Gjør din borgerplikt – eller snurp igjen smella di!

“Da har jeg gjort min borgerplikt!”, sto det i snappen jeg fikk av Eldsteklonen på 24, og jeg skjønte med én gang hva hun mente.

Som samfunnsengasjert mor, gjorde det meg uendelig glad å lese at også den andre jenta mi har forhåndsstemt. Gjort sin borgerplikt. Tatt ansvar. Engasjert seg.

Jeg har nemlig vært veldig dem begge i det siste. Drevet reneste lobbyvirksomheten – eller hatt min egen lille valgkamp, om du vil. Ikke for å bli valgt til noe som helst selv, men for å få dem til å avgi sin stemme i det kommende valget.

Mini-me på 19, ble egenhendig geleidet inn på byens bibliotek – før hun dro nordover på folkehøgskole i august. På biblioteket kunne nemlig både Tønsbergensere og Nøtterlendinger (eller hva enn øyboerne i nabokommunen kaller seg etter at de ble slått sammen til Færder kommune) forhåndsstemme. Så da gjorde vi det likesågodt “i kor”.

Siden har jeg mast på storeøsteren hennes, som er midlertidig bosatt i bartebyen, om at hun må gjøre det samme.

“Hvorfor et det så viktig for deg at jeg stemmer, Mami?”
“Hva er vitsen med å stemme når jeg ikke er enig med noen?”
“Hva om jeg ikke vil gi noe parti stemmen min”?

Spørsmålene har vært mange, og ikke alltid like lette å besvare.

Konklusjonen av enhver diskusjon ble allikevel at;

– det er bedre å stemme blankt enn ikke å stemme overhodet… om ikke annet, så for å vise at man ikke er uengasjert, men uenig.

– det er bedre å stemme på det partiet som fører den politikken du er mest enig i, fremfor å stemme politisk korrekt (jeg kjenner nemlig ikke få høyrefolk som velger å lukke øynene for at FrP blir fasit på valgomat etter valgomat etter valgomat…).

– du kan ikke forvente å få alle fanesakene dine kjempet for av ett og samme parti… derfor er det bedre å stemme på det partiet som enten har flest saker du brenner for – eller har de sakene du brenner mest for – på agendaen.

Mini-me serverte allikevel den beste grunnen til at alle burde benytte seg av retten til å la sin stemme bli hørt, da hun kry som en hane snudde seg mot den like stolte mor sin, etter å ha forhåndsstemt, og sa:

“Nå kan jeg klage så mye jeg vil de neste 4 årene, Mami!”