hits

Tankerangling

Kjører du den helst inn foran eller bak?

Det er kniven jeg ønsker å vite hvor hvor du helst plasserer.

Er du en "backstabber" - eller fremsnakker du folk og tar uenigheter opp med den det gjelder?

True friends stab you in the front, er det et ordtak som sier.

Men hvordan fungerer det i praksis?

Dagens 6-år gamle minne på Facebook kunne like godt ha blitt skrevet i dag - eller om 20 år - da ordene alltid vil gjenspeile det indre kompasset jeg streber etter å følge til enhver tid.

Jeg har ufravikelig tro på at åpenhet og (kanhende smertefull) ærlighet er eneste vei å gå, dersom man vil være en person andre føler de kan stole 100 % på - på sikt.

Derfor vil jeg også i fremtiden gå direkte til sakens kjerne dersom jeg oppdager at det snakkes i korridorene om meg selv eller noen jeg bryr meg om.

Hvor åpen jeg velger å være med noen, eller på vegne av en person, anhenger med andre ord av relasjonen den jeg snakker med (eller på vegne av) og jeg, har.

Temaet er tross alt true friends, og ikke "hvermannsen".

Til deg som er i ferd med å tro at dette er et dagsaktuelt tema, har jeg bare én ting å si: spør meg, hvis det er noe du lurer på rundt min person.

Om svaret mitt blir like interessant som naboenes ville ha vært, er antageligvis en annen historie...







 

#tankerangling #ladycarina #truefriends #venner #backstabbing #baksnakking #ærlighet #åpenhet #sannhet #rykter

Pimp My Headstone

Det pimpes både her og der. Biler, motorsykler, akvarium og folk fornyes, forskjønnes og styles. Alt skal skinne, sparkle og se ubrukt ut.

Midt oppi all forskjønning av egne omgivelser innså jeg at noe var blitt ignorert alt for lenge. Det var ikke hus, båt, bil eller meg selv som kunne trenge en real renovering, men (av alle ting) gravplassen til besteforeldrene mine!

Full av dårlig samvittighet innså jeg at dette er noe jeg burde ha gjort for lenge siden, siden ansvaret for mine besteforeldres hvilested ble mitt i fjor høst.

Dermed var prosjekt Pimp My Headstone i gang.

Mine skjønne døtre falt for ideen, og ville gjerne bli med da jeg spurte om assistanse da dagen for å sette igang opprant.

Klar til dyst, foran et høyt elsket, men dessverre altfor lavt prioritert, gravsted.

I mangel av gode tips og råd, endte vi opp med å skrubbe selve stenen ren for 25 års skitt med børste og vann, etter at mirakelmiddelet ovnsrens hadde fått virke en stund. Du snakker om effekt!

Om det burde anbefales videre, vet jeg ikke, for det kan like godt ha vært jentenes intense skrubbing som gjorde susen. Sikkert er det ihvertfall at stenen ble gullende ren - og klar for prosjektets neste fase.

Mini-me og Eldsteklonen sto virkelig på for forfedrenes skyld.

På forhånd hadde jeg funnet frem et par bilder av stedets "beboere". Disse ble skrevet ut og laminert.

Deretter samlet jeg sammen silkebånd, saks, og noen solcelle- lamper jeg har hatt liggende.

Alt lå nå spredd ut på plenen foran grava, klar til å brukes i pimpe-øyemed, og resultatet ble som følger;

Hva resultatet best kan beskrives som, overlater jeg til den enkelte å definere utfra egen, personlig smak.

Sikkert er det ihvertfall at samvittigheten min føles like ren som stenen, og at det inspirerer til å besøke en stelt og personlig pyntet grav oftere i fremtiden... og kanskje nyte utsikten, slik klonene mine gjør her:

To stykk flinke jenter tar en velfortjent hvilepause etter endt dyst.



#ladycarina #blogg #Pimpe #style #gravstein #pynte

Lady & Landeplager'n

For noen år siden støtte jeg på dette skrekkinngytende eksemplaret av en bevinget og gulstripet angstfremkaller, da jeg sto og beiset terrassegulvet.

Skrekkslagen slo jeg til det flygende "Ladyskremselet" med malerullen så beisen skvatt rundt mitt panisk veivende skjelett. Den neste halvtimen brukte jeg til å veksle mellom å roe meg ned og studere rakkeren - som tross alt var på størrelse med et helikopter (eller et par veps... det er tross alt lett å ta feil).

Den bevingede endte som du sikkert skjønte sine dager der ute på terrassen min. Jeg endte opp (Ikke helt overraskende det heller) full av skrekkblandet nysgjerrighet, den store skjelven og litt frustrert over aldri å få avklart hva det jeg ble skremt av egentlig var. Og der kunne historien ha endt.

Men det gjør den selvfølgelig ikke.

Neste episode inntraff samme sommer eller året etter. Helt sikker er jeg ikke på annet enn at det jeg da så, gjorde like stort inntrykk. Riktignok endte jeg ikke opp hysterisk og veivende denne gang, men det skyldtes at jeg satt trygt plassert inne i en bil, og at rakkeren befant seg utenfor, der den inspiserte frontruta og virket lite villig til å forlate åstedet. Heldigvis måtte jeg ikke ut av bilen, og tenkte på å filme hendelsen. Dermed kan jeg vise frem en skjermdump av monsteret;

Men hva er så disse krypene?

Er det forspiste veps? Kamuflerte møll? Importerte uhumskheter fra det store utland - eller muterte fluer?

I det siste har jeg sett flere nettaviser skrive at Geithamsen, som knapt har vært observert her til lands siden 1911, på mirakuløst vis har dukket opp i faunaen igjen og er i ferd med å etablere seg i flere av landets fylker- så også Vestfold.

For en som mister all sunn fornuft straks en bevinget tigerstripe befinner seg i umiddelbar nærhet, er dette aldeles skrekkelige nyheter.

Det eneste jeg liker med slike dyr er å skrive om hvordan de kan kverkes via hjemmesnekrede feller som fungerer over all forventning. Og det er tydeligvis nok av dem som føler som meg, utfra bloggstatistikken min å dømme.

Jeg trøster meg med at større veps er mindre aggressive enn sine mindre artsfrender, og godt er dét, med tanke på at stikket visstnok skal gjøre fire ganger så vondt.

Allikevel hjalp ikke den kunnskapen meg stort da jeg merket at noe stort og flyvende sneiet hodet mitt og klasket i veggen ved siden av sengen min forrige natt - og det viste seg å være en nettopp en slik geithams-stor inntrenger.

Åh, du hellige ku for et oppstyr det ble..!

Når det attpåtil er den femte eller sjette monstervepsen som er observert inne i huset jeg befant meg i, og frekventerer jevnlig, aaaner det meg at sensommeren og høsten vil bli interessant..!

Nå misliker jeg ikke alt som er mindre enn en flaggermus og kan fly. Bier er livsviktige og går til nød, og humler er tilnærmet søte i mine øyne - så lenge de holder seg på avstand.

Men veps av alle slag omgås jeg helst bare når de befinner seg i situasjoner hvor jeg føler at jeg har full kontroll på dem, som dette eksempelet jeg traff på for et par år siden;

I dag starter jeg ferien min og i ukene fremover vil jeg nyte skogturer, festivaler, båtliv og masse uteliv... og antageligvis ha vepseantennene mine langt ute.

Ting tyder på at jeg og mine omgivelser går en skrekkelig spennende sensommer og høst i møte..!

Kjallabais!!!





#tankerangling #ladycarina #veps #geithams #monsterveps #storeveps #vepsefelle #felle #angst #redd #natur

Ufrivillig nærkontakt med diverse flygende objekt, en velkommen dusj og muskuløse karer på rulleski

Ufrivillig nærkontakt med diverse flygende objekt, en velkommen dusj og muskuløse karer på rulleski.

Slik kan sykkelturen Horten- Tønsberg, som jeg startet dagen med i går, beskrives i korte trekk.

Men dette er ikke ment som en historie om alle bier, sommerfugler og parasollformede frø jeg enten sneiet eller var så uheldig å treffe på langs ruta.

Det er heller ikke ment som en fortelling om bonden som plasserte utkastet til vanningutstyret slik at han vannet sykkelstien langs Hortensveien fremfor åkeren sin - og dermed ga meg en uventet (men deilig) dusj halvveis hjem.

Dette er heller ikke er forsøk på å skryte av at gradestokken bikket 30 grader før kl 11 på formiddagen. Eller at utsikten, både i form av den tette skogen jeg kjørte igjennom, åkrene og vannet jeg passerte, eller de skøytene rulleskigutta jeg tok igjen, var minneverdig.

Nei, dette er ment som en hyllest til oppfinnelsen som får en byføken til å ville tråkke seg frem et par mil på formiddagen fremfor å ta bilen... og attpåtil glede seg til det!

Jeg EL-sker nemlig den fantastiske elsykkelen min - som er den tredje i rekka på 8 år - for at den får meg til å ville la bena gå fremfor å forflytte meg uten å bruke kroppen.

Jeg EL-sker at den gir meg fine naturopplevelser, morsomme minner, sårt tiltrengt trim og vind i håret.

Og jeg EL-sker den gode samvittigheten bruken av den gir meg.

Så bli el-ek(sen)trisk du og. Det vil du garantert ikke angre på!

Blid og fornøyd og vel hjemme, etter at bena har tråkket non-stop i 22 deilige kilometer på morrakvisten, en helt vanlig fredag.

Kjekt å kunne måle tilbakelagt avstand,  når man først legger ut på langtur.

Hyggelig tidsbruk på strekningen Falkensten i Horten - Tolvsrød utenfor Tønsberg.

Min faste følgesvenn på lengere turer... inneholder selvsagt bare rent vann fra springen.


#tankerangling #ladycarina #tur #sykkeltur #Horten #Tønsberg #sykkel #elsykkel #natur #sykle #opplevelse #hortensveien #bie #åker #vann #sommerfugl #frø

Uti me'n og på'n igjen.

Etter å ha sust rundt i varmen og gjort alt annet enn båtpuss-relaterte gjøremål den siste måneden, fikk jeg endelig balja på vannet. 

Det er selvfølgelig en ulempe å ha bil uten hengerfeste for en båteier som ønsker å klare seg selv. På den annen side er jeg i ferd med å innse at det er visse ting jeg bare er nødt til å ha hjelp til, da jeg både mangler nevnte transport-nødvendighet og klypa ikke holder mål i forhold til å ta vårpussen på egenhånd. Ergerlig, men sant.

Så får man heller yte retur-hjelp på områder man behersker bedre selv. Verre er det vel egentlig ikke.

Den ferdig rengjorte og polerte balja, rett før det bar ut mot havet (med uvurderlig hjelp)

 

Ikke var det kø da "Valentina" skulle sjøsettes, tauverket hang fortsatt på plass og været holdt. Smooth'ere kunne det ikke ha blitt! 

Dagen derpå fikk jeg en grunn til å teste den, da et medlem av familien trengte øvelse i båtlivets gleder. Dermed bar det utpå, på tross av dystre vær-spådommer.  

Skipper-spira smiler på tross av at startskuddet ble to timer forsinket, da den første skikkelige regnskura vi har hatt på lenge bestemte seg for å komme akkurat da.

 

Denne karen ser kanskje litt skeptisk ut. Det skyldes antageligvis at han sitter der helt uten kontroll, fordi damene har tatt roret... 

 

Tross at det kom enda ei lita skur etter at det så greit ut igjen, som bestemte seg for å væte oss på turens begynnelse, ble det en fin-fin tur. Vi nådde målet, som var å få bevist at båten fungerte som den skal - og at hun som ikke hadde kjørt båt før antageligvis har vært kaptein i et tidligere liv.

...samt verdensmester i Yatzi - men dèt er en annen historie ;) 

Det som betyr noe nå, er at startskuddet for årets båtsesong er fyrt av, slik at det endelig går an å nyte den flotte skjærgården vår igjen.

God sommer!

En fornøyd båtblogger er superglad over at alt gikk knirkefritt på årets første båttur. 

 

#blogg #tankerangling #ladycarina #båt #bat #båtliv #batliv #sjøen #tønsberg #tonsberg #vallo #vallø #glad

En øyeåpner av en Paviljong

Etter lang tids tankerangling rundt temaet, kom endelig ny paviljong i hus. Ferdig montert, utgjør den nå halvparten av 20 svært hyggelige kvadratmeter uteplass i hjertet av Vinstiens Vugge.

Kreative løsninger for å hindre vind og vann i å trenge inn i overgangen er pønsket ut og under konstruksjon.

Et ekstra bord vil gi alle fininger plass rundt bordet på sene sommerkvelder, og terrassedøra skal få tak slik at den kan brukes også når det regner.

I helgen skal derfor takrenner monteres, nytt utebord settes sammen - og et nær 4 meter bredt entrétak skrus på plass over terrassedøra, slik at den kan stå oppe uansett vær og vind.

Takk til dere som stilte opp da jeg sto i beita!

Alt jeg trengte var en liten time av noens tid for å få selve paviljongen i hus. Det jeg fikk var så mye, mye mer - deriblant en reell øyeåpner og soleklare bevis på at jeg omgir meg med verdens fineste snillinger..!

Godfølelsen som følger i kjølvannet av å bli prioritert er ubetalelig, og er noe jeg vet å sette uendelig stor pris på. Så TAKK til dere alle!

Takk til dere som tilbød dere å hjelpe da jeg spurte. Takk til dere som dukket opp uventet og tok grep. Takk til sjåfør og bærehjelp som stilte opp på kort varsel. Takk til den reddende engelen av en gress-bekjemper. Takk til alle som tok i et tak uten å bli spurt og ikke protesterte på at ukas kosekveld endte i det reneste monterings-maratonet. Og takk til deg som brukte mer tid på å teame opp med meg i nevnte maraton enn å spise og drikke.

Nå skal jeg fortsette å pakke ut, skru sammen og henge opp - og gjøre det enda finere for de som ønsker å tilbringe tid med meg her i Vinstiens Vugge... fordi de er verdens flotteste folk og noe jeg setter veldig stor pris på å ha i livet mitt! ❤️

Møter jeg veggen i forsøket på å flinke meg videre på egenhånd, så sier jeg som Pippi - "Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert!"...og gjør jeg det ikke, har jeg nå vissheten om at jeg omgir meg med mange fantastiske mennesker som gjerne låner meg en hånd, når mine egne ikke strekker til.

Ha en super lørdag, alle goinger - og velkommen til inkluderende samhold, hygge og late dager i Vinstiens Vugge! 🌞🍷🤗



 

#blogg #tankerangling #ladycarina #venner #hjelp #terrasse #vinstien #paviljong #hjelp #takknemlighet #montere #pippi

Ser du sola, du Ola?

Etter en solfylt påske, ble vi servert en forblåst og regntung "uken derpå" - som avsluttes med strålende solskinn fra i dag. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at det er en typisk norsk vår på gang!

La oss nyte godværet mens vi kan, kjære landsmenn - og suge til oss hver eneste solstråle som gir kroppen sårt tiltrengte D-vitaminer.

Selv benyttet jeg dagen til å ta opp igjen kontakten med en tidligere nabo fra nabobyen over en veldig hyggelig gåtur. Deretter ble det pølsegrilling på terrassen med et liiite glass røvin i hånda (de som kjenner meg tar ironien, da de vet at ordet lite og rødvinsglass ikke hører hjemme i samme setning her i gården)... mens han "Ola" så etter sola - på sitt vis ;)

Håper dere alle får en glimrende helg i sola! 🌞


Ser du sola, du Ola?

Ser du månen, du Pær ?

Det lysner bak vola

Det blir måneskinnsvær.


#blogg #tankerangling #ladycarina #vår #sol #nytlivet

Går skatten din på en smell i forhold til deg?

Evner du å glede deg over at naboen fikk igjen på skatten, eller trigger slike nyheter et stikk av misunnelse og irritasjon? I så fall kan det også være at du ikke er den beste partneren for din kjære.

Ifølge denne artikkelen, mener ekspertene at par som deler og feirer hverandres små og store triumfer, bygger solide, robuste relasjoner. Dette gir seg igjen utslag i trygge, livslange ekteskap.

Så hvorfor gjør ikke alle bare det samme?

Måten å gi respons på deles i 4 grupper etter denne modellen. Det er:

- aktiv og konstruktiv
- passiv og konstruktiv
- aktiv og destruktiv
- passiv og destruktiv

Å gi aktiv og konstruktiv respons betyr å klare gi positiv feedback på en engasjert måte når noen opplever noe bra. Det er et selvsagt mål for alle som ønsker å bygge gode relasjoner, men som med alt annet, kommer ingenting av seg selv. Vi må derfor øve oss på å møte våre nærmeste på denne måten hvis det skal ha effekt.

Siden en overdrivelse vil kunne oppleves negativt, gjelder det å finne en balanse. For mye av det gode vil også her kunne oppleves som nettopp for mye av det gode.

Noen vil slite mer enn andre for å få det til, mens andre ikke vil ha noe ønske om å endre seg - rett og slett fordi de ikke innser at de bruker en av de mer relasjons-ødeleggende metodene å gi respons på.

Da den foreløpige skatteberegninga ble lagt ut i går, slo det meg hvor lik en persons respons er selv om temaet varierer. Det vil si at en som ikke evner å glede seg på dine vegne når du forbigår vedkommende karrieremessig, heller ikke evner å reagere med annet enn likegyldighet og irritasjon på at du får mer igjen på skatten (eller mindre smell) enn hen selv.

Derfor har vi alle en unik muligheten til å få litt bedre selvinnsikt i disse dager. Vi kan rett og slett trekke paralleller mellom vår egen respons overfor dem som tilsynelatende kom bedre ut av skatteoppgjøret enn oss, og måten vi møter familien, partneren og venner på i andre sammenhenger.

Svaret viser deg om du er i stand til å bygge - og ivareta - en god relasjon, eller om du egentlig er årsaken til at ting ikke fungerer på sikt.

Tør du?

#blogg #tankerangling #ladycarina #skatten #relasjoner #respons

Hvorfor jeg spiser sjokolade hver dag med verdens beste samvittighet!

Like sikkert som at det går mot vår, er det at nevnte årstid fører med seg et gradvis økende pollenslipp, og at dette gjør tilværelsen uutholdelig for allergikere flest.

Våren - her illustrert ved et flott, misteltein-befengt tre fra Horten


For 9 år siden ville synet av spirende krokus og søte "puselabber" gjort meg nervøs, og fått meg til å innse at årets innesesong er i anmarsj for oss pollenallergikere. Nå gjør det bare at jeg gleder meg til å kunne sitte ute på terrassen og nyte solas varmende stråler, mens jeg trekker inn duften av vår. Attpåtil uten å nyse, bli tett i nesa eller klø i øynene - selv om jeg er umedisinert. Hvordan det er mulig, skal jeg fortelle deg nå.

Tilfeldigheter gjorde nemlig at jeg fant min helt egen og høyst spesielle "kur". Løsningen jeg fant har ikke fjernet allergien, men holder de verste symptomene i sjakk - og for en som har vært nødt til å se naturen våkne til liv fra innsiden av stuevinduet i 20 år, føles det som et aldri så lite mirakel.

Men hva er det som virker for meg og hvordan kom jeg fram til den konklusjonen?

Rett før jeg skulle i gang med en ett år lang antibiotikakur mot kronisk borreliose tidlig i 2010, ble jeg tipset om en sjokolade laget av kaldpresset kakao. Siden den har så høyt innehold av antioksidanter (3 biter fyller kravet til Superfood - dvs et daglig ORAC-inntak på minimum 100.000), var sjansen stor for at det kunne dempe den negative effekten fra nervotoksinene bakteriene frigir når de dør.

På tross av at prisen på slike høykvalitets-varer ofte er høy, tok jeg sjansen - og kjøpte en boks med et månedsforbruk av deilig, velsmakende mørk sjokolade.

Til min overraskelse viste det seg at det ikke bare dempet effekten av den antibiotika-relaterte herxheimers reaction, men også holdt kontinuerlig nysing, rennende nese og kløende øyne i sjakk - tross et intenst pollenslipp og det faktum at jeg gikk våren i møte uten allergmedisiner i kroppen for første gang på 20 år...!

Det mange sliter med å tro, er at dette skyldes et daglig inntak av 3 biter kaldpresset mørk sjokolade, men slik er det faktisk. Og etter å ha testet hvordan jeg reagerer på vårens intense pollenslipp uten nevnte inntak ved et par anledninger, er jeg overbevist om at endringen ene og alene skyldes de enorme dosene antioksidanter sjokoladen gir.

Allergien min er ironisk nok ikke blitt bedre med årene. Tvert imot fikk jeg stadfestet en forverring da jeg ble re-testet i 2013. Allikevel klarer jeg meg altså langt bedre nå enn alle de årene jeg proppet kroppen full av antihistaminer, kortison, øyedråper og nesespray.

Er det placeboeffekten som slår til? Mulig. I så fall er jeg imponert over min egen evne til å overstyre kroppens naturlige reaksjoner... og tenker at det uansett ikke spiller noen rolle hva bedringen skyldes, så lenge det gjør at jeg kan sitte ute i sola midt i den verste pollensesongen og nyte deilig sjokolade med verdens beste samvittighet!

Ha en fortsatt god og solrik vår!

Min allierte i krigen mot pollenallergi er noe så banalt og deilig som sjokolade *lykke*

 

#blogg #tankerangling #ladycarina #pollen #allergi #pollenallergi #vår #kur #sjokolade #sol #mirakelkur #placebo

Unknown Blog chick reveals the best Easter advice ever!

I mangel av påskepynt, og med ønske om å pynte litt opp på Facebook-profilen min, ble dette bildet satt som profilbilde den neste uka.

Innafor, spør du meg - og helt i tråd med REMA 1000 sin filosofi om at de enkle ofte er det beste.

Men så kom jeg på at det ikke er pent å gjøre forskjell, og at også bloggen fortjener litt påskepynt.

Da slo det meg (heldigvis ikke så hardt) at et Carina-gjør-et-heller-mislykka-forsøk-på-å-imitere-en-påskekylling-bilde ikke er nok. Ethvert anstendig påske-blogginnlegg burde selvfølgelig også inneholde minst ett råd i beste fjellvett reglene-stil.

Derfor slenger jeg med mitt aller beste tips til deg (over 18) som enten blir hjemme eller drar bort den neste uka:

Skynd deg å ta deg et glass rødt før hysteriet tar deg..!

Med dét anser jeg bloggen min for å være helt innafor - både hva innhold og pynt gjelder.

God Påske! 🐥

#blogg #tankerangling #ladycarina #humor #påske #kylling

Før og etter 20. mars 2018.

Du kan fortsatt mene hva du vil om norsk innvandringspolitikk generelt, Listhaug spesielt, MeToo-kampanjen, vaksinasjonsprogrammene og alle andre temaer som skaper debatt. Spørsmålet er om du tør å si det høyt i fremtiden?

Vil vi oppføre oss annerledes etter at Listhaugs Facebook-innlegg gjorde at sakens såkalte vinnere Trump'et igjennom at ministeren måtte gå? For når resultatet av å være klar og tydelig blir trakassering, stygge karakteristikker, latterliggjøring og hets, tenker jeg at det kan påvirke ytringsfriheten i langt større grad enn vi skjønner konsekvensene av.

Dette innlegget er derfor myntet på deg som for enhver pris skal trykke meningene dine nedover andres hode. Du som reagerer med personangrep, stygge karakteristikker og usaklighet når du går tom for gode argumenter. Du som ikke klarer å la andre si meningen sin uten å møte dem med respektløshet, hat og lynsjestemning, fordi du synes det er viktigere å vinne debatten enn å komme frem til en løsning alle kan leve med.

Jeg synes du skal stikke fingeren langt ned i jorda og tenke deg godt om.

Det er et stort tankekors at voksne, oppegående folk, som lærer avkommet at mobbing er en uting, tillater seg selv en uverdig oppførsel i full offentlighet i sin iver etter å ha rett, vinne frem og ha siste ordet. 

Personlig er jeg ikke fan av Listhaug. Derimot har jeg sansen for alle som har større baller enn de fleste, og kan ikke annet enn å respektere ærlige mennesker som står for det de sier - uavhengig av om jeg er enig med dem eller ei.

Innlegget Listhaug publiserte på facebook i dag viser hvorfor mange føler at hun kommer ut av dette med langt større verdighet enn "folk flest" (som flere av de som jublet over å ha "vunnet kampen" omtalte seg selv som). Men selv da må enkelte vri og vrenge på det hun sier, stille spørsmålstegn ved damens intensjoner og ty til latterliggjøring. Jeg blir rett og slett flau over det jeg ser. Er det slik vi vil at ungene våre skal håndtere konflikter med venner, klassekamerater og voksne? 

En rask titt i kommentarfeltet under Listhaugs innlegg viser at flere av de som tok til tastaturet etter at hun gikk, ikke gjorde det for å komme med noe konstruktivt eller saklig, men for å sparke en som allerede lå nede:

"Hvordan kom du på betegnelsen hekse jakt..? Skal det bety at du beskriver deg selv som heks?"

Det er mange som har grunn til å bli satt i skammekroken i dag. Listhaug er ikke en av dem. Dessverre er de som burde stå der mer opptatt av å feire "seieren" fremfor å ta til seg at det eneste de egentlig har oppnådd er at FrP får massiv støtte og at færre tør å si meninga si i redsel over å miste jobben sin (eller bli trakassert offentlig av et ufint hylekor) i fremtiden.

Hvordan vi enn vrir og vrenger på det, så tviler jeg på at ytringsfriheten er tjent med at enkelte i regjeringa har begynt å Trump'e igjennom vilja si i Stør(r)e grad enn før... for nå er det tydeligvis ikke bare i Statene de må gå dersom den som roper høyest ikke snakkes etter munnen.

For meg er det et faresignal. Så får andre mene hva de vil.

 

Vintage typewriter
Licensed from: michaklootwijk / yayimages.com

 

#blogg #ladycarina #tankerangling #sylvilisthaug #regjeringa #politikk #respekt


 

 

Liker Aloe Vera svovel?

Jeg har en Aloe Vera plante i stua. Den tåler både overvanning og tørke. Eia være den for dét.

For et par måneder siden pottet jeg om alle husets planter. Og fikk små, ekle mygg med på kjøpet.

De oppfører seg ikke som de viden kjente bananfluene folk flest har stiftet bekjentskap med. Nei, disse responderer ikke på rødvinsskvetter med zalo i . Så her var gode råd dyre. Og Google min beste venn.

Etter en runde på nettet endte jeg opp med rådet "vann lite og stikk gammeldagse fyrstikker med svovel ned i jorda". Som sagt, så gjort.

Og resultatet lot ikke vente på seg. Men ikke helt som jeg forventet. Det vil si.. fluene er riktig nok så godt som borte, men på en annen (og uventet) side, har plantene vokst som et UVÆR de siste ukene..!

Noen som har lignende erfaring?

Smålig topplassering?

Er du misfornøyd med tilværelsen og tenker at du fortjener å ha det litt bedre?

Slik som naboen din, broren din og den uspiselige sjefen. De har jo alt! Og ikke nok med det: et par av dem har til og med fått mye gratis her i livet!

"De fortjener det rett og slett ikke", tenker du kanskje - og kjenner på følelsen av skadefro når du hører at den forbanna nabo'n mista jobben pga innskrenkninger, når den selvgode broren din forteller at fartsboten han fikk vil ødelegge familiens feriebudsjett i Nice, og når den ufyselige sjefen din plutselig går rundt med et ringformet skille etter sola på høyre ringfinger.

Det er noe med det å kunne dra folk ned på sitt eget nivå sånn rent mentalt, ikke sant?

Det du i så fall ikke tenker på, er at du må føle deg dårligere enn noen, for i det hele tatt å ha et nivå å dra dem ned til..! Og når du først befinner deg der, er det kun to måter å utjevne ulikhetene du føler at "alle andre" kommer heldigere ut av:

Det ene er å blåse ditt eget ego opp, helt til det matcher nivået du føler de andre befinner seg på.

Det andre er, som nevnt over, å dra andre ned til nivået du føler du selv befinner deg på.

Slutt med det.

Lær deg å være fornøyd med det du har.

Det er ikke alltid lett, hvis du har brukt det meste av livet på å fokusere på det du ikke eier og har, hva du ikke kan og hvor mye verre du har det enn alle andre - men øvelse gjør mester, så sett i gang i dag.

Kartlegg hva som må til for at du skal være fornøyd med egen innsats og være stolt av den du er og det du har oppnådd.

Det er du som er sjefen over eget liv, og som selv bestemmer hvor mye makt andres meninger skal få lov til å ha over deg følelsesmessig.

Gjør det som føles riktig for deg.

Det er til syvende og sist du som skal kunne se deg selv i øynene med stolthet og glede. Så gjør en innsats for deg selv, og ikke alle andre.

Husk at ingen får noe gratis her i livet, og at;

Those who stand at the top of the mountain, didn't just fall there.

God helg, og lykke til!

#ladycarina #tankerangling #pågangsmot #godhelg #utvikling

Svimlende søndagstur i nabobyen.

I helgen ble Festningen i Horten inspisert.

Festningen - eller batteriet, som det også kalles - ble bygget for over 110 år siden, og befinner seg 106 m.o.h.

På stedets høyeste punkt har det i alle år stått et utsiktstårn. Det har blitt forsømt på lik linje med landets mange broer, slik at det var i ferd med å rase sammen av råte. Heldigvis ble det oppdaget i tide, før noen ble skadet, og er nå erstattet av en splitter ny utgave.

Utsikten fra toppen er upåklagelig, spesielt i strålende solskinn, slik det var i helgen.

...og selv om dama på bildet smiler og ser ut til å kose seg, kan jeg love deg at alt hun klarte å tenke på når hun befant seg i toppen av tårnet, var turen ned.

Høydeskrekk er selvsagt ikke noe problem - for de som ikke lider av det - så uansett hvor fint det var å skue utover hele Horten fra toppen av tårnet, nøt jeg mer å komme meg ned igjen til 106 høydemeter, og ta det som befinner seg der i nærmere øyesyn ;)

#utpåtur #batteriet #horten #ladycarina #festningen #natur

Deilig er jorden.

Det går mot jul, og ute er det duket for skikkelig høytidsstemnig.

Derfor ble det en liten tur i skogen med moder'n på slep i dag.

