag drömde

Drømmene mine må være en velsignelse å tyde for de som lever av å gjøre det. Fantasien tar av, og de mest usannsynlige ting skjer. 

Som i natt.

Det første jeg husker er at jeg satt i en speedbåt sammen med 2 andre personer. Båten befant seg i bunnen av noe jeg forsto var en skrå kanal. Ikke som Telemarkskanalen eller Göta kanal, hvor man fraktes oppover i sluser. Nei, dette var en slags bakke med stillestående vann.

Vi og båten skulle tydeligvis opp denne kanalen. Det at den skrånet oppover, gjorde den vanskelig å forsere (skjønner ikke helt hvorfor, i og med at båten hadde motor og vannet var stillestående, men...). Løsningen ble å legge en enorm hodepute i bunnen. Dette skulle fungere som springbrett opp skråningen. Eller ei rampe. Ikke godt å si. (Siden ei pute verken gir sprett eller mindre motstand, ser jeg ikke helt hva min ellers så logiske hjerne har forsøkt å formidle. Ingen typisk ingeniør-verdig løsning på utfordringen, må jeg innrømme).

Ja, ja. Opp kom vi, og det i en drittfart!

Underveis observerte jeg en arabisk sjeik i full mundur, bak rattet på en annen speedbåt som sto på land. Jeg la merke til at han observerte oss, og det fikk meg til å tenke at han sikkert var imponert over at jeg som var jente fryktløst forserte "bakken". 

Oppe på toppen slo det meg at landskapet lignet den første svingen på toppen av Stenmalbakken. I alle fall sto det en bensinpumpe der, og nå var det tydelig at oppdraget vårt enten var å få tak i nok drivstoff til å kunne fortsette turen, eller smugle drivstoffet inn ett eller annet sted - og jeg skulle brukes som kanne. Eller det vil si: jeg skulle fylle blæra med det. 

HER begynner drømmen å gå fra rar til creepy, for de som kan en smule om kroppens anatomi, vet at blæra ikke fylles ved å entre fødselskanalen... som var akkurat hva jeg gjorde med bensinslangen. 

Det var ingenting seksuelt med drømmen, slik mange nå sikkert tror. Nevnte kroppsåpning ble tatt i bruk som en dyd av nødvendighet. Ting skulle bare inn for siden å tas ut, og da var dette eneste mulige måten å gjøre det på.

Liter på liter med bensin ble fylt oppimellom-bortimellom, fra ei enslig pumpe på toppen av en bakke inntil et skogholt og inn i undertegnede. 30 liter i alt. 

Det kom folk dit som jeg pratet helt naturlig med, og til og med forsøkte å overbevise om at 30 liter drivstoff innvortes var helt normalt. Eller i det minste ikke farlig.

Husker jeg tenkte på alle historiene vi hørte om "dunking" (sniffing av bensingass) i yngre dager, og lurte på om kroppen hadde godt av å bli utsatt for de samme gassene fra innsiden. Som om det var mitt største problem, der jeg sto "svanger" med nesten tre dusin drivstoff Hjælp! 

Jeg våknet i det drømme-jeg'et begynte å spekulere i om 30 liter var nok, og tenkte at kroppen sikkert var i stand til å romme enda mer.

Takk Gud for dèt..!

Spørsmålet jeg spør meg nå er om noen vet hva i alle dager skal slike drømmer være godt for (annet enn å gjøre meg ekstremt skeptisk til båtførere uten bensinkanner som ber meg på tur i fremtiden)???

 

#blogg #drøm #båt #drivstoff #bensin #drømmetyding

Opptur Down Under

13. februar 1991.

Jeg befant meg sammen med mine to beste venninner langs Pacific highway, som er en av Australias hovedveier. Den går langs østkysten, fra Sydney i New South Wales i sør, til Brisbane i Queensland i nord). Vi satt godt plantet i hvert vårt sete, i en nyervervet bil, der vi kjørte bort fra den avsidesliggende campingplassen vi hadde tilbrakt natten.

Å kalle kjerra en bil er antageligvis en fornærmelse mot bilbransjen. Den så vel å merke ut som en - den blå stasjonsvogna av merket Ford - men sett bort fra at den var i stand til å svinge både til høyre og venstre, rygge og bremse, var det ikke mye annet som minnet om noe på 4 hjul man frivillig burde la seg transportere i - dersom man ønsker å overleve turen.

Dagen før var vi lykkelig uvitende om hva som ventet, der vi dundret avgårde i full fart i nedoverbakkene, og sneglet oss oppover dersom det var mer enn 1 % stigning, mens alle tre sang av full hals.

Å kjøre over 500 mil i en stereoløs, bråkete kasse gjør noe med deg.

Etter at top twenty-sangene vi pleide å høre på Sydneys lokale radiostasjon "2day FM" var sunget diverse ganger (stort sett etter na-na-na-metoden, foruten ett og annet refreng), var reportoaret nå utvidet, og inneholdt alt fra kanonversjonen av "Jeg gikk en tur i skogen", "Alle fugler" tostemt, "Bæ, bæ, lille lam" og "Sussebass". Vi kunne ikke ha prestert bedre om vi så var hinsides fulle i en Japansk karaokebar.

Natten var blitt tilbrakt på nevnte campingplass. Der hadde vi fått tildelt et on site tent. Det var en lavvo-formet sak, bestående av blå presenning som lå løst utover en hvit plastplatting full av jordslag. Beskyttelse mot det lokale (og ikke nødvendigvis ufarlige) dyrelivet fikk vi når teltduken hvilte inntil underlaget. Det skjedde kun når det var vindstille.

Det blåste den natten.

Grunnen til vårt ufrivillige opphold i nevnte fasilitet, var at den delen av Pacific Highway vi var nødt til å passere for å komme videre, lå under flomvann. Målet for turen var Airlie Beach, men vi fikk underveis med oss inntrykk fra steder som MackaySurfers Paradise,Hervey Bay, Great Barrier Reefs og ikke minst Fraser Island. Det er derimot andre historier.

Nå satt vi altså og pakket ned sakene våre etter en i all hovedsak søvnløs natt. I tomanns-teltet ved siden av oss befant det seg et australsk par. De hadde nettopp småkranglet, da den feminine part irriterte seg over hans engasjement i vårt nattlige (høyst ufrivillige) jakteventyr etter padder i enhver krok, og kakkerlakker som ramlet ned fra taket og på hodene våre mens vi tappert forsøkte å sove. Han hadde humret mang en gang over våre hylhøye hvin, mens alt samboeren hans ønsket var å få seg litt søvn. Hun surnet stadig mer utover natten, og hadde nå tydeligvis fått nok av både han, oss og fallende kryp.

