hits

november 2016

Nå blir'e haraball!

I mangel av sensasjoner i hverdagen, vurderer jeg å skape noen selv.
 
Med det i tankene slår det meg (heldigvis ikke så veldig hardt) at dette kan være en passende anledning til å stå fram med legninga mi, so here goes:
 
JEG ER HETEROFIL!
 
Ingen stor nyhet, sier du? Jovisst! Hvor ofte er det noen som står frem som akkurat dèt? Nettopp! *Fornøyd klapp på skuldra*
 
Men det er nok ikke sensasjonelt nok. Ikke egnet til å bli snakkis på nettet, liksom. Ser den.
 
Kanskje jeg heller skal opprette en støttegruppe for meg selv? Sånn a la Johaug og Northug (det er noe Shady med disse skifolka, altså). Jeg har jo tross alt gjort noe gærent opp imellom jeg òg, som jeg vil tro er verdt en debatt eller to, vedrørende hvorvidt folk støtter- eller fordømmer meg. Kjør på med livesending der tommel er nei mens hjerte er ja. Og på sidelinja sitter folk og heier eller disser meg, alt etter som. 
 
NÅ begynner det å ligne noe, vettu *gliser fornøyd*.
 
Med tanke på at lite av det gærne jeg har gjort er egnet til å sjokkere andre enn små barn, dypt religiøse og gamle frigide tanter, spørs det om jeg ikke heller må ty til noe annet for å få nettet til å koke.
 
Det har jo blitt så poppis å stå fram på finn.no som enslig forelder med dårlig råd. Kanskje dèt er veien å gå i min higen etter engasjement?
 
Siden avkomma er myndige for lengst, kan jeg ikke fremstille meg som strevende småbarnsmor. Kanskje jeg heller skal lage en tåredryppende annonse kalt "BESTEMOR I NØD", der jeg står fram som den gjeldsslaven jeg tross alt er (er vel greit å smøre på litt for kjente?) og legger ut om hvor gjerne jeg skulle kunne gi barnebarna alt de trenger til jul? At jeg ikke har noen barnebarn ennå, men først blir stebestemor over nyttår, trenger vel ingen å vite..?
 
Hvis jeg ikke klarer å skape furore og engasjement med dette, vil jeg heller uttale meg om flykningpolitikken i beste lik-og-del-på-Facebook-stil, dra til med noe dobbeltmoralsk a la de grønnes plassering  av årsmøte i flyavstand, eller anmelde alle som har rørt meg på upassende vis - selvsagt etter å ha publisert bilder og navn av dem på både bloggen, facebook og instagram.
 
Eller no. Ha'kke helt bestemt meg ennå.
 
Kanskje trenger jeg ikke å gjøre noen av delene? Kanskje vil dette innlegget være provoserende nok i seg selv til at det skapes debatt - om hu derre gærne blogger'n som skriver ironisk om ting det ikke burde spøkes med? For det er sikkert nok av de som mener dèt og.
 
Før fikk jeg høre at jeg har så sterke meninger, men du hildrane du... ting jeg har sagt og gjort i årenes løp, rekker ikke det som slenges ut på nettet nå til dags opp til knehasene engang!
 
Folk kaster seg ut i diskusjonene uten snev av kildekritikk eller vilje til å sette seg skikkelig inn i saken før de vrenger ut av seg de villeste gloser. Det er til tider så ille at selv ei frittalende jente som undertegnede blir helt satt ut. 
 
Det er tydeligvis et sterkt engasjement som teller. For enhver pris. Og stakkars den som ikke mener det samme som det store flertallet. Han skal få svi - så det merkes!
 
Er det slik vi har blitt - at de få som våger å si majoriteten i mot ikke fortjener respektfull behandling? 
 
For det diskuteres. Opp og i mente, saklig og ufint, hardt og ydmykt. Om legning, tro, politisk ståsted, vold og kjærlighet. Mens alle de som har for små baller til å våge og si meninga si, sitter i kulissene og holder klokelig kjeft, for ikke å "halshugges" - fortrinnsvis i nåtidens offentlige gapestokk (AKA Facebook).
 
Jeg har alltid satt pris på en frisk diskusjon, og synes mennesker som har en mening og tør å si den er å foretrekke, fremfor de som er enige med deg i det ene øyeblikket og tar motstanderens parti så fort du snur ryggen til. Ærlighet er dessverre sterkt undervurdert og respekt er til tider et fremmedord. 
 
