hits

september 2016

Det blæs!

Når det uler så kraftig rundt husveggene at utemøblementet ommøblerer seg selv, er det ikke spesielt moro å oppdage at den ene stroppen som skal holde sideveggene til paviljongen på plass, er løsnet.

Da er det bare å kle på seg sydvest og godt skotøy og ta turen ut for å begrense skaden... og hutre seg i seng etterpå.

God natt - og hold på hatten!

 

Rain Drops
Licensed from: fouroaks / yayimages.com



#blogg #vind #storm

 

Min rolle i et vellykket verdensrekordforsøk.

Alle ønsker vi å skille oss ut. Tenk å kunne skryte av at du kan gjøre noe andre ikke kan? Toppen av kaka i så måte må være å bli Verdensmester i noe!

Vi har alle våre talenter. Noen har flere og mer nyttige talenter enn andre. Noen få skiller seg ut og gjør ting ingen andre får til. De fleste av oss har derimot talenter som er så vanlige at vi ikke tror det kan være godt for annet enn noe nyttig - som å være i stand til å kjøre bil og finne veien, basert på en beskrivelse.

Jeg tilhører mest sannsynlig siste kategori.

Allikevel hender det at et helt vanlig hverdagstalent kan være akkurat det som skal til for å hjelpe andre med å sette rekorder. Det skjedde for 3 år siden, da Shell og Radio Norge, med Geir Schau i spissen, bestemte seg for å sette verdensrekord i bilvask og søkte etter bileiere i hopetall! 

Derfor stilte jeg opp utenfor en av landets Shell-stasjoner med den lille, søte bilen min for å hjelpe til. 

Ikke vasket jeg en eneste bil. Ikke tok jeg tiden. Ikke telte jeg. Men jeg kom, sto i kø, ble påspandert både ventebolle og gromgod kaffe, og stilte deretter bilen til disposisjon. Den lille C1'en min ble vasket av ivrige fotfolk, både den og jeg ble avbildet og signaturen min satt på standmessig skjema. I retur fikk jeg et takk og en glorete diplom som beskrev hva jeg var en del av. Brum-brum, så var vi på vei hjem igjen.

Litt kuriost er det jo å ha vært med på å sette en verdensrekord, selv om jeg føler hele forsøket burde vært kronet med tittelen Verdens beste bilvask-organisering, framfor Verdensrekord i bilvask. Men det er nå bare min vaskekte mening om saken.

 

 




 

#blogg #bilvask #verdensrekord #shell #radionorge #2014

"I dag skrøt jeg av deg på NRK, Mami."

Gårsdagens messengersamtale mellom min vakre yngstedatter og meg:

 

Mini-me: I dag skrøt jeg av deg på NRK, mami

Jeg: Hæh? :)

Mini-me: De spurte om jeg drakk lettbrus, og da sa jeg at jeg prøvde å styre unna det fordi mamma har lært meg at det ikke er bra med aspartam. Også lurte de på hvorfor det ikke var bra, og da sa jeg at jeg ikke visste hvorfor, men at jeg hørte på mor og gjør som hun sier, og holder meg unna dumme ting :) :)

Jeg: Hahaha er Smurfen-turfen min, det ;)

 

Selv om yngstejenta snart er 19, klarer hun fortsatt å komme med utsagn som ville sklidd rett inn i Norsk Ukeblads Fra Barnemunn - til min store glede!

You make my day, Mini-me <3

 

boy laughing
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com


 

#blogg #morsomt #radio #intervju #messenger
 

Alt går med litt vold og vaselin.

Etter å ha lest Pappahjertes innlegg Snipp snapp snute, så var drømmejobben ute, begynte jeg å tenke på hvilke jobber jeg selv har hatt.

Hvilke arbeidsoppgaver likte jeg spesielt godt? Hvilke stillinger tok jeg motvillig? Hvilke har jeg lært mest av og hvilke vil jeg aldri i livet gjøre igjen?

I løpet av livet har jeg rukket å prøve meg som

  • Butikkmedarbeider
  • Dagmamma
  • Dørselger 
  • Homeparty-konsulent
  • Hushai
  • Kontormedarbeider
  • Kjøkkenhjelp
  • Markeds-intervjuer
  • Praktikant
  • Resepsjonist
  • Salgssjef
  • Selvstendig distributør
  • Sentralbordoperatør
  • Sesonghjelp
  • Telefonselger
  • Treningsveileder
  • Vaskehjelp
  • Vekter

 

Man kan jo spørre seg hvordan jeg har rukket å få barn midt oppi alt dette, men alt går som kjent med litt vold og vaselin. (Har du ikke vaselin tilgjengelig og er motstander av vold, anbefaler jeg deg å satse på stahet og stå-på-vilje, slik jeg selv gjorde.)