Legger ved bildebevis, og benytter anledningen til å ønske alle en riktig så fin helg 🌞❄️

Et isfjell til besvær

Tidligere ville jeg ikke at folk skulle vite noe. Det var bare flaut å ikke være som alle andre. Dessuten følte jeg meg jo helt normal! 

Viljen sto det sjelden på. Evnene var det til tider verre med. To barn, diverse husprosjekt, 10 års arbeidsavklaring og dertil noe eldre og (forhåpentligvis) klokere, innser jeg motvillig at jeg ikke er noen superkvinne lell. Eller lat superkvinne er vel mer riktig å si - da det er slik jeg alltid følte meg innerst inne, når noen skrøt av hvor mye jeg fikk til og hvor flink jeg var. "De skulle bare ha visst", tenkte jeg alltid da.

Det føltes nemlig som latskap, hver gang jeg ikke fant ork til å gjøre alt jeg burde, men allikevel bet tennene sammen når stoltheten tilsa at jeg måtte overholde en tidsfrist, måtte ha det skinnende rent til det kom folk, måtte følge opp ungene, måtte ha maten på bordet kl 16... samtidig som jeg mest av alt bare ville sitte ned. Men det kunne jeg ikke, for satt jeg meg ned kom jeg meg jo ikke opp igjen!

Sofaen var hatet. Den assosierte jeg med den kjære, eiegode moren min, som er den jeg arvet den "hemmelige skavanken" min fra. I barndommen min var hun hjemmeværende og tilstede, men etter at hun kom ut i arbeid igjen, befant hun seg enten på jobb, eller lå på sofaen for å hente seg inn igjen. Derfor ble sofaen symbolet jeg elsket å hate; et sted jeg assosierte med noe negativt. Derfor skulle jeg for enhver pris ikke havne på den iløpet av dagen, om det så bare var for å ta seg en pust i bakken! Da bet jeg heller tennene alt hardere sammen og sto på til jeg stupte i seng.

Jeg har jobbet fra jeg var 13 år gammel. Vært sesongarbeider, dør- og telefonselger, markedsundersøker, kjøkkenhjelp, butikkmedarbeider, vekter, resepsjonist... ja, you name it (og kan lese mer om det her). I alle år har jeg enten kombinert fulltidsstudier og arbeid, eller håndtert full stilling kombinert med barn (med og uten mann), trening, venner, kjæreste, husbygging, oppussing, oppussing, oppussing. Alltid noe som måtte fikses, oppgraderes eller omgjøres, men aldri tid til å hente seg skikkelig inn igjen.

Når energi er en knappfaktor,  det gå ut over noe når man setter på seg skylapper slik jeg gjorde. I mitt tilfelle var tålmodighet et fremmedord, og ordet temperament ble synonymt med undertegnede på hjemmebane. På jobb var jeg 100 % proff til enhver tid. Og kanskje derfor hadde jeg rett og slett ikke overskudd igjen til å være overbærende overfor de hjemme? Ting skulle skje nå, og de skulle gjøres skikkelig. Ellers måtte jeg jo gjøre det om igjen selv, og dèt orket jeg bare ikke. Jeg har nok ikke alltid vært like lett å leve med, der jeg fosset videre på sparebluss, mens lyset brant i begge ender... 

Jeg innbiller meg at jeg kunne holdt rotteracet gående i årevis, hadde det ikke vært for at kronisk borrelia etter et uoppdaget flåttbitt slo meg fullstendig ut, både nevrologisk og dessverre også kognitivt, for nøyaktig 8 år siden. På den tiden var jeg i gang med omskolering på 3. året ved en vel ansett høyskole, og gikk i løpet av få måneder fra å leke med tall - i form av makro- og mikroøkonomi, regnskap, skatterett og finansmatte - til ikke å skjønne de enkleste regnestykker eller å kunne huske hvor jeg satt fra meg bilen når jeg var på handletur. Og hva var det egentlig jeg var i byen for å handle, igjen..? 

Jeg ble ikke tatt på  alvor av det offentlige helsevesenet, på tross av positive tester og et overveldende klart klinisk bilde. I ren desperasjon oppsøkte jeg derfor folk jeg fant i avisartikler som omtalte lignende tilfeller, og ble på den måten tipset om en privatklinikk som tok problematikken på alvor. Etter 11 måneders antibiotika-knasking slapp de verste symptomene taket synkront med at lommeboka skrumpet faretruende langt inn. Det var allikevel verdt hver krone, og legen - som i ettertid har vist seg villig til å ofre lisensen sin for å kunne behandle "slike som meg" - vil for alltid være min store helt!

Det er 10 år siden jeg leverte arbeidsgiver min første sykemelding noensinne. De foregående 23 årene hadde jeg klart meg med egenmeldinger ved sykdom. Noe annet var dessuten ikke et tema i hodet mitt. 

I år tok NAV selv initiativ til å få meg avklart for godt. Sammen fant vi ut at en liten stillingsprosent burde fungere på sikt. I dag er jeg overlykkelig over at kroppen - og ikke minst hodet - fungerer såpass at jeg er satt opp på faste vakter i stillingen jeg heldigvis greide å skaffe til veie på egen hånd. Det høres kanskje banalt ut, men det betydde veldig mye for stoltheten min at det skyldtes et initiativ jeg tok selv, og ikke fikk servert på sølvfat av en instans. Slik er det bare, når stoltheten overgår fysikken...

Hvorfor skriver jeg så alt dette - og hva er egentlig galt med meg?

Jeg var rundt 12-13 år da vi fant ut at flere i kjernefamilien har den medfødt polynevropatien Charcot-Marie-Tooths sykdom. Den gang visste de ikke stort, og jeg var uansett så liten at jeg bare merket meg at det ble sagt at jeg hadde litt av det. Jeg var over 30 år første gang jeg lette frem informasjon om tilstanden min på nettet. Dette gjorde jeg fordi den ene ungen min også viste tegn til å være bærer av genfeilen.

Først som 30-åring skjønte jeg altså hvorfor jeg hele livet hadde hatt hjertet i halsen når jeg måtte ut å gå i mørket! Min type CMT fører nemlig til at stillingssansen er dårlig. Kort fortalt betyr det at jeg ikke føler hvor kroppsdelene befinner seg i forhold til hverandre, noe som påvirker balanseevnen og koordinasjonen negativt. Av den grunn er jeg helt avhengig av synet for å kunne holde balansen, når jeg er ute og går i ulendt terreng (og tro meg: lista mi for hva jeg definerer som ulendt terreng, er garantert lavere enn de fleste andres). Derfor har selv en enkel gåtur i mørket alltid føltes som utøving av risikosport for min del. 

Det tok meg ytterligere 10 år før jeg begynte å åpne meg overfor omgivelsene om at ikke alt er "helt i vater" med meg - og først nå, 46 år gammel, tør jeg ta sats og innrømme at jeg har et handikap som gjør at jeg ikke fungerer optimalt i full offentlighet (og den satt laaangt inne, for jeg har aldri verken tenkt på meg selv som - eller brukt H-ordet for å beskrive meg selv før...!)

"Du får til alt, du, Carina", er en setning jeg har hørt så alt for mange ganger. "Du ordner opp". "Du lar deg ikke stoppe". De som sier det skulle bare visst hvor mye tenners gnissel det har kostet meg å få ting unna opp i gjennom årenes løp, og hvor ekstremt vanskelig det etterhvert har blitt å lade energilagrene for en som sammenligner seg selv med et dårlig mobilbatteri som knapt tar til seg lading.

Takk for tilliten, men vit at det koster uendelig mye, og at det har tatt meg over 35 år å lære meg til å hvile meg opp til jobb, husarbeid og hygge i gode venners lag, dersom jeg ikke skal få svi i dagesvis etterpå. Vit at jeg har gode dager, da jeg føler at jeg kan klare alt, men at det mest sannsynlig bare er et utslag av et reelt adrenalin-kick - som kicker tilbake i negativ forstand, dersom jeg ikke hører på fornuften, og roer tempoet.

Det aller viktigst for meg er at du som leser dette vet at grunnen til at "sånne som meg" ikke alltid klarer å være åpne om tilstanden vår (ja, eller handikapet, som det visstnok heter...), er redselen for å bli behandlet annerledes. Bli studert når jeg gjør ting jeg ikke mestrer så godt. Tatt mål av. Veiet og funnet for lett.

Nå har jeg hoppet i det, slik at alle som har trodd at jeg er en superkvinne, heretter vet at jeg langt oftere faktisk er både supertreg og svak. Jeg har bare vært himla god på å skjule det. De som har vært så nær på meg at de har avslørt "mitt sanne jeg", og irritert seg over nevnte treghet og svakhet, skal vite at det er ikke vilja det står på.

Til deg jeg kjenner godt, litt eller ennå ikke har fått gleden av å bli kjent med, vil jeg avslutningsvis si at jeg fortsatt er meg: den rappkjefta, blide, stressa, kreative og positive rødhåra hissigproppen - som er 100 % overbevist om at den dumme kroppen hennes bare spiller henne et midlertidig puss.

For jeg føler meg jo helt normal..!

 

Mitt isfjell til besvær - som ga inspirasjon til innlegget. Hvordan ser ditt ut..?

 

 

 

#blogg #ladycarina #tankerangling #isfjell #besvær #skjulthandikap #charcotmarietooth #cmt 

Gjør din borgerplikt - eller snurp igjen smella di!

"Da har jeg gjort min borgerplikt!", sto det i snappen jeg fikk av Eldsteklonen på 24, og jeg skjønte med én gang hva hun mente.

Som samfunnsengasjert mor, gjorde det meg uendelig glad å lese at også den andre jenta mi har forhåndsstemt. Gjort sin borgerplikt. Tatt ansvar. Engasjert seg.

Jeg har nemlig vært veldig dem begge i det siste. Drevet reneste lobbyvirksomheten - eller hatt min egen lille valgkamp, om du vil. Ikke for å bli valgt til noe som helst selv, men for å få dem til å avgi sin stemme i det kommende valget.

Mini-me på 19, ble egenhendig geleidet inn på byens bibliotek - før hun dro nordover på folkehøgskole i august. På biblioteket kunne nemlig både Tønsbergensere og Nøtterlendinger (eller hva enn øyboerne i nabokommunen kaller seg etter at de ble slått sammen til Færder kommune) forhåndsstemme. Så da gjorde vi det likesågodt "i kor".

Siden har jeg mast på storeøsteren hennes, som er midlertidig bosatt i bartebyen, om at hun må gjøre det samme.

"Hvorfor et det så viktig for deg at jeg stemmer, Mami?"
"Hva er vitsen med å stemme når jeg ikke er enig med noen?"
"Hva om jeg ikke vil gi noe parti stemmen min"?

Spørsmålene har vært mange, og ikke alltid like lette å besvare.

Konklusjonen av enhver diskusjon ble allikevel at;

- det er bedre å stemme blankt enn ikke å stemme overhodet... om ikke annet, så for å vise at man ikke er uengasjert, men uenig.

- det er bedre å stemme på det partiet som fører den politikken du er mest enig i, fremfor å stemme politisk korrekt (jeg kjenner nemlig ikke få høyrefolk som velger å lukke øynene for at FrP blir fasit på valgomat etter valgomat etter valgomat...).

- du kan ikke forvente å få alle fanesakene dine kjempet for av ett og samme parti... derfor er det bedre å stemme på det partiet som enten har flest saker du brenner for - eller har de sakene du brenner mest for - på agendaen.

Mini-me serverte allikevel den beste grunnen til at alle burde benytte seg av retten til å la sin stemme bli hørt, da hun kry som en hane snudde seg mot den like stolte mor sin, etter å ha forhåndsstemt, og sa:

"Nå kan jeg klage så mye jeg vil de neste 4 årene, Mami!"

#blogg #tankerangling #ladycarina #valg #valg2017 #stemme

Dominerende eller Sterk?

Jeg vet hva jeg vil, og står på til "the bitter end" når jeg først har bestemt meg for noe. Ergo ynder enkelte å kalle meg dominant.

Jeg streber alltid etter å være lydhør for andres meninger og følelser, før avgjørelser som påvirker dem tas. Attpåtil reagerer jeg sterkt på urettferdighet. Jeg har derfor aldri skjønt hvorfor noen på død og liv prøver å gi meg egenskaper jeg tar avstand fra!?

En dominant egoist vil vel ikke strebe etter å tekkes de rundt seg? 

Men det er klart... når "bullshit-alarmen" går, handler jeg heller etter egen overbevisning enn å krype for tullebukker, og det faller selvfølgelig ikke i god jord hos alle. Spesielt ikke hos et virkelig dominerende menneske, som ironisk nok vil føle seg truet av en sterk personlighet som min. For det har jeg garantert.

Jeg tar avgjørelser jeg mener er riktige, selv om jeg vet det ikke vil gjøre meg populær. Jeg tar de jeg oppfatter som svake i forsvar og taler de sjenertes sak uten å mukke. Attpåtil takler jeg pepperet som kommer etter en upopulær (men i mine øyne antageligvis nødvendig) avgjørelse, med rak rygg og et smil.

Det kan tydeligvis virke provoserende på enkelte. Og da tenker jeg igjen på om det bare er de virkelig dominante som lar seg skremme nok til at de gir meg sine egenskaper, i beste 'angrep er beste forsvar'-stil (projisering)?

En sterk personlighet vil nemlig ikke føle seg truet i møte med en likesinnet, men se på det som en befrielse å oppdage at det finnes flere dønn ærlige, "rett frem"-mennesker der ute.

Etter å ha lest artikkelen 7 signs you have a 'strong', intimidating personality, innser jeg nemlig at det mest sannsynlig er de som kaller "sånne som meg" dominerende, er de som har en tendens til å ville ha viljen sin selv, uavhengig av hvordan det påvirker  andre.

Det er klart... er jeg egentlig bare en "dominerende drittkjerring", har jeg antageligvis ikke selvinnsikt til å se det selv. Men med tanke på at jeg alltid tenker på "the greater good" og fellesskapets beste, føler jeg meg faktisk sterk nok i troen på meg selv til å forkaste den teorien.

Så får heller andre gjøre seg opp sin mening, og gjerne også stå for den. Dét er nemlig bare positivt i en person med sterk personlighet sine øyne!

Ha en flott uke, der hensynet til andre spiller en rolle - uten at du må la det gå utover din egen integritet.

#blogg #tankerangling #dominerende #hensyn #sterk #teori

Roadtrip med noko attåt - part five

Så var siste dagen kommet, og det var på tide å innse at de unge voksne trengte å bo inn nyinvesteringen på egenhånd.

Ved middagstider satt vi oss derfor i bilen og kjørte den veien nesa peker, høna sparker og katta maler i vinduskarmen; altså hjemover.

Denne gangen la vi veien om Østerdalen, og langs ruta så vi en og annen severdighet, som;

Aukrustsenteret i Alvdal

Den største, og mest shiny av utallige elg som befinner seg langs ruta - og som det ikke er fare for å få i frontruta.

Partysvensken Mikael - AKA Knugen av Campingplassen på Minnesund (som den trofaste leser har stiftet nærmere bekjentskap med samboeren til, i et tidligere innlegg).

Greit å kombinere en snarvisitt med beinstrekk nummer 4 langs ruta 😉

Endelig hjemme fikk jeg en voldsom lyst til å røre på meg, (kanskje ikke så rart etter 9 lange timer i bil?) og satte i gang med å rydde ut bagasjen og skru sammen IKEA-møbelet jeg kjøpte dag 2.

..og oppdaget en skade på det!

Med tanke på at det ble kjøpt 600 kilometer hjemmefra, og at nærmeste varehus befinner seg 90 km unna, valgte jeg en kreativ kamuflasje-løsning fremfor å reklamere... og satte igang.

Resultatet ble helt greit 😊

Etter å ha ryddet bort papp, plast, verktøy - og den døde musa Lucifer the Cat absolutt skulle dytte på meg - var det natta.

Så nå er alt klart igjen til å ta imot Eldsteklonen på gjesterommet, etter at det ble delvis tømt for møblene vi transporterte nordover for henne på turens begynnelse.

Gleder meg allerede til neste besøk - selv om jeg vet at det mest sannsynlig er ensidig, da hun antageligvis jubler over å være "alene" igjen,  etter å ha hatt Mami & Co der på en flere dager lang visitt ;-)

Takk for følget, kjære leser, og god ferie selv - hvor enn du har vært, er eller skal!

#blogg #tankerangling #roadtrip #tur #trondheim #biltur #ikea #montere #lucifer #mus #fangst #godnatt

Roadtrip med noko attåt - part four

I dag gikk turen igjen inn til sentrum av bartebyen, for ny runde med mat og drikke.

Denne gang skulle ingen på jobb dagen derpå. Dermed kunne alle kose seg unisont.

Vi startet på Bakkelandet, med en tur til Den Gode Nabo. Det priset vi den stadig tilstedeværende varmen med en halvliter, lengst ute på stedets lekter.

Mens de eldste voksne nøt kald drikke til synet av spiret til Nidarosdomen, nøt de yngste tanken på at samboer'n ikke måtte på jobb dagen derpå.

Utstillingen inne falt så i smak hos sjåføren, at han måtte hales ut, når besøket var over. Nuvel..
Kanskje ikke akkurat slik det var, men hadde han blitt gitt tilgang til monterens innhold, er det ikke godt å si når vi hadde kommet oss videre.

Skiltet jeg fant på et av de utallige toalettbesøka mine, falt derimot i min smak:

Deretter tuslet vi innom Skysstasjonen for å prøvesmake akevitt. Og delv om drikken var virkelig god...

...gjorde stedets innredning et enda større inntrykk;

"Granny-trusene" slo best an (med påfølgende "artige" kommentarer mynta på bakenden min), tett fulgt av skjeve vegger og innredninga forøvrig.

Utover det fant jeg også her et artig skilt - som jeg selvsagt satt i forbindelse med sjåføren 😅

På vei tilbake til leiligheten, passerte vi et av Trondheim sine eldre (og særs interessante) fasader:

Samt et folkebibliotek der det bare var å forsyne seg, returnere og/eller skjenke egnet lektyre:

Dette skal visstnok være bartebyens mest fotograferte fasade. Da kunne selvfølgelig ikke jeg være dårligere enn "alle" andre.

En handletur senere var vi tilbake i Eldsteklonen og samboer'n sitt nyinnkjøpte krypinn, hvor det ble spist pizza, spilt Politisk Ukorrekt og Kortskalle - og inntatt herligheter som dette:

Etterhvert var også dag 3 over, og 4 fornøyde forvokste barn fant senga på ny.

I morgen er det dog atter en dag, så stay tuned!

#blogg #tankerangling #roadtrip #tur #flyttelass #trondheim #drink #uteliv #pizza #spill #politiskukorrekt #kortskalle

Roadtrip med noko attåt - part three

Dag 2 i bartebyen var kommet, og til sjåførens store fortvilelse dro vi til det særtrønderske...

...varehuset IKEA! 😅

SE så glad han ble!

Det skal sies at avgjørelsen ble tatt av Eldsteklonen, etter at vi ga henne beskjed om å benytte seg av den midlertidige tilgangen til bil og sterke mannearmer.

Med en hel leilighet å innrede, samt to voksne kjøpeglade vedheng på slep, endte turen med en ovelesset handlekurv og alt for lange armer.

Etter å ha passert kasseområdet, måtte stedets kulinariske spesialiteter testes.

Utpå ettermiddagen bestemte de unge oss for å vise frem noen av sine favoritt-spisesteder.

Bartebyen er full av valgmuligheter, men den beste burgeren og rimeligste ølet fås visstnok på Super Hero Burger i midtbyen.

Super hero Burger er et populært sted, noe køen tydelig viser...

Etter å ha jafset innpå en fantastisk burger, slo vi er slag Yatzy til øldrikkinga - og opplevde at 3/4 av følget fikk yatzy i samme tvungen-omgang. Det får'n si..!

Turen gikk videre, og langs ruta dukket denne ironien opp;

Selv om samboer'n hennes måtte takke for seg grunnet jobbing dagen derpå, hindret ikke det Eldsteklonen fra å dra oss med på Trondheim Mikrobryggeri - som også befinner seg i midtbyen.

Der har de byens best bevarte hemmelighet; ølsmake-brett!

Forventningsfulle nyter vi synet av de spennende øl-bretta som ble plassert foran oss

Snakk om spennende lektyre!

Ikke alt falt i smak, men alt smakte. Uansett var det en artig opplevelse.

Deretter gikk turen til Solsiden på jakt etter en siste drink, og selv rundt midnatt er det lyst nok ute til å kunne knipse slike bilder med mobilen:

På Bær & Bar var drinkene gode, men prisene så stive at selv skulpturen i baren ga uttrykk for det;

Med en Strawberry Daiquiri og Bringebær Brunst til damene og en øl og Jack Daniels til herren, nøt vi restene av dagens varme, den flotte utsikten og hverandre.

I morgen er det atter en dag i bartebyen - selvsagt med ny oppdatering.

Until then...

#blogg #tankerangling #roadtrip #tur #flyttelass #trondheim #drink #uteliv #hamburger #restaurant

Roadtrip med noko attåt - part two

Selv om vi hadde kjørt nonstop i 3 timer, måtte det allikevel en aldri så liten "dødstrussel" til før sjåføren var villig til å gi to tissatrengte damer en etterlengtet pause.

Valget falt på Brumunddal rasteplass, der smurte chiabatta og hjemmelaget limebrus gikk ned på høykant.

Med tømt blære og full magesekk, var motivasjonen til å kjøre videre igjen på topp. Dermed bar det over Dovre - som ikke skuffet utsiktsmessig denne gangen heller.

Neste pause ble ikke tatt før vi nådde Støren. Også der var utsikten fra rasteplassen upåklagelig, og fikk de medbrakte pannekakene til å smake ekstra godt!

Så... etter 9 timer på veien, var endelig målet i sikte:

Og ja, det er selveste bartebyen som er målet for kjøreturen.

Vel fremme ble vi tatt i mot av eldsteklonens flotte samboer, som sammen med sin kjære stolt viste frem sitt første selveide krypinn.

Da bilen var tømt for møbler, esker og sengetøy, var det på tide å stekke på bena.

Hva er vel bedre enn å kombinere en liten gåtur med utforsking av det lokale utelivet?

Det ble en tidlig kveld på en sliten gjeng, på tross av at 25 varmegrader gjorde det fristende å bli sittende.

Et siste selfie før vi tok kvelden ble knipset i den lokale parken;

Så var det natta.

Sees igjen i morgen! <3

#blogg #tankerangling #roadtrip #tur #flyttelass #trondheim

Roadtrip med noko attåt - part one

Ut på tur, aldri sur!

Eldsteklonen og hennes kjære har kjøpt seg sin første bolig, for å betale på sitt eget fremfor å kaste leiepenger ut av vinduet, mens de studerer utenbys de neste årene.

Med laaang vei hjem, og et boligbudsjett som ikke tillater mer enn 1 soverom, tok ho' mor affære, og skjenket de håpefulle en sjeselong-sovesofa i innflyttingsgave. Selvsagt inkludert demontering, frakt, montering og et par dagers utprøving.

Nå som hjem til Tønsberg i ferien-dagene hennes er talte, har vi derfor pakket bilen full, skaffet hus&pus-passer, fylt kjølebagen med mat og drikke nok til å holde en liten armé i live en ukes tid - og er endelig på vei!

Målet ligger noen timer foran oss... men hvor går turen? Her er et par hint;

Etter en halvtimes kjøring var vi her.

Da hadde vi ca så langt igjen å kjøre.

Stort klarere kan det ikke sies... med rundt 50 mil igjen til ETA.

Under en så lang tur må vi selvfølgelig ha et par stopp langs ruta. Hvor og når kan du se bilder av snart 😊

Until then:

#blogg #tankerangling #roadtrip #tur #flyttelass

Ble jeg rundlurt, eller gjorde jeg en god gjerning?

På det lokale sentrert har det i flere år sittet rumenske tiggere utenfor inngangen. De ser på oss handlende som haster forbi med bedende øyne, mens de gnir fingrene mot hverandre og kommer med  et sørgmodig "Money, pleeeease".

Jeg er en av dem som aldri gir. Det vil si; jeg gir aldri pengesummer. Derimot har jeg gitt både klær, sko (selvfølgelig nye eller nesten ubrukte) og hele, fine leker. Og alltid bare til den lokale tiggeren.

Mulig jeg er rar, men jeg innbiller meg at det er vanskeligere å omsette ting enn rene penger, hvis de bare er ute etter å lure oss. Og selger de tingene videre, så har de i det minste jobba for pengene. I motsatt fall gjør de som gir en god gjerning. Tenker jeg.

I dag måtte jeg innom senteret igjen, og på vei til siste ærend, som var matbutikken, stoppet hun meg, denne rumenske tiggeren.

Sant og si var det litt ubehagelig, for hver gang jeg hilser (man er da godt oppdratt, må vite), kommer jeg ikke lenger enn til "hei", før hun legger ansiktet i verdens mest sørgelige mine, mens hun serverer det sedvanlige "Money, pleeeease".

Istedenfor kom det "You are good. Family happy for shoes", sa hun. "They veeery expensive in my country. Much money for shoes. And food. Food very expensive too".

Etter å ha spurt henne om hun ble behandlet bra etter NRK-dokumentaren som avslørte at det foregår mye lyssky virksomhet blant rumenere, som bruker tigging som skalkeskjul, kom det igjen: "Food sooo expensive. You buy food"?

"You want me to buy you some food", spurte jeg, og så for meg at jeg rasket med meg en baguette eller lignende langs handleruta på REMA. "YES, please", kom det fra et strålende fornøyd ansikt

...før hun viste tegn til å ville følge etter meg inn i butikken.

"Oi, dæven, hun vil handle sammen med meg!", rakk jeg å tenke, før hun begynte å legge ut om hvor dyrt det var å lage middag til 7, og lurte på om hun kunne plukke varer til en kyllingsuppe?

"Ja, ja. Har jeg sagt A får jeg si B", tenkte jeg, der jeg lattermild luntet etter ei som stadig minnet meg mer om en unge som testet morens grenser, enn en tigger i følge med en blond redhead som følte seg en smule overrumplet.

Et brød, diverse grønnsaker, litt buljong og en megastor høne senere, sa jeg at det var stopp etter oljaflaska hun pekte på. Da flyttet hun hånda til venstre, der oljedunkene sto, og rasket den med seg.

"5-0 til deg, din rumenske luring", humret jeg inni meg,  mens jeg ga henne klar beskjed om at neste stopp ville bli kassa.

Selv ikke et "Shampoo for hair"? klarte å få meg ut av balanse da. Mitt "sorry, 5 days left until payday" gikk heldigvis hjem.

Etter at varene var betalt og pakket ned i poser, takket hun meg overstrømmende, kysset meg på kinnet og proklamerte at jeg var sååå snill! Deretter gikk vi hvert til vårt.

Ikke vet jeg om jeg er snillere enn folk flest. Det jeg vet, er at det - et eller annet sted i Tønsberg - antageligvis satt en mett og god familie på 7 som enten var fulle av takknemlighet over den snille damas gavmildhet, eller holdt på å le seg i hjel av den dumme norske dama som mer eller mindre frivillig hadde sponset dagens måltid.

Okke som velger jeg å ta det med er smil og håper maten smakte.

Bon apètit!

#tiggere #blogg #ladycarina

DU er din egen lykkes smed!

Vi som er fornøyd med livet, er det ikke fordi vi eier alt vi ønsker oss og har en problemfri tilværelse.

Vi har simpelthen innsett at du først blir lykkelig, når du; 

  • lærer deg å sette pris på det du har råd til
  • slutter å måle deg opp mot andre
  • fokuserer på hva godt enhver utfordring kan føre til, og
  • minner deg selv på hva du har å være takknemlig for

- hver eneste dag!

 

Lykke oppstår ikke når det klages. Lykke LAGES.

 

 


Lykke kan være noe så banalt, som å klare å se det morsomme i å bli overrumplet av regnet, på nattlig sykkeltur med sin kjære..!

 

 

 

 

#blogg #lykke #lykkenlages #sykkeltur #positiv #lykkelig #tankerangling

 

Smertefullt farvel

Når de små vokser seg til
Får meninger og mot
Bestemmer seg for å forlate redet
Uten at morshjertet er rede
For det som kommer

Når panikken brer seg
Langt innenfra et sted
Der urkvinnen lever i beste velgående
Og nekter å gi slipp
På det som føles rettmessig sitt

Skapt i lykke
Båret i redsel
Født i smerte
Fostret med tålmodighet
Elsket herfra og til månen
Og tilbake igjen
Forlater de et synkende skip
Fortvilelsens senter
Fødested for all bekymring

Farvel mitt barn
Farvel mitt lys
Jeg gleder meg på dine vegne
Men gråter et verdenshav
Når ingen ser min smerte
Når ingen hører mine hulk

Ensom og forlatt
Og bunnløst fortvilet
Er jeg UENDELIG stolt
Over avkommet
Som klarer seg helt fint
Uten

Den umulige Mamma'n

<3

#blogg #tankerangling #morskjærlighet #barn #voksen #flytte #sorg #glede #stolt

Kjære landsmenn.

Ønsker deg en fredelig feiring av Grunnlovsdagen, enten det skjer i ensomhet, tosomhet, i fargerikt fellesskap eller sammen med mange.

Enten du går i barnetog, borgertog, nyter en bedre champagnefrokost, graver deg ned under dyna, står på toppen av et fjell, eller koser deg med fest og moro.

Gratulerer med dagen!

#hurra #17.mai #blogg #tankerangling

Skal det være en sebra-sykkel?

Det pyntes og forskjønnes på alle hold. I stua, i hagen, på kjøkkenet, i garasjen, med bilen og i båten.

Men visste du at det finnes stæsj også til sykkelen din?

Jeg sikter ikke til spraylakk, klistremerker og den gode gamle pinnen i eikene, men slik tacky/søt/morsom/humoristisk pynt som typisk finnes i hyllene hos Søstrene Grene.

Skal det være en rosa fugl eller blå blomster i eikene?

...eller noe mer praktisk - som en koppeholder? Ikke at jeg ser det praktiske i å drikke noe som helst mens du sykler...

Den ultimate rosinen i pølsa på sykkelpynt-fronten må jo være et dyrehode til å feste på styret - selv om det unektelig må se litt rart ut med en hai i fronten når man kommer susende.