Så hva gjør ei stakkars jente som bare vil ha litt respons på nettet?
 
Jo, hun blogger om det - og satser på ærlige og oppriktige tilbakemeldinger som står i stil med følgende ordtak:
 
TRUE FRIENDS STAB YOU IN THE FRONT
 
For husk at det fortsatt er lov å utvise god gammeldags folkeskikk når det diskuteres, folkens. Spesielt når man er uenige med noen.
 
Takk for oppmerksomheten.
 
(PS: lik og del, ellers slutter haraballet her - og dèt kan vi ikke ha noe av, vel?) ;)
 
 

Headlines Board Character Means Urgent Publication Or Breaking N
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com



 

Mote eller motløs?

Via Facebook kom jeg over Min Mote sin artikkel "Nå skal du ha sokker i høye hæler". Selv uten å føle at jeg sitter på min høye hest, fikk det jeg leste meg til å steile av forskrekkelse!

Mener virkelig de høye-mote-herrer (som antageligvis aldri selv går i annet enn det som kan såles med noe mykt laget av gummi) at vi skal valse rundt med tennissokker tytende ut av de mest feminine pumpsa vi har? Hva pokker?!?

Mote. Motebildet. Moteslave. Moteløve. Motevisning. Damemote. Herremote. Barnemote. Bademote. Dyremote... ja, her setter vel bare fantasien grenser - men hva er egentlig mote?

Ifølge Wikipedia kommer ordet fra det franske mode, og betyr noe sånt som "rådende smak og stil, noe som er moderne, det siste". Mode stammer igjen fra det latinske ordet modus som betyr måte. Wikipediaforfatteren mener at mote "handler om måten noe uttrykkes på eller den ytre formen det antar".

Det jeg tenker en del over er hvorvidt dagens mote faktisk handler om å uttrykke seg, eller om det egentlig dreier seg om noe så  elementært som å følge flokken, la seg diktere og ha noe å skjule sitt dårlige selvbilde bak? For hvis de som følger moten, har funnet en måte å uttrykke seg på, betyr det da at vi som ikke følger moten ikke uttrykker oss via det vi går i? Blir ikke det for enkelt?

Tilbake til Wikipedia, så defineres det moderne og moteriktige som "det som følger den gjeldende moten i et samfunn eller miljø, uttrykker vanligvis god smak og stil i sin samtid". Tror det er på tide med et nytt HALLO?!? Er sokker i høyhælte sko et uttrykk for god smak a la 2016? Nei, vet du hva. Det går jeg virkelig ikke med på.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha greie på mote. Det kan mine barn skrive under på at jeg ikke har. Det jeg derimot vet, er at jeg vet hva jeg synes er fint og hva jeg synes er idiotisk. Sokker i pumps defineres som sistnevnte.

Så hvordan kan jeg overhodet uttale meg om mote, når jeg tydeligvis ikke er moteriktig selv?

La deg ikke lure. Jeg har faktisk vært skikkelig in og moteriktig en stund allerede. Ikke fordi jeg følger moten, men fordi motebildet går i intervaller på cirka 20-30 år.

Det vil si at jeg - som digger bukser med høyt liv (ikke fordi det er på moten, men fordi min egen kroppsfasong tilsier at det er mest behagelig og kledelig) er hip og in og helt i tråd med motebildet igjen - for 2. gang i livet. Hurra! 

At jeg mest sannsynlig er pensjonist neste gang det skjer, får så være...

Uansett ville jeg sagt meninga mi. Og den går ut på at jeg mener det er et langt større tegn på god smak å kle seg etter kroppen enn å kle kroppen etter andres smak!

Jeg avslutter derfor dette hjertesukket med å oppfordre alle om å følge egen smak fremfor andres, og å ha William Makepeace Thackeray sine kloke ord i bakhodet, når tvilen på egne avgjørelser melder seg:

"Mot går aldri av moten"

 

Sexy blonde woman with hands on her head
 Mote er ikke alltid noen spøk, og kan føre til mye frustrasjon for ei stakkars forvirra jente.


Licensed from: moodboard / yayimages.com

 

#blogg #mote #ladycarina #pumps #høyhæltesko

Til Eva

Jeg kjenner ei dame. Ja, faktisk har jeg kjent henne hele livet. Eller nei, fra før livet startet, har jeg kjent henne. 

Hun er min mors beste venninne og heter Eva.

Eva... som i Adam & Eva.

Eva.... som i urkvinnen.