Yrket jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg trives godt med, er resepsjonist og sentralbordoperatør. Slike stillinger har preget brorparten av mitt yrkesaktive liv, og det har selvsagt sine årsaker. Trives man i et yrke, blir man i det. Så enkelt er det faktisk.

Hvilke stillinger jeg husker best (på godt og vondt), må være de hvor jeg var nærmest naturen - bokstavelig talt. 

Som ungdom fikk jeg jobb som sesongarbeider hos en bonde. Arbeidet besto i å vaske og pakke gulrøtter eller å rense poteter, stående bakpå traktoren. Det var vel den sommeren jeg kom over edderkoppskrekken min (som jeg dessverre utviklet på ny som aupair i Australia, men det er en annen historie).

Dørselgeryrket frister ikke til gjentagelse, selv om arbeidsoppgaven heldigvis ikke besto i å måtte banke på i nabolaget med en livslang støvsugerdeal eller en shady timeshare-kontrakt i baklomma. Neida, her snakker vi om ei pinglete jente på knappe 13 år, som bar seg halvt i hjel på ei 10-liters bøtte fylt av vann og blomsterbuketter. At herligheten skulle selges for en provisjon bestående av knapper og glansbilder, tenkte jeg ikke over til å begynne med. Det var jo en jobb må vite! Full av ungdommelig optimisme møtte jeg opp til avtalt sted hver søndag, henta bøtta mi og satte av sted. Det ble med en sesong. Da var armene mine så lange at jeg sliter med å finne gensere og jakker som dekker håndleddet den dag i dag.

Telefonselgeryrket lærte meg å ha empati med andre stakkars telefonselgere, for tro meg: du blir ikke telefonselger (med alt av utskjelling det fører med seg) for moro skyld.

Når vi nå er inne på utskjelling, så opplevde jeg nok av det i jobben som sentralbordoperatør ved byens taxisentral. Du milde, hva folk kan finne på å lire ut av seg en lørdagsnatt! Eller søndag morgen. Eller tirsdag kveld, for den sakens skyld. Èn ting lærte jeg meg temmelig fort i det yrket, og det er at det under ingen omstendighet lønner seg å rope tilbake til en kunde som roper inn i telefonen. Da sikter jeg ikke til de som var forbanna over at taxien ikke dukket opp til tiden og mente at vi var skyld i at værgudene hadde en dårlig dag. Nei, jeg sikter til de som satt oppå høyttaleren på fest og ringte etter bil. Tro meg: begynner du å snakke så lavt at det nærmest er som hvisking å regne, er de kjappe med å komme seg inn på do eller lignende, hvor det ikke støyer like mye. Må'kke miste plassen i telefonkøen, vettu ;)

Jeg har vært vaskekjerring, og sprekere kropp enn den jeg kunne svinge kosten med da, har jeg aldri hatt siden. Tiden fløy like fort av sted som jeg gjorde det med moppen og var man villig til å jobbe, strømmet det på med vakter. Utover det tok jeg privatboliger for sjefene på si', men selv etter nitid vasking ble det aldri hvitt.

Konklusjonen får være at de fleste stillinger jeg har vært innom har sin sjarm og har bidratt til at læringskurven stadig svinger oppover, selv om ikke alt var like innafor.

Alle jobber må utføres av noen, og det hjelper ikke å være arkitekt dersom det ikke er snekkere der ute som er villige til å sette opp bygget. Så til de som mener en jobb ikke er viktig nok, vil jeg si at verden ville stoppet opp dersom det ikke fantes folk i både topp og bunn, og at yrket skjemmer ingen.

 

Hand is knocking on the doors of Opportunity
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com


 

#blogg #jobb #arbeid #erfaring

Hodeskalleklippen

 

Lee Falks Fantomet har en Fantometklippe han speider fra og en hodeskallegrotte å bo i.

Har du noen gang lurt på hvordan de to ville sett ut dersom de var èn og samme sak?

Ta en tur til foten av Slottsfjellet, så finner du svaret! 

Dessverre gjør måten klippen er utformet på, at man kanskje burde spørre seg hvorvidt Fantis sympatiserer med KKK?

Satser på at tilfeldighetene bare spiller oss et puss, og at mannen som er hard mot de harde, fortsetter å forsvare tegneserieverdenens svakeste - uavhengig av alder, kjønn, tro og hudfarge - også i fremtiden.

Artig er det uansett at ei som tråkket sine barnsben på Fjellet, måtte runde 45 før hun så hva naturen der har å by på av rariteter :)

 




 

#blogg #fantomet #slottsfjellet #fantometklippen

Øl brygget på gullstøv?