Midt på natten, i et tappert forsøk på å oppnå fred for alt som ramlet ned fra "oven", hadde vi dratt teltets to køyesenger (!) inn mot midten, slik at alle kunne ligge i den nederste køya, som da fungerte som dobbeltseng for tre. Jeg karet til meg midterste plass, mektig fornøyd over å ha sikret meg på alle kanter mot uønskede gjester i bingen.

Da vi forlot campingplassen, uten egentlig å vite hvor vi skulle gjøre av oss neste natt (grunnet en stadig tilstedeværende masse vann som satt et effektivt midlertidig punktum for eventyrets fortsettelse "up north") reiste vi til en pub vi hadde stoppet ved dagen før. Den befant seg bare noen hundre meter unna point of return, og reklamerte med room to let på et slitent treskilt som hang og dinglet dovent i vinden til venstre for inngangspartiet.

24-timer tidligere befant vi oss i samme pub og forhørte oss om nevnte rom, bare for å få beskjed om at det (ja, her snakker vi entall) selvsagt var leid ut - grunnet flommen - av andre back packers. Den beskjeden var også årsaken til at vi i det hele tatt hadde havnet i helvetes forgård - eller stedets campingplass, som de fastboende så optimistisk valgte å kalle det - og som vi nå flyktet hals over hode fra. I desperasjon bestemte vi oss for å spørre innehaverne om de kunne tipse oss om andre overnattingsmuligheter i nærheten, vel å merke uten å måtte risikere fallende krapyl fra taket, padder på fellestoalettet og pytonslanger i innkjørselen.

Vi svingte inn foran puben. Det var et ènetasjes hvitt trehus med overbygget terrasse rundt hele bygget, som ga litt velkommen skygge til lokale bønder og tilfeldig passerende. Disse satt på rekke og rad og nøt kald boksdrikke, mens de dovent løftet blikket for å se hvem som forstyrret idyllen. Alle gjestene hadde boksen med drikke pakket omstendig inn i isoporkjølere, for ikke å tape kampen mot varmen som konstant truet med å gjøre den lunken raskere enn nødvendig.

Jeg tror vi må ha gitt et slitent og fortapt inntrykk alle tre, for da vi entret pub'en for andre gang iløpet av et døgn, ble vi møtt med en flom av sympati og et enestående tilbud om å ta i bruk eiernes campingvogn over natta. Den befant seg i bakgården. Til vår overraskelse ville de ikke høre snakk om betaling.

Dette var en gest vi overveldet takket ja til.

Forklaringen på gjestfriheten fikk vi over en øl senere på kvelden. Det viste seg nemlig at vertskapets egen datter hadde vært i England året før. Der opplevde hun stor gjestfrihet fra omgivelsene. Dette ble hennes foreldre så imponert over å høre at de bestemte seg for at de ved å hjelpe oss betalte tilbake noe av det de betraktet som universell gjeld. At vi - en gjeng totalt fremmede norske jenter på tur i det store utland - skulle få nyte godt av dette, var mer enn vi hadde kunnet drømme om.

Klær og toalettsaker ble båret fra bilen og inn i campingvognen (en sliten sak av gud-vet-hvilen-årgang), men ikke før vertinnen hadde skiftet sengetøy, tørket støv og luftet. Snakk om ekstraservice..! Målløse lot vi oss bli pampered, og nøt følesen av en voksen kvinnes omsorg.

Utover kvelden var planen å få i oss en bit mat før vi pyntet oss og okkuperte baren for å leske tørre, øltørste struper for deretter å gjøre byen - hvis det fantes en i nærheten? Akkurat dèt så ikke lyst ut.

Jeg kviet meg litt til neste dag.

Da ville jeg ha min 20. fødselsdag. Dette ville ha blitt feiret med brask og bram dersom jeg befant meg i gamlelandet. I Australia er derimot ikke 20-års dager noen begivenhet verdt å skrive hjem om. Du må runde 21 for å være kilde til markering og stor ståhei.

Jeg ga nok uttrykk for at dette plaget meg overfor mine venninner, men sutringa ble raskt glemt der vi sto rundt biljardbordet og brynet oss på lokale "hunks" (les: svette og hårete feite farmere i møkkete singlet og shorts) mens "King of the road" spilte på lag med oss fra video-jukeboxen, som hang oppunder taket i det ene hjørnet av lokalet.

Utover kvelden dro vi til nærmeste tettsted, etter direksjoner fra lokalbefolkningen, og fant mot alle odds et sted hvor de både spilte dansemusikk og serverte alkohol og hadde et klientell på tilnærmet samme alder som oss selv. Det minte mest om et grendehus eller vel-lokale slik de man gjerne finner i grisgrente strøk, men da alternativene var ikke-eksisterende, tok vi til takke med det tilfeldighetene hadde å by oss, og lot oss rive med av musikken - stadig mer ivrigere, etterhvert som den ene alkoholenheten etter den andre ble konsumert.

Det ble ikke sent før vi tok kvelden og hanglet tilbake til campingvognen, hvor vi alle stupte i seng, da vi fortsatt var i søvnunderskudd etter nattens eskapader i on site-teltet. Jeg kan med hånden på hjertet påstå at den natten er den beste jeg noensinne har tilbrakt i en campingvogn!

Dagen derpå våknet vi sent. Uthvilt og fornøyd kunne jeg merke at mine venninner også så lysere på livet, nå da vi hadde sovet ut og hadde fått forsikringer om at vi gjerne kunne bruke vognen den påfølgende natten også. Jeg la undrende merke til at de sendte hverandre hemmelighetsfulle blikk, men regnet med at de hadde noe i gjære (med tanke på hvilken dag det var), så jeg dvelte ikke mer ved det. Dagens første måltid ble konsumert i puben. Engelsk frokost bestående av egg, bacon, rennende av fett. Det gled ned i varmen...

På dagtid lekte vi turister. Vi besøkte The Olsen Caverns (senere omøpt til Capricorn caves), som består av en serie flotte, underjordiske huler, oppdaget av nordmannen John Olsen, med flaggermus som eneste fastboende. Vi hev oss på en guidet tur hvor vi vandret på et underlag bestående av de bevingedes etterlatenskaper, mens vi nøt den trolske stemninga.