Jeg vurderte et øyeblikk å kjøpe  sebra-varianten, slik at jeg kunne hyle "hiiii-haaaa!" fremfor å bruke ringeklokka i fremtiden, men tok heldigvis til vettet mens jeg ennå hadde æra i behold.

Men moro hadde det nok blitt! 😉

God sykkelsommer - både til dere som velger å stæsje fremkomstmiddelet a la typen overkill, og til dere som kjører naturell-stilen som undertegnede.

PS. Jeg har forresten kjøpt verdens søteste lille kurv, med skriften "I <3 my bike", til sykkELen min. Noe sier meg at den var ment for en barnesykkel, men det får så være. Så lenge den rommer  sykkellåsen, ei lita veske og en minipumpe, skal den få henge i fred.

.

#blogg #tankerangling #sykkel #pynt #søstrenegrene #humor

Tønsbergmessa: Nostalgisk sukkerspinn og minner som aldri vil dø.

Tønsbergmessa var årets høydare på 80- og 90-tallet. Den varte typisk en liten uke i mai og tiltrakk seg alt som kunne krype og gå i mils omkrets. 

Som vaskekte Solvang-jente hang jeg på messeområdet hver eneste dag i sesongen. Vi ungene fra "lia" brukte alle de hardt oppsparte sparepengene våre på karuseller, pølser og is, forundringspakker, alskens juggel, kjærlighetssmukker og sukkerspinn.

Da jeg ble voksen og fikk egne barn, falt det seg helt naturlig å introdusere dem for "Messa", som vi kalte det. Da var det de som løp rundt blant karuseller og salgsboder, mens vi nå var mer opptatt av hva utstillerne i A- og B-hallen hadde å vise frem og tilby. Utover kvelden trakk vi i samlet flokk mot amfiet for å se kveldens underholdning på messescenen.

Underholdningen var variert og besto av både lokale artister og internasjonale stjerner. Det er spesielt tre forestillinger jeg husker godt. Den første var da det fiktive radarparet Espen og Ann-mari fra det superpopulære ungdomsprogrammet "1/2 7" kom til Messa tidlig på 80-tallet for å showe. Forskrekkelsen var stor da Ivar Dyrhaug dro meg opp på scenen fordi de trengte en tilfeldig publikummer til å spille karakteren Britt. Jeg ble slengt hit og dit under en forrykende tango for to, akkompagnert av publikums latterbrøl. Som takk for hjelpen (eller plaster på såret, om du vil), fikk jeg den rykende ferske LP'en deres Espen+Ann Mari =sant til odel og eie. Signert og greier.

Du som vil mimre litt til både synet og lyden av Turid Øversveen og Ivar Dyrhaug i rollene som henholdsvis Ann-mari og Espen, kan klikke her.

Brødrene Herreys var er scoop av de helt store. Booket inn i 1984 - rett etter at de vant den svenske finalen i Melodi Grand Prix - rakk de å bli verdensstjerner (i hvert fall i Europa) innen det var på tide å entre messescenen. Da deres Diggiloo-diggiley feide alle konkurrentene av banen og vant den internasjonale finalen med god margin, eksploderte nemlig gruppas popularitet. Så også på pikerommet til undertegnede, som tapetserte veggene med bilder av brødretrioen og drømte om de både dag og natt.

3-4 timer før showet startet benket vi oss foran scenen for å sikre oss best mulige plasser, slik at vi skulle få ta deodorantguttene i best mulig øyesyn.

Dagen derpå var jeg fortsatt i lykkerus - og så hes at jeg ikke fikk frem et ord hele den neste uka.

Vil du gjenoppleve det magiske øyeblikket da de vant Grand Prix, kan du klikke her.

Deodorantguttene - eller brødrene Herreys, som de egentlig het - fremfører Diggiloo-diggiley under den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix.

Scoopet ble gjentatt 25 år senere, da Tønsbergmessa booket Alexander Rybak til fastpris før han vant den norske finalen med det som senere ble en monsterhit, nemlig Fairytale (klikk her for video).

De siste årene har Tønsbergmessa slitt med lave besøkstall. Det har resultert i at de måtte endre konseptet. I dag heter det derfor Messafestivalen. Det er innført gratis entré, dagspass for tivoliet (som er større enn noensinne), utstillerne er borte, salgsbodene færre og artistene kan i beste fall defineres som nasjonale stjerner.

Allikevel... da Eldsteklonen på 24 kom på besøk fra byen hun studerer i, og hørte at Messa pågikk, insisterte hun på at vi skulle ta turen. "Det er jo barndommen min dette, Mamma", sa hun, og fikk meg til å innse at det også representerer min egen barndom.

I dag dro derfor både Mini-me, Eldsteklonen og Mamma'n på en nostalgisk reise i barndommens minner, til Tønsbergmessa - eller Messefestivalen, som det nå heter. 

The redheads koser seg på Messa.

Selv om smultring-boden er av forholdsvis nyere dato, var jentene helt klare på at dét skulle være første stopp langs ruta - selv om det bare var 1 time siden dagens middag ble fortært.

Det falt tydeligvis i smak :)

Ingen Messa uten sukkerspinn, og jo søtere og mer klissete, dess bedre, virker det som. Ergo ble det enda en tur innom en matbod;

Karusellene fristet ikke verken det vakre avkommet mitt eller deres mor, men gleden og spenningen ved å åpne en Lykkepose, gjorde at Eldsteklonen valgte å svi av noen kroner på det ukjente.

En harry lue, en barnslig t-skjorte, noen buttons, litt nips og et par solbriller er sikkert verdt en hundrings, men var neppe noe de ønsket seg i utgangspunktet. Antageligvis ikke dagens aller beste kjøp, men hva gjør man ikke for å få litt spenning i hverdagen..? ;-)

Et par sveip over området senere, og hutrende av vindens herjinger med kroppstemperaturen, var nostalgikvota fylt og gjorde at alle var enige om at det var på tide å gå hjem.

Selv om det ikke var underholdning i dag, det blåste vestavind fra alle kanter, var få andre besøkende der på ukas første dag, og Messa på flere måter har mistet sin glans, ble opplevelsen reddet av følelsen av å vandre ned memory lane... så vi tar nok turen til neste år og. Om ikke annet, så for å nyte nystekte smultringer og supersøtt sukkerspinn.

I still <3 U, Messa.

Takk for i år...
 

#tønsbergmessa #messa #blogg #tankerangling #karusell #sukkerspinn #nostalgi #salgsbod #nips #herreys #alexanderrybak #espenogannmari

Er DU noens flygende ape?

Har du opplevd å bli utsatt for ekstreme sinneutbrudd, trusler om å bli forlatt, nedlatende holdninger og fysisk vold på bakgrunn av noe som for deg fremstår som bagateller - gjerne etter å ha kommet med en naturlig reaksjon på et scenario personen som nå beskylder deg for å overreagere selv har iscenesatt?

Når du har blitt utsatt for dette ofte nok, letter du kanskje endelig på sløret overfor venner og familie, bare for å oppleve å bli mistrodd...  den du beskriver er jo så hyggelig, er omkvedet. Da har du antageligvis blitt utsatt for en manipulator, narsissist eller - i verste fall - en sosiopat (psykopat). 

Typisk er at de ikke viser sitt sanne jeg for andre enn deg som utsettes for deres narsissistiske vrede, noe denne artikkelen forklarer lettfattelig, men allikevel inngående.

Når du er gjort oppmerksom på hvor vanskelig det er å avsløre en manipulators spill, er det enklere å forstå kompleksiteten i samspillet mellom offer, overgriper og dennes flygende aper. Men hva er egentlig en flygende ape?  

De fleste vil antageligvis påstå at de hadde skjønt at noe var på gang, dersom de ble gjort til en viktig del av et menneskes sykelige dårlige behandling av en annen.

Dessverre er sjansen for at du ved en eller flere anledninger er gjort til medovergriper - uten engang å være klar over det - større enn du aner. I så fall er du brukt som brikke i et manipulerende menneske sitt spill.

Uttrykket flygende aper beskriver mennesker som ubevisst løper manipulatorens ærend. De kan være manipulatorens venner, familie og kolleger - eller dine venner og familie - som via halvsannheter er satt opp mot den vedkommende er ute etter å ramme. Ved å ta avstand fra offeret og videreformidle manipulatorens "sannhet" om vedkommende, utfører de manipulatorens dirty work, uten engang å ane rekkevidden av sine egne handlinger. Ofte fører deres oppfatning og uttalelser til at offeret fryses ut i sosiale settinger, noe som naturlig nok vil øke offerets overgreps-opplevelse og fortvilelse. 

En annen mye brukt taktikk er triangulering. Det betyr at manipulatoren bruker folk h*n typisk tok avstand fra og snakket stygt om overfor offeret tidligere, som brikker i sitt spill. Manipulatoren bruker med andre ord en tredjepart for å skape sjalusi og usikkerhet hos offeret. Den mest brukte metoden er å ta opp igjen kontakten med en eks h*n tidligere har gitt uttrykk for å mislike sterkt, og gi inntrykk av at denne vil ha h*n tilbake eller lignende.

H*n spiller den uvitende tredjeparten opp mot offeret, lyver og driver splitt og hersk-teknikk for å skape en konflikt mellom offer og tredjeparten. For hva binder noen mer sammen enn en felles fiende? Derfor tror tredjeparten som brukes i trianguleringen (hvilket typisk er en person som er dypt forelsket i manipulatoren) at den står manipulatoren nærmere enn offeret, noe de trenger å tro for å være villig til å backe manipulatoren opp. Den uvitende tredjepart unnskylder selvsagt manipulatoren og leter febrilsk etter metoder for å bli kvitt rivalen uten å skjønne at de også brukes og dermed faktisk også er et offer for manipulatoren.

Ingenting gjør manipulatoren mer glad enn om den som brukes til triangulering og offeret utvikler et uvennskap. Da kan h*n nemlig sette seg rolig tilbake og nyte dramaet som utspiller seg fra fremste rad, og vite at h*n kontrollerer dem begge, siden de mest sannsynlig aldri vil møtes for å utveksle informasjon som kan avsløre hva som egentlig foregår. 

Derfor er det som tidligere nevnt åpenhet som gjelder, og svært lite annet.

Manipulerende mennesker er redde for å ta ansvar. Gjør de det, vil de nemlig også dømmes. Siden de takler kritikk dårligere enn folk flest, unngår de helst å ta på seg oppgaver - med unntak av de de vet de mestrer. Først da føler de seg trygge nok til å ta på seg ansvaret på eget initiativ.

Aggresjon er et utrykk for usikkerhet, og tro meg - usikre er de. De tåler ikke motgang og er sjelden virkelig interessert i andre menneskers følelser og meninger. 

De projiserer, det vil si at de beskylder andre for å være i besittelse av sine egne dårlige egenskaper.

Tåkelegging og bortforklaringer er deres spesialitet, og løgn brukes bevisst, selv om de er dårlige på det. Alt for å skape usikkerhet og vippe de(n) andre av pinnen. Alt er nemlig bedre enn å føle seg underlegen (noe de jo ofte gjør).

De som interesserer seg for temaet kan lese mer om dette lite sjarmerende karaktertrekket her.

Halvsannheter er det mest effektive virkemidlet når noen skal svertes, fryses ut og rammes, og brukes dessverre over en lav sko av alle typer manipulerende mennesker. Det vil si at deler av en sannhet flettes inn i løgnen (fabrikkert for å sverte motparten). Mottakeren sitter dermed igjen med følelsen av at manipulatoren MÅ ha rett, for ingen røyk uten ild... eller..? 

Følgende artige filmsnutter bygger på uttrykket assumption is the mother of all screw-ups og forklarer fenomenet på en lettfattelig måte:
(får du ikke spilt den av, kan du klikke her). 

 

F2-BfThJI6g

 

Den 4. får meg stadig til å le og tenke hvor lite som skal til før enkelte misforståelser vil oppfattes som mer sanne jo mer man forsøker å bortforklare dem ;)

Har du fulgt med så langt (og fulgt linkene), skjønner du hvordan en god manipulator vil kunne dra nytte av slike situasjoner, dersom h*n bruker de som "bevis" på at det h*n sier er sant, overfor sine flygende aper.

Dessverre skal det så mye mindre fragmenter av sannhet til for at folk tror på det som sies enn hva tilfellet er i disse reklamene. De fungerer uansett glimrende som eksempler på hvorfor vi alltid skal ta en kvalitetssjekk av det vi hører med den det gjelder - uansett hvor sannsynlig det vi blir fortalt høres ut - for ofte viser sannheten seg å være en ganske annen enn vi tror.

Et lite google-søk viser at det er mange historier der ute. De aller fleste som utsettes for en manipulator ender opp med å setter spørsmålstegn ved hva som egentlig skjedde og blir oppsatt på å finne en forklaring på hva som feiler dem selv - og til slutt vedkommende de er utsatt for.

Damen i denne artikkelen (følg linken) er et godt eksempel på ei som - etter å ha sluppet det hun trodde var en snill kar inn i livet sitt - opplevde at han sviktet henne på det groveste, og på verst tenkelig måte. Hun landet på at han enten måtte være bipolar eller psykopat . Uansett hva en eventuell fasit ville vist, enes vi sikkert om at forholdet på ingen måte kunne defineres som sunt og godt.

 

Anita Sweeney har dessverre personlig erfaring med slike personligheter. Hun har skrevet bøkene "Null kontakt og motmakt" og "Sannheten seirer". Allerede i første kapittel av bok 1 tar hun opp at det er lett å tenke at manipulerende mennesker har en diagnose som burde behandles i psykiatrien. Mulig det stemmer i noen tilfeller, men det spiller egentlig ingen rolle for offeret. Hvorvidt manipulatoren er "psykopat light" - også kalt narsissist - eller en empatiløs superegoist av en drittsekk, er mindre viktig. Det som er viktige er å skjønne at det ikke er en selv det er noe galt med - for ironisk nok er det oftest ofrene som havner i terapirommet, som Tone. Hun skriver;

"Ikke mange aner noe om hvordan det egentlig står til hjemme hos oss. Til og med barna våre er skånet for det meste. Jeg tier fortsatt, og kun min nærmeste familie ser at det er noe som ikke stemmer."

Dette er dessverre mer regelen enn unntaket for en som lever tett innpå en manipulator. Hele historien får du ved å klikke her. 

Det sies at en manipulator er uforbederlig og at det beste rådet du kan få er å komme deg vekk. Tydeligvis er ingen regel uten unntak, noe denne historien viser til fulle. Det spesielle her er at den fortelles av en tidligere narsissist som attpåtil slo seg sammen med en enda verre utgave av sitt tidligere seg. Hun forklarer væremåten hun klarte å endre slik:

"Vi kunne ikke ta et avslag uten å oppleve det som en avvisning. Vi kunne ikke tåle at andre hadde det godt, fordi vi hadde det så jævlig selv. Vi kunne ikke se noen annen årsak til at noen kunne være uenige med oss annet enn at de så på oss som dumme, og derfor var det utrolig viktig for oss å sørge for å overbevise dem om at det var de som var dumme, ikke vi. Vi skulle vise dem alle sammen, vi skulle sørge for å lykkes, bli noe stort, noe de kunne beundre."

Et stort tankekors...


Sweeney tar i bok nummer to for seg mishandlingens verktøykasse, hvordan narsissisten misbruker andre og hvordan du eventuelt kan motvirke det og komme deg ut av den onde sirkelen. 

Hun belyser blant annet svertekampanjer, hvorfor narsissisten forsøker å suge deg tilbake mange ganger etter forholdet er over, hva vedkommende sin hensikt er og hvordan du avslører det, hvorfor narsissisten plutselig stikker av og ikke gir lyd fra seg, hvem narsissisten helst går etter som bytte, og (ikke minst) hvorfor så mange tror på deres løgner?

Er du interessert i mer info om emnet, anbefaler jeg deg å ta en tur innom forfatterens hjemmeside.

Er det noen mulighet for at du selv kan ha vært med på å gjøre noens liv tyngre, ved ubevisst å løpe en manipulators ærend? Selvsagt er sjansen stor for at både du og jeg har gått i den fella, både en og to ganger i løpet av livet. Trøsten får være at det aldri er for sent å snu og velge å bli et medmenneske, istedenfor å være noens flygende ape.

Sørg for at slike mennesker hindres i å gjøre mer skade enn nødvendig ved å verne om offeret og ikke overgriperen!

Til syvende og sist er det bare tre ting du ikke kan skjule over lengre tid, og det er solen, månen og sannheten...

 

 

 

#blogg #tankerangling #ladycarina #manipulator #manipulere #narsissist #psykopat #lurt #medmenneske #anitasweeney #bokanmeldelse #bok #lese #flygendeape #assumptionisthemotherofallfuckups

 

 

 

Har jeg sterkere meninger enn folk flest?

"Du har så sterke meninger, du, Carina."

Hvor ofte har jeg ikke fått høre det? Det kan komme når jeg gir uttrykk for hva jeg mener i en spesiell sak... hvis jeg tar til orde for å forsvare noen jeg mener får ufortjent med pepper... eller når jeg opplyser omverdenen om hva som skjer av vitenskap, rariteter, urettferdighet eller gladmeldinger, sammen med egne betraktninger.

Har jeg virkelig sterkere meninger enn folk flest? I så fall må jo det bety at andre har svake meninger, ingen meninger overhodet eller er helt meningsløse?

Fra spøk til revolver, så tror jeg ikke mine meninger er sterkere enn andres. Jeg har nok bare et større behov for å uttrykke det som opptar topplokket, enn folk flest.

At det får omgivelsene til å ville sette meg i bås, er til å leve med - selv om jeg ikke er noen ku (annet enn metaforisk, fra tid til annen) og derfor strengt tatt ikke har noe i en bås å gjøre...

Når sant skal sies, så føles det fantastisk bra å stå for det jeg mener. Så lenge jeg mener dét...

God uke ønsker jeg uansett alle - både meningsfeller, og de som velger å leve et mer "meningsløst" liv! ;-)

For noen er dette slik prototypen på ei dame med sterke meninger ser ut. Selv liker jeg å tro at jeg står for det jeg mener og ikke er redd for å presentere det i form av såkalt "klar tale". Så får andre heller mene hva de vil.

#blogg #tankerangling #sterkemeninger #mot #meningsløs #klartale #bås

Hjelp Leif Arild å gå skoa av seg!

For snart 10 år siden tok en tidligere kollega fra tiden på Torp, Leif Arild Jensen, og kona hans initiativet til å starte et barnehjem i Sierra Leone. Det fikk navnet My Home.

Med jevne mellomrom dukker det opp bilder og fortellinger i feeden min på Facebook fra Leif Arild. De er alltid positive og fylt av håp, og en fryd å lese, men som folk flest leser jeg det uten annet engasjement enn en og annen kommentar og "tommel opp".

1. april dukket det derimot opp en oppfordring jeg syntes var så tøff, at jeg (etter å ha forsikret meg om at det ikke var en aprilspøk) ble så imponert at jeg tok den på like strak arm som Leif Arild alltid gjør:

I et forsøk på å få inn penger til barnehjemmet, lover Leif Arild å gå 1 km per donert 100-lapp..!

Han har satt av 28. april, men etter responsen å dømme, kan det se ut som om han burde kombinere gåturen med årets ferie, gå til innkjøp av et par-tre par gode spasersko, ryggsekk, vannflasker og plenty gnagsår-plaster og håpe at kondisen holder, for denne turen kan vise seg å bli lang!

Vil du hjelpe Leif Arild å gå skoa av seg i slutten av måneden, så gjør som meg og følg denne herlige, hjertegode utfordringen:


PS. 2 av kilometerne er sponset av undertegnede, som oppfordrer alle til å vippse det de kan (selv 100 meter er bedre enn ingenting), dele innlegget og følge Leif Arilds hjertegode vandring mot et bedre liv for hjertebarna hans i Sierra Leone ❤

Originalinnlegget hans finner du her.

#blogg #sierraleone #hjelp #barnehjem #leifarild #myhome #gaaskoaavseg #donere #vipps

Jeg skal være med i en dokumentar.

Denne uken ble jeg intervjuet i forbindelse med en dokumentarfilm som er under produksjon.

Dokumentaren tar for seg hvordan vi med kronisk borreliose (etter flåttbitt) mistros og nektes behandling av det offentlige helsevesen, og kampen vi må kjempe for å komme tilbake til arbeidsliv, eller - i ytterste konsekvens - oppnå tilfriskning nok til å overleve hverdagen.

Teamet jeg møtte i provisorisk oppsatt studio i Horten Kino, besto av Ola Pauli Landsverk, Ludvig Juvodden og Andreas Sætre. De var godt forberedt og fikk meg (som trives bedre bak enn foran kamera) til å slappe av såpass at det forhåpentligvis kom noe matnyttig ut av seansen.

 


Teamet fra Beyond Cinematic AS, med Ola Pauli Landsverk i spissen, gjorde god figur.

 

Man kan spørre seg om det er behov for en slik dokumentar. Svaret er dessverre et rungende "JA!". Jeg har hatt mange diskusjoner angående temaet med forståsegpåere og skeptikere. Felles for de fleste av disse skeptikerne er at de er en type mennesker som anser seg selv for å være langt smartere enn snittet, som "hever stemmen" i mangel av gode argumenter, er storbrukere av hersketeknikker og avslutter diskusjonen brått når bevismengden blir så overveldende at bullshit-alarmen har gått for lengst.

Slike diskusjonspartnere klarer jeg verken å respektere eller å ta på alvor. Allikevel svarer jeg dem. Hyggelig og saklig.

Mange har gitt meg kred for at jeg klarer å møte ufinheter med saklige argumenter, og lurer på hvorfor jeg gidder å forholde meg til folk som indirekte kaller meg en løgner (for det er jo nettopp dèt de gjør når de sier at min fortelling fra virkeligheten ikke er dokumentert. Er ikke jeg bevis godt nok?). Da svarer jeg at dette er et så viktig tema, der det stadig dukker opp nye tilfeller av alvorlig syke mennesker som ikke aner hvor de skal henvende seg for å bli tatt på alvor og tilbys reell hjelp, at "all PR er god PR". Med det mener jeg at det er bedre de finner svar via en diskusjonstråd full av synsing og vranglære, enn at de ikke får hjelp i det hele tatt og blir "sendt ut i skogen for å dø". For slik føles det faktisk. Og det vet jeg - for jeg er selv et "Monsen-tilfelle".

Å kjekle med ulærde bessweissere online er èn ting. På Facebook og i andre sosiale medier er de storkjefta og ufine nok til at saken kan oppleves negativt for noen, men de gjør liten skade i den store sammenheng, da folk flest raskt skjønner at de roper så høyt de kan for å skjule kunnskapsmangelen de så tydelig forsøker å avlede med den ene setningen etter den andre som inneholder "jeg tror", "jeg mener" og "jeg synes".  

Det er verre når slike folk sitter i viktige posisjoner og kan påvirke massene, enten fra sidelinja ved å påvirke hvem som får si hva, eller via karakterslakt av viktige nøkkelpersoner via pressen. Et eksempel på det første er intervjuet journalist Grete Hansen fra fagbladet "Bioingeniøren" gjorde med bioingeniør Øystein Brorson i 2009, da han fortsatt jobbet som overingeniør ved mikroskopisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold. For å illustrere noe av det som skjer i kulissene, trekker jeg frem de delene av intervjuet som sier mer enn 1000 ord: (hele intervjuet kan leses her)

Borreliasmitte og diagnostisering av borreliose har vært hett mediestoff denne våren og sommeren. Er testene som brukes på norske sykehus for dårlige? Er ikke norske allmennleger flinke nok til å diagnostisere borreliose? En av de hyppigst siterte intervjuobjektene er bioingeniør Øystein Brorson. Han har forsket i 20 år på bakterien borrelia burgdorferi.

Brorson, som er overingeniør ved mikrobiologisk avdeling ved Sykehuset Vestfold, forteller til NRK Østfold om en studie han selv har gjort. Den viser store forskjeller i testene som brukes i diagnostiseringen av borreliose.

- Den beste testen i vår studie avslørte 50 prosent av pasientene med utslettet erythema migrans (sikkert tegn på borreliainfeksjon, red. anm.), mens den dårligste klarte knapt 15 prosent. Det vil si at den ene testen så og si var ubrukelig, sier Brorson til NRK Østfold.

Han synes det er bekymringsfullt at testene er så variable og han mener at det er ganske tilfeldig hvilken type test som brukes i hvert enkelt tilfelle.

Konservative medisinere
Øystein Brorson har tidligere både gitt intervjuer og skrevet fagartikler i Bioingeniøren om borrelia burgdorferi og borreliose. I et intervju i 2007 (nr 6/7) forteller han blant annet om cysteformen av Borrelia burgdorferi som kan omformes tilbake til vanlige mobile mikrober. Det betyr ifølge Brorson at behandlingen bør revurderes. Tradisjonell antibiotika tar nemlig ikke cystene. Han mente i samme intervju at flere laboratorier bør ta i bruk en test som løser antistoff og antigen i immunkomplekser og som derfor gjør det mulig å måle bundne antistoffer. Han fortalte om mange pasienter som var blitt positive på denne testen selv om de var negative på vanlig antistofftest.

Brorsons forskning har ikke ført til større endringer i behandlingen av borreliose.

- Ting tar tid, spesielt innen medisin. Medisinere er nemlig konservative. De skal være skeptiske, men burde samtidig være litt mer åpne for ny viten, sa Brorson til Bioingeniøren i 2007.

(......)

Stoppet intervju
Bioingeniøren gjorde et lengre intervju med Øystein Brorson til dette nummeret. Etter påtrykk fra ledelsen ved mikrobiologisk avdeling ved Sykehuset Vestfold stoppet Brorson intervjuet. Grunnen er uenighet i fagmiljøet.

Ja, du leste riktig: forskeren som sitter på førstehåndsinformasjon om temaet, blir kneblet av sine overordnede fordi det han sier ikke er politisk korrekt i helsenorge!

Og det blir "bedre".

Har du hørt om Preben Aavitsland? Han var leder for Folkehelseinstituttet som ble omtalt i intervjuet over. Jobben hans gikk ut på å kartlegge, begrense og utvikle effektiv behandling mot - ja, nettopp - infeksjoner lik borreliose og lignende. Ifølge Lars Monsen har Aavitsland sovet i klassen og skyter nå fra hofta både til høyre og venstre - i et desperat forsøk på å dekke over egen udugelighet og inkompetanse. For det tar seg ikke ut å være en av årsakene til at Norge er en hvit flekk på borreliose-kartet når han nå selger tjenester privat som rådgiver innen smittevern og diverse bakterielle godsaker.

Preben Aavitsland tror ikke på Lars Monsen sin flåtthistorie. (Hele artikkelen kan leses her). Selv om Monsen viser til godt dokumenterte tester og har satt seg godt inn i tilgjengelige forskningsresultater (som dessuten støtter opp om alt han påstår), mener altså denne Aavitsland at det er et spørsmål om "faith". 

Men det er ingenting som er nytt under sola i så måte. Aavitsland utsatte nemlig sin egen gravide kone for fare da han gikk ut i avisen og sa at det var viktig for ham at hun ble vaksinert med Pandemix mot svineinfluensa med en gang. Han sa at bieffektene av å vaksinere gravide ville være minimale eller fraværende. På spørsmål fra fagbladet "Sykepleien" om hvordan han kunne uttale seg så skråsikkert når det ikke fantes kliniske studier på gravide, svarte den så alltid bastante bedreviteren:

"Sa jeg det? Det finnes ikke kliniske studier på gravide for nye influensavaksiner, men erfaring viser at de kan gis trygt, så jeg følte meg rimelig sikker. Legemiddelverket hadde jo godkjent vaksinen."

Akkurat. SÅ mye for dokumentasjon og ikke-eksperimentell behandling..! (hele artikkelen kan leses her).

I ettertid har Norsk Pasientskadeerstatning mottatt 604 saker om bivirkninger etter Pandemrix, som Aavitsland og kolleger anbefalte hele Norge å ta mot svineinfluensaen. Det er gitt medhold i 103 av sakene og 107 er fortsatt under behandling. Det er utbetalt 190 millioner kroner i erstatninger. 72 barn og unge under 20 år har fått narkolepsi etter vaksinen.

Og Aavitsland sin respons til det?

"Det er den mest alvorlige vaksinekatastrofe i nyere tid. Det kom som ei bombe på alle oss som jobbet med det. Men vi vet ennå ikke helt nøyaktig hva årsaken var. Synd ikke produsenten GlaxoSmithKline forsker mer på det. En av 15 000 fikk narkolepsi. Hadde vi visst det på forhånd, ville vi aldri anbefalt vaksinen."

Ja, synd hører jo med til det å tro, så så veldig overrasket blir jeg jo ikke...

I Dagbladet uttaler altså den samme mannen at testene som påviste Monsen sin borreliose er ubrukelige. (les hele saken her).

Det er så absolutt behov for mer informasjon og viten. Folk må snart våkne og se rekkevidden av denne bakteriens herjinger, slik at det kan forskes mer og at alle som trenger det kan få HJELP.

Mitt innstendige ønske er at alle som leser dette, går inn på Facebook og trykker liker på supportgruppa til verdens mest uselviske, empatiske og omsorgsfulle lege, Rolf Luneng (klikk på navnet for å komme direkte til siden) som helt ufortjent mistet autorisasjonen sin etter påtrykk fra - ikke overraskende - Preben Aavitsland. Luneng får varmeste anbefalinger av mange, deriblant Lars Monsen (som skrev dette om saken på facebooksiden sin da det blåste som verst i 2015). Uten Luneng ville jeg - og hundrevis av andre svært syke mennesker, som alle er nektet behandling av det offentlige helsevesenet, råtnet på rot.

Det fortjener ingen.

Man tager vad man haver - både når det kommer til været og maten.

De siste dagene har vi fått en liten forsmak på sommeren, og den har vi nytt i fulle drag.

På søndag koste vi oss som kjent med pølsegrilling og kakao med krem i solveggen på Kongeterrassen. Da var det så varmt at svetten truet med å renne i strie strømmer. Derfor måtte vi veksle mellom å sitte i skyggen og sola for å holde ut.

Mandag var vi atter klare for utelivets gleder og slang nok en gang over grillen og rigget oss til rundt terrassebordet. At det ikke var like varmt ute - noe mini-me prøvde å formidle ved å kle seg i boblejakke og pledd - ble glatt oversett. NÅ var det sommer - uansett.