At ølet på den lokale butikken koster litt mer enn det du finner på super'n i større byer, får så være - men når 0,33 liter øl koster skjorta, buksa og resten av outfit'en, går det over alle støvleskaft..!

Dette ble funnet på det lokale supermarkedet på Nes i Ådal for et par år siden. Håper de har retta opp feilen (eller ti-doblet størrelsen på flaskene) siden den gang.

GOD HELG!

 



 

 

#blogg #øl #overpris #helg #dyrt

Hvor mange ganger må du lyve før du blir en løgner?

Man skal være klok for å håndtere en løgn. En tosk bør heller holde seg til sannheten. 
(Norman Douglas)

Dette med løgn er ikke så enkelt som man skulle tro. Å lyve er lett, men å definere en løgner er verre. 

Er man en løgner hvis man tyr til en hvit løgn innimellom, eller må en usannhet sies for å oppnå fordeler, unngå ubehag eller være vondt ment for at man skal kunne defineres som løgner? Spiller antall løgner en større rolle enn hva det lyves om?

Jeg har blitt løyet for. Mange ganger. Av flerfoldige mennesker. Antageligvis har alle jeg kjenner (og som er i stand til å kommunisere) servert meg en eller flere usannheter, eller bevisst holdt informasjon tilbake (hvilket ikke bare også er løgn per definisjon, men dessuten er veldig manipulativt). 

Hva får oppegående mennesker til å risikere sitt gode navn og rykte, i et forsøk på å skjule og tåkelegge sannheten? Til syvende og sist er vi ikke mer verdt enn verdien av vårt ord - og blir du avslørt i å lyve, blir hele du på et vis verdiløs i den du løy for sine øyne. Tilliten blir borte, og alt du sier blir det fra da av satt spørsmålstegn ved. 

Er løgn tegn på uintelligens? Vitner det om feighet? Er en løgner mer umoden enn folk flest? Mangler de empati? Ett er sikkert, og det er at den som lyver ikke bryr seg stort om hvor sårende det er å bli lurt, holdt for narr, manipulert og vist manglende respekt... og enda verre er det hvis den du blir løyet for av er et familiemedlem, god venn eller partner.

Jo mer jeg tenker over temaet løgn, dess flere spørsmål blir jeg sittende med. Allikevel er ikke alle løgner negative. Noen ganger fører de til minner man kan le godt og lenge av, som da eldsteklonen ennå var under skolepliktig alder. De fleste skrønene hennes var innlysende usanne. Allikevel skjønte hun ikke hvordan vi klarte å avsløre henne. Hun spurte meg derfor ofte om hvordan jeg skjønte at hun ikke hadde snakket sant? Mitt svar var alltid at det var lett å skjønne, fordi det blinket LØGN i panna hennes hver gang hun dro ei skrøne.

Så kom dagen da hun serverte kreativ sannhet nummer 1362.. Denne gangen la hun seg virkelig i sælen for å bli trodd, og for å være helt sikker på at jeg ikke skulle se at noe ikke stemte, holdt hun hånda over panna da jeg spurte om det hun sa var sant. Ha ha ha! Ikke spesielt vanskelig å avsløre den løgnen, med andre ord.

Nei. Jeg sier som Johanne Luise Heiberg: 

Kan jeg få be om en annen løgn, for den her dugde ikke.

 

Lies Truth Buttons Show Untrue Or Correct
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

#blogg #løgn #sannhet 

Konfirmasjon

I forbindelse med at flere venner stolt legger ut bilder av avkommet i etterkant av den store dagen, begynte jeg å tenke på da eldsteklonen ble konfirmert for snart 10 år siden. Et dypdykk i arkivet avslører følgende betraktninger fra den-gang-da:

 

Tønsberg, mai 2007.

Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen den dagen i januar for 15 år siden, da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det "stå til" og satset på at svingen ikke var for krapp til å hoppe av i. Resultatet skal straks stå til konfirmasjon, så nå er det naturlig nok for lengst for sent å angre - og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?

Selv om jeg har vært klar over denne dagen i lange tider (15 år, for å være nøyaktig), kommer den som "julekvelden på kjerringa" - og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer, bare 2 dager unna den store begivenheten.

Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total "denial", men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka, visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord - og som dessuten har innoverlunte på temperamentsfronten. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte - når han endelig kom på banen for et par uker siden.

Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite - og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge - om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. "Slapp av, det ER i orden" var omkvedet - helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi - som hadde fått det til spottpris via kjente - måtte gi slipp på reservasjonen!

Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til mini-me, har jeg en god tone med rektor og kjenner dessuten til at det befinner seg en festsal i bygningen.

En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis, inkludert full tilgang til personalrommets fasiliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.

Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner. Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv - med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.

Neste post på programmet var

  • bordkort
  • sanghefte
  • servise
  • bordpynt
  • Meny
  • plassering av gjestene
  • finne toastmaster og
  • serveringshjelp


Sanghefter tar TID.

Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar - uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd, for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter - med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kanten. På'n igjen...

Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked. Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?

Bordpynten blir til i samarbeid med eldsteklonens farmor og stemor. De stiller opp med hjemmelaget pynt og blomsteroppsatser. Flott at både den eldre generasjonen og familiens bonusmedlemmer har lyst til å engasjere seg, da mitt motto er the more, the merrier! :)

Menyen er bestemt, og en snill tante, konfirmantens mormor og ei venninne har tilbudt seg å bake kaker til kaffen. Full av takknemlig har jeg takket ja, og samkjører nå det hele med et smil, vel vitende om at dette vil falle i smak hos både konfirmanten og gjestene.

Bordplassering er ikke bare-bare når det er snakk om mine, dine og våre barn, bonusforeldre, -besteforeldre og -søsken. Vi har allikevel funnet en fin løsning, som forhåpentligvis gjør at både konfirmantens "ekte" familie og bonusfamilie føler seg verdsatt og velkommen. Det er tross alt konfirmantens dag, og de hun er glad i, og som er glad i henne tilbake, er en ressurs jeg inkluderer med største selvfølge. Derfor er både nærmeste familie, kjæresten hennes og stefamilien (representert ved bonusmoren, hennes datter og foreldre) selvsagte gjester rundt bordet.

Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om serveringshjelp, i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg "Venner for livet"), var den saken i boks. Tenk å kjenne så snille mennesker - som stiller opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid! Slikt er inspirerende og flott - men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner;

En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå sitter jeg derfor med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!

Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene, vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for eldsteklonen. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent... POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.

Godt det er 2 dager igjen..!

 

Table setting
Licensed from: Fotosmurf / yayimages.com


 

#blogg #konfirmasjon #selskap 

Hvor var DU..?

Hadde det ikke vært for at Facebooks På denne dagen tok meg tilbake til en eldre selvkomponert status, ville jeg ikke husket at det er 15 år siden World Trade Senter ble angrepet og tvillingtårna falt med kort tids mellomrom. 

Hvor lett er det ikke å glemme? Bare pakke minnene godt inn og legge dem helt bakerst i en skuff. Glemme for å slippe ubehag. Glemme for å slippe å huske...

Men burde vi det? Burde vi ikke heller huske historien? Gjenfortelle den og på den måten gjøre vårt for at den skal huskes for ettertiden?

I Norge har vi en setning som definerer en hendelse som er så stor at vi ikke bare husker selve hendelsen, men også hva vi gjorde da vi overvar (eller hørte om) den:

 

 

Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?

 

cross country skiing tracks in the winter
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Siden jeg bare var 11 år da TV-kommentatorens høylydte "Gi ham en STAV da, mann!" gjallet i stuene rundt om i de tusen hjem, husker jeg ikke stort annet enn all ståheien rundt staven og at han vant marginalt. Andre episoder har derimot festet seg bedre. På godt og vondt.

 

 

Hvor var du under åpningsseremonien på Lillehammer?

 

Postage stamp Norway 1994 Flags, Lillehammer 94
Licensed from: Boris15 / yayimages.com

 

 

Hvor var du da Lady Diana døde i en bilulykke?

 

Broken Car Windshield
Licensed from: svenler / yayimages.com

 

 

Hvor var du da Twin Towers ble truffet av fly nummer to?

 

Sky Colors over New York and Twin Towers
Licensed from: jovannig / yayimages.com

 

 

Hvor var du da tsunamien traff land?

 

big waves at bondi beach
Licensed from: clearviewstock / yayimages.com


 

Hvor var du da "den unevnelige" massakrerte uskyldig ungdom på Utøya?

 

The morning landscape with sunrise over water in the fog. Black
Licensed from: AlisLuch / yayimages.com


 

Hvor var du..?

 

#neverforget

 

question
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

 

 

En arv å dø for?

Noen tilfeldigheter er så morsomme at det nesten ikke skulle vært lov.

Da denne forsiden var å finne i alle landets avisutsalg for et par år siden, innså jeg at den var egnet til å gi et og annet lyst hode en enda lysere idè...

 

Tre separate saker, eller et dårlig skjult hint..?
 

Ønsker alle en familievennlig (og fredelig) helg!

Lady C.

 

 

 

#blogg #avis #dagbladet #humor #arv #drap #tilfeldigheter #lyside

Han kom, han så, han gikk.