Ettermiddagen planla vi å tilbringe i puben, med mer biljardspilling, og kanskje et og annet slag dart. Etter en høyst nødvendig oppfreshing av fasaden, etter en lang og svett dag i heten, entret vi baren i godt humør, og stilte oss opp ved disken for å få servering. Da plutselig, gikk lyset..!

Før vi fikk summet oss, eller oppfattet hva som skjedde, åpnet noen en dør bakers i lokalet. Og i bekmørke - omringet av øredøvende stillhet - ble stedets eier synlig i skinnet av 20 små stearinlys, som pyntet opp en flott bløtkake hun bar i armene. Som på signal stemte de tilstedeværende i "Happy birthday to you" i diverse toneleier, mens kaken ble plassert foran meg på bardisken. Å si at jeg fikk hakeslepp dekker ikke det himmelfalne uttrykket jeg må ha hatt i ansiktet. Klemming og latter... forundring og en gledeståre nedover kinnet mitt... snakk om å bli tatt på senga!

Slik har det seg altså at jeg på 20-års dagen min sto på den andre siden av kloden og mottok hyllest fra vilt fremmede mennesker og mine to aller beste venninner. Det som topper opplevelsen må være at det hele ikke var iscenesatt av mine to allierte, men at de senere fortalte om en prat de hadde uten meg tilstede i baren dagen før. Da diskuterte de at jeg virket små-deppa over å befinne meg i ingenmannsland på en slik dag, og at de ville forsøke å muntre meg opp. Pub-vertinna overhørte samtalen, og dro (på eget initiativ) avgårde tidlig neste morgen til nærmeste tettsted, bestilte kake, kjørte den tilbake (uten at noen av oss la merke til de)t, og allierte seg med venninnene mine og senere også stamgjestene...

Kvelden ble superhyggelig, og avslutningsvis tok vi et slag dart etter invitasjon fra "kara gutta boys" (de med svette singleter...), selv om vi knapt visste bak og fram på en dartpil. Vi måtte vi jo ta utfordringen! Vi stusset ettehvert som spillet nærmet seg slutten, over at nivået virket særdeles høyt. Den forklaringen fikk vi avslutningsvis, da vertskapet ga oss hakeslipp ved leende å innrømme at våre motspillere var kretsmestere i spillet!

Det hører med til historien at vi plantet godt med tips i campingvogna, som takk for flotte minner og god hjelp. Det ble lagt litt bortgjemt i en skuff slik at vertskapet først ville finne det når vi var reist.

Gjorde de det ikke, så ligger det en neve dollar der ennå...

 



Uklart minne fra tiden down under. 

 

#australia #downunder #bursdag #reise #aupair #roadtrip #vennskap #blogg

Blogging for gæmliser

Det får'n si..! 

Her bestemmer man seg for å blogge i en alder av fem-og-førr (eller førtifem som alle født etter 2000 sier). 

Ikke digger jeg mote, sminken er den samme som for 20 år siden og håret klipper jeg selv.

Jeg skriver verken med "h" først (det river faktisk litt i hjerterota å måtte skrive det uten h bare for å eksemplifisere), går i klær som er sååå 2015 (rettelse: pro 2009), kan ikke fordra sushi og er ingen stor fan av cafebesøk.

Allikevel blir jeg lest! 

Tro det den som kan. Inspirerende er det i hvert fall å være tilbake på Bloggtoppen. Faktisk så inspirerende at jeg vil pønske ut flere historier i nær fremtid.

Så følg med på gæmlisfronten! ;) 

 

#blogg #bloggtoppen #topplista #gæmlis 

Three days of fame

For det er jo en slags fame å komme på topp-200 lista her inne, har jeg skjønt.

Tre dager var i hvert fall tiden jeg fikk gleden av å befinne meg i bunnsjiktet av nevnte liste. 

Høyeste plassering var 136 plass på Bloggtoppen. Noe lavere på Topplisten (og jeg skjønner fortsatt ikke forskjellen - noen som kan forklare?)

Deretter ramlet jeg helt ut, 3 lesere fattigere enn det som skulle til for å få bli.

Moro så lenge det varte.

 

Hvor lenge hadde du blogget før du så navnet ditt på lista?

 



Hurra, hurra, jeg kom på topplista!

 

#blogg #topplista #berømmelse

Historien om Lillesnill og Storeslem.

I vår barndom anså min eldre søster (heretter kalt Storeslem) det som sin livsoppgave å ta fra meg (altså Lillesnill) lørdagsgodtet, leker og enhver antydning til det som kunne minne om selvtillit. "Du er dum, stygg og tjukk" slynget hun mot meg som øksehugg, mens ansiktet formet en grimase på høyde med noe Lucifer selv ville vært stolt av å prestere.

Vi hadde vel det som kan defineres som et spesielt godt forhold, min søster og jeg; hun var god på å påføre meg lidelser, og jeg var spesielt flink til å sladre om det til vår mor.

Da min søster rundet 3 år var hun fortsatt enebarn og eneste barnebarn for to sett godt voksne besteforeldre. Så langt i livet hadde hun ikke behøvd å ta hensyn til andre enn seg selv. Fikk hun ikke viljen i alt og ett, så kjempet hun seg til den.

Hun ble opplært til å tro at hun var verdens (om ikke universets) navle; den som alt kretset rundt. Empati og sympati var fremmedord, men desto oftere ble ordene jeg, meg, min og mitt tatt i bruk. Hun visste at hun var enestående, unik og mål for hele familiens nesegruse beundring.

Så kom Valentindagen i 1971.

På selveste morsdagen, og en uke før termin, ødela jeg både kaffedrikking og kakespising for mine nærmeste, da jeg (sett med min søsters øyne) dukket opp som slangen i paradis.

Jeg var tynn, blek og gråtende - eller som min mor så treffende beskrev meg: "Det fantes ikke kjøtt på kroppen din. Du så ut som en fugleunge, jenta mi. Bare skinn og bein"!

At hun i ettertid har innrømmet at hun ikke utviklet morsfølelser for meg mine første leveuker, ga ikke akkurat selvfølelsen min et puff i riktig retning - men jeg har innsett i ettertid at de konstante kolikkhylene mine kan ha vært en medvirkende årsak til at hun ikke klarte å forholde seg til meg på en kjærlig måte til å begynne med. Uansett er dette intet annet enn en fattig trøst (liker jeg å si til henne, bare på skøy. Jeg husker jo strengt tatt ingenting av det og har derfor ikke lidd noen som helst nød).

