Tut & kjør – det ække så nøye!

På Malta tutes det på alt og alle.

Går du for sakte over veien, kan det komme et advarende tutt. Venter bilen foran bussen på rødt lys, tuut-tuut’es det gjerne noen ganger – før bussjåføren innser at bilen foran ikke har noe annet valg enn å vente på grønt lys.

Da jeg var med på en rundtur på øya Gozo, TUUUUUT’et busssjåføren iltert – akkompagnert av noen gloser små barn antageligvis ikke får ta i sin munn uten å måtte gå i skammekroken – fordi noen biler kjørte mot kjøreretningen i den enveiskjørte smågata han forsøkte å manøvrerer seg igjennom, og dermed blokkerte vår fremkommelighet.

Da han plukket oss opp igjen, etter en 45 minutters heseblesende do-it-yourself-sightseeing, kjørte han tilbake samme vei som vi kom fra (dvs denne gangen mot kjøreretningen i den samme enveiskjørte gata), uten blygsel. Det var visst ikke så farlig å følge reglene så lenge det gjaldt ham selv.

Dét viser litt av essensen i flere ting jeg har notert meg her nede, blant annet hvor folk parkerer bilene sine. Dette ble etterhvert et vanlig syn;

… og dette;

… og dette;

Det parkeres oppå ethvert fortau og i hver ledige krok ellers og, så det er tydelig at plassmangel er avgjørende for hvorfor Maltesere foretrekker småbiler.

Men hvordan i alle dager de som står parkert langs den innerste rekken skal komme seg ut, er fortsatt en gåte…

Selv om mang en hermetisert firehjuling bar preg av andres (eller eget) ublide møte med en vegg eller forbipasserende bil, så jeg en og annen perle stå parkert langs offentlig vei, slik som denne;

At eieren tør å la den stå der, forundrer meg stort, for ikke bare er trange gater en trussel hvis du vil unngå avrevet speil, bulker og riper. Maltesere er visst heller ikke så nøye på hva de har i glasset  selv om de må ta bilen hjem. Dette ble vi både fortalt og fikk erfart, en kveld vi tok noen runder med et par fastboende vi kom i snakk med.

Etter den “åpenbaringen” har jeg vært veldig påpasselig med å bruke fortauet, se meg godt for når jeg skal krysse gaten og gå der der er mulig å hoppe unna, just in case.

Det positive med trafikkbildet er at de er mer skjerpet enn oss når de sitter bak rattet og stort sett stopper for gående som skal over gaten. Så sant det skjer ved et gangfelt.

Solfylt hilsen fra ei som nyter sin siste feriedag på Malta – som er dypt fascinerende, uavhengig av all dens trafikale galskap.

Ser du det samme som meg?

Det sies at Malta er preget av Italienere og Engelskmenn, men når jeg sitter og nyter en kald én i varmen – og ser meg rundt – lurer jeg på om ikke også et lite skandinavisk land har hatt pyttelitt å si.

Ser du hvilket utfra bildene?

Utsikten til venstre…

… og høyre. 

Skilt på tur

På Malta dukker det stadig opp finurligheter når jeg minst aner det. 

Så langt er disse funnene blant favorittene i kategorien Skilt;

 

1. Dette fikk meg til å tenke på alle mine vindrikkende venninner:

 

2. For ikke å glemme alle øltørste kamerater:

 

3. Like sikkert som at det etter sol kommer regn, så vil alle som koser seg med noe i glasset, måtte ta seg en tur på et visst sted – lignende det jeg fant dette skiltet utenfor. Da kan det tydeligvis være greit med noen kjøreregler:

 

Og slik går nu dagan her nede…

Vel verdt å legge merke til

På ferietur er kanskje ikke dette hva folk legger mest merke til, men dette et vel verdt å ta en ekstra titt på hvis du besøker Malta;

3 ting som gjør Malta attraktivt for jenter født på 90-tallet

Dette vet jeg ville slått veldig godt an, dersom jentene mine – begge født på 90-tallet – var med på turen:

Alt som inkluderer enhjørninger, kunstige tilsetningsstoffer og is, er populært. Derfor er denne kombinasjonen uslåelig:

Mange unge mennesker har sansen for 80- tallet.  For noen dem er The Breakfast Club blitt ikonisk. Samtidig liker de fleste å hygge seg ute med noe godt i glasset. I så fall vil antageligvis denne kombo’en fremstå som uslåelig:

Sist, men ikke minst, så har Dr.Who opplevd å få en ganske stor skare av blodfan blant barn av 90-tallet. Det mest ikoniske symbolet i den forbindelse er den gode, gamle telefonkiosken. Når det da viser seg å befinne seg en slik i Valletta – som attpåtil er utstyrt med en velfungerende fasttelefon – vil jeg tro at lykken blir komplett:

Sistnevnte befant seg ved siden av restauranten hvor gårsdagens hovedmåltid ble inntatt, men i min iver etter å dempe sulten og slukke tørsten, glemte jeg å teste den ut. Det skal selvsagt gjøres ved neste besøk i Maltas vakre hovedstad.