Eva... som i hun dærre gærne dama fra Horten.

Ja, det siste passer nok best til å beskrive "vår" Eva, for hun er ei frittalende, storrøykende, blid, snill og inkluderende dame - som på mystifistisk vis (og til vår store sorg) altså har klart å forville seg til nabobyen Horten.

Eva er antageligvis min største fan her inne. Muligens også min eneste. Ikke godt å si. 

Det som er så fint (for meg), når det gjelder dette muntrasjonsrådet av ei dame, er at hun gir meg knakende hyggelige og gode tilbakemeldinger. Og slikt inspirerer. 

Eva og mutter'n har gjort mye ugang oppigjennom tidene. De møttes på Husvik i ungdomsårene og har holdt sammen som erteris siden. Historiene er mange.

Som at hunden Lord bjeffet mot alt og alle, og bare lot seg håndtere av Eva, kameraten Svein og mamma. Som at huset "på toppen" var et samlingssted for vennegjengen, når de spilte kort, drakk kaffe og digga Elvis. Nei... de forgudet Elvis. Intet mindre. Den dagen Kongen pakka snippsekken og forlot Las Vegas og resten av Tellus for godt, tuta de to venninnene i fellesskap, til det ikke var flere tårer igjen.  

I alle år har hun jobbet i dyrebutikk. Derav kallenavnet doktor dyregod. Jeg kan selv huske tiden hun leide en 2-rommer i mine foreldres hus på Ringshaug. Leiligheten var bygget for å huse en enslig eller et par. Lite ante vi hvor mange dyr det gikk an å stappe inn på den lille plassen. Det var fugl i bur, fisk i tank og alt mulig annet som kunne krype, hadde pels eller gikk på alle fire. Av de på fire, er det dachsen King (og dens alltid sleikende tunge) jeg husker aller best.

I dag har mamma og jeg vært i Horten og drukket kaffe med den fine venninna hennes. Fysikken er ikke lenger den beste, men kjeftamentet er som før: positivt og fullt av gullkorn. Det ble en kort, men utrolig hyggelig kaffeslaberas, som gjerne gjentas.

Takk for at du er den du er, fineste Eva <3

 

 
Eva og hennes utkårede. Fine folk, begge to :)

 

#blogg #vennskap #eva #horten #kaffe

Jeg har vunnet livets lotteri!

Tenk at jeg er så heldig at jeg har vunnet livets lotteri!

Slik føles det nemlig, når jeg kan ta på meg varme klær og tusle en tur ute i den fine naturen jeg er så heldig å ha rett utenfor døra.

Norge er et deilig land og nordmenn er et fint, vennlig, inkluderende og åpent folkeslag. Folk du møter langs ruta og på  butikken smiler og slår gjerne av en prat.

I dag fikk jeg til og med gratis kake og kaffe på en lokal dagligvare, som feiret sin egen 1-års dag. Snakk om hyggelig overraskelse :)

Mitt beste råd til alle og enhver er å få på seg fillene og komme seg ut på en flott dag som denne. Er du på jobb, så ta det før middag, mens sola fortsatt skinner - for dèt gjør den virkelig i dag -  på tross av en kald start der gradestokken viste -7!

Det er slettes ingen selvfølge for alle, så vit å sette pris på muligheten, du som har den.

Ønsker alle mine lesere en strålende helg! <3

 

 



 

#blogg #tur #snø #vinter #godhelg #liveterdeilig #glad

9/11 or 11/9? Same, same, but different.

Jeg pleier ikke å ta opp dagsaktuelle saker, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Følelsen jeg fikk i magen i det øyeblikket jeg klikket meg inn på nettavisene, var ikke akkurat av typen sommerfugler.

Sjelden har et valg engasjert verden mer, og sjelden har jeg sett flere ironiske ordspill, krasse, redde, og pessimistiske statuser bli produsert så raskt på sosiale medier.

Folk er redde. Redde for å overlate fremtiden i hendene til en kar med klare narsissistiske og minoritetsfiendtlige trekk. Det gir seg utslag i ymse reaksjoner.

En av statusene jeg ble møtt av i Facebookfeeden min var denne

 

What the f***!!!??? Nostradamus has predicted this. The Third great war will come from an unexpexted country. Americans just doomed the world...
(Noralf R)

 

En venn av ham svarte følgende i kommentarfeltet:

 

9/11 to 11/9 :(

 

Den synes jeg var så godt skrevet, at den inspirerte meg til å skrive dette innlegget.