I forkant av dagen jeg bestemte meg for å entre verden, satt min mor høygravid og antagelig full av ødem i sofaen med et blad. Da kom min søster bort til henne med en alvorlig mine.

"Hva har'u DER a?" spurte hun mens hun pekte på den store magen med en lubben finger.
"En baby", svarte mamma tålmodig.
"Åssen har'u fått den inn?" spurte den lille med store øyne,
"Har'u svelga'n???"

Lattermild forklarte den vordende tobarnsmor at det ikke var slik babyer ble til, men at foreldre lager slike sammen fordi de er glade i hverandre. Da kom det avslutningsvis fra den nysgjerrige: "Åssen får du'n ut igjen? Ska' du kaste'n opp?"

Et par dager senere ble vi presentert for hverandre, da jeg entret hjemmet i min mors armer. Jeg gjorde meg nok mer bemerket enn resten av vår lille familie satte pris på. Det var kolikkgråt, hyl og vræl døgnet rundt fra min side, og tenners gnissel fra omgivelsene. Jeg har blitt fortalt at søs kom bort til min mor en dag jeg holdt på som verst og konstaterte: "Ungen din griner!!!". I hennes øyne var jeg tydeligvis ikke en likestilt søster, men min mors bråkete avkom.

Og verre skulle det bli.

Ingen fikk lov til å erte meg, så sant Storeslem var i nærheten. Det var hennes oppgave, og den tok hun svært alvorlig. Daglig fikk jeg høre hvor dum jeg var, at jeg irriterte vannet av henne (hvilket sikkert stemmer, da erting var mitt eneste effektive våpen mot den fysiske overmakten), at jeg ikke kunne noen verdens ting, var blubbete (her siktet hun til valpeflesket alle sunne barn har rundt magen til de kommer i puberteten, for strengt tatt var jeg hverken for tynn eller tykk) og at både hun og hennes venner ønsket meg dit pepper'n gror framfor å måtte ha meg med på slep (hvilket skjedde når mamma ville ha litt fri fra særringa mi og insisterte på at Storeslem skulle passe meg). Jeg tvilte aldri på at jeg ble oppfattet som det man på godt norsk kaller en pain in the ass.

En sjelden gang var hun snill mot meg.

Det kunne skje at hun snudde på flisa - gjerne rett før leggetid lørdag kveld dersom godteposen hennes var tømt og jeg fortsatt hadde noen e-stoff bomber igjen på bunnen av min. Da plasserte hun seg foran meg med bedende øyne og la an en sørgelig mine, mens hun gjorde stemmen så myk hun bare kunne, og sa: "Skal du ha alt det helt for deg selv? Jeg har ingenting igjen. Du er heldig, du..."

Så delte jeg, da. Det lille som var igjen - eller ga henne alt. Det kom an på hvor trist hun så ut.

Hvis det mot formodning var min pose som ble tømt først, kunne jeg være helt sikker på at resten av kvelden besto i å måtte se Storeslem spise resten av sitt godteri i slow-motion. Hvert lille drops, gummigodt eller sjokolade ble nøye studert, tatt opp flere ganger av posen (slik at hun var helt sikker på at jeg fikk med meg lyden av raslende godtepapir), smattet på høylydt og akkompagnert av "mmm"- og "nam"-lyder, mens hun gløttet bort mot meg for å forsikre seg om at jeg fikk med meg seansen.

En solfylt sommerdag da jeg var 5 år stilte hun uoppfordret opp som sykkelinstruktør. Jeg hadde jobbet iherdig med å lære meg kunsten hele dagen, uten å lykkes. Smørblid ba hun meg sette meg på setet og løfte bena, så skulle hun dytte meg og løpe etter mens hun holdt i bagasjebrettet slik at jeg ikke kom til å miste balansen. Av erfaring visste jeg at det kunne ligge annet bak enn et genuint ønske om å hjelpe til, så jeg var mer enn skeptisk. Da hun for "ørtende" gang hadde forsikret meg om at dette kom til å gå bra og at hun ikke under noen omstendighet ville slippe sykkelen, roet jeg meg ned, plasserte føttene på pedalene og tråkket i vei...

Det gikk så det suste! Bortover plassen utenfor inngangsdøren til blokka vi bodde i, deretter ned en liten helling som førte til den store parkeringsplassen. Til venstre for meg befant det seg en gressplen. Etter den lå et stort kvadratisk tørkestativ og deretter kom nabo-blokka. Bak stativet og blokka gikk det en skråning ned til et lite skogholt.

Plutselig innså jeg at sykkelen vinglet mer enn den burde, tatt i betraktning at den ble holdt i av en løpende 8-åring, og snudde meg rundt. I brøkdelen av et sekund oppfattet jeg at søsteren min sto leende igjen midt i den lille hellinga, at sykkelen nå hadde formidabel fart, ristet som bare tusan, og at min ustøhet og mangel på erfaring bak styret førte til at både jeg og den nå hadde dreid av til venstre, befant oss midt under tørkestativet og var på full fart mot skråningen ned mot skogholtet.

Jeg husker ikke turen ned i krattet, eller hvor vondt det må ha gjort. Det jeg erindrer er synet av min søsters hode som stakk ut over kanten mens hun forsøkte å undertrykke latteren. Selv lå jeg omgitt av kratt og skitt, fortsatt med hendene krampaktig rundt håndtakene på sykkelstyret, mens jeg gråtende hulket: "Du slapp, du!"

Dette har hun selvsagt aldri glemt, og historien har blitt gjenfortalt til hennes store forlystelse til det kjedsommelige.

Jeg tror min oppfattelsesevne av "snill" i denne sammenhengen best kan sammenlignes med Stockholmsyndromet.

Selvstendig ble jeg først da hun som 16-åring dro til Statene et år som utvekslingsstudent. Inntil da hadde jeg ikke fått lov til å utvikle meg til å bli et selvstendig individ. Påfølgende dialog er et godt eksempel på hvordan det kunne foregå, dersom hun og jeg gikk tur og støtte på en fremmed som vi kom i snakk med (hvilket gikk an tidlig på 70-tallet uten å bli antastet, kidnappet eller drept):

Fremmed: "Hei. Hva heter du, da?"
Søs: "Storeslem."
Fremmed: "Og du, da? Hva heter du?" (henvendt til meg)
Søs: "Hun heter Lillesnill!"

Spør du meg, er det et mirakel at jeg i det hele tatt lærte meg hvordan navnet mitt uttales før skolestart det året jeg fylte 7.