For en som er i ferd med å bli bortskjemt med Roam Like Home og lignende EU/EØS-goder, blir det spennende å se hvor mange mynt den klarer å sluke i løpet av en 3-4 minutter lang samtale til Eldsteklonen og Mini-me – begge barn av 90-tallet. .

CT phone home..!

Bikkje på rømmen, kjentfolk på perrongen, innsjekk med ei suse på slep og overdimensjonert øl

5 minutter før Mini-me skulle kjøre meg til toget, spurte hun om jeg hadde sett Glennis, da hun ikke fant ham i luftegård vi har laget til ham.

Glenn Dennis er den 15 uker gamle hvalpen hun deler annekset i hagen med om dagen, og fortvilet innså vi at han hadde tatt en Houdini via mellomrommet i en pall, under boden den sto inntil og et hull rakkeren hadde gravd.

“Jeg har et fly å rekke og må være på jernbanen om 20 minutter!!!” sa jeg, med en stemme som bar preg av tilløp til panikk.

Heldigvis ble Glennis/Houdini funnet i naboens hage 3 minutter senere og kom villig tilbake, slik at jeg ikke bare rakk toget, men også kunne flotte meg med en kaffe fra Narvesen før ombordstigning.

På stasjonen ventet enda en overraskelse, heldigvis av hyggeligere art. Der sto nemlig et vennepar jeg ikke ante skulle på tur, med hver sin koffert. Det ble derfor en veldig hyggelig tur innover mot hovedstaden. På Nationaltheatret kom Bestis også på, og straks var vi på Gardermoen.

Innsjekk er normalt plankekjøring, men for en som er så stresset at hun til og med kåler til ting i sikkerhetskontrollen – selv etter 2 års personlig fartstid som sikkerhetspersonell på Torp – går det meste i spinn. Heldigvis holdt Bestis seg rolig og ordnet brasene. Jeg mener å huske at ordene “slapp av, jeg har gjort dette hundrevis av ganger før”, ble gjentatt noen ganger…

Nå har vi mellomlandet på nærmeste skjenkested på “utland”, hvor de – til Bestis store overraskelse – selger øl med følgende størrelse

 

 

Selv om jeg utad ser smilende og rolig ut, så bedrar skinnet på alle vis – og nå som det bare er en drøy time til flyet skal lette, ble apedopet inntatt. Men jo, jeg ser jo forholdsvis normal ut;

 

 

… enn så lenge, for det rødvinsglasset jeg akkurat inntok var kanskje ikke så lurt å gjøre?

Off to Malta!

Sophie Elise og jeg

Man kan saktens spørre seg hva jeg har til felles med Norges bloggdronning, for ikke er jeg tilhenger av plastic fantastic, ikke blogger jeg for et stort publikum – og verken klær, vekt eller sminke er en del av interessefeltet mitt.

Allikevel har vi tydeligvis noe essensielt til felles. Noe vi begge – på hvert vårt vis og med forskjellig vinkling – har belyst her inne den siste uka- og det er FLYSKREKK.

Sophie Elises innlegg kan du lese her . Mitt eget innlegg er nok verken like “stylet” eller interessant, men er forhåpentligvis lesbart allikevel. Sikkert er det i hvert fall at jeg kjenner meg godt igjen i Sophie Elises beskrivelse av hva hun må gjøre for å komme seg gjennom flyturen; hvilke teknikker hun bruker, medisiner hun tar, at flyskrekken har roet seg litt med årene og at hun – på tross av redselen – liker å fly!

Jeg tør påstå at alle fobier, redsler og angst strengt tatt “bare” sitter mellom ørene våre. La meg forklare: Jeg har mang en gang sittet ombord i et fly, stum som en østers, mens topplokket jobber på høygir (og vel så det), kvalm av skrekk og med tårene rennende nedover kinna, mens jeg ser meg rundt og lurer på hva jeg har skjønt, men som alle de andre (som ser så rolige ut!) ikke har fattet?!?