Det er tydeligvis flere enn jeg som merker at magefølelsen ikke er helt god etter valget. En bekjent skriver:

 

Og så ble det mørkt.... Jeg kjenner på en klaustrofobisk følelse av "det kan ikke være sant!" Får lyst til å kle den av meg, reise fra den og slå på lyset. Men, følelsen sitter fast...
Verden blir mørk når hat, frykt og ekskludering får tilnærmet fritt spillerom. Verden har sett det før, jeg trodde bare at vi hadde lært. Håpet!
Men, nå har hat og frykt valgt sin president i USA. Hjelpes oss....
(Nina N)

 

Andre velger å være løsningsorienterte midt i frustrasjonen:

 

Amerikanerne er jammen ikke så dumme som jeg trodde... De er verre!!
Må vel en demokrat inn å rydde opp etter republikanernes fyllefest igjen. Så hper og sier jeg Jatakk til Michelle Obama om fire år :(
(Hege H)

 

Så har vi refseren - som satser på at verden ikke går under med det første, og derfor vil være i stand til å konkludere på et riktigere grunnlag om et par års tid:

 

Iflg alle statusoppdateringene her inne, ser det ut som verden allerede har gått under,selv om mannen ikke har sitti en eneste dag i stolen enda. Jeg synes det er skremmende at folk forhåndsdømmer før de vet hva som skjer. Jeg er ingen fan av hverken Trump eller Clinton. Begge har sine svin på skauen. Jeg tror vi skal vente noen år før vi kan konkludere det ene eller det andre. Og til dere som forhåndsdømmer, så kaller dere faktisk over halvparten av alle stemmeberettige amerikanere for dumme. Tenk litt over det......
(Roger S)

 

Hva enn resultatet av nattens valg viser seg å bli, kan vi i det minste si sikkert at ordet valgthriller heretter ikke bare beskriver tiden før og under et valg, men i aller høyeste grad de påfølgende dagene, ukene, månedene og årene - som forhåpentligvis kommer.

 

USA elections 2016, man holding poster
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com



#blogg #valg #Hillary #Trump #Clinton #Donald #reaksjoner #sitat #usa #usavalg  

Hvordan står det til med privatøkonomien?

Jeg er nok mer økonomisk enn folk flest. Overvettes økonomisk, vil nok noen si, og de har antageligvis helt rett. Jeg lager budsjett som følges til punkt og prikke. Har flere konti, for å kunne skille inntekter, månedlige utgifter, daglig bruk og sparing fra hverandre. Jeg ga meg selv "ukepenger" for å få pengene til å vare måneden ut lenge før Luksusfellen kringkastet ideen utover det ganske land.

I ethvert forhold jeg har vært i, og som varer utover intro-fasen, ender jeg opp som "husøkonom" (og da er det ikke vask og stell jeg sikter til). Jeg er den som tar styringa og setter ting i system, refinansierer, blir kvitt eventuelt dårlig gjeld og får økonomien til å blomstre.

Det er en ensom rolle å ha, og ikke minst utakknemlig.

Folk flest er visst av den oppfatning at det er bedre å sutre om hvor trangt de har det, og heller dra på tiggerferd til foreldre eller ty til kredittkort når det kniper, enn å sette på bremsene når det dukker opp uforutsette utgifter. Da blir slike som meg fienden, djevelens advokat og den som all dårlig-råd-frustrasjonen tas ut på.

Jeg - som er den som ikke er redd for å si nei til byturer, drikkevarer, godteri, små og store impulskjøp, ferier og fjas - hvis lommeboka ikke tillater det, går i slike situasjoner fra å bli lovprist, til å representere personifiseringen av trange tider - med dertil sure miner og bebreidelser. Da er jeg plutselig ikke like flink, kjekk å ha og verdt å skryte av, men beskyldes for å være overforsiktig, kontrollerende og lite forståelsesfull.

I en sløsers øyne er nok det også en helt riktig beskrivelse.

Hva skjer med at folk ikke vet sitt eget beste? Skyldes det bevisst bruk av skylapper eller manglende kunnskap? 

Da ungene mine var små, fikk de whiteboards til å ha på romma sine. Jeg kan ennå erindre hvordan jeg brukte nyervervelsen til å illustrere, mens jeg lærte mini-me om T-kontoer og sammenhengen mellom inntekter og utgifter. 