Vi sloss aldri. Hun banket meg. Jeg har alltid hatt spedere kroppsbygning og mindre muskelmasse, derfor var jeg fysisk underlegen. Dette gjaldt fram til jeg rundet et kvart århundre, da interne stridigheter kulminerte den dagen hun plantet neven midt mellom øynene mine.

Istedenfor å løpe gråtende avgårde og sladre til mor, slik jeg gjorde i barndommen, eksploderte jeg, og det hele endte i en slosskamp på tørre nevene. Å si at noen vant, ville være feil. Jeg nøyer meg med å kalle det tie-break, hvor ømme kroppsdeler og oppsamling av hårtufser i ettertid vitner om en heftig seanse.

Sett bort fra det pinlige i å innrømme at man sloss som drittunger i en alder av 25, så kom det faktisk noe godt ut av det for min del; aldri siden har hun truet med å legge hånd på meg, og hadde hun gjort det så er jeg ikke lenger redd for å ta igjen. Skrekk-respekt-veldet er over, kan man si - og maktskåla veiet ikke lenger tyngst i hennes favør.

Påsken for 10 år siden fikk vi det plutselig for oss at vi skulle feriere sammen. Det vil si; hun ba meg med på en 5-dagers fjelltur med overnatting hos ei fastboende venninne, og jeg er til dags dato overbevist om at invitasjonen ikke hadde kommet dersom hun var innehaver av egen bil som meg, men det var greit. Vi snakket tross alt om gratis overnatting og selskap på turen.

Den 4. ferierende var Storeslem sin ungdomsvenninne, som senere har innrømt at hun gruet for å måtte overvære våre heftige diskusjoner og krangler uten mulighet til å unnslippe det hele.

Slik gikk det ikke.

Turen ble en udelt suksess! Vi koste oss som små unger i slalåmbakken, drakk vin og hadde diskusjoner som siviliserte voksne på kvelden. Spiste oss mette på mat laget i hyggelig fellesskap som venninner..! Uenighetene vedrørende diverse temaer var selvsagt tilstedeværende, men framfor å heve stemmen og "gå i synet" på hverandre, kunne vi plutselig være enige om at vi var uenige..!

Etter fem meget hyggelige dager tror jeg vi begge var i sjokk. Hva skjedde? Hvor ble irritasjonen, spydighetene, mistenksomheten og kranglingen av? Var det slik det altså var å ha en søster man også var venninne med..?

Så skulle det altså gå 30 år etter en humpete tur med rennafart ned i bushen på en gammel, rusten barnesykkel, før jeg innså at jeg var glad i søsteren min - og kunne glede meg over å tilbringe tid sammen - uten å måtte se meg over skulderen for å finne ut hva som venter rundt neste sving.

 



Storeslem og Lillesnilll i et sjeldent øyeblikk. Navna ga  vi hverandre i godt voksen alder. Selv om vi nok aldri blir bestevenninner, har vi (etter flere tiår som hund og katt) i det minste lært oss til å kunne omgås og ha det hyggelig - samtidig! :)

 

#søsken #søstre #søskenkjærlighet #blogg #humor #familie #barndom #uhell #venner

Vepsefella som virker!

Jeg er garantert ikke den eneste som får fullstendig panikk når de tigerstripede bevingede rakkerne er i ferd med å bli sensommer-innpåslitne.

Synkront med de flyvende panikkskapernes økende inntog i de tusen hjems hager og terrasser, trekker vi som ikke takler deres tilstedeværelse uten å veive vilt med armer og ben oss mer og mer bort.

Nå som Værgudene er i ferd med å skjenke østlandet en etterlengtet indian summer, er gode råd dyre. 

Eller rimelige.

Den geniale saken jeg har funnet kalles en vepsefanger, og ser slik ut:



Som den observante leser ser, så har den allerede gjort jobben sin.

Hele herligheten kostet et par tiere på en duppedings-forretning jeg stadig besøker når jeg er på harryhandel. De som ikke har disse to geniale gule plastdingsene tilgjengelig, kan enkelt lage en like effektiv felle selv:

1. Finn frem en gammel halvannenliters brusflaske.



2. Del den i to et stykke over midten, og fyll ca 1/3 av flasken med noe søtt (husholdningssaft, vann og ekstra sukker fungerer helt fint) og en skvett oppvaskmiddel. 

Det søte vil tiltrekke seg rakkerne, mens oppvaskemiddelet bryter overflatespenningen.

3. Fjern korken og sett toppen opp-ned i bunnen, så den danner en trakt. Tett gjerne overgangen med tape, så fella ikke faller fra hverandre hvis noen dulter borti den, eller den blåser overende.



 

4. Sett fella ut. Lag gjerne flere, og sett de rundt omkring på terrassen eller der du oppholder deg mye i hagen.

5. Nyt følelsen av å ha tatt tilbake kontrollen over uteplassen :)

 

Lykke til - og ha en fortsatt god (og vepsefri) sommer.


 

#veps #vepsefelle #felle #blogg #nyttig #tips

Morsomme skriveleifer

Jeg har alltid vært glad i skrivefeil. Ikke egne, men andres, og ikke de som skyldes alder eller dysleksi, men slike som kommer av lavt kunnskapsnivå, manglende språkforståelse eller slurv.

Skrivefeil som er egnet til å gi budskapet dobbeltbetydning (for de som har like god fantasi som undertegnede), topper listen.

Som den nerden jeg er, finner jeg selvsagt stor glede i å dra frem mobilen og forevige slike tabber. Det har derfor hopet seg opp noen bilder etterhvert, og i dag fikk jeg lyst til å dele ett av dem med leserne mine.

Følgende ble funnet inne på toalettet hos en av byens frisører:

 

 

Budskapet må være noe slik som at man vennligst ikke skal kaste tørket papir rundt seg inne på toalettet - og mer skal det ikke til før denne nerden koser seg gløgg i hjel :)

 

#skrivefeil #skriveleif #humor #blogg #wc #skilt #nerd
 

Fingeren som forsvant

Under en badetur i varmere strøk, kastet jeg meg inn i bølgene som havet så gavmildt utstyrte stranden med. Bølgen førte meg inn mot land, og jeg løp glad og fornøyd gjennom sanden, som la seg mykt mellom tærne.

Etter en stund merket jeg at det stakk litt på høyre lillefinger og løftet hånden opp mot ansiktet. Fingeren var der, men virket så rar. Da jeg tok den nærmere i øyesyn, så jeg et hull inne ved rota, og inne i hullet kunne jeg skimte restene av skjelettet som så ut til å ha blitt revet tvers av!