Maten var det i hvert fall ingen som klaget over ;)

Tirsdag tittet sola fram igjen og med alle gode ting er tre i tankene, gikk vi for grillings igjen. Men hva skulle vi spise? Ved siden av nakkekoteletter med tilbehør, falt valget på reste-retten "pølsebrødburger" fylt med masse digg. De både så og smakte så godt at det fort kan bli sommerens hit på grillen;

Men nok er nok - for en liten stund. Derfor lar jeg tirsdagens bilde av en skrubbsulten undertegnede avrunde årets pre-grillsesong.

Kjallabais, alle solhungrige landsmenn! 🌞



#blogg #grilling #kongeterrassen #sol #kos

Farvel og Velkommen!

Facebooks "minner" er en finurlig greie. Noen innlegg er det bare hyggelig å lese, mens det er andre jeg gjerne kunne ha sluppet å bli minnet på - og slik er det vel for de fleste av oss.

En venn publiserte et bilde av gårsdagens godvær med følgende tekst (fritt gjengitt etter hukommelsen):

"Legger ut dette, så det kan dukke opp og minne meg på finværet samme dag til neste år, når det kanskje er både minusgrader og snøstorm ute."

Artig greie :)

Selv fikk jeg et delvis selvkomponert dikt servert i dagens "minner". Grunnen til at jeg skriver "delvis" er at det ble til etter at jeg på tilfeldig vis virret meg inn på en side med dikt av kjente norske forfattere.

Jeg var antageligvis på let etter gode ordtak og uttrykk, som jeg var totalt "sucker" etter for noen år side. Istedenfor endte jeg altså opp med å elte et dikt av K. Aune sammen med et av Ibsen og mine egne skriblerier - slik at jeg følte det passet meg. 

Og resultatet? Her goes:

JEG VIL SAVNE DEG STILLE
FOR ALT DU HAR GJORT
MENS JEG PAKKER MEG INN
OG JEG PAKKER DEG BORT

SÅ SIER JEG TAKK OG FARVEL
OG ØNSKER DEG LYKKE OG HELL
OG HENGER OPP SOLA ET HELT ANNET STED
- SÅ HØYT AT DEN ALDRI GÅR NED

SÅ TAR DU I DØRA, 
EN SVAL LITEN TREKK
OG JEG PUSTER DEG INN
OG JEG PUSTER DEG VEKK

DET SISTE ADJØ
TAS UTE VED GRINDEN
FARVELETS RESTER
TAR NATTEVINDEN...

Selv om det ikke handlet om vær og vind den gang det ble komponert, var det faktisk slik jeg tolket det i dag: farvel (deilige) vinter - og velkommen (spennende) vår!

For husk: når èn dør lukkes, åpnes det en annen - og da skjer det som regel noe nytt og spennende :)

Ha en super tirsdag, goinger!

 

Love you and goodbye candy hearts
Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com


 

#blogg #dikt #Aune #Ibsen #farvel #trist #glad #farvel #endørlukkes

Våren er kommet til "kongeterrassen"!

I år kom årets første deilige sommerdag allerede i mars - og da Mini-me og jeg kom hjem etter helgens tur til nabobyen i nord, bestemte vi oss for å nyte den til fulle! 😎

Først ble terrassemøblementet dratt frem og ryddet ut...


Deretter ble det rengjøring av gassgrillen med påfølgende pølsegrilling, før mini-me serverte mamma'n sin en deilig kopp kakao (med masse krem)


- og nå sitter jeg i "egget" overøst av en selskapssyk Lucifer og bare nyyyter godværet 🌞


Ha en deilig søndag, godtfolk - og husk å ikke bare nyte været, men også hverandre 😊


#blogg #sol #vår #terrasse #Lucifer #nyte #grille

Hvordan få et sunnere forhold og mer sex?

Hvordan forholder du deg til Facebook? Består vennelista di i hovedsak av nære venner, kolleger og familie - eller kunne den like gjerne fungert som en CV over tidligere flammer og beundrere?

Kristin Spitznogle har skrevet et knakende godt blogginnlegg om hvordan ukritisk omgang med Facebook kan bli en trussel på forholdet hvis du ikke er din egen oppførsel bevisst.

Hun ramser opp følgende 4 scenarier som er blitt et så vanlig problemområde i folks samliv at det nærmest er et fast og forutsigbart tema i terapirommet:

1. Den forståelsesfulle eksen som du er så god venn med.

Dere har et forhold bak dere, kjenner hverandre godt, og prater godt i lag. Du bruker han/henne som chatte-support når det blåser litt hardt i ditt nye forhold. Du legger frem (kun) din side av historien, og eksen er forståelsesfull og støttende. Som følge av litt rivaliseringsfølelse, vil han/hun gjerne påpeke at din nye kjæreste er helt urimelig og vanskelig. For deg er det helt glimrende å ha ditt eget støtte-team på nettet, så hvorfor er det da noe å bråke over? Jo, for det første opprettholder du en fortrolighet og intimitet til noen du ikke lengre er i et forhold med, og således er der fortsatt emosjonelle bånd mellom dere. Videre, du utleverer din kjæreste, og utviser illojalitet. Alt dette kan true tryggheten i et nytt og sårbart kjærlighetsforhold. Forsøk å ta din partners perspektiv, ville du like at han/hun gjorde det samme? Om du nå er helt ærlig mot deg selv, har du svaret. La fortid være fortid, beskytt ditt nåværende forhold og prioriter den du faktisk er sammen med.

2. Vennelisten din er identisk med sex-CV'en din.

Dere datet en stund og var elskere, det ble ikke noe mer, og i dag holder dere bare kontakten på nettet. Dere bruker hverandre som heia-gjeng og ego-boostere. Når en av dere feks legger ut bilder, vanker det i "likes" og flørtende kommentarer. Det er så deilig med denne oppmerksomheten, og det hele er jo så uskyldig, så hvorfor skulle dette være et problem? Selvfølgelig viser du til "ikke-sex"-alibiet, dere har jo ikke sex nå mer. Så da er det liksom greit? Neppe. For det første, enkelte som har vært singel over en viss tid, har kanskje rukket å date ganske mange. Om alle fortsatt henger med på Facebook-vennelista, føler du sikkert at du har din egen lille fanskare. Det er nok utmerket for deg, men ikke for din partner som føler han/hun må forholde seg til et harem av personer du har vært til sengs med. Hun/han vil konstant bli minnet på din fortid og tidligere forbindelser, fordi de faktisk fortsatt er tilstede i livet ditt. Det at du fortsatt ønsker deres oppmerksomhet, sender ut et budskap om at din kjæreste simpelthen ikke er nok for deg. Det skaper usikkerhet og sjalusi. Hvem er viktigst her? Ta vare på hva du har, hvis ikke blir du fort singel igjen.

3. Likes og flørtende kommentarer på din vegg.

Du legger ut nytt profilbilde og tante Jenny kommenterer og sier at du er så fin i denne nye dressen din. Det er neppe et problem. Men hva når en eks eller en tidligere elsker skriver "Mmm.... du holder deg godt, sexy!". Eller, hva når din svært attraktive kollega skriver "Wow, du er hot altså!  ;-)". På Facebook-veggen føles det kanskje uskyldig, og ikke minst er det deilig med litt applaus. Men hvordan tror du din partner opplever det samme? Se for deg at dere er ute på byen, dere står sammen i baren, eksen eller kollegaen kommer forbi, stiller seg opp, ser på deg med et flørtende blikk og sier det samme - rett foran din partner. Fremstår dette som litt upassende og respektløst overfor kjæresten din? Ville også du blitt litt ubekvem i situasjonen? Så hvorfor er det da greit på nettet? Du vil kanskje forsøke deg med et siste forsvar, det er jo ikke du som la ut den kommentaren. Men du "liket" den kanskje? Og hvilke type kommentarer legger du selv igjen på veggen til fanklubben? Det er som regel en gjensidighet i denne felles diggingen, og ergo samtykker du til det, og holder liv i det selv. Om du opplever at likes og kommentarer på din vegg stadig fører til krangler, og du fortsatt ikke gjør noe med saken, bør du kanskje spørre deg selv hvorvidt du har blitt så avhengig av digital tilbedelse at du er villig til å ofre forholdet du har i det virkelige liv. Det er jo i grunn nokså urovekkende i seg selv.

4. Kontakt på innboks.

Det begynner kanskje som en uskyldig melding om et eller annet nøytralt tema. Så utvikler kontakten seg og dere blir mer fortrolige. En kveld etter et par glass vin glir dere sågar over i en mer flørtende tone. Helt uskyldig, sant? Du drar frem "ikke-sex"-alibiet nok en gang og mener du har ditt på det rene. Men hvorfor skjuler du dialogen for partneren din? Jo, fordi du vet at det du driver på med ikke er så greit som du prøver å fortelle deg selv. Hadde du likt at kjæresten din hadde en liknende kontakt? Ikke det nei. Slike kontakter er også noen ganger forløpet til noe mer. Du er allerede ute på glattisen, og det vet du. Denne type kontakt kalles emosjonell-utroskap. Slutt med det.

Flørting er vel og bra, men kanskje ikke med andre enn partneren når man allerede er i et forhold?

Husk at det ikke er du som kan si noe om hvor partneren din trekker grensen for hva han eller hun definerer som utroskap.

Flere venner har delt Nettavisens artikkel om hvilken egenskap forskerne har funnet ut at alle kvinner ser etter i en mann - og det er som du sikkert gjetter ikke "flørt med andre kvinner".

Etter 40 års forskning har ledende samlivsforsker John Gottman konkludert med at det finnes èn egenskap som gir menn som innehar den mer sex og mindre krangel. 

Egenskapen det dreier seg om er PÅLITELIGHET.

Hele artikkelen kan du lese her.

Så får trøsten (for de som ikke klarer å følge Spitznogle sine kloke råd) være at vi ikke kan forvente at mannen i gata klarer å lære seg "kjæresteskikk" etter bare 10 år med Facebook, når det tar en forsker 40 år å finne ut av det samme.

Men det skyldes kanskje at forskeren verken har Facebookprofil eller kjæreste selv..? Akkurat det siste var ren gjetning fra min side ;)

Dagens råd er derfor: Ta vare på hverandre, bruk hodet og vær vár for hverandres følelser. Ikke bruk andre mennesker for å klare føle deg vel. For et menneske med god selvfølelse vil det bare få deg til å virke stakkarslig.

Og sist, men ikke minst: vær pålitelig. Vær det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Vær tilregnelig, forutsigbar og kom akkurat som du er - men nyvasket - som Gottman så fint sier det. 

DA blir'e no' på deg :))

 

 

#blogg #flørt #kristinspitznogle #pålitelig #facebook #partner #gottman #parterapi #sex

Tannlegeskrekk? Les dette!

Har du tannlegeskrekk og blir kortpustet bare ved tanken på å bestille en time? I så fall burde du lese videre.

Etter å ha pint meg igjennom reguleringstannlegens sadistiske utfoldelse som ung, er jeg kurert for enhver redsel jeg noensinne kan ha hatt overfor "normale" tannleger. Det eneste som gir meg hetta når det er på tide med årlig kontroll, er bedøvelse. Sprøytestikket plager meg ikke, men følelsen av å miste førlighet gir av en eller annen grunn denne jenta en smule panikk.

Siden redselen gjelder enhver situasjon som inkluderer bedøvelse, tør jeg derfor fortsatt å påstå at det ikke er selve tannlegen jeg er redd for. Heldigvis har jeg vært velsignet med null hull de siste årene. 

Etter at legene har klart å stoppe utviklingen av to celleendringer i livmorhalsen, fant malignt melanom i en mistenkelig føflekk og reddet meg fra å råtne på rot på grunn av kronisk borreliose, har jeg blitt smertelig klar over hvor viktig det er å ha helsa i behold og hvor fort ting kan endre seg i negativ retning hvis man ikke følger med. Av den grunn bestilte jeg time ved Nøtterøy Ultralydinstitutt rundt juletider i fjor. Og i dag var endelig dagen kommet.

Radiolog Geir Tveit ønsket meg velkommen og ba meg legge meg ned på benken så vi kunne starte. Han undersøkte deretter følgende områder og organer med ultralydapparatet:

  • Blodårene til hodet
  • Skjodlbrukkjertelen
  • Lymfene
  • Brystene
  • Armhulene
  • Leveren
  • Bukspyttkjertelen
  • Milten
  • Nyrene
  • Hovedpulsåren
  • Tarmene
  • Livmoren og eggstokkene
  • Lysken
  • Galleblæra

 

Processed with VSCO with g3 preset
Geir Tveit - her i kjent positur inne på Nøtterøy Ultralydinstitutt - tegnet og forklarte mens han gransket invollene mine inngående og fortalte meg noe svært interessant om tannleger...

Tveit kunne fortelle at veggen i halsens hovedåre til hodet så veldig bra ut. Den skal være tynn, og det var den heldigvis. Det gir redusert risiko for slag og blodpropp i hodet (HURRA!!!).

Lymfene mine så bra ut, galleblæra, nyrene og levra likeså (say what...? Ikke noe rødvinsavtrykk i dem?!?), milten var liten og fin og puppene mine... ja, altså... puppene mine ble definert som kompakte! Så har jeg hørt dèt og. Mindre enn en håndfull, mer enn en munnfull - altså akkurat passe, har jeg alltid sagt, men kompakte?!?

Den var ny.

Forklaringa var at de er uten fett og at selve vevet har en kompakt konsistens, som vil bestå til jeg dør. Ja, ja. dèt var jo gode nyheter for innehaveren av et edruelig C-cup-innhold ;)

Videre kunne han se at jeg hadde små cyster i skjoldbrukskjertelen, og siden flere i familien min har opplevd tull med den, spurte og grov jeg. De var visst ufarlige og mer vanlig å ha enn  uvanlig. Allikevel ble jeg sjokkert da han fortalte at kreft i skjoldbrukkjertelen har økt med 6 % årlig i nabolandet Sverige de siste årene - og at forskerne mener dette skyldes røntgenstrålene vi utsettes for hos tannlegen!

Fordi det jukses med bruk av "bly-smekka" vi alltid ble utstyrt med i gode, gamle dager, utsettes altså denne livsviktige kjertelen, som regulerer stoffskiftet vårt, for store doser røntgenstråler... som kan gi oss kreft.

"Og dette er det ingen som forteller oss?!?", tenkte jeg sjokkert. Vel, NÅ er det noen som gjør det, så del for all del denne informasjonen videre, slik at de som sliter med uhelbredelig tannlegeskrekk kan trekke seg med æra i behold - og vi som er opptatt av både god tannhelse og resten av helsa, kan be tannlegen om å finne frem "smekka" ved neste anledning. 

Men dette innlegget handler altså ikke bare om tannlegeskrekk og en potensiell årsak til flere kreftformer. Det handler ikke minst om å ta helsa si på alvor.

Undersøkelsen jeg bestilte som privatperson, koster riktignok 1.600,-, men er verdt hver krone (og - PS - dette innlegget er på ingen måte sponset).

Du finner ut hvordan det står fatt med deg på den siden som ikke er synlig selv når vi vrenger sjela for noen. Du får muligheten til å oppdage om det er noe galt før symptomer får deg til å oppsøke fastlegen, og det er bra.

1.600,- er dessuten en rimelig forsikring for oss over 40, siden forskning dessverre viser at sjansen for å få sykdommer som for eksempel kreft, hjerteinfarkt og hjerneslag øker etter man er fylt 40 og 50 år.

Bedre føre var enn etter snar, med andre ord... også var det jo litt godt å få høre at "og her ser vi en livmorcyste som betyr at du fortsatt kan peke nese av overgangsalderen".

I DIG YOU, MR TVEIT! :))

 

#blogg #ultralyd #nøtterøyultralydinstitutt #kreft #tannlegeskrekk #røntgen #undersøkelse #helse #bedreførevarennettersnar 

.

Valentine's-bursdag

Da jeg ble født hadde ingen hørt om Valentine's Day.

Det mest spennende med 14. februar det året, var at kalenderen viste 2. søndag i februar - og at det følgelig var morsdag.

Jeg ødela derfor mamma sin 3. feiring av seg selv som sliten mor for min noe utfordrende storesøster, da jeg i hui og hast bestemte meg å entre verden en uke før termin.

Men det er en annen historie.

Dette innlegget handler om fordelene og ulempene det er å ha bursdag på en merkedag.

Etter at Alle Hjerters Dag snek seg inn i den norske folkesjelas mest kapitalistiske hjørne ("kjøp-kjøp", sa kyllingen), har jeg fått masse oppmerksomhet rundt datoen jeg er født på. Men er det bare stas?

Jeg tenker at det er med meg som med de som har bursdag rundt julaften; de får litt dyrere gaver enn andre, men sjelden dobbelt så dyre. Har jeg hørt. Dårlig butikk for bursdagsbarnet, men desto kjekkere for foreldre med slunken lommebok.

Jeg får selvsagt både gratulasjoner og gaver på dagen min, men da er det gjerne relatert til at jeg fyller år, og sjelden fordi min bedre halvdel vil sette pris på meg som partner. Ergo drukner Valentine's-effekten i bursdagsoppmerksomhet for min del.

Fra å ikke ha gitt meg blomster på flere år, slo hubby dearest høyst overraskende til med TO rosebuketter i går. Den ene var øremerket bursdagen og den andre var ment som en oppmerksomhet på Valentine's Day, fikk jeg vite.

Han kan når han vil! Dét skal han ha :)

Deretter skulle jeg tas med ut og bli påspandert bursdagsmiddag. I den anledning fikk jeg velge etablissement selv, og benyttet sjansen til å gå for Indisk (som ikke er noen storfavoritt der i gården). O'Store Lykke!

Det der med at det bare er mannens hjerte man finner veien til via god mat er forresten i beste fall tull. I verste fall betyr det at jeg egentlig er en mann - for jeg blir grisesjarmert av god mat! Just sayin'...

Så ble det middag ute - og som med julaftenbarnas foreldre, slipper også Hubby dearest unna med én bedre middag i året framfor to. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få bord... og nå er vi kommet til historiens egentlige poeng.

Det skulle nemlig vise seg at samtlige av byens kjærestepar hadde bestemt seg for indisk mat! Impulsive som vi er, hadde vi selvsagt ikke reservert bord ved noen av stedene som serverer deilige nanbrød og tandoori så sterk at den får deg til å hive etter pusten og ville drukne kjeften i et glass på størrelse med Mjøsa. Ergo fikk vi ikke bord!

Stadig mer desperate av sult, besto derfor den neste halvtimen i å finne egnet sted med ledig plass. Det Tyrkiske alternativet vi landet på viste seg heldigvis å være et supert sted, med god mat til hyggelige priser.

Til neste år tenker vi forhåpentligvis over hvilken dag det er og forhåndsbestiller bord på en indisk restaurant.

PS; Og med vi mener jeg selvfølgelig deg, Hubby dearest ;)

Dette innlegget kan du derfor se på som både et hjertefølt takk for at du gjorde dagen min veldig, veldig fin - og et hint om hva det kan være lurt å huske på til neste år, nå som du vet hva slags mat jeg foretrekker.

I tilfelle jeg var var litt uklar, gir jeg deg 3 enkle hint til slutt;

indisk, indisk, indisk ;)

<3

For første gang har jeg fått blomster både til bursdagen og som oppmerksomhet på Valentine's Day. Ikke verst! Da er det innafor med litt Hubby-kred! :)

Lykke for 500,-

Hvor lykkelig kan 500 blanke, norske kroner gjøre deg?

Midt i julestria var jeg innom en av mine absolutte favorittbutikker, for å finne noe å legge under treet til de siste på "nice-lista" mi. Dette var mens temperaturen ute mirakuløst nok fortsatt tillot høstjakke og sneakers.

Mens jeg rotet rundt, snublet jeg nærmest over en pall med mini-fresere av rimeligste sort;

Jula-medlemmer som handlet for minst kr. 1.000,- kunne få denne med på kjøpet for en femhundrelapp. To buy or not to buy...?

Selv om det ante meg at kvaliteten ville være hakket unna crap, tenkte jeg at det var verdt å ta sjansen for en skarve femhundrelapp.

Misforstå meg rett, jeg er klar over at 500,- er mye penger når man er blakk - men sett i forhold til hva en freser vanligvis koster (og med tanke på at jeg har vurdert å kjøpe en lenge pga ryggen), så var det ikke det største beløpet jeg kunne ha gamblet med...

Etter litt fram-og-tilbake i tenkeboksen, ble herligheten kjøpt, fraktet hjem, og plassert i garasjen, fortsatt nedpakket i originalesken. Der ble den gjemt og glemt.

Da snøen begynte å falle i helgen, kom jeg plutselig på hva jeg hadde stående ute i garasjen! Inn kom esken og herligheten ble montert etter beste evne - og i dag ble den testet ut - akkompagnert av en særs lattermild fotograf:

Stilen er verken spesielt kul eller stilig... men jeg fikk jobben gjort - og lærte den harde veien at det ikke er spesielt smart å snu utkastet mot vindretningen.

Godt jeg har stor terrasse, så jeg fikk testet freseren skikkelig.

Konklusjonen er at ja, lykke kan kjøpes for femhundre kroner. I hvert fall for oss med prolapsrygg og store utearealer å holde i orden, som kommer over et knakende godt tilbud på en supersøt sak av en snøfreser - som viser seg å fungere over all forventning! :)

Klem fra meg og den nye favoritt-duppedingsen min <3

Yet another Wednesday

Jeg elsker onsdager.

Ikke bare indikerer onsdag at vi er midtveis i ukas hverdager og halvveis til helgen. Onsdager er først og fremst øremerket gode venner og sosialt samvær.

Jeg har tidligere nevnt vennegjengen min. Den består av en herlig "bulkegjeng" godt blanda drops som setter hverandre stevne hver uke og ellers når noen foreslår å finne på noe sammen. Og det gjør vi titt og ofte.

Vi nyter kosekvelder, byturer, julebord, nissefester, nyttårsfeiring, grillkvelder, Tom Waits-løp og masse mer, akkompagnert av smil og latter.

Noen må ha overskudd for å møtes, mens jeg får overskudd av å henge med denne fine gjengen. Det føles som om jeg har fått en skikkelig vitaminsprøyte når enda en kveld med gjengen er opplevd - selv om det kan gjøre meg så sliten at jeg stuper i seng etterpå.

Balsam for sjelen er nok den beste beskrivelsen jeg kan gi, og synkont med at humøret stiger følger mestringsfølelsen etter :-)

Jeg har skjønt at jeg er ekstremt heldig som har så fine folk rundt meg. Folk som er der for hverandre, stiller opp og er inkluderende. Det er gull verdt.

Så god onsdag til dere alle - og er du ensom, anbefaler jeg deg å opprette en arena for latter og glede slik vi har gjort.

Det gjør hverdagen lettere og livet godt å leve.

Klem fra meg <3

Nytt år - nye muligheter?

Like sikkert som at "alle" slankekurer begynner på en mandag, like sikkert er det at det store flertall av befolkningen har intensjoner om å begynne et nytt og bedre liv hver eneste gang kalenderen viser 1. januar.

Det virker som om folk tror at ting har større sjanse til å bli bedre, større og raskere - og vi selv rikere, flinkere og slankere - i januar, men er det virkelig noe annet enn tallet vi har skrevet sist i datoen de foregående 365 dagene som automatisk endrer seg etter at bråket fra tusenvis av nyttårsraketter har stilnet?

 

Clock with fire wings
Licensed from: dvarg / yayimages.com

 

Jeg har hatt noen forsett opp igjennom årenes løp. I ungdommen skulle jeg forelske meg mindre og svakere, la håret gro og bli en bedre datter for mine håpefulle.

I 20-årene slo medmenneskeligheten inn og jeg bestemte meg for å lære meg tegnspråk. Ikke fordi jeg kjenner noen døve, men nettopp fordi jeg (som de fleste hørende) ikke kjenner noen. Den gang (som nå) mente jeg at det var det komplette idioti å påtvinges nynorsk på  skolen, når vi ville hatt mye større nytte av å lære døvespråk, slik at denne gruppen mennesker slapp å bli ekskludert fra resten av samfunnet på alle områder som krever andre måter å kommunisere på enn skriftlige.

I 30-årene hadde jeg innsett at forsett sjelden blir gjennomført og anså det derfor som bortkastet å bruke tid på å lage noen eller dvele over hva de skulle gå ut på. 

Etter at jeg rundet 40, må jeg innrømme at jeg (som de fleste "gæmliser") stikker fingeren stadig lenger ned i jorda og tenker over hvem jeg er, hva jeg gjerne skulle vært og hvorfor ting er blitt som de er blitt - og ender opp med en stadig lengre liste år etter år.

 

Dirty Hand
Licensed from: mrdoomits / yayimages.com

 

På Facebook får vi opp gamle minner. Dagens minne tipset meg om foregående års gode intensjoner og ga inspirasjon til dette innlegget. I min verden har forsettene nemlig aldri dreid seg om å få kjæreste eller å slanke seg, men et ønske om å endre en situasjon eller ta kontroll over egen skjebne.

Jeg scrollet meg derfor nedover siden min og begynte å sammenligne løftene jeg har pålagt meg selv de siste årene.

På tampen av 2012 skrev jeg følgende:

"Et nytt år står på trappene, noe som betyr at nye muligheter vil banke på døren. Gleder meg til å åpne opp og se hva livet har å by på! Gode mennesker, fine opplevelser og spennende utfordringer vil inviteres inn, mens alt som minner om energityver, snyltere, negg'er og egosentikere skal få stå i kulda og fryse (til de eventuelt tar skjeen i en annen hånd) ;) Mitt fortsett er at livet i hovedsak skal romme positivitet, løsninger og lykke i 2013 - og sikter jeg på stjernene, vet jeg at jeg i det minste vil nå månen ;)) Så derfor.; Vær din egen lykkes smed og gjør 2013 til et GODT nytt år! ♡"

Intensjonen var god, og jeg trodde fullt og fast på at jeg skulle få det til. I etterpåklokskapens lys ser jeg at det er visse personer jeg med fordel kunne unngått å dra inn i livet mitt og andre jeg burde ha skjøvet bort tidligere, men, men... tanken var i hvert fall god.

På tampen av 2013 fikk jeg tydeligvis et anfall av ærlighet og skrev følgende om mine planer for 2014:

"Hva er DINE forsetter? Jeg vurderer å drikke mindre (øl), elske og ære kun én (ad gangen) og være 100 % ærlig (når jeg ikke drar en hvit løgn)... Og med det ønsker jeg dere alle et Godt Nytt År! c",)"

Det løftet klarte jeg å holde uten problemer. Det har blitt mye rødvin siden da, for å si det sånn...

I desember 2014 var jeg tydeligvis så innstilt på å endre min fremtidige fortid at jeg konkluderte med følgende:

"Det eneste som sier noe om fremtiden, er fortidens handlinger og reaksjonsmønster. Jeg vil derfor bruke 2015 til å skape en fortid jeg kan være stolt av å ha som referanse, når fremtidens fremtid skal spås. Dét er mitt forsett.

Godt Nytt År, Godtfolk!"

I og med at siste halvdel av 2015 viste seg å bli fylt av hyggelige overraskelser og positive hendelser, vil jeg definere dette løftet som en delvis suksess :)

På slutten av 2015 hadde jeg følgende tanker om året vi akkurat forlot:

"Hvorfor gå for nye, fine forsetter for 2016, når jeg har alt å vinne på å fortsette trenden jeg startet i fjor? Da sluttet jeg å tilby mitt nærvær der det ikke var ønsket. Ga opp å prøve å inkludere de som ikke vil være en del av et større fellesskap. Sluttet å bry meg om halvsannheter sladrekjerringer av verste sort serverer omgivelsene. I stedet begynte jeg å fokusere på de som vil elskes av meg. De som er villige til å gå i dialog, uten å la egne negative følelser stå i veien for et fruktbart samarbeid. De som kvalitetssjekker halvsannheter med kilden, istedenfor å videreformidle tøv. De som er positive. De som ler mer enn de klager, ser på problemer som utfordringer og unner andre å ha det bra! 😊 Resultatet ble ikke som forventet. Istedenfor å fortsette livet "alene", slik jeg var innstilt på, har det siste halvåret bestått av positive overraskelser i form av kjærlige handlinger, inkluderende valg, familiehygge, fantastiske venner og kos, kos og atter KOS! Så takk for et overraskende 2015 og velkommen til et enda mer spennende 2016! Klem til alle som en fra et slitent (men hæppi) surrehue  "

Dessverre skulle 2016 vise seg å bli året jeg innså at jeg fortsatt omgås folk som setter egoet over fellesskapet, folk som setter hensynet til eget følelsesliv over følelsene til de mest hjelpeløse av oss og folk som møter ethvert forsøk på å inkludere med ekskludering.  

Foruten å bli mer påpasselig med å plassere ansvaret der det hører hjemme i fremtiden, nøyer jeg meg med å repetere noen tanker jeg skrev ned i 2012, og som jeg stadig føler er like beskrivende:

"Vi som er fornøyd med livet, er det ikke fordi vi eier alt vi ønsker oss og har en problemfri tilværelse. Vi har simpelthen innsett at du først blir lykkelig når du lærer deg å sette pris på det du har råd til, slutter å måle deg opp mot andre, fokuserer på hva godt enhver utfordring kan føre til og minner deg selv på hva du har å være takknemlig for - hver eneste dag.

Lykke oppstår ikke når det klages. Lykke LAGES"

Med de ordene vil jeg ønske dere alle et riktig GODT NYTT ÅR og lykke til med forsettene.

PS: Jeg kan fortsatt ikke et kløyva ord på "døvespråk" utover:

thumbs up and down
Licensed from: diego_cervo / yayimages.com


 

 

#blogg #nyttårsaften #januar #nyttårsforsett #løfter

Tradisjonsrik nissefest

Ingenting gir mer julestemning midt i førjulstria enn en skikkelig nissefest!

Da det var mindre enn en uke igjen til jul, inviterte jeg vennegjengen med familie og venner til nissefest.

Det har lenge vært en tradisjon i min families omgangskrets å møtes utkledd som nisser rett før jul, men da moder'n rundet 60 spurte hun så pent om jeg ville overta stafettpinnen. Siden da har de fleste av min mors venner falt fra, mens stadig flere av mine dukker opp, år etter år.

Det er 34 år siden jeg første gang kledde meg ut som nisse og møtte opp på en avsidesliggende kafè langs hovedveien for å spise juletallerken, ta lodd og få godtepose av nissen 2. søndag i advent.