Jeg forklarte henne at minussiden ville øke hvis hun måtte låne penger en måned, og at hun dermed ville ha enda mindre å rutte med påfølgende måned. Alt dette foregikk lenge før hun var over dukkestadiet, men gikk så grundig inn hos den lille, at hun gikk fra å svi av hver eneste krone som så vidt rakk innom lomma for å brenne litt, til å knuge på alt som kom inn.

Resultatet lot ikke vente på seg, og før hun fylte 10 år, hadde hun spart så mye at hun kunne oppfylle drømme om å bli båteier. Stoltere jente enn hun som sto foran meg da den knallgule 10 fot store balja ble fraktet hjem til ho mor av en hjelpsom far, skal du lete lenge etter.

Luksusfellen er blitt en hit. Kredittkortselskapa håver inn fortjeneste i form av skyhøye renter og ditto gebyrer. Bare fordi folk ikke evner å sette årsak og sammenheng i forbindelse med hverandre. For en tall-nerd som mister nattesøvnen hvis det ikke er midler til å betale regningene til forfall, er det helt uforståelig at det finnes folk som tenker kortsiktig når det gjelder penger.

Vi må gå på skole i årevis for å lære oss å lese og skrive, regne og snakke fremmede språk, for å kunne klare oss i samfunnet. Vi må ta lappen for å få lov til å kjøre bil. Vi må ta kurs for å få lov til å dykke, hoppe i fallskjerm og lignende. På helsestudioer tilbys du veiledning for å trene deg opp istedenfor å trene deg ned ved feil bruk av apparatene og kroppen. Det følger bruksanvisning med på det meste vi kjøper. I enhver jobb gis vi opplæring - men privatøkonomien skal vi visstnok intuitivt forstå uten opplæring eller veiledning av noe slag.

Vi lever i en verden full av fristelser. Overalt er det noe å få kjøpt: i butikker, på døra, via internett. Det er en kjøpekultur blant ungdom som ikke henger på greip, og disse (u)vanene tar de med seg videre inn i voksenlivet. Flere familier sliter økonomisk fordi foreldrene prioriterer røyk, kjøpt lunsj, kunstige negler og fredagspilsen med gutta, framfor å sette noe til side på en bufferkonto og bremse forbruket i trange tider. Og ironisk nok sier de alle at de ikke aner hva pengene går til.

Det er vel nettopp her vi har en jobb å gjøre: å bevisstgjøre folk på sitt eget forbrukermønster. Få folk til å forstå at mange bekker små blir en stor å. At det ikke er "bare et ordtak", men at det gjelder alle livets områder - spesielt det økonomiske.

Jeg får høre at jeg er så flink med pengene mine. Nei, jeg er ikke det. Jeg er bevisst, og det er noe helt annet. Det betyr at jeg setter meg ned, finner frem informasjon om inntekter og utgifter, og deretter regner ut hva jeg har av faste og variable utgifter på årsbasis. Når det er gjort, runder jeg av oppover med tanke på uforutsette utgifter, legger til en post for sparing, og deler hele sulamitten på 12.

Da vet jeg hva jeg har å bruke. Jeg vet også at jeg ved å skeie ut på en post, knipe inn ved å redusere en av de andre. Ingen overraskelser, med andre ord - kun ren og skjær oversikt (og en smule selvdisiplin).

Også så moro det er å svinge innom nettbanken bare for å ta en ekstra titt, når sparekontoen begynner å vokse!  

Ett sted må vi begynne for å få folk til å innse at "du blir hva du spiser".

Luksusfellen er og blir ett av favorittprogrammene mine. Produksjonsselskapet som står bak er flinke til å variere historiene, og det er egentlig godt gjort, da situasjonen til de som portretteres er forholdsvis lik; alle havnet de jo på skjermen fordi de har levd over evne og lukket øynene for realitetene. Nettopp det gjør serien interessant å se. Uke etter uke.

Avisene skriver stadig litt om menneskene bak programmet. Det er også bra i forhold til å opplyse befolkningen: repetisjon, repetisjon, repetisjon.

Har du kommet så langt som hit, betyr det også at du leser dette, og får budskapet inn nok en gang. Kanskje får det deg til å tenke over ditt eget forbruk og inspirere deg til å lage deg et budsjett, og ikke minst faktisk følge det? I så fall er målet mitt nådd.

For denne gang.  

 

Economy vector illustration
Licensed from: jazzia / yayimages.com


 

#blogg #økonomi #luksusfellen #inntekter #utgifter #privatøkonomi