Jeg våknet med et rykk. Pustet lettet ut, mens pulsen jobbet med å roe seg ned igjen. Takk Gud for at det bare var en drøm! Men så realistisk den hadde vært!

I barndommen, ungdomstiden og inn i 20-årene, hadde jeg de villeste drømmene. Som da jeg dro igjennom Finland i heis, på let etter farmors kjøttkaker. Eller fløy rundt - uten verken vinger, seil, motor eller propell. Det var bare å vifte bestemt i små bevegelser med armene, strekke brystkassa litt ut og opp, og tenke seg til det. 

For ikke å snakke om alle gutta som har fått gjennomgå nattestid. Man har da vært forelsket i både nabogutten, han som gikk 2 klasser over meg på skolen og en og annen kjendis. Da er det kjekt å kunne dra dem inn i drømmeverdenen og oppleve nærhet og lykke en stakket stund, før det atter er på tide å stå opp.

Jeg er glad fingeren er i behold. Men kanskje ennå mer glad for at jeg drømte at den forsvant, for det betyr bare at jeg er i stand til å drømme igjen. Etter at det var sjelden kost i lange tider, vet jeg å ønske det velkomment. En drøm betyr jo at søvnen er dyp - om enn ikke alltid like god. 

Man kan jo ikke få alt her i verden heller.

 

Et bildeløst innlegg er så kjedelig at jeg legger ved et bilde som med all tydelighet viser en av mine andre fingre. 



 

#blogg #humor #finger #strand #bade #amputert #morsomt #sove #søvn #drøm

 

Fare for (sol)stråling?

Jeg roper meg hes, men når ikke frem

til Værguden vår - hvorfor er han så slem?

Jeg peker mot havet og veiver helt vilt!

Gjør hva jeg kan, for å vise'n et skilt

 

Det advarer oss mot solens skader 

"bruk sf30 når du soler og bader"

Men slik som været har vært i det siste

Gjør slike skilt oss bare usigelig triste.

 

HVOR BLE DET AV SOMMER'N???

 


 

 

#sol #dikt #strand #solkrem #været #sommer #blogg

Lakenskrekk

For 8-9 år siden benyttet jeg en av mange søvnløse netter til å skrible ned følgende tanker:

 

Selv om klokken nederst til høyre i 19-tommeren ubønnhørlig forteller meg at torsdagen er mer enn fire og en halv time gammel, penser ikke tankene innom muligheten til å gi kroppen avslapning - eller som folk flest ville ordlagt seg; få sårt tiltrengt søvn.

Etter en lang dag hvor jeg har vært utøvende mor (til mine barns store glede, sorg, forskrekkelse og forundring), fått unna kjipe, men nødvendige plikter (dvs alle gjøremål som inkluderer såpe og vann, rydding, bretting eller stryking) og attpåtil har arbeidet full dag utenfor heimen, burde jeg være trøtt..!

Men her sitter jeg altså; så langt unna drømmeland det er mulig å komme, selv om jeg strengt tatt burde ha entret king-size'n for et kvart dusin timer siden.

Hvorfor?

Hvorfor er det slik at jeg kvikner til i det viseren bikker over fra midnatt og inn i det som sekundet tidligere definerte som morgendagen? Hvorfor ramler jeg ikke sammen av søvnmangel - når jeg har gjennomgått et maraton av lignende netter?

Er det en tilstand? Et talent? Eller en kronisk søvnvegring med det medisinske navnet vilik kes o've? Er mitt legeme (for ikke å snakke om hode) satt sammen på en slik finurlig måte at den takler voldsomt søvnunderskudd - og fortsatt er i stand til å fungere optimalt?

Eller... er løsningen så enkel at det er så lite aktivitet på gang under topplokket at jeg ikke har behov for de obligatoriske 6-8 timer "shut down" per døgn for å kunne restarte uten problemer neste dag?

Dette reiser et nytt spørsmål, som faktisk gir alvorlig grunn til bekymring:

Det er en kjennsgjerning at folk flest scorer mellom 90-110 poeng på en IQ-test. Disse menneskene har behov for å hvile øyet 6-8 timer i døgnet (skjønnhetssøvn, du vet; for å glatte ut bekymringsrynkene som oppstår når hjernen fungerer optimalt).

Altså: Et snitt på 7 timers søvn per natt = IQ på rundt 100 poeng.

Her begynner jeg å slite litt...

Jeg skal ikke skryte på meg at matematikk er min sterkeste side (nøvendigvis, må jeg nesten si, med konklusjonen i tankene), men ved å se overstående resultat i sammenheng med mine vaner under dynen, har jeg kommet fram til at 3,5 timer med lukkede øyne per døgn er minimumsbehovet for å kunne fungere. Både hjemme og på jobb.

Jeg lar det være opp til den enkelte (normalsovende, sådan) å regne seg fram til resultatet... og se for seg hvordan hjemmet mitt ser ut, og arbeidet utenfor utføres, som et resultat av dette.

Dette er ingenting annet enn nedslående nyheter for ei som ble hoppende glad da hun scoret 135 poeng sist hun gjennomførte en IQ-test (at den ble foretatt via et mindre seriøst nettsted burde være irrelevant) - og inntil dette innlegget ble påbegynt faktisk trodde hun var forholdsvis oppegående. 

Trøsten får være at score'n i det minste gjør meg kvalifisert til å åpne og lukke en dør. I så måte er jeg tydeligvis ikke dummere enn at jeg skjønner at det smarteste jeg kan gjøre nå, er å åpne soveromsdøren, brette dobbeldyna til side, krype under den og få meg litt søvn!

Og slik går nettene...

 

#søvnløs #søvn #blogg #humor #tanker #natt #sove #iq 

Ut av skapet.

Under et toalettbesøk hos en av byens bedrifter, kom jeg over skapet som tydelig sier i fra at det henger der for de ansattes skyld .

Det skal altså verken huse toalettpapir, håndklær eller vaskemidler. Kun ansatte. 

Lurer på hvordan de kommer seg inn i det? Det fantes verken en stol, krakk eller stige i umiddelbar nærhet, det jeg kunne se.

Det slo meg at de(t) som kommer seg inn i et skap, før eller siden må ut igjen.

Mon tro om de ansatte har tenkt over hvilken unik mulighet arbeidsgiveren med dette gir dem til å komme ut av skapet i forbindelse med et av dagens do-besøk?

 



 

#blogg #utavskapet #skap #mulighet #humor

Modell søkes.