Jeg er svært lite kunstnerisk av meg. Allikevel hender det en og annen gang at jeg kommer over noe som treffer godt.

Noen ganger appellerer det til hodets fornuft, andre ganger sniker det seg inn i den følsomme delen av hjertet. Men bare èn gang har ord i form av et dikt truffet meg som et slag i magen.

Den gang det skjedde, var jeg i en situasjon som fikk meg til å føle at ordene kunne vært skrevet om meg, av meg:

 

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

(Eeva Kilpi)

 

Det begynner å bli mange år siden jeg oppdaget dette vakre diktet av Kilpi, men innimellom tas det frem, og da slår det meg hvor aktuelt det stadig er. 

Et annet skribleri jeg stadig kommer tilbake til, ble til på samme tid, etter at jeg snublet over et par dikt på nettet - full av inspirasjon etter å ha lest Kilpis sine vakre ord. Det ene var skrevet av Aune og det andre kom fra Ibsen.

De skrev så fint hver for seg, men i mitt hode hørte det de skrev sammen, da jeg følte de begge berørte det samme temaet. Så jeg tok meg den frihet å komponere noe eget - sterkt inspirert av nevnte herrer:

 

Jeg vil savne deg stille for alt du har gjort
mens jeg pakker meg inn og jeg pakker deg bort

Henger opp sola et helt annet sted
Så høyt
at den aldri går ned

Så tar du i døra, en sval liten trekk
Og jeg puster deg inn, og jeg puster deg vekk

Så sier jeg takk og farvel
og ønsker deg lykke og hell

Det siste adjø tas ute ved grinden 
farvelets rester tar nattevinden...

LadyCarina 2011
(Inspirert av K.Aune og Ibsen)

 

Sett i sammenheng, så beskriver de to diktene begynnelsen og slutten. Det midt i mellom har jeg aldri gått inn for å sette ord på. Det kapittelet velger jeg heller å leve. 

 

 

book shape heart
Licensed from: Nisakorn Neera / yayimages.com

 

 

 

#blogg #dikt #ibsen #kilpi #aune #fredag 

Venner for livet

Jeg trodde data og internett var forbeholdt tynne, bleke unge menn med antydning til cola-mage, nerdebriller, kondis som en 100-åring og kvisete hud. 

Det var en tid da jeg klarte meg uten data'n. En tid da jeg tilbrakte fritiden foran TV'en når jeg ikke hadde annet fornuftig å ta meg til - eller bare ønsket å sløve'n. Så fikk jeg det for meg at jeg på død og liv skulle ha stasjonær PC. Dermed duret jeg inn på Elkjøp og spurte så mange spørsmål at selgeren burde fått særtillegg på lønna bare for å ha holdt ut med meg.

Året var 1996.

Vel hjemme logget meg på nettet første gang og startet prosessen med å lære meg gangen- og sjargongen - i den virtuelle verden. Jeg surfet innom chattekanaler på Hawaii, IRC og mIRC, pratet litt med kreti og pleti - og fant ut at dette ikke var noe for meg. 

I mange år brukte jeg internett ene og alene til å betale regninger, sende og motta mail, lese nettaviser og en sjelden gang ta en prat med IRL-venner på MSN. Det skjedde via analog linje - selvsagt. Jeg tviholdt på retten til å være gammeldags og nektet å innrømme at jeg nesten sovnet den tiden det tok å laste en ny side og dens innhold.

Da nett-tilbyderne gikk så langt i sin iver etter å verve nye ADSL-kunder og begynte å harselere med oss analog-tilhengere ved å ta i bruk hersketeknikk i reklamene sine (du husker kanskje mannen som ble invadert av fotograferende turister i egen stue, mens guiden forklarte at han var som oldtidsminne å regne siden han surfet slik de gjorde i "gamle dager" via telefonlinjen?), ble jeg bare enda mer bestemt på å holde fast ved gode (?) vaner.

Jeg skal bryte sammen og tilstå at lysten til å bruke tiden til annet enn å vente ble for stor. Det aller verste er at jeg er storfornøyd med ervervelsen og ikke kan skjønne at jeg holdt ut med analog linje tidligere. Technology got the better of me..!

 


Tidlig på 2000-tallet ble jeg introdusert til Dagbladets nettsamfunn Blink via en god venn som var totalt bitt av basillen. Da min erfaring fra nettet var som beskrevet over, så jeg ikke helt poenget, men lot meg overtale - mest for at vedkommende skulle holde fred. Det ble starten på en epoke i livet mitt hvor jeg måttet revurdere mine holdninger vedrørende hva slags mennesker som befinner seg på nettet. Via Blink kom jeg i kontakt med artige, morsomme, rare, snodige, hyggelige, høflige, vulgære, idiotiske, unge, gamle mennesker. Alle hadde de en historie å fortelle og et genuint ønske om å utvide kontaktnettet sitt, enten i form av venner, kjæreste eller diskusjonspartner. Mangfoldet var enormt og kontakten man fikk unik.