Det eneste som er endret siden den gang er at vi nå møtes den søndagen som passer best, bytter gaver a la Secret Santa og at jeg ikke lenger får noe av nissen, men må se egne og andres unger få godtepose av nevnte rødkledde kar.

Nissen trosser snømangel og andre klimaendringer og dukker heldigvis opp hvert år. Noen år er han ikke like ivrig i tjenesten, men de siste årene har vi vært veldig heldige med årets utvalgte.

Han som fikk jobben denne gangen er i hvert fall sikret jobben så lenge han vil, for mer perfekt nisse skal du lete lenge etter (takk, Stener!). 

Når selv de på rundt 20 år insisterer på å få pakke og klem av den rødkledde karen, vet du at tradisjonen sitter godt :)

Som en liten pjokk på 6 år som jeg delte bord med sa, med en dyp rynke synlig i panna: "Det ER jo litt rart at nissen klarer å levere gaver til ALLE på hele jorda på bare ÈN dag, da?!?" Og så var diskusjonen i gang (til latter fra resten av tilhørerne rundt bordet).

Jeg vil oppfordre alle om å ta seg tid til å skape og nyte øyeblikk som dette i hverdagen. Finn et egnet sted, opprett et arrangement og inviter venner og familie! Det trenger ikke å koste stort. Det eneste "kleskravet" vi har er nisselue, alle kjøper egen mat, Secret Santa er frivillig, godteposene koster 30 kroner per stykke, og lokalene og kaffe får vi gratis av kafeen vi møtes på, som takk for over 30 års godt samarbeid.  

Og best av alt: det skaper tradisjoner, som igjen skaper gode minner - for livet.

God førjulstri, kjære leser.

 


Nissen fant jaggu meg frem i år også, til stor glede for både store og små..!
 

 

#blogg #jul #nisse #nissen #nissefest #fest #juletallerken #julemat #pakke #gave #cafè #middag #nisselue #moro #venner

Atter et julebord

Like sikkert som at det går mot et nytt år når kalenderen viser desember, like sikkert er det at årets travleste tid for taxinæringen er i gang. Da skal alt som kan krype og gå langt og ofte nok til at de kommer seg på jobb og kan kalle seg ansatt, på byen... og hjem igjen.

For mange er dette den eneste gangen de tar seg tid og råd til å gå på byen i løpet av året. 

Det er atter julebordsesong.

Alle som har befunnet seg på Tellus lenger enn tre dusin solverv, og er i stand til å holde en jobb ut desember et hvilket som helst gitt år, har antageligvis deltatt på årets viktigste rotbløyte en eller flere ganger.

Ironisk nok er det som oftest ikke ungdommen som gjør mest ut av seg ved slike anledninger. Nei, det er gjerne FFF'erne som slår til (de Feite og Ferdige over Førti), der de - med en iver større enn den Bill Clinton viste da han tok sigaren ut av etuiet - viser sjefer og kollegaer hvor gode de er til å drite på draget... fortrinnsvis i full offentlighet, mens noens kamera foreviger seansen for kommende utdriting på pauserommet.

Ingenting er mer moro enn å se seniorrådgiver Hansen på to-og-seksti klype frøken Nilsen på nitten fra fakturaavdelingen i rumpa hver gang hun passerer ham for å nå toalettet i tide. At frøken Nilsen etter hvert velger å holde seg til øynene blir skvulpende gule, framfor å måtte slå bort slabbedaskens pølsefingre fra stussen sin hver gang Hansens side av bordet må forseres, er det nok ikke like mange som får med seg.

Grunnen til at de over 40 takler kombinasjonen "noen timers frihet" og alkohol så mye dårligere enn ungdommen, tror jeg kommer av at den yngre garde er mer vant til å frekventere byens utesteder, og ikke føler at det er nå eller aldri når sjefen endelig inviterer til kalas i desember. Ei heller er sannsynligheten særlig stor for at den yngre garde i hovedsak består av gifte dagdrømmere som endelig kan bruke fylla som unnskyldning for å prøve seg på nevnte frøken Nilsen fra fakturaavdelingen - vil jeg tro.  

Hva er det som gjør at vi mister hemningene så totalt når vi er på julebord?

Øyvind Blunck beskriver resultatet av overvettes rause sjefer med ubegrenset bar-budsjett så fint i sketsjen fest i magen. Den kan sees ved å trykke på linken, og fungerer supert som skrekk og advarsel i forkant av den store kvelden, så man slipper å miste kontrollen og fadesen er et faktum. Uansett er det en herlig beskrivelse av en litt for livlig kveld fra innvortes perspektiv!

Undertegnede har selvsagt også vært på julebord i år. I mangel av spandabel arbeidsgiver, falt valget på en hyggelig kveld i regi av verdens fineste  og mest inkluderende vennegjeng. Julebordet ble bestemt så tidlig som primo september, og samlet drøyt 25 glade mennesker til fest og moro forrige helg.

Som stemningsrapport-teaser legger jeg ut et bilde av undertegnede ferdig pynta og klar til dyst:

 


Før-bildet er tatt hjemme, mens jeg fortsatt var sånn noenlunde i vater...

 

Kvelden ble (dessverre?) ikke preget av noen store skandaler. Det henger kanskje sammen med at hele gjengen er vant til å kunne kose seg med et glass eller to ute på byen på ukas faste møtedag, uten at det må utvikle seg til fyll og fjas - selv om vi befinner oss over den magiske 40-års grensa aldersmessig. Dessuten forflyttet vi oss fra brygga og til en privatadresse på Solvang rett etter maten, og fortsatte festen der. Eller, det vil si... startet den egentlige festen der.

Dette ble et litt annerledes julebord. Hver av deltakerne betalte for seg, og i forkant var det samlet inn et lite beløp som dekket nattmat, snacks og tilbehør. Etter at vi forlot brygga, drakk den enkelte medbrakt.

Da vertinnas avkom ankom arenaen med egne gjester og menget seg med oss "gæmliser", steg stemninga ytterligere. Mer hyggelig prat, flere morsomme historier og enda mer livlig svingom på kjøkkengulvet - og bare blide fjes å se.

I 5-tiden sa vertinna (forståelig nok) stopp, og festen var slutt - for denne gang - men til neste år er det på'n igjen. Om det blir et nytt venne-julebord, eller om en av arbeidsgiverne våre har funnet sine tapte spanderbukser til da, vites ikke. I tilfelle det er sistnevnte som skjer, kan det være at referatet ikke egner seg på trykk... just sayin'.

Uansett: What happens at the julebord, stays at the julebord (med unntak av praten på pauserommet, YouTube, diverse blogginnlegg og jungeltelegrafen ++)

Avslutningsvis legger jeg ved et etter-bilde: sånn bare for syns skyld (og for å vise at jeg fortsatt satt oppreist lenge etter midnatt):

 


En får ikke mer moro enn man lager selv - og som bildet viser, var stemninga upåklagelig ut i de små timer.

 

 

#blogg #julebord #fest #venner #vennegjeng #moro #brygga #uteliv #dans #matogdrikke

 

Jul ute, jul inne..!

Julepyntingen fortsetter. Nå var det innkjørselen og inngangspartiet som skulle på "gjennomgå".

Pynten som overlevde fjorårets vær og vind ble funnet frem fra loftet, og besto av følgende: 

 

God Jul-spaden viste seg å være eneste overlevende etter fjorårets utesesong.



...hvilket ikke var mye til pynt å skryte av overfor naboer og besøkende. Derfor måtte det meste skaffes til veie på ny.

Valget falt på dørkrans og et par lysslynger til å ha rundt garasjeportene. Alt jeg fant av sistnevnte etter forrige sesong, var nemlig en avrevet ledningsstump bak ei hylle i garasjen.

Turen gikk til Jula, hvor jeg fant en plast-sak av en krans, med timerstyrt ledbelysning. Lysslyngene ble plukket på slump. Så lenge det sto "kan brukes ute" på forpakningen, var jeg fornøyd.

 


Du grønne, lysende kraaans, bli kveld (så du synes på døra mi)!



Så skulle lysslyngene monteres over garasjedørene, og hu'mor gikk løs på oppgaven med liv og lyst - og fingre så kalde at de knapt lystret. Opp skulle det! Og da skjedde selvfølgelig dette...

 


Avkommet kaller meg ikke for "Susan" (fra frustrerte fruer) uten grunn...
 


Som den observante leser ser, har husets "herre" (AKA undertegnede) en fantastisk innretning som raskt og enkelt samler løse skruer, spiker og annet skrot på null komma niks. Den ble kjøpt inn i forbindelse med arbeider på huset i sommer, og ligger allerede an til å bli yndlingsverktøyet mitt. Se så "flink" den er:

 


My precious <3
 

Etter diverse bannord, som skyldes den lite heldige kombinasjonen stive fingre og finmotorikk, var endelig herligheten oppe:

 


Endelig ferdig! *puster lettet ut*

 

Og tenk - da herligheten ble koblet til, viste det seg at den blinker og glimter i forskjellig takt og intervall. Det får'n si..! Fint å se på sånn i forbifarta, men ser muligheten for at naboene ender med epilepsi før vi rekker å skrive totusenogsytten..!

Da var julefølelsen kommet for fullt... nesten. Vi mangler tross alt fortsatt snø - og det får jeg dessverre ikke kjøpt på Jula.

Fortsatt god førjulsstri, godtfolk!

 

 

#blogg #jul #julepynt #utepynt #dørkrans #krans #ledbelysning #led #belysing #garasje #garasjeport #godjul




 

Du grønne glitrende

Du grønne glitrende godteri-tre!

Nå som heimen er pyntet, fikk jeg det for meg at det var på tide å begynne gaveinnpakkingen. Som tenkt, så gjort - og selv om jeg knapt er halvveis, så begynner jeg i det minste å se slutten på det.

I år fant jeg papir og tilbehør på Staples. Skikkelig old-style, og noe jeg er sikker på at avkommet vil like. Alt som er "gammeldags" faller i smak på den fronten - hvilket er litt ironisk, siden denne delen av opphavet deres er både minimalistisk og såkalt moderne.

Noen ganger triller tydeligvis eplet ned på den siden av stammen som står i nedoverbakke ;)

Uansett har julestemningen kommet for å bli, og det har jeg planer om å nyte helt til påske.

God førjuls-helg, godtfolk!

 



Mitt grønne, glitrende godteri-tre, deler av årets gaver og herr Nisse gir undertegnede skikkelig julestemning om dagen... på tross av at den etterlengtede snøen stadig glimrer med sitt fravær.
 

 

 

#blogg #jul #juletre #stemning #julestemning #pynte #julepynt #nisse #pakker

 

Litt banning i kjerka

For noen er nok det jeg nå skal fortelle å banne i kirken, men here goes: jeg har (tro det eller ei) et plast-tre i stua. Ikke bare er det fake - det er også av rimeligste sort. Meningene er sikkert mange, men i min iver etter å redde både miljøet og lommeboka, har dette treet fungert greit i årevis.

Uansett hva treet består av, må det selvsagt pyntes, og i går fikk jeg ånden over meg. Jeg er trofast tilhenger av ledlys, kuler i diverse farger, et noe slitent glitterbånd og en årgangs-pappstjerne i toppen. Men det er mer... og det er her jeg scorer høyt hos overnattende barn. Treet er nemlig fullt av snop!

Tradisjonelt har det vært sjokoladekuler fra Europris og kokosboller (ja, du leste riktig) ungene kan forsyne seg av hver morgen. Sistnevnte er selvsagt plastet inn, ellers ville jeg måtte ta julevaska om-att og om-att hver dag i høytiden, og det gidder jeg selvsagt ikke. Man er da lat.

I år har jeg gjort en vri, og kjøpt sjokokuler fylt med Smarties og polkagris-stokker. Regner med det slår an på lik linje med noe annet, men er redd Mini-me og Eldsteklonen krever kokosboller og. Det er noe med tradisjoner.


 

Jeg pyntet selvsagt resten av huset når jeg var så godt i gang, og av all julepynt jeg har funnet fram, har jeg en soleklar favoritt. Det er pynten som gjør at helgekosen til mor tar seg enda bedre ut enn ellers. Døm selv:


 

Da er det JUL I HEIMEN.

Hva pynter du treet ditt med - og har du noen "julepynt-rariteter" a la flaskevarmeren over?

#blogg #jul #julepynt #juletre #godteri #sjokoladekuler #julestemning




 

Mine engler fra Tigerstaden

Alle som bor i en enebolig, vet at det alltid er noe som må fikses, repareres, byttes og endres. De fleste store prosjekter er heldigvis tatt i egen bolig, men allikevel er det bestandig noe småplukk og vedlikehold som må tas.

For de fleste av oss er det ikke bare å dra på seg snekkerbeltet og gyve løs selv, for selv om jeg både snekret, malte og la fliser i yngre dager, tillater dessverre ikke skjelettet de helt store utskeielsene på den fronten lenger.

Mini-me klaget over at det er kaldt å ligge under vinduet som ble satt inn i sommer, og det er forståelig, siden det verken hadde fått foringer eller lister ennå. Vi nærmer oss dessuten jul, og da kommer eldsteklonen hjem fra bartebyen... og et morshjerte vil gjerne at ting skal være i orden til da.

Nå var gode råd dyre. Hvor finner man noen som kan stille opp på kort tid så nærme jul?

Med en tallrik og variert venneliste på Facebook tenkte jeg at det burde være veien å gå. Fantes det noen der ute som kunne komme på befaring og gi meg en pris på jobben?

Det gikk en dag. Så gikk det to. 

I mangel på respons tok jeg en ringerunde til noen av områdets snekkere, noe som resulterte i at en kar kunne komme "etter januar en gang". Da skjedde det jeg ikke trodde jeg skulle oppleve.

Jeg fikk en telefon fra min gode venninne Annette i hovedstaden. De var på besøk for et par uker siden, og da snakket vi om at vi ikke måtte la det gå så lang tid før vi så hverandre igjen - og nå var hun altså på tråden med følgende beskjed:

"Petter og jeg så statusen din. Har du fått tak i noen? Ikke det? Da skal du høre her... Vi synes ikke det går an at du skal måtte ordne dette selv, så vi kommer til uka og ordner det for deg, hvis det passer."

Hvis det passer? Jeg var målløs. Klart det passet! 

En uke gikk og nærmere helgen dukket de opp - med egen sag, ei venninne på slep og masse godt humør i bagasjen. Her skulle det jobbes!

Resultatet ble et vindu som ser pent ut til jul, morsomme dager i gode venners lag - og et par skuldre som straks føltes noen kilo lettere.

Tenk at det finnes så fine folk - og at jeg er så heldig å ha dem i livet mitt!

Takk for fantastisk god hjelp og hyggelig selskap, fineste Annette og Petter.

Nå kan jula bare komme <3

 


Jo flere kokker, dess mer søl... men la dere ikke lure: Det var i all hovedsak Petter som fikset og ordnet mens Annette håndterte rollen som håndlanger perfekt - mens jeg fikk god tid til å forberede maten til kveldens selskap. Du snakker om..!

 

#blogg #oppussing #godevenner #venner #hjelp #jul
 

Nå blir'e haraball!

I mangel av sensasjoner i hverdagen, vurderer jeg å skape noen selv.
 
Med det i tankene slår det meg (heldigvis ikke så veldig hardt) at dette kan være en passende anledning til å stå fram med legninga mi, so here goes:
 
JEG ER HETEROFIL!
 
Ingen stor nyhet, sier du? Jovisst! Hvor ofte er det noen som står frem som akkurat dèt? Nettopp! *Fornøyd klapp på skuldra*
 
Men det er nok ikke sensasjonelt nok. Ikke egnet til å bli snakkis på nettet, liksom. Ser den.
 
Kanskje jeg heller skal opprette en støttegruppe for meg selv? Sånn a la Johaug og Northug (det er noe Shady med disse skifolka, altså). Jeg har jo tross alt gjort noe gærent opp imellom jeg òg, som jeg vil tro er verdt en debatt eller to, vedrørende hvorvidt folk støtter- eller fordømmer meg. Kjør på med livesending der tommel er nei mens hjerte er ja. Og på sidelinja sitter folk og heier eller disser meg, alt etter som. 
 
NÅ begynner det å ligne noe, vettu *gliser fornøyd*.
 
Med tanke på at lite av det gærne jeg har gjort er egnet til å sjokkere andre enn små barn, dypt religiøse og gamle frigide tanter, spørs det om jeg ikke heller må ty til noe annet for å få nettet til å koke.
 
Det har jo blitt så poppis å stå fram på finn.no som enslig forelder med dårlig råd. Kanskje dèt er veien å gå i min higen etter engasjement?
 
Siden avkomma er myndige for lengst, kan jeg ikke fremstille meg som strevende småbarnsmor. Kanskje jeg heller skal lage en tåredryppende annonse kalt "BESTEMOR I NØD", der jeg står fram som den gjeldsslaven jeg tross alt er (er vel greit å smøre på litt for kjente?) og legger ut om hvor gjerne jeg skulle kunne gi barnebarna alt de trenger til jul? At jeg ikke har noen barnebarn ennå, men først blir stebestemor over nyttår, trenger vel ingen å vite..?
 
Hvis jeg ikke klarer å skape furore og engasjement med dette, vil jeg heller uttale meg om flykningpolitikken i beste lik-og-del-på-Facebook-stil, dra til med noe dobbeltmoralsk a la de grønnes plassering  av årsmøte i flyavstand, eller anmelde alle som har rørt meg på upassende vis - selvsagt etter å ha publisert bilder og navn av dem på både bloggen, facebook og instagram.
 
Eller no. Ha'kke helt bestemt meg ennå.
 
Kanskje trenger jeg ikke å gjøre noen av delene? Kanskje vil dette innlegget være provoserende nok i seg selv til at det skapes debatt - om hu derre gærne blogger'n som skriver ironisk om ting det ikke burde spøkes med? For det er sikkert nok av de som mener dèt og.
 
Før fikk jeg høre at jeg har så sterke meninger, men du hildrane du... ting jeg har sagt og gjort i årenes løp, rekker ikke det som slenges ut på nettet nå til dags opp til knehasene engang!
 
Folk kaster seg ut i diskusjonene uten snev av kildekritikk eller vilje til å sette seg skikkelig inn i saken før de vrenger ut av seg de villeste gloser. Det er til tider så ille at selv ei frittalende jente som undertegnede blir helt satt ut. 
 
Det er tydeligvis et sterkt engasjement som teller. For enhver pris. Og stakkars den som ikke mener det samme som det store flertallet. Han skal få svi - så det merkes!
 
Er det slik vi har blitt - at de få som våger å si majoriteten i mot ikke fortjener respektfull behandling? 
 
For det diskuteres. Opp og i mente, saklig og ufint, hardt og ydmykt. Om legning, tro, politisk ståsted, vold og kjærlighet. Mens alle de som har for små baller til å våge og si meninga si, sitter i kulissene og holder klokelig kjeft, for ikke å "halshugges" - fortrinnsvis i nåtidens offentlige gapestokk (AKA Facebook).
 
Jeg har alltid satt pris på en frisk diskusjon, og synes mennesker som har en mening og tør å si den er å foretrekke, fremfor de som er enige med deg i det ene øyeblikket og tar motstanderens parti så fort du snur ryggen til. Ærlighet er dessverre sterkt undervurdert og respekt er til tider et fremmedord. 
 
Så hva gjør ei stakkars jente som bare vil ha litt respons på nettet?
 
Jo, hun blogger om det - og satser på ærlige og oppriktige tilbakemeldinger som står i stil med følgende ordtak:
 
TRUE FRIENDS STAB YOU IN THE FRONT
 
For husk at det fortsatt er lov å utvise god gammeldags folkeskikk når det diskuteres, folkens. Spesielt når man er uenige med noen.
 
Takk for oppmerksomheten.
 
(PS: lik og del, ellers slutter haraballet her - og dèt kan vi ikke ha noe av, vel?) ;)
 
 

Headlines Board Character Means Urgent Publication Or Breaking N
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com



 

Mote eller motløs?

Via Facebook kom jeg over Min Mote sin artikkel "Nå skal du ha sokker i høye hæler". Selv uten å føle at jeg sitter på min høye hest, fikk det jeg leste meg til å steile av forskrekkelse!

Mener virkelig de høye-mote-herrer (som antageligvis aldri selv går i annet enn det som kan såles med noe mykt laget av gummi) at vi skal valse rundt med tennissokker tytende ut av de mest feminine pumpsa vi har? Hva pokker?!?

Mote. Motebildet. Moteslave. Moteløve. Motevisning. Damemote. Herremote. Barnemote. Bademote. Dyremote... ja, her setter vel bare fantasien grenser - men hva er egentlig mote?

Ifølge Wikipedia kommer ordet fra det franske mode, og betyr noe sånt som "rådende smak og stil, noe som er moderne, det siste". Mode stammer igjen fra det latinske ordet modus som betyr måte. Wikipediaforfatteren mener at mote "handler om måten noe uttrykkes på eller den ytre formen det antar".

Det jeg tenker en del over er hvorvidt dagens mote faktisk handler om å uttrykke seg, eller om det egentlig dreier seg om noe så  elementært som å følge flokken, la seg diktere og ha noe å skjule sitt dårlige selvbilde bak? For hvis de som følger moten, har funnet en måte å uttrykke seg på, betyr det da at vi som ikke følger moten ikke uttrykker oss via det vi går i? Blir ikke det for enkelt?

Tilbake til Wikipedia, så defineres det moderne og moteriktige som "det som følger den gjeldende moten i et samfunn eller miljø, uttrykker vanligvis god smak og stil i sin samtid". Tror det er på tide med et nytt HALLO?!? Er sokker i høyhælte sko et uttrykk for god smak a la 2016? Nei, vet du hva. Det går jeg virkelig ikke med på.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha greie på mote. Det kan mine barn skrive under på at jeg ikke har. Det jeg derimot vet, er at jeg vet hva jeg synes er fint og hva jeg synes er idiotisk. Sokker i pumps defineres som sistnevnte.

Så hvordan kan jeg overhodet uttale meg om mote, når jeg tydeligvis ikke er moteriktig selv?

La deg ikke lure. Jeg har faktisk vært skikkelig in og moteriktig en stund allerede. Ikke fordi jeg følger moten, men fordi motebildet går i intervaller på cirka 20-30 år.

Det vil si at jeg - som digger bukser med høyt liv (ikke fordi det er på moten, men fordi min egen kroppsfasong tilsier at det er mest behagelig og kledelig) er hip og in og helt i tråd med motebildet igjen - for 2. gang i livet. Hurra! 

At jeg mest sannsynlig er pensjonist neste gang det skjer, får så være...

Uansett ville jeg sagt meninga mi. Og den går ut på at jeg mener det er et langt større tegn på god smak å kle seg etter kroppen enn å kle kroppen etter andres smak!

Jeg avslutter derfor dette hjertesukket med å oppfordre alle om å følge egen smak fremfor andres, og å ha William Makepeace Thackeray sine kloke ord i bakhodet, når tvilen på egne avgjørelser melder seg:

"Mot går aldri av moten"

 

Sexy blonde woman with hands on her head
 Mote er ikke alltid noen spøk, og kan føre til mye frustrasjon for ei stakkars forvirra jente.


Licensed from: moodboard / yayimages.com

 

#blogg #mote #ladycarina #pumps #høyhæltesko

Til Eva

Jeg kjenner ei dame. Ja, faktisk har jeg kjent henne hele livet. Eller nei, fra før livet startet, har jeg kjent henne. 

Hun er min mors beste venninne og heter Eva.

Eva... som i Adam & Eva.

Eva.... som i urkvinnen.

Eva... som i hun dærre gærne dama fra Horten.

Ja, det siste passer nok best til å beskrive "vår" Eva, for hun er ei frittalende, storrøykende, blid, snill og inkluderende dame - som på mystifistisk vis (og til vår store sorg) altså har klart å forville seg til nabobyen Horten.

Eva er antageligvis min største fan her inne. Muligens også min eneste. Ikke godt å si. 

Det som er så fint (for meg), når det gjelder dette muntrasjonsrådet av ei dame, er at hun gir meg knakende hyggelige og gode tilbakemeldinger. Og slikt inspirerer. 

Eva og mutter'n har gjort mye ugang oppigjennom tidene. De møttes på Husvik i ungdomsårene og har holdt sammen som erteris siden. Historiene er mange.

Som at hunden Lord bjeffet mot alt og alle, og bare lot seg håndtere av Eva, kameraten Svein og mamma. Som at huset "på toppen" var et samlingssted for vennegjengen, når de spilte kort, drakk kaffe og digga Elvis. Nei... de forgudet Elvis. Intet mindre. Den dagen Kongen pakka snippsekken og forlot Las Vegas og resten av Tellus for godt, tuta de to venninnene i fellesskap, til det ikke var flere tårer igjen.  

I alle år har hun jobbet i dyrebutikk. Derav kallenavnet doktor dyregod. Jeg kan selv huske tiden hun leide en 2-rommer i mine foreldres hus på Ringshaug. Leiligheten var bygget for å huse en enslig eller et par. Lite ante vi hvor mange dyr det gikk an å stappe inn på den lille plassen. Det var fugl i bur, fisk i tank og alt mulig annet som kunne krype, hadde pels eller gikk på alle fire. Av de på fire, er det dachsen King (og dens alltid sleikende tunge) jeg husker aller best.

I dag har mamma og jeg vært i Horten og drukket kaffe med den fine venninna hennes. Fysikken er ikke lenger den beste, men kjeftamentet er som før: positivt og fullt av gullkorn. Det ble en kort, men utrolig hyggelig kaffeslaberas, som gjerne gjentas.

Takk for at du er den du er, fineste Eva <3

 

 
Eva og hennes utkårede. Fine folk, begge to :)

 

#blogg #vennskap #eva #horten #kaffe

Jeg har vunnet livets lotteri!

Tenk at jeg er så heldig at jeg har vunnet livets lotteri!

Slik føles det nemlig, når jeg kan ta på meg varme klær og tusle en tur ute i den fine naturen jeg er så heldig å ha rett utenfor døra.

Norge er et deilig land og nordmenn er et fint, vennlig, inkluderende og åpent folkeslag. Folk du møter langs ruta og på  butikken smiler og slår gjerne av en prat.

I dag fikk jeg til og med gratis kake og kaffe på en lokal dagligvare, som feiret sin egen 1-års dag. Snakk om hyggelig overraskelse :)

Mitt beste råd til alle og enhver er å få på seg fillene og komme seg ut på en flott dag som denne. Er du på jobb, så ta det før middag, mens sola fortsatt skinner - for dèt gjør den virkelig i dag -  på tross av en kald start der gradestokken viste -7!

Det er slettes ingen selvfølge for alle, så vit å sette pris på muligheten, du som har den.

Ønsker alle mine lesere en strålende helg! <3

 

 



 

#blogg #tur #snø #vinter #godhelg #liveterdeilig #glad

9/11 or 11/9? Same, same, but different.

Jeg pleier ikke å ta opp dagsaktuelle saker, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Følelsen jeg fikk i magen i det øyeblikket jeg klikket meg inn på nettavisene, var ikke akkurat av typen sommerfugler.

Sjelden har et valg engasjert verden mer, og sjelden har jeg sett flere ironiske ordspill, krasse, redde, og pessimistiske statuser bli produsert så raskt på sosiale medier.

Folk er redde. Redde for å overlate fremtiden i hendene til en kar med klare narsissistiske og minoritetsfiendtlige trekk. Det gir seg utslag i ymse reaksjoner.

En av statusene jeg ble møtt av i Facebookfeeden min var denne

 

What the f***!!!??? Nostradamus has predicted this. The Third great war will come from an unexpexted country. Americans just doomed the world...
(Noralf R)

 

En venn av ham svarte følgende i kommentarfeltet:

 

9/11 to 11/9 :(

 

Den synes jeg var så godt skrevet, at den inspirerte meg til å skrive dette innlegget.

Det er tydeligvis flere enn jeg som merker at magefølelsen ikke er helt god etter valget. En bekjent skriver:

 

Og så ble det mørkt.... Jeg kjenner på en klaustrofobisk følelse av "det kan ikke være sant!" Får lyst til å kle den av meg, reise fra den og slå på lyset. Men, følelsen sitter fast...
Verden blir mørk når hat, frykt og ekskludering får tilnærmet fritt spillerom. Verden har sett det før, jeg trodde bare at vi hadde lært. Håpet!
Men, nå har hat og frykt valgt sin president i USA. Hjelpes oss....
(Nina N)

 

Andre velger å være løsningsorienterte midt i frustrasjonen:

 

Amerikanerne er jammen ikke så dumme som jeg trodde... De er verre!!
Må vel en demokrat inn å rydde opp etter republikanernes fyllefest igjen. Så hper og sier jeg Jatakk til Michelle Obama om fire år :(
(Hege H)

 

Så har vi refseren - som satser på at verden ikke går under med det første, og derfor vil være i stand til å konkludere på et riktigere grunnlag om et par års tid:

 

Iflg alle statusoppdateringene her inne, ser det ut som verden allerede har gått under,selv om mannen ikke har sitti en eneste dag i stolen enda. Jeg synes det er skremmende at folk forhåndsdømmer før de vet hva som skjer. Jeg er ingen fan av hverken Trump eller Clinton. Begge har sine svin på skauen. Jeg tror vi skal vente noen år før vi kan konkludere det ene eller det andre. Og til dere som forhåndsdømmer, så kaller dere faktisk over halvparten av alle stemmeberettige amerikanere for dumme. Tenk litt over det......
(Roger S)

 

Hva enn resultatet av nattens valg viser seg å bli, kan vi i det minste si sikkert at ordet valgthriller heretter ikke bare beskriver tiden før og under et valg, men i aller høyeste grad de påfølgende dagene, ukene, månedene og årene - som forhåpentligvis kommer.

 

USA elections 2016, man holding poster
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com



#blogg #valg #Hillary #Trump #Clinton #Donald #reaksjoner #sitat #usa #usavalg  

Hvordan står det til med privatøkonomien?

Jeg er nok mer økonomisk enn folk flest. Overvettes økonomisk, vil nok noen si, og de har antageligvis helt rett. Jeg lager budsjett som følges til punkt og prikke. Har flere konti, for å kunne skille inntekter, månedlige utgifter, daglig bruk og sparing fra hverandre. Jeg ga meg selv "ukepenger" for å få pengene til å vare måneden ut lenge før Luksusfellen kringkastet ideen utover det ganske land.