Er du over 178 cm høy, sylslank og drømmer om  å bli modell?

Da har vi lite til felles.

Selv er jeg en smule for kort, en smule for tykk (det skal sies at den smula er i ferd med å anta kneippbrød-dimensjoner etter sommerens kos i matveien), en smule for bleik og en smule for gammel (størrelsen på den smula får være opp til den enkelte å tolke. Det finnes tross alt magasiner som heter "Vi over 60" og lignende. Trenger sikkert modeller de og...). 

Men viktigst av alt: jeg har aldri hatt noe ønske om å bli modell. Eller å bli kjent utover vennekretsen, for den sakens skyld. Har alltid vært redd for å miste anonymiteten min - eller så anonym det går an å bli for en langbeint ørkentraver (som en kompis kalte meg en gang i tiden) med langt, rødt hår og kjeftamentet i orden.

Uten å gå inn for det på noe vis, har jeg ved flere anledninger klart å stikke meg frem i aviser og på TV. Som den sommeren, da eldsteklonen ennå ikke var blitt storesøster, og vi ble intervjuet av lokalavisa ute på ei øy i Oslofjorden. Det var midt i fellesferien, og saken var tiltenkt sommersidene bakerst i avisa. Av ukjente årsaker bestemte redaksjonen seg for å bruke oss som hovedsak, og klinte dermed saken - med bildet av oss i spissen - utover hele forsiden.

Da en av våre største riksaviser ville lage en reportasje om vennegjengen som oppsto og videreutviklet seg på nettet, men samtidig førte til at vi også ble mer sosiale IRL (som det heter på nettspråket), ville de bruke et bilde av meg og en venn som illustrasjonfoto. På bildet gir han meg et broderlig kyss på kinnet mens jeg gliser fornøyd. Skikkelig glad-sak-materiale! 

"Vi ser for oss en liten sak", sa de.

Resultatet ble at vi prydet en flik av forsiden og fikk trynene våre smurt utover to helsider inne i avisa - OG at alle antok at vi var mer enn bare venner, noe min daværende naturlig nok ikke så humoren i.

På 70-tallet kom NRK sitt "1/2 7" for å lage reportasje fra bomberommet barna i blokka jeg bodde i benyttet som klubblokale, og på 80-tallet danset jeg tango med Ivar Dyrhaugs karakter "Espen", foran et jublende Messe-publikum, mens "Ann-Mari" frådet av sjalusi i kulissene.

Og tro meg: både Espen & Ann-Mari og Tønsbergmessa var STORT på 80-tallet! 

Jeg har vært en del av en større reportasje på lokal-TV og var hovedobjektet i et intervju rundt en større lokal sak - også den rollen gitt meg mer ufrivillig enn frivillig. For ikke å glemme saken der nabokjerringa ville at vi skulle stå fram sammen i en mindre lokalavis, i opplysningsøyemed.

Jeg har takket nei til forespørsler om å hjelpe bekjente med å vise frem klær på hjemmesnekra catwalk på diverse mer eller mindre seriøse arrangement, men èn gang takket jeg faktisk ja til å stille opp som hår- og klesmodell for en større mote-reportasje i lokalavisen... men trakk meg midtveis, fordi jeg var redd frisørens herjing med håret mitt ville ødelegge hele pryden.

Vi kan med andre ord trygt si at jeg ikke er typen til å hige etter berømmelse.

Med det i tankene, er det jo litt snodig at jeg nå sikter meg inn mot bloggtoppen... for skal jeg ha noen mulighet til å komme dit, har jeg forstått at jeg må utlevere meg, vrenge sjela, kline allverdens sminke utover ansiktet og kle meg opp/ned/naken - mens det hele dokumenteres i tekst og bilder - fortrinnsvis fra flere vinkler..!

Veeel... det er nok ingen fare for at noe av dette skjer, for denne bloggen vil inneholde sørgelig lite fjas og moterelatert sladder. Kun tankerangling og betraktninger, en og annen historie og (forhåpentligvis) mye humor.

Så er dèt sagt.

Ironisk nok ble jeg faktisk ble en slags modell til slutt. Riktignok i form av en ubetalt vennetjeneste, men like herlig noe som inkluderte styling, posering, knipsing og publisering i ei lokalavis. Og innimellom alvoret under photo-shoot'et, måtte selvsagt undertegnede fjase litt med tilgjengelig rekvisita ;)

  



 

#blogg #modell #humor #catwalk

Puff the magic dragon!

Enhver Lady med respekt for seg selv oppfører seg selvfølgelig ikke som en drage, men liker desto mer tanken på å bli reddet fra en.

I mangel av drager laget av kjøtt og blod, er det som vaskekte Lady (historien bak tittelen får du en annen gang) sikkert ingen ulempe å inneha en særdeles velutviklet fantasi.

Slik har det seg at det en varm sommerdag med skiftende skydekke, befant seg en Lady ute på terrassen. Hun satt tilbakelent i en dyp stol, med bena nonchalant slengt opp på sidestolen og nøt solens varmende stråler, mens hun filosoferte over alt og ingenting. Da, plutselig, fikk hun øye på en drage som kom svevende over naboens tak!

Den så riktignok ikke spesielt aggressiv ut. Ei heller var den flammesprutende. Faktisk minnet den mer om lykkedragen fra The Never Ending Story (er du over 40, vet du hva jeg snakker om), enn en blodtørst Lady-spiser. Typ "supersnill og god" og ikke det minste egnet til å inngi frykt, med andre ord.

 


 

Ved nærmere øyesyn fremsto den en smule skranten, så hun vurderte et øyeblikk å fyre opp vannpipa og invitere den inn på litt eple-te damping. Den var jo tross alt grønn (ja da ja da, jeg vet fargen skyldes etterarbeid i photoshop, men husk at det er MIN fantasi, og dertil mine regler som gjelder). 

I det hun var i ferd med å ta mot til seg, fant vinden det for godt å ta tak i den bevingede... og *vips!*, så hadde dragen endrer karakter til det ugjenkjennelige.

Sukk...

Ladyen sank tilbake i stolen, en smule betuttet, til hun ble slått av en ny tanke: Etter sol kommer regn, etter søt kløe kommer sur svie - men hva kommer gjerne etter en ildsprutende drage? Jo, en staut ridder!

DEN tanken var så forlokkende at den eventyrlystne Ladyen fikk let-etter-ridderen-blant-skyene-underholdning en GOD stund til, før hun etterhvert gikk lei.