Vi kan jo DØ, for pokker!!!

Her passer det forresten å komme med en liten digresjon, for – joda – jeg vet hva du tenker, men tro meg; det hjelper ikke å trøste oss som plages av dette med at det er langt farligere å kjøre bil. Logikken min er nemlig ikke som din på det området, så dersom å-kjøre-bil-er-myye-farligere-enn-å-fly-trøsten repeteres ofte nok, ender det antageligvis bare med at jeg utvikler angst for å kjøre bil òg!

Det som har fått meg opp i fly uten å “grue på meg” kortvarige sammenbrudd, utslett og diarè (slik det var før), er at jeg begynte å snu tankene mine. Istedenfor å terpe på at jeg er redd for å dø (for det er selvsagt dèt det hele bunner i), så begynte jeg å tenke at det umulig kan være verre å gå ut av tiden enn det var å ikke-eksistere før jeg entret tiden. Før jeg ble født, med andre ord. Hvor enn jeg befant meg da, har tydeligvis ikke skadet meg nevneverdig – for her er jeg jo: frisk i meningene og full av glede over livets mange finurligheter. Så får jeg heller se bort fra at jeg er en kontrollfreak med overutviklet katastrofe-tenkende fantasi…

Men tilbake til tankesettet som har fått meg opp i fly, etter 14 års selvvalgt avhold (som om jeg hadde noe valg, mener jeg). Ettersom årene går har jeg funnet ut at det finnes to typer problemer her i verden; Det er de man kan gjøre noe med og de man ikke kan gjøre noe med. So why worry? Det skal sies at jeg fortsatt jobber ganske mye med å få hodet med på at det er greit å være ubekymret i, under eller rundt et fly. Men som kjent er det bare tid som skiller bestemte mennesker som meg fra ethvert oppnåelig mål. Ergo ser jeg nå faktisk litt frem til å bli gammel og grå..!

Dessuten er det veldig forståelig og logisk for en tidligere økonomistudent å tenke at å bekymre seg på forhånd er det samme som å betale renter på gjeld du ikke har stiftet ennå. Ikke spesielt lurt, med andre ord.

Men så var det dèt med logikk igjen, da. Det er jo ikke akkurat den delen av hjernen som har mest kontroll når skrekken kommer og tar meg, tør jeg påstå. Jeg ser kanskje forholdsvis rolig (om enn litt mutt) ut – men innvendig føler jeg meg omtrent slik:

 

 

Det fine er altså at jeg har klart å minimere dødsangst, redsel og tilløp til hysteri til et absolutt minimum de siste årene. Selvfølgelig tar jeg fortsatt “apedop” – som Mini-me og Eldsteklonen kaller Sobril, etter å ha observert virkningen det har på mor sin, under diverse flyturer (samt i mangfoldige timer etter at vi har landet). For ei som ikke engang har hodepinetabletter i hus, er jeg ikke helt komfortabel med å knaske “nervetabletter” før avgang. Trøsten er å vite at jeg startet med 2 x 15 mg da jeg endelig våget meg opp i et fly igjen for første gang på lang, lang tid – mens det holder med èn på 10 mg nå. Blir selvsagt like “ape” ennå, men målet helliger som kjent middelet.

Håper bare Norwegian-crewet mener det samme, og slipper meg inn i flyet på vei til Malta i morgen…

God og bekymringsfri sommer ønskes dere alle!

En smakfull erfaring, eller en erfaring med bismak?

Tilbake i bilen var jeg mer spent på innholdets kvalitet enn kvantitet, etter å ha plukket opp min første pose fra Too Good To Go på en lokal bensinstasjon.

Forundringsposen ble bestilt og betalt i Too Good To Go-appen dagen før, etter tips fra ei veninne. Nå sto den hemmelighetsfull og innbydende på passasjersetet;

Jeg skulle videre på kaffebesøk og hadde gitt beskjed om at det kom mat på bordet, men at jeg ikke ante hvilke retter som ville bli servert. Da jeg kom frem snek jeg til meg en liiiten titt, sånn bare for å forsikre meg om at det gikk an å sette posens innhold på bordet uten å skjemmes. Jeg ble ikke skuffet, da dette viste seg å skulle bli dagens lunsj:

Et raskt overblikk tilsa at jeg hadde fått 1 baguett med roastbiff og remulade, 3 skiver brød med henholdsvis skinke, ost og kokt egg, 1 supergul bolle med rosiner og et beger med fruktsalat – for bare 39 kroner..!