I ethvert forhold jeg har vært i, og som varer utover intro-fasen, ender jeg opp som "husøkonom" (og da er det ikke vask og stell jeg sikter til). Jeg er den som tar styringa og setter ting i system, refinansierer, blir kvitt eventuelt dårlig gjeld og får økonomien til å blomstre.

Det er en ensom rolle å ha, og ikke minst utakknemlig.

Folk flest er visst av den oppfatning at det er bedre å sutre om hvor trangt de har det, og heller dra på tiggerferd til foreldre eller ty til kredittkort når det kniper, enn å sette på bremsene når det dukker opp uforutsette utgifter. Da blir slike som meg fienden, djevelens advokat og den som all dårlig-råd-frustrasjonen tas ut på.

Jeg - som er den som ikke er redd for å si nei til byturer, drikkevarer, godteri, små og store impulskjøp, ferier og fjas - hvis lommeboka ikke tillater det, går i slike situasjoner fra å bli lovprist, til å representere personifiseringen av trange tider - med dertil sure miner og bebreidelser. Da er jeg plutselig ikke like flink, kjekk å ha og verdt å skryte av, men beskyldes for å være overforsiktig, kontrollerende og lite forståelsesfull.

I en sløsers øyne er nok det også en helt riktig beskrivelse.

Hva skjer med at folk ikke vet sitt eget beste? Skyldes det bevisst bruk av skylapper eller manglende kunnskap? 

Da ungene mine var små, fikk de whiteboards til å ha på romma sine. Jeg kan ennå erindre hvordan jeg brukte nyervervelsen til å illustrere, mens jeg lærte mini-me om T-kontoer og sammenhengen mellom inntekter og utgifter. 

Jeg forklarte henne at minussiden ville øke hvis hun måtte låne penger en måned, og at hun dermed ville ha enda mindre å rutte med påfølgende måned. Alt dette foregikk lenge før hun var over dukkestadiet, men gikk så grundig inn hos den lille, at hun gikk fra å svi av hver eneste krone som så vidt rakk innom lomma for å brenne litt, til å knuge på alt som kom inn.

Resultatet lot ikke vente på seg, og før hun fylte 10 år, hadde hun spart så mye at hun kunne oppfylle drømme om å bli båteier. Stoltere jente enn hun som sto foran meg da den knallgule 10 fot store balja ble fraktet hjem til ho mor av en hjelpsom far, skal du lete lenge etter.

Luksusfellen er blitt en hit. Kredittkortselskapa håver inn fortjeneste i form av skyhøye renter og ditto gebyrer. Bare fordi folk ikke evner å sette årsak og sammenheng i forbindelse med hverandre. For en tall-nerd som mister nattesøvnen hvis det ikke er midler til å betale regningene til forfall, er det helt uforståelig at det finnes folk som tenker kortsiktig når det gjelder penger.

Vi må gå på skole i årevis for å lære oss å lese og skrive, regne og snakke fremmede språk, for å kunne klare oss i samfunnet. Vi må ta lappen for å få lov til å kjøre bil. Vi må ta kurs for å få lov til å dykke, hoppe i fallskjerm og lignende. På helsestudioer tilbys du veiledning for å trene deg opp istedenfor å trene deg ned ved feil bruk av apparatene og kroppen. Det følger bruksanvisning med på det meste vi kjøper. I enhver jobb gis vi opplæring - men privatøkonomien skal vi visstnok intuitivt forstå uten opplæring eller veiledning av noe slag.

Vi lever i en verden full av fristelser. Overalt er det noe å få kjøpt: i butikker, på døra, via internett. Det er en kjøpekultur blant ungdom som ikke henger på greip, og disse (u)vanene tar de med seg videre inn i voksenlivet. Flere familier sliter økonomisk fordi foreldrene prioriterer røyk, kjøpt lunsj, kunstige negler og fredagspilsen med gutta, framfor å sette noe til side på en bufferkonto og bremse forbruket i trange tider. Og ironisk nok sier de alle at de ikke aner hva pengene går til.

Det er vel nettopp her vi har en jobb å gjøre: å bevisstgjøre folk på sitt eget forbrukermønster. Få folk til å forstå at mange bekker små blir en stor å. At det ikke er "bare et ordtak", men at det gjelder alle livets områder - spesielt det økonomiske.

Jeg får høre at jeg er så flink med pengene mine. Nei, jeg er ikke det. Jeg er bevisst, og det er noe helt annet. Det betyr at jeg setter meg ned, finner frem informasjon om inntekter og utgifter, og deretter regner ut hva jeg har av faste og variable utgifter på årsbasis. Når det er gjort, runder jeg av oppover med tanke på uforutsette utgifter, legger til en post for sparing, og deler hele sulamitten på 12.

Da vet jeg hva jeg har å bruke. Jeg vet også at jeg ved å skeie ut på en post, knipe inn ved å redusere en av de andre. Ingen overraskelser, med andre ord - kun ren og skjær oversikt (og en smule selvdisiplin).

Også så moro det er å svinge innom nettbanken bare for å ta en ekstra titt, når sparekontoen begynner å vokse!  

Ett sted må vi begynne for å få folk til å innse at "du blir hva du spiser".

Luksusfellen er og blir ett av favorittprogrammene mine. Produksjonsselskapet som står bak er flinke til å variere historiene, og det er egentlig godt gjort, da situasjonen til de som portretteres er forholdsvis lik; alle havnet de jo på skjermen fordi de har levd over evne og lukket øynene for realitetene. Nettopp det gjør serien interessant å se. Uke etter uke.

Avisene skriver stadig litt om menneskene bak programmet. Det er også bra i forhold til å opplyse befolkningen: repetisjon, repetisjon, repetisjon.

Har du kommet så langt som hit, betyr det også at du leser dette, og får budskapet inn nok en gang. Kanskje får det deg til å tenke over ditt eget forbruk og inspirere deg til å lage deg et budsjett, og ikke minst faktisk følge det? I så fall er målet mitt nådd.

For denne gang.  

 

Economy vector illustration
Licensed from: jazzia / yayimages.com


 

#blogg #økonomi #luksusfellen #inntekter #utgifter #privatøkonomi

Engler og demoner

Jeg har møtt engler og jeg har møtt demoner.

Ikke slike vi hører om i kirken eller ser i filmer... som flyr rundt med en glorie over hodet eller står gjemt i en krok med høygaffel og lysende øyne.

Nei, jeg snakker om hverdagsengler og superegoister; mennesker som kommer inn i livet ditt når du trenger dem som mest - gjerne etter at deres menneskelige motstykke har gjort hverdagen til en utfordring du knapt kan bære.

Det ironiske er at både engler og demoner har kalt meg det samme. "Du er en sann engel" hørte jeg senest her om dagen... bare noen dager etter at en annen ga meg skylden for alt som er galt i vedkommende sitt liv. 

Engelen kunne jeg lett trodd var sendt meg av høyere makter, dersom jeg ikke var agnostiker. Velger derfor å tro på at vedkommende dukket opp ved en tilfeldighet, selv om jeg selvsagt ikke kan utelukke andre teorier. Det er uansett klart det varmer når en så hjertegod og omsorgsfull person ser på meg på samme måte <3

At "demonen" kaller meg en demon står i sterk kontrast til dette, men sier kanskje mer om situasjonen som fører til slike påstander, enn personen som beskylder og beskyldes?

Det store spørsmålet må være hvordan jeg kan være både engel og demon samtidig? Jeg tenker at det ikke kan være galt stilt med meg når jeg kan kalles både/og - og at jeg mest sannsynlig befinner meg et sted midt mellom det ultra-gode og det mørkeste mørke.

Helt innafor og høyst normal, med andre ord ;)

 

Angel and the She Devil
Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com


 

#blogg #engel #demon #egoist #gode

Det blæs!

Når det uler så kraftig rundt husveggene at utemøblementet ommøblerer seg selv, er det ikke spesielt moro å oppdage at den ene stroppen som skal holde sideveggene til paviljongen på plass, er løsnet.

Da er det bare å kle på seg sydvest og godt skotøy og ta turen ut for å begrense skaden... og hutre seg i seng etterpå.

God natt - og hold på hatten!

 

Rain Drops
Licensed from: fouroaks / yayimages.com



#blogg #vind #storm

 

"I dag skrøt jeg av deg på NRK, Mami."

Gårsdagens messengersamtale mellom min vakre yngstedatter og meg:

 

Mini-me: I dag skrøt jeg av deg på NRK, mami

Jeg: Hæh? :)

Mini-me: De spurte om jeg drakk lettbrus, og da sa jeg at jeg prøvde å styre unna det fordi mamma har lært meg at det ikke er bra med aspartam. Også lurte de på hvorfor det ikke var bra, og da sa jeg at jeg ikke visste hvorfor, men at jeg hørte på mor og gjør som hun sier, og holder meg unna dumme ting :) :)

Jeg: Hahaha er Smurfen-turfen min, det ;)

 

Selv om yngstejenta snart er 19, klarer hun fortsatt å komme med utsagn som ville sklidd rett inn i Norsk Ukeblads Fra Barnemunn - til min store glede!

You make my day, Mini-me <3

 

boy laughing
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com


 

#blogg #morsomt #radio #intervju #messenger
 

Alt går med litt vold og vaselin.

Etter å ha lest Pappahjertes innlegg Snipp snapp snute, så var drømmejobben ute, begynte jeg å tenke på hvilke jobber jeg selv har hatt.

Hvilke arbeidsoppgaver likte jeg spesielt godt? Hvilke stillinger tok jeg motvillig? Hvilke har jeg lært mest av og hvilke vil jeg aldri i livet gjøre igjen?

I løpet av livet har jeg rukket å prøve meg som

  • Butikkmedarbeider
  • Dagmamma
  • Dørselger 
  • Homeparty-konsulent
  • Hushai
  • Kontormedarbeider
  • Kjøkkenhjelp
  • Markeds-intervjuer
  • Praktikant
  • Resepsjonist
  • Salgssjef
  • Selvstendig distributør
  • Sentralbordoperatør
  • Sesonghjelp
  • Telefonselger
  • Treningsveileder
  • Vaskehjelp
  • Vekter

 

Man kan jo spørre seg hvordan jeg har rukket å få barn midt oppi alt dette, men alt går som kjent med litt vold og vaselin. (Har du ikke vaselin tilgjengelig og er motstander av vold, anbefaler jeg deg å satse på stahet og stå-på-vilje, slik jeg selv gjorde.)

Yrket jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg trives godt med, er resepsjonist og sentralbordoperatør. Slike stillinger har preget brorparten av mitt yrkesaktive liv, og det har selvsagt sine årsaker. Trives man i et yrke, blir man i det. Så enkelt er det faktisk.

Hvilke stillinger jeg husker best (på godt og vondt), må være de hvor jeg var nærmest naturen - bokstavelig talt. 

Som ungdom fikk jeg jobb som sesongarbeider hos en bonde. Arbeidet besto i å vaske og pakke gulrøtter eller å rense poteter, stående bakpå traktoren. Det var vel den sommeren jeg kom over edderkoppskrekken min (som jeg dessverre utviklet på ny som aupair i Australia, men det er en annen historie).

Dørselgeryrket frister ikke til gjentagelse, selv om arbeidsoppgaven heldigvis ikke besto i å måtte banke på i nabolaget med en livslang støvsugerdeal eller en shady timeshare-kontrakt i baklomma. Neida, her snakker vi om ei pinglete jente på knappe 13 år, som bar seg halvt i hjel på ei 10-liters bøtte fylt av vann og blomsterbuketter. At herligheten skulle selges for en provisjon bestående av knapper og glansbilder, tenkte jeg ikke over til å begynne med. Det var jo en jobb må vite! Full av ungdommelig optimisme møtte jeg opp til avtalt sted hver søndag, henta bøtta mi og satte av sted. Det ble med en sesong. Da var armene mine så lange at jeg sliter med å finne gensere og jakker som dekker håndleddet den dag i dag.

Telefonselgeryrket lærte meg å ha empati med andre stakkars telefonselgere, for tro meg: du blir ikke telefonselger (med alt av utskjelling det fører med seg) for moro skyld.

Når vi nå er inne på utskjelling, så opplevde jeg nok av det i jobben som sentralbordoperatør ved byens taxisentral. Du milde, hva folk kan finne på å lire ut av seg en lørdagsnatt! Eller søndag morgen. Eller tirsdag kveld, for den sakens skyld. Èn ting lærte jeg meg temmelig fort i det yrket, og det er at det under ingen omstendighet lønner seg å rope tilbake til en kunde som roper inn i telefonen. Da sikter jeg ikke til de som var forbanna over at taxien ikke dukket opp til tiden og mente at vi var skyld i at værgudene hadde en dårlig dag. Nei, jeg sikter til de som satt oppå høyttaleren på fest og ringte etter bil. Tro meg: begynner du å snakke så lavt at det nærmest er som hvisking å regne, er de kjappe med å komme seg inn på do eller lignende, hvor det ikke støyer like mye. Må'kke miste plassen i telefonkøen, vettu ;)

Jeg har vært vaskekjerring, og sprekere kropp enn den jeg kunne svinge kosten med da, har jeg aldri hatt siden. Tiden fløy like fort av sted som jeg gjorde det med moppen og var man villig til å jobbe, strømmet det på med vakter. Utover det tok jeg privatboliger for sjefene på si', men selv etter nitid vasking ble det aldri hvitt.

Konklusjonen får være at de fleste stillinger jeg har vært innom har sin sjarm og har bidratt til at læringskurven stadig svinger oppover, selv om ikke alt var like innafor.

Alle jobber må utføres av noen, og det hjelper ikke å være arkitekt dersom det ikke er snekkere der ute som er villige til å sette opp bygget. Så til de som mener en jobb ikke er viktig nok, vil jeg si at verden ville stoppet opp dersom det ikke fantes folk i både topp og bunn, og at yrket skjemmer ingen.

 

Hand is knocking on the doors of Opportunity
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com


 

#blogg #jobb #arbeid #erfaring

Hvor mange ganger må du lyve før du blir en løgner?

Man skal være klok for å håndtere en løgn. En tosk bør heller holde seg til sannheten. 
(Norman Douglas)

Dette med løgn er ikke så enkelt som man skulle tro. Å lyve er lett, men å definere en løgner er verre. 

Er man en løgner hvis man tyr til en hvit løgn innimellom, eller må en usannhet sies for å oppnå fordeler, unngå ubehag eller være vondt ment for at man skal kunne defineres som løgner? Spiller antall løgner en større rolle enn hva det lyves om?

Jeg har blitt løyet for. Mange ganger. Av flerfoldige mennesker. Antageligvis har alle jeg kjenner (og som er i stand til å kommunisere) servert meg en eller flere usannheter, eller bevisst holdt informasjon tilbake (hvilket ikke bare også er løgn per definisjon, men dessuten er veldig manipulativt). 

Hva får oppegående mennesker til å risikere sitt gode navn og rykte, i et forsøk på å skjule og tåkelegge sannheten? Til syvende og sist er vi ikke mer verdt enn verdien av vårt ord - og blir du avslørt i å lyve, blir hele du på et vis verdiløs i den du løy for sine øyne. Tilliten blir borte, og alt du sier blir det fra da av satt spørsmålstegn ved. 

Er løgn tegn på uintelligens? Vitner det om feighet? Er en løgner mer umoden enn folk flest? Mangler de empati? Ett er sikkert, og det er at den som lyver ikke bryr seg stort om hvor sårende det er å bli lurt, holdt for narr, manipulert og vist manglende respekt... og enda verre er det hvis den du blir løyet for av er et familiemedlem, god venn eller partner.

Jo mer jeg tenker over temaet løgn, dess flere spørsmål blir jeg sittende med. Allikevel er ikke alle løgner negative. Noen ganger fører de til minner man kan le godt og lenge av, som da eldsteklonen ennå var under skolepliktig alder. De fleste skrønene hennes var innlysende usanne. Allikevel skjønte hun ikke hvordan vi klarte å avsløre henne. Hun spurte meg derfor ofte om hvordan jeg skjønte at hun ikke hadde snakket sant? Mitt svar var alltid at det var lett å skjønne, fordi det blinket LØGN i panna hennes hver gang hun dro ei skrøne.

Så kom dagen da hun serverte kreativ sannhet nummer 1362.. Denne gangen la hun seg virkelig i sælen for å bli trodd, og for å være helt sikker på at jeg ikke skulle se at noe ikke stemte, holdt hun hånda over panna da jeg spurte om det hun sa var sant. Ha ha ha! Ikke spesielt vanskelig å avsløre den løgnen, med andre ord.

Nei. Jeg sier som Johanne Luise Heiberg: 

Kan jeg få be om en annen løgn, for den her dugde ikke.

 

Lies Truth Buttons Show Untrue Or Correct
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

#blogg #løgn #sannhet 

Konfirmasjon

I forbindelse med at flere venner stolt legger ut bilder av avkommet i etterkant av den store dagen, begynte jeg å tenke på da eldsteklonen ble konfirmert for snart 10 år siden. Et dypdykk i arkivet avslører følgende betraktninger fra den-gang-da:

 

Tønsberg, mai 2007.

Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen den dagen i januar for 15 år siden, da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det "stå til" og satset på at svingen ikke var for krapp til å hoppe av i. Resultatet skal straks stå til konfirmasjon, så nå er det naturlig nok for lengst for sent å angre - og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?

Selv om jeg har vært klar over denne dagen i lange tider (15 år, for å være nøyaktig), kommer den som "julekvelden på kjerringa" - og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer, bare 2 dager unna den store begivenheten.

Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total "denial", men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka, visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord - og som dessuten har innoverlunte på temperamentsfronten. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte - når han endelig kom på banen for et par uker siden.

Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite - og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge - om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. "Slapp av, det ER i orden" var omkvedet - helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi - som hadde fått det til spottpris via kjente - måtte gi slipp på reservasjonen!

Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til mini-me, har jeg en god tone med rektor og kjenner dessuten til at det befinner seg en festsal i bygningen.

En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis, inkludert full tilgang til personalrommets fasiliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.

Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner. Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv - med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.

Neste post på programmet var

  • bordkort
  • sanghefte
  • servise
  • bordpynt
  • Meny
  • plassering av gjestene
  • finne toastmaster og
  • serveringshjelp


Sanghefter tar TID.

Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar - uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd, for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter - med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kanten. På'n igjen...

Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked. Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?

Bordpynten blir til i samarbeid med eldsteklonens farmor og stemor. De stiller opp med hjemmelaget pynt og blomsteroppsatser. Flott at både den eldre generasjonen og familiens bonusmedlemmer har lyst til å engasjere seg, da mitt motto er the more, the merrier! :)

Menyen er bestemt, og en snill tante, konfirmantens mormor og ei venninne har tilbudt seg å bake kaker til kaffen. Full av takknemlig har jeg takket ja, og samkjører nå det hele med et smil, vel vitende om at dette vil falle i smak hos både konfirmanten og gjestene.

Bordplassering er ikke bare-bare når det er snakk om mine, dine og våre barn, bonusforeldre, -besteforeldre og -søsken. Vi har allikevel funnet en fin løsning, som forhåpentligvis gjør at både konfirmantens "ekte" familie og bonusfamilie føler seg verdsatt og velkommen. Det er tross alt konfirmantens dag, og de hun er glad i, og som er glad i henne tilbake, er en ressurs jeg inkluderer med største selvfølge. Derfor er både nærmeste familie, kjæresten hennes og stefamilien (representert ved bonusmoren, hennes datter og foreldre) selvsagte gjester rundt bordet.

Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om serveringshjelp, i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg "Venner for livet"), var den saken i boks. Tenk å kjenne så snille mennesker - som stiller opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid! Slikt er inspirerende og flott - men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner;

En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå sitter jeg derfor med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!

Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene, vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for eldsteklonen. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent... POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.

Godt det er 2 dager igjen..!

 

Table setting
Licensed from: Fotosmurf / yayimages.com


 

#blogg #konfirmasjon #selskap 

Hvor var DU..?

Hadde det ikke vært for at Facebooks På denne dagen tok meg tilbake til en eldre selvkomponert status, ville jeg ikke husket at det er 15 år siden World Trade Senter ble angrepet og tvillingtårna falt med kort tids mellomrom. 

Hvor lett er det ikke å glemme? Bare pakke minnene godt inn og legge dem helt bakerst i en skuff. Glemme for å slippe ubehag. Glemme for å slippe å huske...

Men burde vi det? Burde vi ikke heller huske historien? Gjenfortelle den og på den måten gjøre vårt for at den skal huskes for ettertiden?

I Norge har vi en setning som definerer en hendelse som er så stor at vi ikke bare husker selve hendelsen, men også hva vi gjorde da vi overvar (eller hørte om) den:

 

 

Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?

 

cross country skiing tracks in the winter
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Siden jeg bare var 11 år da TV-kommentatorens høylydte "Gi ham en STAV da, mann!" gjallet i stuene rundt om i de tusen hjem, husker jeg ikke stort annet enn all ståheien rundt staven og at han vant marginalt. Andre episoder har derimot festet seg bedre. På godt og vondt.

 

 

Hvor var du under åpningsseremonien på Lillehammer?

 

Postage stamp Norway 1994 Flags, Lillehammer 94
Licensed from: Boris15 / yayimages.com

 

 

Hvor var du da Lady Diana døde i en bilulykke?

 

Broken Car Windshield
Licensed from: svenler / yayimages.com

 

 

Hvor var du da Twin Towers ble truffet av fly nummer to?

 

Sky Colors over New York and Twin Towers
Licensed from: jovannig / yayimages.com

 

 

Hvor var du da tsunamien traff land?

 

big waves at bondi beach
Licensed from: clearviewstock / yayimages.com


 

Hvor var du da "den unevnelige" massakrerte uskyldig ungdom på Utøya?

 

The morning landscape with sunrise over water in the fog. Black
Licensed from: AlisLuch / yayimages.com


 

Hvor var du..?

 

#neverforget

 

question
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

 

 

Han kom, han så, han gikk.

Jeg er svært lite kunstnerisk av meg. Allikevel hender det en og annen gang at jeg kommer over noe som treffer godt.

Noen ganger appellerer det til hodets fornuft, andre ganger sniker det seg inn i den følsomme delen av hjertet. Men bare èn gang har ord i form av et dikt truffet meg som et slag i magen.

Den gang det skjedde, var jeg i en situasjon som fikk meg til å føle at ordene kunne vært skrevet om meg, av meg:

 

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

(Eeva Kilpi)

 

Det begynner å bli mange år siden jeg oppdaget dette vakre diktet av Kilpi, men innimellom tas det frem, og da slår det meg hvor aktuelt det stadig er. 

Et annet skribleri jeg stadig kommer tilbake til, ble til på samme tid, etter at jeg snublet over et par dikt på nettet - full av inspirasjon etter å ha lest Kilpis sine vakre ord. Det ene var skrevet av Aune og det andre kom fra Ibsen.

De skrev så fint hver for seg, men i mitt hode hørte det de skrev sammen, da jeg følte de begge berørte det samme temaet. Så jeg tok meg den frihet å komponere noe eget - sterkt inspirert av nevnte herrer:

 

Jeg vil savne deg stille for alt du har gjort
mens jeg pakker meg inn og jeg pakker deg bort

Henger opp sola et helt annet sted
Så høyt
at den aldri går ned

Så tar du i døra, en sval liten trekk
Og jeg puster deg inn, og jeg puster deg vekk

Så sier jeg takk og farvel
og ønsker deg lykke og hell

Det siste adjø tas ute ved grinden 
farvelets rester tar nattevinden...

LadyCarina 2011
(Inspirert av K.Aune og Ibsen)

 

Sett i sammenheng, så beskriver de to diktene begynnelsen og slutten. Det midt i mellom har jeg aldri gått inn for å sette ord på. Det kapittelet velger jeg heller å leve. 

 

 

book shape heart
Licensed from: Nisakorn Neera / yayimages.com

 

 

 

#blogg #dikt #ibsen #kilpi #aune #fredag 

Venner for livet

Jeg trodde data og internett var forbeholdt tynne, bleke unge menn med antydning til cola-mage, nerdebriller, kondis som en 100-åring og kvisete hud. 

Det var en tid da jeg klarte meg uten data'n. En tid da jeg tilbrakte fritiden foran TV'en når jeg ikke hadde annet fornuftig å ta meg til - eller bare ønsket å sløve'n. Så fikk jeg det for meg at jeg på død og liv skulle ha stasjonær PC. Dermed duret jeg inn på Elkjøp og spurte så mange spørsmål at selgeren burde fått særtillegg på lønna bare for å ha holdt ut med meg.

Året var 1996.

Vel hjemme logget meg på nettet første gang og startet prosessen med å lære meg gangen- og sjargongen - i den virtuelle verden. Jeg surfet innom chattekanaler på Hawaii, IRC og mIRC, pratet litt med kreti og pleti - og fant ut at dette ikke var noe for meg. 

I mange år brukte jeg internett ene og alene til å betale regninger, sende og motta mail, lese nettaviser og en sjelden gang ta en prat med IRL-venner på MSN. Det skjedde via analog linje - selvsagt. Jeg tviholdt på retten til å være gammeldags og nektet å innrømme at jeg nesten sovnet den tiden det tok å laste en ny side og dens innhold.

Da nett-tilbyderne gikk så langt i sin iver etter å verve nye ADSL-kunder og begynte å harselere med oss analog-tilhengere ved å ta i bruk hersketeknikk i reklamene sine (du husker kanskje mannen som ble invadert av fotograferende turister i egen stue, mens guiden forklarte at han var som oldtidsminne å regne siden han surfet slik de gjorde i "gamle dager" via telefonlinjen?), ble jeg bare enda mer bestemt på å holde fast ved gode (?) vaner.

Jeg skal bryte sammen og tilstå at lysten til å bruke tiden til annet enn å vente ble for stor. Det aller verste er at jeg er storfornøyd med ervervelsen og ikke kan skjønne at jeg holdt ut med analog linje tidligere. Technology got the better of me..!

 


Tidlig på 2000-tallet ble jeg introdusert til Dagbladets nettsamfunn Blink via en god venn som var totalt bitt av basillen. Da min erfaring fra nettet var som beskrevet over, så jeg ikke helt poenget, men lot meg overtale - mest for at vedkommende skulle holde fred. Det ble starten på en epoke i livet mitt hvor jeg måttet revurdere mine holdninger vedrørende hva slags mennesker som befinner seg på nettet. Via Blink kom jeg i kontakt med artige, morsomme, rare, snodige, hyggelige, høflige, vulgære, idiotiske, unge, gamle mennesker. Alle hadde de en historie å fortelle og et genuint ønske om å utvide kontaktnettet sitt, enten i form av venner, kjæreste eller diskusjonspartner. Mangfoldet var enormt og kontakten man fikk unik.

Som et resultat av at flere av oss hadde jevnlig kontakt og oppdaget at vi "kjente noen som kjente deg" startet et par ildsjeler en gruppe kalt Onsdagsklubben. Ideen gikk ut på at man skulle ha et sted å møtes også utenfor den virtuelle verden, eller IRL (in real life) som det heter på nettspråket. Location med stor nok plass og tilgang til mat og drikke ble funnet og de som ønsket det møtte opp når det passet seg slik. Noen kom hver uke, andre et par ganger i måneden, noen sjeldnere.

Til og begynne med besto gruppen av en fast gjeng, men det hele dabbet etterhvert av og led en midlertidig død før noen reaktiverte konseptet ca et år senere og det tok helt av. På det meste har gruppen bestått av over 50 medlemmer, hvorav rundt halvparten møtes ukentlig.

Det har vært flere positive og sosiale ringvirkninger i kjølvannet av Onsdagsklubbens eksistens, eller OK som vi kalte det. Som et resultat av at flere av oss begynte å finne på ting også utover klubbkveldene og ønsket utvidet samvær ble det bestemt å holde en fest hvor også andre blinkere ble invitert. Et av byens tidligere utesteder ble kontaktet og avtaler inngått. Dette viste seg å bli en suksess som samlet et par hundre festglade mennesker, men etter et halvt dusin halvårssamlinger, led dessverre konseptet en naturlig død etter siste fest. Den inkluderte forøvrig også innbyggerne av VGs nettsamfunn Nettby (som alle Blinkere etterhvert konverterte til), og talte over 400 påmeldte!

I 2006 kom et reporterteam fra TV-Vestfold på besøk og laget et innslag om oss som ble brukt i en ny programserien "Worl Wide Vestfold" (WWF). På den måten fikk også andre selskapssyke nettbrukere i nærmiljøet et hint om vår eksistens. Noe senere endte et intervju til en liten artikkel inne i bladet med at vi prydet deler av forsiden og en 3 sider stor artikkel i Dagbladet Søndag. 

 


 Så har man altså vært forsidepike... sort of.
 

Selv om gruppa har blitt splittet flere ganger og nå heter OnsdagsGjengen, er konseptet det samme. Vi møtes fortsatt hver onsdag, arrangerer turer, grillaftener, reiser på tur sammen og besøker hverandre privat. De siste årene har Facebook blitt en naturlig arena å holde kontakten og oppdatere hverandre online, selv om enkelte gjorde alt for å motsette seg en slik utvikling i Facebooks spede begynnelse. If you can't beat them, join them, sier jeg bare...

Sosial som jeg er ville jeg selvsagt ikke sittet med hendene i fanget, venneløs og ensom selv om hverken internett, Blink eller OnsdagsGjengen eksisterte. Jeg ville gått aktivt ut og søkt venner på andre arenaer, som arbeidsplassen, gjennom kjente, i klubber og på utesteder. Det jeg vil fram til er kvaliteten på kontakten man kan oppnå med noen via nettet. Man mister muligheten til å kvalitetssjekke vedkommende, men får derimot sjansen til å bli kjent inngående og svært personlig. Dessuten kan man være så heldig at kontakten blir mer enn bare vennskapelig, noe stadig flere opplever.

Konklusjonen etter snart 11 år som sosial via nettet er at jeg ved å opprette profil på et nettsamfunn har fått noe som er verdt mer enn all verdens penger - nemlig venner for livet!

 

 

#blogg #nettsamfunn #blink #nettby #facebook #venner #vennerforlivet #internett #onsdagsklubben #onsdagsgjengen #dagbladet

Tønsberg vs Horten?