Som et resultat av at flere av oss hadde jevnlig kontakt og oppdaget at vi "kjente noen som kjente deg" startet et par ildsjeler en gruppe kalt Onsdagsklubben. Ideen gikk ut på at man skulle ha et sted å møtes også utenfor den virtuelle verden, eller IRL (in real life) som det heter på nettspråket. Location med stor nok plass og tilgang til mat og drikke ble funnet og de som ønsket det møtte opp når det passet seg slik. Noen kom hver uke, andre et par ganger i måneden, noen sjeldnere.

Til og begynne med besto gruppen av en fast gjeng, men det hele dabbet etterhvert av og led en midlertidig død før noen reaktiverte konseptet ca et år senere og det tok helt av. På det meste har gruppen bestått av over 50 medlemmer, hvorav rundt halvparten møtes ukentlig.

Det har vært flere positive og sosiale ringvirkninger i kjølvannet av Onsdagsklubbens eksistens, eller OK som vi kalte det. Som et resultat av at flere av oss begynte å finne på ting også utover klubbkveldene og ønsket utvidet samvær ble det bestemt å holde en fest hvor også andre blinkere ble invitert. Et av byens tidligere utesteder ble kontaktet og avtaler inngått. Dette viste seg å bli en suksess som samlet et par hundre festglade mennesker, men etter et halvt dusin halvårssamlinger, led dessverre konseptet en naturlig død etter siste fest. Den inkluderte forøvrig også innbyggerne av VGs nettsamfunn Nettby (som alle Blinkere etterhvert konverterte til), og talte over 400 påmeldte!

I 2006 kom et reporterteam fra TV-Vestfold på besøk og laget et innslag om oss som ble brukt i en ny programserien "Worl Wide Vestfold" (WWF). På den måten fikk også andre selskapssyke nettbrukere i nærmiljøet et hint om vår eksistens. Noe senere endte et intervju til en liten artikkel inne i bladet med at vi prydet deler av forsiden og en 3 sider stor artikkel i Dagbladet Søndag. 

 


 Så har man altså vært forsidepike... sort of.
 

Selv om gruppa har blitt splittet flere ganger og nå heter OnsdagsGjengen, er konseptet det samme. Vi møtes fortsatt hver onsdag, arrangerer turer, grillaftener, reiser på tur sammen og besøker hverandre privat. De siste årene har Facebook blitt en naturlig arena å holde kontakten og oppdatere hverandre online, selv om enkelte gjorde alt for å motsette seg en slik utvikling i Facebooks spede begynnelse. If you can't beat them, join them, sier jeg bare...

Sosial som jeg er ville jeg selvsagt ikke sittet med hendene i fanget, venneløs og ensom selv om hverken internett, Blink eller OnsdagsGjengen eksisterte. Jeg ville gått aktivt ut og søkt venner på andre arenaer, som arbeidsplassen, gjennom kjente, i klubber og på utesteder. Det jeg vil fram til er kvaliteten på kontakten man kan oppnå med noen via nettet. Man mister muligheten til å kvalitetssjekke vedkommende, men får derimot sjansen til å bli kjent inngående og svært personlig. Dessuten kan man være så heldig at kontakten blir mer enn bare vennskapelig, noe stadig flere opplever.

Konklusjonen etter snart 11 år som sosial via nettet er at jeg ved å opprette profil på et nettsamfunn har fått noe som er verdt mer enn all verdens penger - nemlig venner for livet!

 

 

#blogg #nettsamfunn #blink #nettby #facebook #venner #vennerforlivet #internett #onsdagsklubben #onsdagsgjengen #dagbladet

Lucifer - den sosiale kongen (8)

Kjære leser. 

Det har vært en glede å kunne introdusere deg for husets lodott, søtnos, jeger, kosepus og absolutt største personlighet. Kjært barn har som kjent mange navn.

Du har kunnet lese om hvordan vi fant ham, hvordan han fikk navnet sitt, farene som har truet, gavene han har dratt inn (levende som døde) og Den Store Nedturen - som jeg føler vi kom oss styrket ut av. Men visste du at han har en stor hemmelighet? En hemmelighet, hvis størrelse defineres av antall mennesker som kjenner til den? 

Klarer du å gjette hva det er?

 


Lucifer gir beng i hemmeligheter og alt annet - bare han får mat.