Ikke rart at tennene løp i vann, da herligheten sto ferdig dandert, klar til å bli fortært av to sultne ganer;

Tanken bak Too Good To Go er å minske matsvinn. Dette skjer i samarbeid med kafeer, restauranter, hotellkjøkken, dagligvarebutikker, bensinstasjoner og lignende steder, som tilbyr bevisste forbrukere overskuddsmat til en rimelig penge, fremfor å la spiselig mat gå i søpla.

Supert konsept, men holder det mål?

Appen virket litt rotete å finne frem i til å begynne med. Et pluss er det at den lar deg lagre favorittsteder og varsler om at det nærmer seg hentetid for det du har kjøpt, tipser deg om at det fortsatt er mat tilgjengelig på et å favorittstedene dine og lignende.

Men det viktigste er innholdet.

Jeg sitter igjen med en ambivalent erfaring etter mitt første møte med Too Good To Go. Alt i posen så riktignok delikat og godt ut, men dessverre holdt en drøy tredjedel av innholdet ikke mål, selv om “best før”-datoen tilsa at det skulle kunne spises samme dag.

Baguetten var superfersk og god, bolla og frukten helt greie, mens alle brødskivene ble stående urørt etter at første bit ble spyttet ut. Skivene var fuktige – på grensen til vasne – og pålegget smakte en blanding mellom gummidekk og parafin. Hva det skyldtes og om det var bedervet, aner jeg ikke, men ned svelget kom det i hvert fall ikke.

Kort oppsummert sitter jeg igjen med følgende erfaring:

  • Enkelt å registrere seg og finne frem i appen, dersom man har en smule teknisk innsikt
  • Posen inneholdt masse mat for en rimelig penge – og ble fortsatt rimeligere enn fullpris selv etter fratrekk for maten det ikke fristet å innta
  • Beundringsverdig at noen klarer å fremme miljøtiltak samtidig som de øker landets brutto nasjonalprodukt
  • Det gir en god følelse å kunne være råflott – uten å måtte belaste miljøet eller lommeboka  unødvendig mye

Jeg gir derfor Too Good To Go terningkast 4 – og en ny sjanse til å overbevise meg neste gang jeg fyser på noe smakfullt.

 

Jorda er flat, kryotovaluta er farlig og vi er de eneste i hele universet.

“All sannhet passerer gjennom tre stadier. Først blir den latterliggjort. Så blir den voldsomt motarbeidet, for så å bli akseptert som selvinnlysende”. 

(Schopenhauer)

Sparebanken ga grønt lys til bitcoinveksling: – Kryptovaluta er ikke et blaff, skriver nettavisen e24.no i dag. Dét kan være en indikasjon på at vi er i ferd med å entre det tredje og siste stadiet i Schopenhauers treori om sannhet – det vil si hvilken reaksjon nye eller kontroversielle meninger møter når de presenteres massene.

De som vil vite mer om teorien til Schopenhauer, kan klikke her for å lese nettstedet Nyttnorge.com sin interessante tolking.

Stadig flere aksepterer at kryptovaluta er kommet for å bli. Etter ville protester og dertil latterliggjøring, er den store masse endelig i ferd med å følge etter pionerene; dvs de som viste vei, og var først ute i forhold til å akseptere og implementerte Bitcoin, Ripple eller noen av de andre cirka 1400 virtuelle valutaene i sin økonomiske hverdag.

Hva er riktig og hva er galt? Hvilke teorier skal vi tro på og hva skal vi forkaste? Finnes det noen fasit eller begrensninger overhodet?

I overskriften nevner jeg noe essensielt i forhold til hvordan jeg selv møter alle ideer og teorier:

Jorda er flat.

Dét var en vedtatt sannhet i riktig, riktig gamle dager – for hvordan kunne vi ellers klare å gå rundt på jorda uten å ramle av? Det var noe ALLE skjønte. Foruten de få som løftet blikket og så forbi som egen nese og opp mot stjernene…

Antageligvis er det de samme menneskene som vil oppdage himmellegemer som ikke lar seg bortforklare som sjeldne værfenomener, hvis den tid kommer.

Sikkert er det i hvert fall at noen oppfinnelser, teorier og påstander bruker lenger tid på å komme seg videre fra 1. og 2. stadiet av Schopenhauers teori enn andre.

Gratulerer til kryptovaluta som med all tydelighet har klart å forsere de to første, og nå er i ferd med å entre det 3. og siste stadiet i løpet av et knapt tiår.

I’m in!

Er du..?