Jeg slutter aldri å bli forundret over enkelte menneskers behov for å presisere at de kjører den feteste bilen, har den kuleste mobilen, kjekkeste typen, mest interessante jobben og bor i den beste byen.

Spesielt det siste begynte jeg å legge merke til etter at jeg ble kjent med folk fra nabobyene. 

Som vaskekte Tønsberg-jente, vokste jeg opp nær sentrum og tråkket mine første år på Slottsfjellskolen. Vi var best, kulest og proppfulle av by-patriotisme. Vi anså Tønsberg for å være verdens navle og kunne ikke tenke oss noe bedre sted å bo.

Misforstå meg rett. Det var ikke slik at vi tenkte at hjembyen var så mye bedre enn den-og-den byen. Den var simpelthen bare det beste stedet vi kunne tenke oss å bo. De andre byene var sikkert fine å bo i de og. Vi trivdes bare best her. Ferdig snakka. 

For noen år siden drev Tønsbergs Blad og skrev om "bykampen" mellom Tønsberg og Sandefjord, og jeg tenkte hva er det de snakker om? I mine øyne kan ikke de to byene sammenlignes, da den ene er "småby med storby-mentalitet" mens den andre er "den flinkeste eleven i klassen". Litt sånn super-classy, men - akk - så søvnig (sett med en vaskekte Tønsbergensers øyne). At innbyggerne skulle ha noe i mot hverandre, synes jeg var en helt absurd tanke. 

For 3-4 år siden begynte jeg å oppholde meg en del i Horten. Følgelig fikk jeg nye bekjentskap. Og stadig tok jeg meg i å måtte forsvare den fine byen min. For her var det meninger ute og gikk, må vite, og de var sterke. Den ene etter den andre begynte å legge ut om hvor mye bedre det er å bo i Horten enn i Tønsberg, så fort jeg sa hvor jeg kom fra. Merket jeg ikke også en liten holdningsendring mot meg som person, etter at jeg "avslørte" bostedet mitt, tro..? Slik virket det i hvert fall. Først så jeg humoren i det, men etterhvert blir det litt slitsomt å føle at du må forsvare hjemstedet ditt mot (det jeg oppfattet som) ubegrunnet kritikk. 

Etter snart 4 års fartstid som Hortensvenn, har jeg konkludert med følgende:

  • Dagens uteliv i Hortens minner om Tønsberg på 80- og 90-tallet

Med det mener jeg at bylivet Horten har å vise til, er slik vi opplevde det for 20-30 år siden i hjembyen min: var det folk ute på en fredag, var det dødt på lørdag - og vise versa. Det er heldigvis i ferd med å ta seg opp, og bare de siste årene har det skjedd masse positivt på den fronten. Eksempelvis Vervenfestivalen, 80-talls fester, Midtgardfestivalen, Horten øl- og matfestival og mer. Og folk stiller mer og mer opp! Dessverre ser det ut til at byen mister muligheten til å være målområde for Færder Seilasen til fordel for oss i nabobyen, men dette er noe selv vi Tønsbergensere synes er unaturlig og rart. Færder'n er Horten, og Horten blir amputert uten Færder'n - men de "høye herrer" har talt, og da blir det vel dessverre slik i fremtiden. R.I.P

 

disco ball
Licensed from: rorem / yayimages.com

 

  • Føler Hortens innbyggere at de står i skyggen av Tønsberg?

Angrep er tydeligvis beste forsvar, og er du fornøyd med det du har, har du heller ikke behov for å rakke andres valg ned. Derfor har jeg aldri skjønt hvorfor flere av de jeg har presentert meg for, har hatt så sterkt behov for å rakke ned på den fine byen min. Det er for mye folk der. For trangt. For stort. For ditt, og for datt. Jeg tenker at du ikke har behov for å rakke ned på andre hvis du er fornøyd med egen situasjon. Derav konklusjonen over. Ha meg unnskyldt hvis jeg tar feil.

 

  • Horten er en møkkete kommune

Dessverre i ordets rette forstand. En av de første tingene jeg la merke til da jeg tok meg en gåtur i nabobyens natur, var dessverre søppel. Overalt lå det plastikk, papp og metall. I veikanten, i skogen, i vannet. Forklaringen var at kommunen har dårlig råd. "Har ikke innbyggerne ansvarsfølelse?" husker jeg at jeg tenkte. I ettertid har jeg skjønt hvorfor turvennen min stusset over at jeg tok med meg søppel som lå langs ruta. Ingen andre gjorde jo det! Nå er vel ikke det vanlig praksis blant de fleste bysbarn jeg kjenner heller, men kanskje ville de også tatt affære dersom byen vår så slik ut? Er jeg i nærheten av en søppelkasse og ser søppel i nærheten, så plukker jeg det stort sett alltid opp. Det skal sies at det virker som om det offentlige renholdet er bedret betraktelig det siste året, og det er en hyggelig utvikling, for Horten kan skilte med flere nydelige naturperler, som Løvøya, Karjhohansvern, Borrevannet og Rørestrand - for å nevne noen.

 

Dumping ground for garbage
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

 

  • Bygdetrollet lever i beste velgående i nabobyen

Jeg mener ikke at Tønsberg er fri for sladder, for det er den ikke. Bevares. Men det er noe med mengden og måten det spres på som gjør at den fine nabobyen vår utmerker seg. Dette la jeg raskt merke til og har dessverre fått merke på kroppen. Halvsannheter krydres etter eget forgodtbefinnende og videreformidles med motsatt fortegn, gjerne pr telefon eller på Facebook, dersom man ikke har tid til å ta det over en kopp kaffe.
Jeg har opplevd å få en ironisk kommentar, som var humoristisk ment, fremstilt som arroganse og ondskap. At både kommentaren og dens sanne betydning lå lett tilgjengelig forklart i teskjeform, så ut til å gå samtlige hus forbi. Da tenker jeg at det er synd på mennesker som har kommet til et ståsted i livet der de mangler evnen til å se humoren selv i en så klar spøk. At det ble knagget på mottakerens livssituasjon gjør det bare mer absurd, med tanke på at vedkommende vet at jeg og den jeg kommenterte for befinner oss i nøyaktig samme situasjon. Men noen skal jo alltid ha det så mye verre enn andre, og da blir kanskje dette resultatet? I alle fall trist at man ikke kan være voksen nok til å ta det opp med den det gjelder slik at man unngår leie misforståelser. Det får være konklusjon god nok. 

 

Gossip
Licensed from: BDS / yayimages.com

Eller var det egentlig Janteloven jeg har merket effekten av? 

Du skal ikke tro du er noe.

Det er mulig jeg fremstår som ressurssterk utad. Og på sett og vis er jeg også det, men husk at det er noe i ethvert hjem, og at selv vi som velger å fokusere på det positive i livet, også har vårt å stri med. Det kan godt være at praktisering av Janteloven er den største forskjellen på de to byenes innbyggere anno 2016 - og grunnen til at enkelte sterke personligheter i nabobyen er så opptatt av å rakke ned på Tønsberg og dens innbyggere.

Ikke at Tønsberg var noe bedre i så måte for noen år siden. De siste par tiårene har det derimot blitt sett på som positivt at du er noe, får til noe og tør å stikke deg frem. Stå ut av massen. Ha baller. Men igjen: ingen regel uten unntak. Det er fortsatt flust av "negger" i byen min. Det er heldigvis bare et fåtall av dem i den store sammenhengen. Derfor har de liten gjennomslagskraft. Jeg har dessuten funnet noen virkelig flotte medmennesker i nabobyen Horten, som jeg liker godt og gjerne omgås - og som forhåpentligvis spør meg om det er noe de lurer på rundt min person, fremfor å ringe naboen ;)

Summa summarum er jeg glad jeg ble født i, oppdratt av og bor i sommerbyen Tønsberg, hvor vi til syvende og sist kan skryte av å ha gode naboer - både i sør, vest og nord!

 

  

#blogg #bykamp #tønsberg #sandefjord #horten 

Moral, umoral eller dobbeltmoral?

Nå og da får jeg høre at jeg er moraliserende. Det kommer gjerne fra de som føler seg truffet av det jeg sier.

Selv om jeg føler at enkelte slenger ut slike påstander i et forsøk på angrep-er-beste-forsvar, tenker jeg selvsagt over hvorfor noen reagerer så sterkt på at jeg sier meninga mi?

Jeg prøver aldri å dytte egne verdier over på andre, selv om jeg nok uttrykker meg i overkant klart noen ganger. De som kjenner meg godt, vet at mitt behov for å lufte en tanke ikke betyr at jeg forventer at de skal mene som meg i retur.

Det er ikke alle som skjønner at liv og leven ikke trenger å gå hånd i hånd for at man skal kunne ha en mening om en sak. Selv om jeg uttrykker hva jeg mener er riktig og galt i en spesifikk sak, er det ikke nødvendigvis slik jeg klarer å forholde meg til (eller håndtere) den samme saken selv.

Så er det kanskje dobbeltmoral jeg er proppfull av, spør du deg kanskje? 

Til det får jeg si at min definisjon av dobbeltmoral er å si èn ting og gjøre noe annet. Fordømme noen for hva man gjør selv. Ja... det er sikkert mange flere varianter, men jeg tror jeg får frem poenget

I og med at jeg er åpen og ærlig angående hva jeg mener, står for og gjør, ser jeg ikke at det skal være noe problem å ytre en betraktning eller mening. Det jeg mener er riktig å gjøre, er med andre ord bare noe jeg streber etter å etterleve, ikke noe jeg påstår jeg lever etter... eller klarer å leve opp til.

See the difference?

Det morsomste jeg kan tenke meg, er å observere hvordan folk med langt større skjelett i eget skap enn folk flest ville tro fantes, moraliserer overfor de som gjør sitt beste. Eksemplene er mange, og jeg tror vi alle kjenner "han som..." eller "hun der". 

Ett er sikkert:

 

Du må ha mye moral for å kunne utøve dobbeltmoral. 

 

Og slik går nu dagan...

 

 

Moral high ground.
Licensed from: 72soul / yayimages.com


 

 

#moral #dobbeltmoral #umoral #blogg #tankerangel 

Vårens vakreste eventyr

Vårens vakreste eventyr... eller???

Et sikkert tegn på at vi er inne i et nytt år er når den forhåndsutfylte selvangivelsen ligger tilgjengelig på Altinn. Det er forventet at vi skal sjekke personopplysningene, endre, stryke og tilføye manglende poster.

I god tro, som det heter.

Som den gode samfunnsborger jeg tross alt er, bestemte jeg meg også i år for å utføre min plikt i god tid innen fristens utløp.

Den midlertidige utregningen viste at jeg var blant de heldige som ville få igjen penger på skatten. Oppfatningen "mannen i gata" har av at det skal føles som å vinne i Lotto har jeg aldri helt forstått. Jeg mener; har man betalt for lite eller for mye skatt foregående år er oppgjøret kun et resultat av dette..! 

Det dreier seg ikke om tilfeldigheter, slik noen gir uttrykk av i vill gledesrus eller dyp frustrasjon. For å få regnestykket til å gå opp må man nødvendigvis betale restbeløpet eller få igjen overskytende. Enkelt og greit, og med et snev av innsikt i sin egen, personlige økonomi burde altså ikke dette komme som noen (altfor) stor bombe.

Med friskt mot startet jeg gjennomgåelsen av postene.

Det viste seg at lønna, renteinntekter, og- utgifter stemte, minstefradraget var trukket fra... men for n'te året på rad hadde ligningskontoret unnlatt å sette opp fradraget som jeg en gang for alle har levert dokumentasjon på at jeg har krav på. Like sikkert som at det er flere regnværsdager i Bergen enn Sahara iløpet av ethvert gitt tidspunkt, er det at denne posten mirakuløst forsvinner hvert år og må føres opp manuelt.

Ingen big deal i utgangspunktet, men når man vet det oftest ender med manuell behandling av ligningen og dertil forskyvelse av utbetalingen fra juni til senhøsten, så er det kjedelig.

Etter en stund valgte jeg å legge irritasjonen bak meg og jobbe meg videre nedover dokumentet. Boligens ligningsverdi stemte, såvidt jeg kunne se. Den var i allefall satt til et beløp som er mer enn hyggelig sammenlignet med boligens reelle salgsverdi, så jeg lot klokelig være å endre noe i det feltet. (I god tro, var det ikke så???)

Da ser jeg at bilen jeg eide var verdsatt til 20 lapper mer enn jeg betalte for den i januar samme året! Frem med pennen, strøk beløpet og tilførte reelle tall. I god tro på at det er noe som heter verditap.

Nemlig.

Det begynte å se riktig bra ut, og jeg var storfornøyd med meg selv. Kom på at jeg hadde mye lenger avstand til arbeidsplassen det året enn året før, regner på det og finner til min glede ut at jeg har enda et beløp å tilføye fradragssiden.

Glimrende!

Det tok meg en halv time å utføre kunststykket som betalte seg med 4000,- ekstra tilbake på skatten. Om jeg ville få det til sommeren da jeg trengte det, eller på høsten når jeg garantert var seriøst blakk, visste jeg ikke på daværende tidspunkt. DET ble en overraskelse.

Nesten som å vinne i Lotto.

 


Årets vakreste eventyr for noen - et mareritt for andre...

 

#blogg #skatt #likning #økonomi #humor
 

Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep.

Innimellom alt fjaset kan det være greit med litt alvor. Hva er vel da bedre enn å drøfte en markedsøkonomisk påstand? :) "JIPPI!!!" tenker nok mange av dere nå, og de skal jeg ikke lenger holde på pinebenken, men glede med følgende tankerangel (originalt produsert for noen år tilbake):

"Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep" er en påstand i Adam Smiths ånd. Smith's livsverk "Wealth of Nations" beskriver hvordan land kan bedre sin økomiske situasjon ved å la markedskreftene få tildels fritt spillerom. Grunnen til at jeg skriver "tildels" er fordi Smith anså staten som en egnet grunnlegger og drifter av instutisjoner og andre non-profit/underskuddsdrevne bedrifter og foretak.
Utover dette ville "den usynlige hånd" sørge for at markedsøkonomien var selvregulerende.

Et eksempel på selvregulering er tilbud og etterspørselssituasjonen i et marked. Ved nyskapninger vil innovatører tjene gode penger på å forsyne markedet dersom de har tildels (eller fullt ut) monopol på varen eller tjenesten de tilbyr. Prisen vil da være høy. Etterhvert vil andre tilbydere dukke opp med synonyme produkter eller substitutter som ligner originalen. Man opplever da at prisene tilpasser seg markedet og synker. Dermed går også den enkelte tilbyders profitt ned og godene fordeles på flere hold.

Smith mente ikke bare at den usynlige hånd styrte markedskreftene, men også at det var sunt med minst mulig innblanding av staten, også kalt leissez affair.

Keynes teori går ut på at staten burde legge seg opp midler i gode år for å ha reserver dersom det oppstår kriser. Noen teorier påstår at disse krisene - eller konjuturene - går i faste intervaller, fra så lite som måneder til så lenge som 60 år. Den økonomiske krisen som oppsto i USA i 1929 skal ha vært et eksempel på hva som kan skje når alle konjukturene nådde bunnpunktet samtidig. Børskrakket fikk ønkonomien til å rase som et korthus. Når lønningene uteble, sank kjøpekraften og konkurser kom som perler på en snor.
Keynismen kom da inn i pengepolitikken, og førte til at staten fulgte Keynes teori, som går ut på å øke produksjonen i nedgangstider. Staten satte med andre ord folket i arbeid, blant annet ved storproduksjon av utstyr for det militære under den situasjonen som oppsto i Europa - hvor Hitler drev aktiv krigføring mot USAs allierte. En aktiv stat viste seg å være det som skulle til for å snu trenden og få vind i seilene i form av økonomisk vekst.
En annen ting slike nedgangstider som man da opplevde illustrere er Joseph Schumpeters teori om at kriser fører til vekst. Schumpeters påstand går ut på at et velfungerende økonomisk system er harmonisk og stabilt, men at det ikke fører til vekst. Tanken bak påstanden er at nedgangstider og kriser fungerer som en fremming av innovatører og nyskapere - som igjen resulterer i nye produksjonsmetoder og -former. Vi er med andre ord avhengig av at slike situasjoner oppstår for ikke å stå på stedet hvil, mente Schumpeter.

Et ytterpunkt til Adam Smiths usynlige hånd og leissez affair er Karl Marxs sosialistiske syn på økonomien. Urkommunismen mener at det ideelle er at arbeiderne eier produksjonsutstyret og at alle "yter etter evne, men får etter behov".
Marx mente dessuten at markedsøkonomien er selvdestruktiv. Et eksempel på denne tanken er at når man produserer for profittens skyld må man sette ned arbeidernes lønninger for å få størst mulig overskudd. Kjøpekraften vil dermed synke, føre til lavere omsetning og avslutningsvis konkurs for bedriften.
Marxs tanke kan derfor kortes ned til følgende: dersom staten eier og driver alt, og arbeiderne ER staten, vil arbeiderne eie produksjonsmidlene.

I nyere tid har vi flere eksempler på at utsagnet i oppgaveteksten ikke nødvendigvis medfører riktighet. Jeg tenker spesielt på den kategoriske påstanden med bruk av ordet "ALLTID". Som tidligere beskrevet gikk staten aktivt inn etter børskrakket i USA første halvdel av forrige århundre, men vi skal ikke måtte ut av landegrensene engang for å finne eksempler på "økonomisk uhjelp".

Bretton Woods-konferansen i 1944 samlet 44 land og hadde som mål å skape en stabil fredsøkonomi. Som et resultat av konferansen oppsto blant annet Verdensbanken, GATT og senere OEEC. Mer almenkjent er muligens Marshall-hjelpen, som besto av en $ 13 milliarder stor pott, hvorav NOK 3 milliarder ble øremerket Norge. Hovedmålet var økonomisk vekst og utvikling i etterkrigsårene.

Et rent nasjonalt eksempel er "Kleppepakkene" som blant annet innebar økonomisk støtte til industrien. I etterkrigsårene spilte staten en stor rolle i norsk økonomi, via reguleringer og skatte- og avgiftspolitikken. Spesielt gjaldt dette ved import utenfra. På den måten opplevde vi igjen et innslag av statlig proteksjonisme.

Startskuddet for dagens økonomiske politikk ble gjenopptatt av Ronald Reagan og Margareth Tathcher på 70-tallet. De reintroduserte den nyklassiske økonomien og ønsket økt privatisering. Her hjemme var det Kåre "nu går alt så meget bedre" Willoch som ledet an slikt tankesett. Vi har siden da opplevd oljekrisa (72) og boligkrakket (87) - begge hendelser hvor staten har måttet gå inn og påvirke situasjonen (eks: Husbankrenten ble satt drastisk ned etter krakket i 87).
Vi er inne i "den 3. industrielle revolusjon", som mange kaller IKT-inntoget. Globaliseringen er tiltagende med større og mer utbredt handel land imellom og mellom utenlandske aktører og privatpersoner. Internett spiller en stor og viktig rolle i den økonomiske hverdagen vår, og dette er et ekspanderende og uoversiktlig marked staten sliter med å regulere. Kanskje er nettopp denne utviklingen det avgjørende skritt mot tildels total frihandel med minimal mulighet for staten å gripe inn?

Hva som er lønnsomt både med hensyn til profitt vekst og det medmenneskelige aspekt over tid er uvisst. Min personlige teori på hva som gagner alle parter best må bli en blanding av Marx, Keynes og Smiths teorier: La den usynlige hånd styre markedet - med minimal statlig påvirkning, men la staten ta seg av drifting av nødvendighetsvarer som vannverk og strømforsyninger, samt skolevesen og institusoner og ha planene klare og kapital tilgjengelig for å kunne gripe inn i krisetider.



Ikke alle Adam'er var først på jord. Noen av dem kom langt bak i rekka, men blir allikevel husket for ettertiden - her illustrert ved Adam Smith.

 

#blogg #økonomi #markedsøkonomi #drøfting 
 

I natt jag drömde

Drømmene mine må være en velsignelse å tyde for de som lever av å gjøre det. Fantasien tar av, og de mest usannsynlige ting skjer. 

Som i natt.

Det første jeg husker er at jeg satt i en speedbåt sammen med 2 andre personer. Båten befant seg i bunnen av noe jeg forsto var en skrå kanal. Ikke som Telemarkskanalen eller Göta kanal, hvor man fraktes oppover i sluser. Nei, dette var en slags bakke med stillestående vann.

Vi og båten skulle tydeligvis opp denne kanalen. Det at den skrånet oppover, gjorde den vanskelig å forsere (skjønner ikke helt hvorfor, i og med at båten hadde motor og vannet var stillestående, men...). Løsningen ble å legge en enorm hodepute i bunnen. Dette skulle fungere som springbrett opp skråningen. Eller ei rampe. Ikke godt å si. (Siden ei pute verken gir sprett eller mindre motstand, ser jeg ikke helt hva min ellers så logiske hjerne har forsøkt å formidle. Ingen typisk ingeniør-verdig løsning på utfordringen, må jeg innrømme).

Ja, ja. Opp kom vi, og det i en drittfart!

Underveis observerte jeg en arabisk sjeik i full mundur, bak rattet på en annen speedbåt som sto på land. Jeg la merke til at han observerte oss, og det fikk meg til å tenke at han sikkert var imponert over at jeg som var jente fryktløst forserte "bakken". 

Oppe på toppen slo det meg at landskapet lignet den første svingen på toppen av Stenmalbakken. I alle fall sto det en bensinpumpe der, og nå var det tydelig at oppdraget vårt enten var å få tak i nok drivstoff til å kunne fortsette turen, eller smugle drivstoffet inn ett eller annet sted - og jeg skulle brukes som kanne. Eller det vil si: jeg skulle fylle blæra med det. 

HER begynner drømmen å gå fra rar til creepy, for de som kan en smule om kroppens anatomi, vet at blæra ikke fylles ved å entre fødselskanalen... som var akkurat hva jeg gjorde med bensinslangen. 

Det var ingenting seksuelt med drømmen, slik mange nå sikkert tror. Nevnte kroppsåpning ble tatt i bruk som en dyd av nødvendighet. Ting skulle bare inn for siden å tas ut, og da var dette eneste mulige måten å gjøre det på.

Liter på liter med bensin ble fylt oppimellom-bortimellom, fra ei enslig pumpe på toppen av en bakke inntil et skogholt og inn i undertegnede. 30 liter i alt. 

Det kom folk dit som jeg pratet helt naturlig med, og til og med forsøkte å overbevise om at 30 liter drivstoff innvortes var helt normalt. Eller i det minste ikke farlig.

Husker jeg tenkte på alle historiene vi hørte om "dunking" (sniffing av bensingass) i yngre dager, og lurte på om kroppen hadde godt av å bli utsatt for de samme gassene fra innsiden. Som om det var mitt største problem, der jeg sto "svanger" med nesten tre dusin drivstoff Hjælp! 

Jeg våknet i det drømme-jeg'et begynte å spekulere i om 30 liter var nok, og tenkte at kroppen sikkert var i stand til å romme enda mer.

Takk Gud for dèt..!

Spørsmålet jeg spør meg nå er om noen vet hva i alle dager skal slike drømmer være godt for (annet enn å gjøre meg ekstremt skeptisk til båtførere uten bensinkanner som ber meg på tur i fremtiden)???

 

#blogg #drøm #båt #drivstoff #bensin #drømmetyding

Opptur Down Under

13. februar 1991.

Jeg befant meg sammen med mine to beste venninner langs Pacific highway, som er en av Australias hovedveier. Den går langs østkysten, fra Sydney i New South Wales i sør, til Brisbane i Queensland i nord). Vi satt godt plantet i hvert vårt sete, i en nyervervet bil, der vi kjørte bort fra den avsidesliggende campingplassen vi hadde tilbrakt natten.

Å kalle kjerra en bil er antageligvis en fornærmelse mot bilbransjen. Den så vel å merke ut som en - den blå stasjonsvogna av merket Ford - men sett bort fra at den var i stand til å svinge både til høyre og venstre, rygge og bremse, var det ikke mye annet som minnet om noe på 4 hjul man frivillig burde la seg transportere i - dersom man ønsker å overleve turen.

Dagen før var vi lykkelig uvitende om hva som ventet, der vi dundret avgårde i full fart i nedoverbakkene, og sneglet oss oppover dersom det var mer enn 1 % stigning, mens alle tre sang av full hals.

Å kjøre over 500 mil i en stereoløs, bråkete kasse gjør noe med deg.

Etter at top twenty-sangene vi pleide å høre på Sydneys lokale radiostasjon "2day FM" var sunget diverse ganger (stort sett etter na-na-na-metoden, foruten ett og annet refreng), var reportoaret nå utvidet, og inneholdt alt fra kanonversjonen av "Jeg gikk en tur i skogen", "Alle fugler" tostemt, "Bæ, bæ, lille lam" og "Sussebass". Vi kunne ikke ha prestert bedre om vi så var hinsides fulle i en Japansk karaokebar.

Natten var blitt tilbrakt på nevnte campingplass. Der hadde vi fått tildelt et on site tent. Det var en lavvo-formet sak, bestående av blå presenning som lå løst utover en hvit plastplatting full av jordslag. Beskyttelse mot det lokale (og ikke nødvendigvis ufarlige) dyrelivet fikk vi når teltduken hvilte inntil underlaget. Det skjedde kun når det var vindstille.

Det blåste den natten.

Grunnen til vårt ufrivillige opphold i nevnte fasilitet, var at den delen av Pacific Highway vi var nødt til å passere for å komme videre, lå under flomvann. Målet for turen var Airlie Beach, men vi fikk underveis med oss inntrykk fra steder som MackaySurfers Paradise,Hervey Bay, Great Barrier Reefs og ikke minst Fraser Island. Det er derimot andre historier.

Nå satt vi altså og pakket ned sakene våre etter en i all hovedsak søvnløs natt. I tomanns-teltet ved siden av oss befant det seg et australsk par. De hadde nettopp småkranglet, da den feminine part irriterte seg over hans engasjement i vårt nattlige (høyst ufrivillige) jakteventyr etter padder i enhver krok, og kakkerlakker som ramlet ned fra taket og på hodene våre mens vi tappert forsøkte å sove. Han hadde humret mang en gang over våre hylhøye hvin, mens alt samboeren hans ønsket var å få seg litt søvn. Hun surnet stadig mer utover natten, og hadde nå tydeligvis fått nok av både han, oss og fallende kryp.

Midt på natten, i et tappert forsøk på å oppnå fred for alt som ramlet ned fra "oven", hadde vi dratt teltets to køyesenger (!) inn mot midten, slik at alle kunne ligge i den nederste køya, som da fungerte som dobbeltseng for tre. Jeg karet til meg midterste plass, mektig fornøyd over å ha sikret meg på alle kanter mot uønskede gjester i bingen.

Da vi forlot campingplassen, uten egentlig å vite hvor vi skulle gjøre av oss neste natt (grunnet en stadig tilstedeværende masse vann som satt et effektivt midlertidig punktum for eventyrets fortsettelse "up north") reiste vi til en pub vi hadde stoppet ved dagen før. Den befant seg bare noen hundre meter unna point of return, og reklamerte med room to let på et slitent treskilt som hang og dinglet dovent i vinden til venstre for inngangspartiet.

24-timer tidligere befant vi oss i samme pub og forhørte oss om nevnte rom, bare for å få beskjed om at det (ja, her snakker vi entall) selvsagt var leid ut - grunnet flommen - av andre back packers. Den beskjeden var også årsaken til at vi i det hele tatt hadde havnet i helvetes forgård - eller stedets campingplass, som de fastboende så optimistisk valgte å kalle det - og som vi nå flyktet hals over hode fra. I desperasjon bestemte vi oss for å spørre innehaverne om de kunne tipse oss om andre overnattingsmuligheter i nærheten, vel å merke uten å måtte risikere fallende krapyl fra taket, padder på fellestoalettet og pytonslanger i innkjørselen.

Vi svingte inn foran puben. Det var et ènetasjes hvitt trehus med overbygget terrasse rundt hele bygget, som ga litt velkommen skygge til lokale bønder og tilfeldig passerende. Disse satt på rekke og rad og nøt kald boksdrikke, mens de dovent løftet blikket for å se hvem som forstyrret idyllen. Alle gjestene hadde boksen med drikke pakket omstendig inn i isoporkjølere, for ikke å tape kampen mot varmen som konstant truet med å gjøre den lunken raskere enn nødvendig.

Jeg tror vi må ha gitt et slitent og fortapt inntrykk alle tre, for da vi entret pub'en for andre gang iløpet av et døgn, ble vi møtt med en flom av sympati og et enestående tilbud om å ta i bruk eiernes campingvogn over natta. Den befant seg i bakgården. Til vår overraskelse ville de ikke høre snakk om betaling.

Dette var en gest vi overveldet takket ja til.

Forklaringen på gjestfriheten fikk vi over en øl senere på kvelden. Det viste seg nemlig at vertskapets egen datter hadde vært i England året før. Der opplevde hun stor gjestfrihet fra omgivelsene. Dette ble hennes foreldre så imponert over å høre at de bestemte seg for at de ved å hjelpe oss betalte tilbake noe av det de betraktet som universell gjeld. At vi - en gjeng totalt fremmede norske jenter på tur i det store utland - skulle få nyte godt av dette, var mer enn vi hadde kunnet drømme om.

Klær og toalettsaker ble båret fra bilen og inn i campingvognen (en sliten sak av gud-vet-hvilen-årgang), men ikke før vertinnen hadde skiftet sengetøy, tørket støv og luftet. Snakk om ekstraservice..! Målløse lot vi oss bli pampered, og nøt følesen av en voksen kvinnes omsorg.

Utover kvelden var planen å få i oss en bit mat før vi pyntet oss og okkuperte baren for å leske tørre, øltørste struper for deretter å gjøre byen - hvis det fantes en i nærheten? Akkurat dèt så ikke lyst ut.

Jeg kviet meg litt til neste dag.

Da ville jeg ha min 20. fødselsdag. Dette ville ha blitt feiret med brask og bram dersom jeg befant meg i gamlelandet. I Australia er derimot ikke 20-års dager noen begivenhet verdt å skrive hjem om. Du må runde 21 for å være kilde til markering og stor ståhei.