Og den Lady'n - det var meg ;)

 

Hva drømmer DU om å finne der oppe blant skyene?

 


#drage #lady #blogg #skyer #vind #fantasi #humor #sol #terrasse
 

 

Et matinnlegg til å bli kvalm av.

Noen ganger er jeg så heldig at jeg får mer enn jeg betaler for.

Som da Bankenes betalingssentral ringte meg for flere år siden. De kunne fortelle at de ønsket å skape litt blest rundt efaktura-tjenesten, som den gang var forholdsvis ny. I den forbindelse hadde de bestemt seg for å gjøre stas på kunden bak efaktura-betaling nummer 100.000. Det viste seg (som du sikkert allerede har gjettet deg fram til) å være undertegnede.

BBS-mannen og en journalist fra bransjemagasinet troppet opp på døra mi for et intervju, og da de dro var jeg lykkelig eier av en ny mobil med kamera og diverse logopreget giveaway. O'store Lykke!

I sommer fikk jeg gleden av å oppleve Josè Carreras og Lise Davidsen bli akkompagnert av Marinemusikken under årets Fyrverkerikonsert. Jeg overvar Scott og Kvitnes ha intimkonsert i svarteste Stokke-skauen, så Rybak sitt 10-år-som-artist-show i Larvik, lo meg gjennom forestillingen til 3 humoristiske tenorer og nynnet gjenkjennende til Elvis-nostalgi på Hotel Klubben. Til sist var jeg tilstede da Ingebjørg Bratland avsluttet Slottsfjellfestivalen en sen lørdagskveld. Alt sammen uten å ha betale et rødt øre, da billettene ble gitt meg i form av invitasjoner, medlemsfordeler og belønning for en innsats jeg bare synes det var artig å yte. Superstas! 

Slike ting har jeg altså opplevd med (u)jevne mellomrom i årenes løp, så da jeg satt meg til bords for å spise lunsj på en innbydende restaurant, en stekende varm dag i ferien, ville det ikke forundret meg om jeg fikk noko attåt der og.

Og det fikk jeg.

Dessverre var det ikke snakk gratis tilbehør i form av knasende løkringer, salte og gode chips, eller (I wish) et glass godt lagret rødvin. Derimot fikk jeg servert en klype ekstra proteiner i form av en selvmords-kakerlakk (!) som tydeligvis hadde funnet det for godt å drukne sine sorger i gryta til kokken, rett før maten jeg bestilte (OG rakk å spise av) ble helt opp i en selveringsskål og satt på bordet vårt. 

Fordelen med funnet (det er nemlig sjelden noe skjer uten at jeg klarer å se positivt på det) var at hele følget slapp å betale for det vi rakk å konsumere før kvalmen satte inn.

Så kan du jo si jeg fikk langt mer enn en skarve kakerlakk gratis denne gangen og - men når sant skal sies ville jeg ha foretrukket å betale ekstra for å slippe... 

Bôn onsdags-apètit! 

 

#mat #tapas #kakerlakk #kvalm #giveaway #ferie #blogg #gratis
 

Lynvingen - nå også altmuligmann?

Må innrømme at jeg fikk meg en god latter da jeg fant dette visittkortet i postkassa mi rett før ferien. Når sant skal sies, ler jeg fremdeles hver eneste gang jeg tar en titt på det.

Håper bakmennene at jeg skal se på kortet og tenke: "Jøss, nå kan jeg leie Lynvingen som snekker. DA blir det nok sving på sakene"? Eller forsøker de å gi uttrykk for at de er satans gode på snekring? For det KAN jo være horn og rød kappe fyren med hammeren har på seg?

DERSOM det skulle vise seg å være "Lynvingen med hammer'n" som dukket opp på døra mi... burde jeg da kunne forvente at han - bokstavelig talt - flyr rundt i huset og hamrer løs på alt som er? 

Ikke godt å si, og heller ikke trygt å finne ut av, spør du meg - så her i gården tyr vi til andre løsninger når noe skal bli gjort. As always! 

Ha en produktiv (og forhåpentligvis jordnær) tirsdag! 

 



#sommerjobb #lynvingen #snekker #humor #visittkort

Enden er nær..!

Det er IKKE verdens undergang jeg refererer til, men den enden som ifølge myten inneholder en gryte med gull. Og tenk, her om dagen traff den huset mitt - i form av en fargerik og flott regnbue! Gjett om det fikk den overivrige fantasien min til å spinne tanker rundt et potensielt berikende funn..! 

En slik gryte ville uten tvil ha gjort meg til vennegjengens Pippi! De fleste av kriteriene er jo allerede tilstede: jeg har rødt hår og fregner, bor i en villa, finner daglig på apestreker, spiser som en hest, har sterke meninger om det meste og klarer ikke å la være å ta affære når jeg ramler over urettferdighet. 

Tja... kanskje ikke akkurat slik Lindgren beskrev Pippi, men pytt, pytt. Man kan ikke få ALT her i livet ;)

Gullet er dessuten funnet på et vis, i form av flotte venner, en omsorgsfull familie og et privatliv som endelig landet i god stil.

Istedenfor å klage over at den fysiske gryta glimrer med sitt fravær, retter jeg heller på den lange røde strømpa mi, strammer bicepsen og viser verden mitt mest strålende fornøyde GLIS, mens jeg messer på følgende mantra: "Dèt har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!"

Tjolahopp, tjolahej, tjolahoppsann-sa - ha en superduper mandag! 

 

#regnbue #pippi #gull #verdensundergang

Internett har stoppet

INTERNETT HAR STOPPET, sto det å lese på mobilskjermen min her om dagen.

"Jaha", tenkte jeg. "Det er jo kjekt. Vil det si at jeg endelig skal tvinges til å bli kvitt nett-avhengigheten min? Så kjekt!", var neste tanke.

Jeg noterte meg at OK var eneste klikkbare alternativ i dialogboksen, og at det derfor ikke var mulig å protestere. 

En smule skremt, litt glad, men mest spent, var jeg i ferd med å innstille meg mentalt på en kraftig internett-abstinens de neste 30 dagene - som visstnok er tiden det tar å bli kvitt en (u)vane.

Jeg klikket OK og åpnet deretter internett-appen, med skjelvende hender.

Det var i det minste moro så lenge drømmen om å bli tvunget til å ta tilbake livet sitt varte...

Hæppi reading herfra og inn i internett-evigheten (som tydeligvis ikke stopper med det første)! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#internett #abstinens #førsteinnlegg #blogg