 

Som seg hør og bør i dagens nettsamfunn, der sosiale medier dominerer det meste, har selvsagt Lucifer markert seg i form av sin egen side på Facebook! Den ble opprettet for flere år siden og har siden da fått over 500 likerklikk! Ikke verst for en helt vanlig, norsk huspus fra verdensmetropolen Tønsberg :)

For å få navnet godkjent, måtte vi legge til et mellomrom mellom hver bokstav, for Lucifer defineres visst som bannord på Face. Vi har måttet blokkere en og annen overivrig satanist, som med all tydelighet tok siden for å være noe helt annet enn fansiden til vår kjære lodott. På den andre siden har vi de som er troende til å tapetsere wallen hans med bibelvers, av samme årsak. Du milde..! 

Det er kanskje greit å repetere at Lucifer er sammensatt av to latinske ord, og betyr lysbæreren?

Det har vært artig å se utviklingen. Fra da noen få, nære venner av oss som liker å kalle oss familien hans "likte" siden, til dagens fan-skare, bestående av alt fra familie til totalt ukjente.

Kanskje får han noen flere fans etter dette? 

Takk for følget, så langt.

*Mjau*
(Fritt oversatt fra Lucifersk: "fløtt dæ! Du står i veien for matskåla mi"!)

 


L u c i f e r - kongen av sosiale medier!
 

 

#blogg #husdyr #katt #lucifer #facebook #fans #fanside


 

Tønsberg vs Horten?

Jeg slutter aldri å bli forundret over enkelte menneskers behov for å presisere at de kjører den feteste bilen, har den kuleste mobilen, kjekkeste typen, mest interessante jobben og bor i den beste byen.

Spesielt det siste begynte jeg å legge merke til etter at jeg ble kjent med folk fra nabobyene. 

Som vaskekte Tønsberg-jente, vokste jeg opp nær sentrum og tråkket mine første år på Slottsfjellskolen. Vi var best, kulest og proppfulle av by-patriotisme. Vi anså Tønsberg for å være verdens navle og kunne ikke tenke oss noe bedre sted å bo.

Misforstå meg rett. Det var ikke slik at vi tenkte at hjembyen var så mye bedre enn den-og-den byen. Den var simpelthen bare det beste stedet vi kunne tenke oss å bo. De andre byene var sikkert fine å bo i de og. Vi trivdes bare best her. Ferdig snakka. 

For noen år siden drev Tønsbergs Blad og skrev om "bykampen" mellom Tønsberg og Sandefjord, og jeg tenkte hva er det de snakker om? I mine øyne kan ikke de to byene sammenlignes, da den ene er "småby med storby-mentalitet" mens den andre er "den flinkeste eleven i klassen". Litt sånn super-classy, men - akk - så søvnig (sett med en vaskekte Tønsbergensers øyne). At innbyggerne skulle ha noe i mot hverandre, synes jeg var en helt absurd tanke. 

For 3-4 år siden begynte jeg å oppholde meg en del i Horten. Følgelig fikk jeg nye bekjentskap. Og stadig tok jeg meg i å måtte forsvare den fine byen min. For her var det meninger ute og gikk, må vite, og de var sterke. Den ene etter den andre begynte å legge ut om hvor mye bedre det er å bo i Horten enn i Tønsberg, så fort jeg sa hvor jeg kom fra. Merket jeg ikke også en liten holdningsendring mot meg som person, etter at jeg "avslørte" bostedet mitt, tro..? Slik virket det i hvert fall. Først så jeg humoren i det, men etterhvert blir det litt slitsomt å føle at du må forsvare hjemstedet ditt mot (det jeg oppfattet som) ubegrunnet kritikk. 

Etter snart 4 års fartstid som Hortensvenn, har jeg konkludert med følgende:

  • Dagens uteliv i Hortens minner om Tønsberg på 80- og 90-tallet

Med det mener jeg at bylivet Horten har å vise til, er slik vi opplevde det for 20-30 år siden i hjembyen min: var det folk ute på en fredag, var det dødt på lørdag - og vise versa. Det er heldigvis i ferd med å ta seg opp, og bare de siste årene har det skjedd masse positivt på den fronten. Eksempelvis Vervenfestivalen, 80-talls fester, Midtgardfestivalen, Horten øl- og matfestival og mer. Og folk stiller mer og mer opp! Dessverre ser det ut til at byen mister muligheten til å være målområde for Færder Seilasen til fordel for oss i nabobyen, men dette er noe selv vi Tønsbergensere synes er unaturlig og rart. Færder'n er Horten, og Horten blir amputert uten Færder'n - men de "høye herrer" har talt, og da blir det vel dessverre slik i fremtiden. R.I.P

 

disco ball
Licensed from: rorem / yayimages.com

 

  • Føler Hortens innbyggere at de står i skyggen av Tønsberg?