Jeg ga nok uttrykk for at dette plaget meg overfor mine venninner, men sutringa ble raskt glemt der vi sto rundt biljardbordet og brynet oss på lokale "hunks" (les: svette og hårete feite farmere i møkkete singlet og shorts) mens "King of the road" spilte på lag med oss fra video-jukeboxen, som hang oppunder taket i det ene hjørnet av lokalet.

Utover kvelden dro vi til nærmeste tettsted, etter direksjoner fra lokalbefolkningen, og fant mot alle odds et sted hvor de både spilte dansemusikk og serverte alkohol og hadde et klientell på tilnærmet samme alder som oss selv. Det minte mest om et grendehus eller vel-lokale slik de man gjerne finner i grisgrente strøk, men da alternativene var ikke-eksisterende, tok vi til takke med det tilfeldighetene hadde å by oss, og lot oss rive med av musikken - stadig mer ivrigere, etterhvert som den ene alkoholenheten etter den andre ble konsumert.

Det ble ikke sent før vi tok kvelden og hanglet tilbake til campingvognen, hvor vi alle stupte i seng, da vi fortsatt var i søvnunderskudd etter nattens eskapader i on site-teltet. Jeg kan med hånden på hjertet påstå at den natten er den beste jeg noensinne har tilbrakt i en campingvogn!

Dagen derpå våknet vi sent. Uthvilt og fornøyd kunne jeg merke at mine venninner også så lysere på livet, nå da vi hadde sovet ut og hadde fått forsikringer om at vi gjerne kunne bruke vognen den påfølgende natten også. Jeg la undrende merke til at de sendte hverandre hemmelighetsfulle blikk, men regnet med at de hadde noe i gjære (med tanke på hvilken dag det var), så jeg dvelte ikke mer ved det. Dagens første måltid ble konsumert i puben. Engelsk frokost bestående av egg, bacon, rennende av fett. Det gled ned i varmen...

På dagtid lekte vi turister. Vi besøkte The Olsen Caverns (senere omøpt til Capricorn caves), som består av en serie flotte, underjordiske huler, oppdaget av nordmannen John Olsen, med flaggermus som eneste fastboende. Vi hev oss på en guidet tur hvor vi vandret på et underlag bestående av de bevingedes etterlatenskaper, mens vi nøt den trolske stemninga.

Ettermiddagen planla vi å tilbringe i puben, med mer biljardspilling, og kanskje et og annet slag dart. Etter en høyst nødvendig oppfreshing av fasaden, etter en lang og svett dag i heten, entret vi baren i godt humør, og stilte oss opp ved disken for å få servering. Da plutselig, gikk lyset..!

Før vi fikk summet oss, eller oppfattet hva som skjedde, åpnet noen en dør bakers i lokalet. Og i bekmørke - omringet av øredøvende stillhet - ble stedets eier synlig i skinnet av 20 små stearinlys, som pyntet opp en flott bløtkake hun bar i armene. Som på signal stemte de tilstedeværende i "Happy birthday to you" i diverse toneleier, mens kaken ble plassert foran meg på bardisken. Å si at jeg fikk hakeslepp dekker ikke det himmelfalne uttrykket jeg må ha hatt i ansiktet. Klemming og latter... forundring og en gledeståre nedover kinnet mitt... snakk om å bli tatt på senga!

Slik har det seg altså at jeg på 20-års dagen min sto på den andre siden av kloden og mottok hyllest fra vilt fremmede mennesker og mine to aller beste venninner. Det som topper opplevelsen må være at det hele ikke var iscenesatt av mine to allierte, men at de senere fortalte om en prat de hadde uten meg tilstede i baren dagen før. Da diskuterte de at jeg virket små-deppa over å befinne meg i ingenmannsland på en slik dag, og at de ville forsøke å muntre meg opp. Pub-vertinna overhørte samtalen, og dro (på eget initiativ) avgårde tidlig neste morgen til nærmeste tettsted, bestilte kake, kjørte den tilbake (uten at noen av oss la merke til de)t, og allierte seg med venninnene mine og senere også stamgjestene...

Kvelden ble superhyggelig, og avslutningsvis tok vi et slag dart etter invitasjon fra "kara gutta boys" (de med svette singleter...), selv om vi knapt visste bak og fram på en dartpil. Vi måtte vi jo ta utfordringen! Vi stusset ettehvert som spillet nærmet seg slutten, over at nivået virket særdeles høyt. Den forklaringen fikk vi avslutningsvis, da vertskapet ga oss hakeslipp ved leende å innrømme at våre motspillere var kretsmestere i spillet!

Det hører med til historien at vi plantet godt med tips i campingvogna, som takk for flotte minner og god hjelp. Det ble lagt litt bortgjemt i en skuff slik at vertskapet først ville finne det når vi var reist.

Gjorde de det ikke, så ligger det en neve dollar der ennå...

 



Uklart minne fra tiden down under. 

 

#australia #downunder #bursdag #reise #aupair #roadtrip #vennskap #blogg

Blogging for gæmliser

Det får'n si..! 

Her bestemmer man seg for å blogge i en alder av fem-og-førr (eller førtifem som alle født etter 2000 sier). 

Ikke digger jeg mote, sminken er den samme som for 20 år siden og håret klipper jeg selv.

Jeg skriver verken med "h" først (det river faktisk litt i hjerterota å måtte skrive det uten h bare for å eksemplifisere), går i klær som er sååå 2015 (rettelse: pro 2009), kan ikke fordra sushi og er ingen stor fan av cafebesøk.

Allikevel blir jeg lest! 

Tro det den som kan. Inspirerende er det i hvert fall å være tilbake på Bloggtoppen. Faktisk så inspirerende at jeg vil pønske ut flere historier i nær fremtid.

Så følg med på gæmlisfronten! ;) 

 

#blogg #bloggtoppen #topplista #gæmlis 

Three days of fame

For det er jo en slags fame å komme på topp-200 lista her inne, har jeg skjønt.

Tre dager var i hvert fall tiden jeg fikk gleden av å befinne meg i bunnsjiktet av nevnte liste. 

Høyeste plassering var 136 plass på Bloggtoppen. Noe lavere på Topplisten (og jeg skjønner fortsatt ikke forskjellen - noen som kan forklare?)

Deretter ramlet jeg helt ut, 3 lesere fattigere enn det som skulle til for å få bli.

Moro så lenge det varte.

 

Hvor lenge hadde du blogget før du så navnet ditt på lista?

 



Hurra, hurra, jeg kom på topplista!

 

#blogg #topplista #berømmelse

Historien om Lillesnill og Storeslem.

I vår barndom anså min eldre søster (heretter kalt Storeslem) det som sin livsoppgave å ta fra meg (altså Lillesnill) lørdagsgodtet, leker og enhver antydning til det som kunne minne om selvtillit. "Du er dum, stygg og tjukk" slynget hun mot meg som øksehugg, mens ansiktet formet en grimase på høyde med noe Lucifer selv ville vært stolt av å prestere.

Vi hadde vel det som kan defineres som et spesielt godt forhold, min søster og jeg; hun var god på å påføre meg lidelser, og jeg var spesielt flink til å sladre om det til vår mor.

Da min søster rundet 3 år var hun fortsatt enebarn og eneste barnebarn for to sett godt voksne besteforeldre. Så langt i livet hadde hun ikke behøvd å ta hensyn til andre enn seg selv. Fikk hun ikke viljen i alt og ett, så kjempet hun seg til den.

Hun ble opplært til å tro at hun var verdens (om ikke universets) navle; den som alt kretset rundt. Empati og sympati var fremmedord, men desto oftere ble ordene jeg, meg, min og mitt tatt i bruk. Hun visste at hun var enestående, unik og mål for hele familiens nesegruse beundring.

Så kom Valentindagen i 1971.

På selveste morsdagen, og en uke før termin, ødela jeg både kaffedrikking og kakespising for mine nærmeste, da jeg (sett med min søsters øyne) dukket opp som slangen i paradis.

Jeg var tynn, blek og gråtende - eller som min mor så treffende beskrev meg: "Det fantes ikke kjøtt på kroppen din. Du så ut som en fugleunge, jenta mi. Bare skinn og bein"!

At hun i ettertid har innrømmet at hun ikke utviklet morsfølelser for meg mine første leveuker, ga ikke akkurat selvfølelsen min et puff i riktig retning - men jeg har innsett i ettertid at de konstante kolikkhylene mine kan ha vært en medvirkende årsak til at hun ikke klarte å forholde seg til meg på en kjærlig måte til å begynne med. Uansett er dette intet annet enn en fattig trøst (liker jeg å si til henne, bare på skøy. Jeg husker jo strengt tatt ingenting av det og har derfor ikke lidd noen som helst nød).

I forkant av dagen jeg bestemte meg for å entre verden, satt min mor høygravid og antagelig full av ødem i sofaen med et blad. Da kom min søster bort til henne med en alvorlig mine.

"Hva har'u DER a?" spurte hun mens hun pekte på den store magen med en lubben finger.
"En baby", svarte mamma tålmodig.
"Åssen har'u fått den inn?" spurte den lille med store øyne,
"Har'u svelga'n???"

Lattermild forklarte den vordende tobarnsmor at det ikke var slik babyer ble til, men at foreldre lager slike sammen fordi de er glade i hverandre. Da kom det avslutningsvis fra den nysgjerrige: "Åssen får du'n ut igjen? Ska' du kaste'n opp?"

Et par dager senere ble vi presentert for hverandre, da jeg entret hjemmet i min mors armer. Jeg gjorde meg nok mer bemerket enn resten av vår lille familie satte pris på. Det var kolikkgråt, hyl og vræl døgnet rundt fra min side, og tenners gnissel fra omgivelsene. Jeg har blitt fortalt at søs kom bort til min mor en dag jeg holdt på som verst og konstaterte: "Ungen din griner!!!". I hennes øyne var jeg tydeligvis ikke en likestilt søster, men min mors bråkete avkom.

Og verre skulle det bli.

Ingen fikk lov til å erte meg, så sant Storeslem var i nærheten. Det var hennes oppgave, og den tok hun svært alvorlig. Daglig fikk jeg høre hvor dum jeg var, at jeg irriterte vannet av henne (hvilket sikkert stemmer, da erting var mitt eneste effektive våpen mot den fysiske overmakten), at jeg ikke kunne noen verdens ting, var blubbete (her siktet hun til valpeflesket alle sunne barn har rundt magen til de kommer i puberteten, for strengt tatt var jeg hverken for tynn eller tykk) og at både hun og hennes venner ønsket meg dit pepper'n gror framfor å måtte ha meg med på slep (hvilket skjedde når mamma ville ha litt fri fra særringa mi og insisterte på at Storeslem skulle passe meg). Jeg tvilte aldri på at jeg ble oppfattet som det man på godt norsk kaller en pain in the ass.

En sjelden gang var hun snill mot meg.

Det kunne skje at hun snudde på flisa - gjerne rett før leggetid lørdag kveld dersom godteposen hennes var tømt og jeg fortsatt hadde noen e-stoff bomber igjen på bunnen av min. Da plasserte hun seg foran meg med bedende øyne og la an en sørgelig mine, mens hun gjorde stemmen så myk hun bare kunne, og sa: "Skal du ha alt det helt for deg selv? Jeg har ingenting igjen. Du er heldig, du..."

Så delte jeg, da. Det lille som var igjen - eller ga henne alt. Det kom an på hvor trist hun så ut.

Hvis det mot formodning var min pose som ble tømt først, kunne jeg være helt sikker på at resten av kvelden besto i å måtte se Storeslem spise resten av sitt godteri i slow-motion. Hvert lille drops, gummigodt eller sjokolade ble nøye studert, tatt opp flere ganger av posen (slik at hun var helt sikker på at jeg fikk med meg lyden av raslende godtepapir), smattet på høylydt og akkompagnert av "mmm"- og "nam"-lyder, mens hun gløttet bort mot meg for å forsikre seg om at jeg fikk med meg seansen.

En solfylt sommerdag da jeg var 5 år stilte hun uoppfordret opp som sykkelinstruktør. Jeg hadde jobbet iherdig med å lære meg kunsten hele dagen, uten å lykkes. Smørblid ba hun meg sette meg på setet og løfte bena, så skulle hun dytte meg og løpe etter mens hun holdt i bagasjebrettet slik at jeg ikke kom til å miste balansen. Av erfaring visste jeg at det kunne ligge annet bak enn et genuint ønske om å hjelpe til, så jeg var mer enn skeptisk. Da hun for "ørtende" gang hadde forsikret meg om at dette kom til å gå bra og at hun ikke under noen omstendighet ville slippe sykkelen, roet jeg meg ned, plasserte føttene på pedalene og tråkket i vei...

Det gikk så det suste! Bortover plassen utenfor inngangsdøren til blokka vi bodde i, deretter ned en liten helling som førte til den store parkeringsplassen. Til venstre for meg befant det seg en gressplen. Etter den lå et stort kvadratisk tørkestativ og deretter kom nabo-blokka. Bak stativet og blokka gikk det en skråning ned til et lite skogholt.

Plutselig innså jeg at sykkelen vinglet mer enn den burde, tatt i betraktning at den ble holdt i av en løpende 8-åring, og snudde meg rundt. I brøkdelen av et sekund oppfattet jeg at søsteren min sto leende igjen midt i den lille hellinga, at sykkelen nå hadde formidabel fart, ristet som bare tusan, og at min ustøhet og mangel på erfaring bak styret førte til at både jeg og den nå hadde dreid av til venstre, befant oss midt under tørkestativet og var på full fart mot skråningen ned mot skogholtet.

Jeg husker ikke turen ned i krattet, eller hvor vondt det må ha gjort. Det jeg erindrer er synet av min søsters hode som stakk ut over kanten mens hun forsøkte å undertrykke latteren. Selv lå jeg omgitt av kratt og skitt, fortsatt med hendene krampaktig rundt håndtakene på sykkelstyret, mens jeg gråtende hulket: "Du slapp, du!"

Dette har hun selvsagt aldri glemt, og historien har blitt gjenfortalt til hennes store forlystelse til det kjedsommelige.

Jeg tror min oppfattelsesevne av "snill" i denne sammenhengen best kan sammenlignes med Stockholmsyndromet.

Selvstendig ble jeg først da hun som 16-åring dro til Statene et år som utvekslingsstudent. Inntil da hadde jeg ikke fått lov til å utvikle meg til å bli et selvstendig individ. Påfølgende dialog er et godt eksempel på hvordan det kunne foregå, dersom hun og jeg gikk tur og støtte på en fremmed som vi kom i snakk med (hvilket gikk an tidlig på 70-tallet uten å bli antastet, kidnappet eller drept):

Fremmed: "Hei. Hva heter du, da?"
Søs: "Storeslem."
Fremmed: "Og du, da? Hva heter du?" (henvendt til meg)
Søs: "Hun heter Lillesnill!"

Spør du meg, er det et mirakel at jeg i det hele tatt lærte meg hvordan navnet mitt uttales før skolestart det året jeg fylte 7.

Vi sloss aldri. Hun banket meg. Jeg har alltid hatt spedere kroppsbygning og mindre muskelmasse, derfor var jeg fysisk underlegen. Dette gjaldt fram til jeg rundet et kvart århundre, da interne stridigheter kulminerte den dagen hun plantet neven midt mellom øynene mine.

Istedenfor å løpe gråtende avgårde og sladre til mor, slik jeg gjorde i barndommen, eksploderte jeg, og det hele endte i en slosskamp på tørre nevene. Å si at noen vant, ville være feil. Jeg nøyer meg med å kalle det tie-break, hvor ømme kroppsdeler og oppsamling av hårtufser i ettertid vitner om en heftig seanse.

Sett bort fra det pinlige i å innrømme at man sloss som drittunger i en alder av 25, så kom det faktisk noe godt ut av det for min del; aldri siden har hun truet med å legge hånd på meg, og hadde hun gjort det så er jeg ikke lenger redd for å ta igjen. Skrekk-respekt-veldet er over, kan man si - og maktskåla veiet ikke lenger tyngst i hennes favør.

Påsken for 10 år siden fikk vi det plutselig for oss at vi skulle feriere sammen. Det vil si; hun ba meg med på en 5-dagers fjelltur med overnatting hos ei fastboende venninne, og jeg er til dags dato overbevist om at invitasjonen ikke hadde kommet dersom hun var innehaver av egen bil som meg, men det var greit. Vi snakket tross alt om gratis overnatting og selskap på turen.

Den 4. ferierende var Storeslem sin ungdomsvenninne, som senere har innrømt at hun gruet for å måtte overvære våre heftige diskusjoner og krangler uten mulighet til å unnslippe det hele.

Slik gikk det ikke.

Turen ble en udelt suksess! Vi koste oss som små unger i slalåmbakken, drakk vin og hadde diskusjoner som siviliserte voksne på kvelden. Spiste oss mette på mat laget i hyggelig fellesskap som venninner..! Uenighetene vedrørende diverse temaer var selvsagt tilstedeværende, men framfor å heve stemmen og "gå i synet" på hverandre, kunne vi plutselig være enige om at vi var uenige..!

Etter fem meget hyggelige dager tror jeg vi begge var i sjokk. Hva skjedde? Hvor ble irritasjonen, spydighetene, mistenksomheten og kranglingen av? Var det slik det altså var å ha en søster man også var venninne med..?

Så skulle det altså gå 30 år etter en humpete tur med rennafart ned i bushen på en gammel, rusten barnesykkel, før jeg innså at jeg var glad i søsteren min - og kunne glede meg over å tilbringe tid sammen - uten å måtte se meg over skulderen for å finne ut hva som venter rundt neste sving.

 



Storeslem og Lillesnilll i et sjeldent øyeblikk. Navna ga  vi hverandre i godt voksen alder. Selv om vi nok aldri blir bestevenninner, har vi (etter flere tiår som hund og katt) i det minste lært oss til å kunne omgås og ha det hyggelig - samtidig! :)

 

#søsken #søstre #søskenkjærlighet #blogg #humor #familie #barndom #uhell #venner

Fingeren som forsvant

Under en badetur i varmere strøk, kastet jeg meg inn i bølgene som havet så gavmildt utstyrte stranden med. Bølgen førte meg inn mot land, og jeg løp glad og fornøyd gjennom sanden, som la seg mykt mellom tærne.

Etter en stund merket jeg at det stakk litt på høyre lillefinger og løftet hånden opp mot ansiktet. Fingeren var der, men virket så rar. Da jeg tok den nærmere i øyesyn, så jeg et hull inne ved rota, og inne i hullet kunne jeg skimte restene av skjelettet som så ut til å ha blitt revet tvers av!

Jeg våknet med et rykk. Pustet lettet ut, mens pulsen jobbet med å roe seg ned igjen. Takk Gud for at det bare var en drøm! Men så realistisk den hadde vært!

I barndommen, ungdomstiden og inn i 20-årene, hadde jeg de villeste drømmene. Som da jeg dro igjennom Finland i heis, på let etter farmors kjøttkaker. Eller fløy rundt - uten verken vinger, seil, motor eller propell. Det var bare å vifte bestemt i små bevegelser med armene, strekke brystkassa litt ut og opp, og tenke seg til det. 

For ikke å snakke om alle gutta som har fått gjennomgå nattestid. Man har da vært forelsket i både nabogutten, han som gikk 2 klasser over meg på skolen og en og annen kjendis. Da er det kjekt å kunne dra dem inn i drømmeverdenen og oppleve nærhet og lykke en stakket stund, før det atter er på tide å stå opp.

Jeg er glad fingeren er i behold. Men kanskje ennå mer glad for at jeg drømte at den forsvant, for det betyr bare at jeg er i stand til å drømme igjen. Etter at det var sjelden kost i lange tider, vet jeg å ønske det velkomment. En drøm betyr jo at søvnen er dyp - om enn ikke alltid like god. 

Man kan jo ikke få alt her i verden heller.

 

Et bildeløst innlegg er så kjedelig at jeg legger ved et bilde som med all tydelighet viser en av mine andre fingre. 



 

#blogg #humor #finger #strand #bade #amputert #morsomt #sove #søvn #drøm

 

Lakenskrekk

For 8-9 år siden benyttet jeg en av mange søvnløse netter til å skrible ned følgende tanker:

 

Selv om klokken nederst til høyre i 19-tommeren ubønnhørlig forteller meg at torsdagen er mer enn fire og en halv time gammel, penser ikke tankene innom muligheten til å gi kroppen avslapning - eller som folk flest ville ordlagt seg; få sårt tiltrengt søvn.

Etter en lang dag hvor jeg har vært utøvende mor (til mine barns store glede, sorg, forskrekkelse og forundring), fått unna kjipe, men nødvendige plikter (dvs alle gjøremål som inkluderer såpe og vann, rydding, bretting eller stryking) og attpåtil har arbeidet full dag utenfor heimen, burde jeg være trøtt..!

Men her sitter jeg altså; så langt unna drømmeland det er mulig å komme, selv om jeg strengt tatt burde ha entret king-size'n for et kvart dusin timer siden.

Hvorfor?

Hvorfor er det slik at jeg kvikner til i det viseren bikker over fra midnatt og inn i det som sekundet tidligere definerte som morgendagen? Hvorfor ramler jeg ikke sammen av søvnmangel - når jeg har gjennomgått et maraton av lignende netter?

Er det en tilstand? Et talent? Eller en kronisk søvnvegring med det medisinske navnet vilik kes o've? Er mitt legeme (for ikke å snakke om hode) satt sammen på en slik finurlig måte at den takler voldsomt søvnunderskudd - og fortsatt er i stand til å fungere optimalt?

Eller... er løsningen så enkel at det er så lite aktivitet på gang under topplokket at jeg ikke har behov for de obligatoriske 6-8 timer "shut down" per døgn for å kunne restarte uten problemer neste dag?

Dette reiser et nytt spørsmål, som faktisk gir alvorlig grunn til bekymring:

Det er en kjennsgjerning at folk flest scorer mellom 90-110 poeng på en IQ-test. Disse menneskene har behov for å hvile øyet 6-8 timer i døgnet (skjønnhetssøvn, du vet; for å glatte ut bekymringsrynkene som oppstår når hjernen fungerer optimalt).

Altså: Et snitt på 7 timers søvn per natt = IQ på rundt 100 poeng.

Her begynner jeg å slite litt...

Jeg skal ikke skryte på meg at matematikk er min sterkeste side (nøvendigvis, må jeg nesten si, med konklusjonen i tankene), men ved å se overstående resultat i sammenheng med mine vaner under dynen, har jeg kommet fram til at 3,5 timer med lukkede øyne per døgn er minimumsbehovet for å kunne fungere. Både hjemme og på jobb.

Jeg lar det være opp til den enkelte (normalsovende, sådan) å regne seg fram til resultatet... og se for seg hvordan hjemmet mitt ser ut, og arbeidet utenfor utføres, som et resultat av dette.

Dette er ingenting annet enn nedslående nyheter for ei som ble hoppende glad da hun scoret 135 poeng sist hun gjennomførte en IQ-test (at den ble foretatt via et mindre seriøst nettsted burde være irrelevant) - og inntil dette innlegget ble påbegynt faktisk trodde hun var forholdsvis oppegående. 

Trøsten får være at score'n i det minste gjør meg kvalifisert til å åpne og lukke en dør. I så måte er jeg tydeligvis ikke dummere enn at jeg skjønner at det smarteste jeg kan gjøre nå, er å åpne soveromsdøren, brette dobbeldyna til side, krype under den og få meg litt søvn!

Og slik går nettene...

 

#søvnløs #søvn #blogg #humor #tanker #natt #sove #iq 

Modell søkes.

Er du over 178 cm høy, sylslank og drømmer om  å bli modell?

Da har vi lite til felles.

Selv er jeg en smule for kort, en smule for tykk (det skal sies at den smula er i ferd med å anta kneippbrød-dimensjoner etter sommerens kos i matveien), en smule for bleik og en smule for gammel (størrelsen på den smula får være opp til den enkelte å tolke. Det finnes tross alt magasiner som heter "Vi over 60" og lignende. Trenger sikkert modeller de og...). 

Men viktigst av alt: jeg har aldri hatt noe ønske om å bli modell. Eller å bli kjent utover vennekretsen, for den sakens skyld. Har alltid vært redd for å miste anonymiteten min - eller så anonym det går an å bli for en langbeint ørkentraver (som en kompis kalte meg en gang i tiden) med langt, rødt hår og kjeftamentet i orden.

Uten å gå inn for det på noe vis, har jeg ved flere anledninger klart å stikke meg frem i aviser og på TV. Som den sommeren, da eldsteklonen ennå ikke var blitt storesøster, og vi ble intervjuet av lokalavisa ute på ei øy i Oslofjorden. Det var midt i fellesferien, og saken var tiltenkt sommersidene bakerst i avisa. Av ukjente årsaker bestemte redaksjonen seg for å bruke oss som hovedsak, og klinte dermed saken - med bildet av oss i spissen - utover hele forsiden.

Da en av våre største riksaviser ville lage en reportasje om vennegjengen som oppsto og videreutviklet seg på nettet, men samtidig førte til at vi også ble mer sosiale IRL (som det heter på nettspråket), ville de bruke et bilde av meg og en venn som illustrasjonfoto. På bildet gir han meg et broderlig kyss på kinnet mens jeg gliser fornøyd. Skikkelig glad-sak-materiale! 

"Vi ser for oss en liten sak", sa de.

Resultatet ble at vi prydet en flik av forsiden og fikk trynene våre smurt utover to helsider inne i avisa - OG at alle antok at vi var mer enn bare venner, noe min daværende naturlig nok ikke så humoren i.

På 70-tallet kom NRK sitt "1/2 7" for å lage reportasje fra bomberommet barna i blokka jeg bodde i benyttet som klubblokale, og på 80-tallet danset jeg tango med Ivar Dyrhaugs karakter "Espen", foran et jublende Messe-publikum, mens "Ann-Mari" frådet av sjalusi i kulissene.

Og tro meg: både Espen & Ann-Mari og Tønsbergmessa var STORT på 80-tallet! 

Jeg har vært en del av en større reportasje på lokal-TV og var hovedobjektet i et intervju rundt en større lokal sak - også den rollen gitt meg mer ufrivillig enn frivillig. For ikke å glemme saken der nabokjerringa ville at vi skulle stå fram sammen i en mindre lokalavis, i opplysningsøyemed.

Jeg har takket nei til forespørsler om å hjelpe bekjente med å vise frem klær på hjemmesnekra catwalk på diverse mer eller mindre seriøse arrangement, men èn gang takket jeg faktisk ja til å stille opp som hår- og klesmodell for en større mote-reportasje i lokalavisen... men trakk meg midtveis, fordi jeg var redd frisørens herjing med håret mitt ville ødelegge hele pryden.

Vi kan med andre ord trygt si at jeg ikke er typen til å hige etter berømmelse.

Med det i tankene, er det jo litt snodig at jeg nå sikter meg inn mot bloggtoppen... for skal jeg ha noen mulighet til å komme dit, har jeg forstått at jeg må utlevere meg, vrenge sjela, kline allverdens sminke utover ansiktet og kle meg opp/ned/naken - mens det hele dokumenteres i tekst og bilder - fortrinnsvis fra flere vinkler..!

Veeel... det er nok ingen fare for at noe av dette skjer, for denne bloggen vil inneholde sørgelig lite fjas og moterelatert sladder. Kun tankerangling og betraktninger, en og annen historie og (forhåpentligvis) mye humor.

Så er dèt sagt.

Ironisk nok ble jeg faktisk ble en slags modell til slutt. Riktignok i form av en ubetalt vennetjeneste, men like herlig noe som inkluderte styling, posering, knipsing og publisering i ei lokalavis. Og innimellom alvoret under photo-shoot'et, måtte selvsagt undertegnede fjase litt med tilgjengelig rekvisita ;)

  



 

#blogg #modell #humor #catwalk

Et matinnlegg til å bli kvalm av.

Noen ganger er jeg så heldig at jeg får mer enn jeg betaler for.

Som da Bankenes betalingssentral ringte meg for flere år siden. De kunne fortelle at de ønsket å skape litt blest rundt efaktura-tjenesten, som den gang var forholdsvis ny. I den forbindelse hadde de bestemt seg for å gjøre stas på kunden bak efaktura-betaling nummer 100.000. Det viste seg (som du sikkert allerede har gjettet deg fram til) å være undertegnede.

BBS-mannen og en journalist fra bransjemagasinet troppet opp på døra mi for et intervju, og da de dro var jeg lykkelig eier av en ny mobil med kamera og diverse logopreget giveaway. O'store Lykke!

I sommer fikk jeg gleden av å oppleve Josè Carreras og Lise Davidsen bli akkompagnert av Marinemusikken under årets Fyrverkerikonsert. Jeg overvar Scott og Kvitnes ha intimkonsert i svarteste Stokke-skauen, så Rybak sitt 10-år-som-artist-show i Larvik, lo meg gjennom forestillingen til 3 humoristiske tenorer og nynnet gjenkjennende til Elvis-nostalgi på Hotel Klubben. Til sist var jeg tilstede da Ingebjørg Bratland avsluttet Slottsfjellfestivalen en sen lørdagskveld. Alt sammen uten å ha betale et rødt øre, da billettene ble gitt meg i form av invitasjoner, medlemsfordeler og belønning for en innsats jeg bare synes det var artig å yte. Superstas! 

Slike ting har jeg altså opplevd med (u)jevne mellomrom i årenes løp, så da jeg satt meg til bords for å spise lunsj på en innbydende restaurant, en stekende varm dag i ferien, ville det ikke forundret meg om jeg fikk noko attåt der og.

Og det fikk jeg.

Dessverre var det ikke snakk gratis tilbehør i form av knasende løkringer, salte og gode chips, eller (I wish) et glass godt lagret rødvin. Derimot fikk jeg servert en klype ekstra proteiner i form av en selvmords-kakerlakk (!) som tydeligvis hadde funnet det for godt å drukne sine sorger i gryta til kokken, rett før maten jeg bestilte (OG rakk å spise av) ble helt opp i en selveringsskål og satt på bordet vårt. 

Fordelen med funnet (det er nemlig sjelden noe skjer uten at jeg klarer å se positivt på det) var at hele følget slapp å betale for det vi rakk å konsumere før kvalmen satte inn.

Så kan du jo si jeg fikk langt mer enn en skarve kakerlakk gratis denne gangen og - men når sant skal sies ville jeg ha foretrukket å betale ekstra for å slippe... 

Bôn onsdags-apètit! 

 

#mat #tapas #kakerlakk #kvalm #giveaway #ferie #blogg #gratis