Angrep er tydeligvis beste forsvar, og er du fornøyd med det du har, har du heller ikke behov for å rakke andres valg ned. Derfor har jeg aldri skjønt hvorfor flere av de jeg har presentert meg for, har hatt så sterkt behov for å rakke ned på den fine byen min. Det er for mye folk der. For trangt. For stort. For ditt, og for datt. Jeg tenker at du ikke har behov for å rakke ned på andre hvis du er fornøyd med egen situasjon. Derav konklusjonen over. Ha meg unnskyldt hvis jeg tar feil.

 

  • Horten er en møkkete kommune

Dessverre i ordets rette forstand. En av de første tingene jeg la merke til da jeg tok meg en gåtur i nabobyens natur, var dessverre søppel. Overalt lå det plastikk, papp og metall. I veikanten, i skogen, i vannet. Forklaringen var at kommunen har dårlig råd. "Har ikke innbyggerne ansvarsfølelse?" husker jeg at jeg tenkte. I ettertid har jeg skjønt hvorfor turvennen min stusset over at jeg tok med meg søppel som lå langs ruta. Ingen andre gjorde jo det! Nå er vel ikke det vanlig praksis blant de fleste bysbarn jeg kjenner heller, men kanskje ville de også tatt affære dersom byen vår så slik ut? Er jeg i nærheten av en søppelkasse og ser søppel i nærheten, så plukker jeg det stort sett alltid opp. Det skal sies at det virker som om det offentlige renholdet er bedret betraktelig det siste året, og det er en hyggelig utvikling, for Horten kan skilte med flere nydelige naturperler, som Løvøya, Karjhohansvern, Borrevannet og Rørestrand - for å nevne noen.

 

Dumping ground for garbage
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

 

  • Bygdetrollet lever i beste velgående i nabobyen

Jeg mener ikke at Tønsberg er fri for sladder, for det er den ikke. Bevares. Men det er noe med mengden og måten det spres på som gjør at den fine nabobyen vår utmerker seg. Dette la jeg raskt merke til og har dessverre fått merke på kroppen. Halvsannheter krydres etter eget forgodtbefinnende og videreformidles med motsatt fortegn, gjerne pr telefon eller på Facebook, dersom man ikke har tid til å ta det over en kopp kaffe.
Jeg har opplevd å få en ironisk kommentar, som var humoristisk ment, fremstilt som arroganse og ondskap. At både kommentaren og dens sanne betydning lå lett tilgjengelig forklart i teskjeform, så ut til å gå samtlige hus forbi. Da tenker jeg at det er synd på mennesker som har kommet til et ståsted i livet der de mangler evnen til å se humoren selv i en så klar spøk. At det ble knagget på mottakerens livssituasjon gjør det bare mer absurd, med tanke på at vedkommende vet at jeg og den jeg kommenterte for befinner oss i nøyaktig samme situasjon. Men noen skal jo alltid ha det så mye verre enn andre, og da blir kanskje dette resultatet? I alle fall trist at man ikke kan være voksen nok til å ta det opp med den det gjelder slik at man unngår leie misforståelser. Det får være konklusjon god nok. 

 

Gossip
Licensed from: BDS / yayimages.com

Eller var det egentlig Janteloven jeg har merket effekten av? 

Du skal ikke tro du er noe.

Det er mulig jeg fremstår som ressurssterk utad. Og på sett og vis er jeg også det, men husk at det er noe i ethvert hjem, og at selv vi som velger å fokusere på det positive i livet, også har vårt å stri med. Det kan godt være at praktisering av Janteloven er den største forskjellen på de to byenes innbyggere anno 2016 - og grunnen til at enkelte sterke personligheter i nabobyen er så opptatt av å rakke ned på Tønsberg og dens innbyggere.

Ikke at Tønsberg var noe bedre i så måte for noen år siden. De siste par tiårene har det derimot blitt sett på som positivt at du er noe, får til noe og tør å stikke deg frem. Stå ut av massen. Ha baller. Men igjen: ingen regel uten unntak. Det er fortsatt flust av "negger" i byen min. Det er heldigvis bare et fåtall av dem i den store sammenhengen. Derfor har de liten gjennomslagskraft. Jeg har dessuten funnet noen virkelig flotte medmennesker i nabobyen Horten, som jeg liker godt og gjerne omgås - og som forhåpentligvis spør meg om det er noe de lurer på rundt min person, fremfor å ringe naboen ;)

Summa summarum er jeg glad jeg ble født i, oppdratt av og bor i sommerbyen Tønsberg, hvor vi til syvende og sist kan skryte av å ha gode naboer - både i sør, vest og nord!

 

  

#blogg #bykamp #tønsberg #sandefjord #horten