Lucifer – den sosiale kongen (8)

Kjære leser. 

Det har vært en glede å kunne introdusere deg for husets lodott, søtnos, jeger, kosepus og absolutt største personlighet. Kjært barn har som kjent mange navn.

Du har kunnet lese om hvordan vi fant ham, hvordan han fikk navnet sitt, farene som har truet, gavene han har dratt inn (levende som døde) og Den Store Nedturen – som jeg føler vi kom oss styrket ut av. Men visste du at han har en stor hemmelighet? En hemmelighet, hvis størrelse defineres av antall mennesker som kjenner til den? 

Klarer du å gjette hva det er?

 


Lucifer gir beng i hemmeligheter og alt annet – bare han får mat.

 

Som seg hør og bør i dagens nettsamfunn, der sosiale medier dominerer det meste, har selvsagt Lucifer markert seg i form av sin egen side på Facebook! Den ble opprettet for flere år siden og har siden da fått over 500 likerklikk! Ikke verst for en helt vanlig, norsk huspus fra verdensmetropolen Tønsberg 🙂

For å få navnet godkjent, måtte vi legge til et mellomrom mellom hver bokstav, for Lucifer defineres visst som bannord på Face. Vi har måttet blokkere en og annen overivrig satanist, som med all tydelighet tok siden for å være noe helt annet enn fansiden til vår kjære lodott. På den andre siden har vi de som er troende til å tapetsere wallen hans med bibelvers, av samme årsak. Du milde..! 

Det er kanskje greit å repetere at Lucifer er sammensatt av to latinske ord, og betyr lysbæreren?

Det har vært artig å se utviklingen. Fra da noen få, nære venner av oss som liker å kalle oss familien hans “likte” siden, til dagens fan-skare, bestående av alt fra familie til totalt ukjente.

Kanskje får han noen flere fans etter dette? 

Takk for følget, så langt.

*Mjau*
(Fritt oversatt fra Lucifersk: “fløtt dæ! Du står i veien for matskåla mi”!)

 


L u c i f e r – kongen av sosiale medier!
 

 

#blogg #husdyr #katt #lucifer #facebook #fans #fanside

 

Lucifer – en langvarig utfordring (7)

Siden Lucifer kom inn i livet mitt sommeren 2008, har jeg vært opptatt av å få ham til å føle seg trygg, slik at han ville bli en tillitsfull pus som voksen. Alle gode forsetter til tross, har vi opplevd både opp- og nedturer – hver for oss, og sammen. Dette innlegget handler derfor om en laaang nedtur, som berørte oss begge, men som heldigvis endte veldig godt 🙂

Vi må tilbake til 2012. Jeg var i ferd med å oppgradere og renovere et hus som begynte å bære preg av å være over 40 år gammelt. I mangel av styrke og kunnskap, måtte arbeidet settes bort. Det var derfor stadig forskjellige arbeidsfolk innom.

Nå sto badet for tur. Gulvet var ferdig støpt, veggtoalett, ny varmtvannstank og dusjkabinett var innkjøpt, gulvet lagt – og nå var det på tide å installere wc. Den gamle døra som gikk fra badet og ut til hagen skulle byttes ut i et mindre baderomsvindu. Dette holdt nå snekkeren på med, i påvente av at rørleggeren skulle bli ferdig med å installerte ramma til toalettet inni veggen. 

Pus var blitt vant til at det var litt små-kaotisk i huset på det tidspunktet, men tillitsfull som han var, hilste han høflig på alle og lot seg villig klappe og kose på. Så lenge han fikk kos og mat, godtok han tydeligvis det meste. 

Rørleggeren fikk beskjed om å bytte ut de gamle vannrøra som gikk opp til wc i andre etasje, nå som veggen allikevel sto åpen, og satte i gang. Den natta bestemte jeg meg for å sove borte, for å ha tilgang til dusj før jobb. Arbeidskarene hadde fått utlevert koden til nøkkel-kodeboksen slik at de kunne komme og gå ettersom det passet inn med arbeidsdagens oppgaver. Det var derfor ikke behov for å være der når de startet opp tidlig på morenen.

Kl 9 ble jeg oppringt på jobben av snekkeren, som kunne fortelle at han hadde en god og en dårlig nyhet…

Den dårlige var at han så masse vann på gulvet, da han låste seg inn i garasjen for å stå der og sage – tross fint vær ute. Han låste seg derfor videre inn i hovedhuset for å ta en titt, og ble møtt av kaskader av vann som rant ned trappa fra 2 etasje!

 

 

Det rant ned trappen, gjennom taket og trengte seg ut under listene. I gangen, hvor alt husets tekniske duppeditter sto samlet rant det ned. “Å, nei, lagringsboksen min!” rakk jeg å tenke, før han beroliget meg med at han hadde lokalisert lekkasjen til de nye røra på toalettet i 2. etasje, og nå sto med fingeren i nevnte rør og lurte på hvor f*@#! stoppekrana var?

Jeg kom meg hjem i en fei, og ble møtt av et syn jeg sent vil glemme. En telefonsamtale senere, var det bestemt at forsikringsselskapet mitt skulle stå for alt. Jeg ga avkommet beskjed om å pakke det de trengte for de neste 3 til 6 månedene, hentet mine enge personlige eiendeler og lukket døren bak meg i det jeg dro “heim til ho mor”. 

Dette var begynnelsen på et 7 måner langt mareritt. Eller eksil, om du vil. Men bare for meg. Lodotten vandret fortsatt uanfektet inn og ut katteluka, mens stadig flere fremmedfolk invaderte hjemmet vårt. Først ute var tørke- og renoveringsgjengen, som også pakket ned alt (og da mener jeg alt), merket det og kjørte det til lageret sitt. Deretter kom takstmenn, folk som rev ned og folk som skulle bygge opp. På et tidspunktet så det slik ut: 

 


Slik som dette så 80 % av alle husets rom ut, etter at fuktigheten var lokalisert. 

Nå hadde jeg et ubeboelig hus og en selskapssyk pus som vandret hvileløst fra rom til rom. Ingen ideell situasjon. 

Det løste seg delvis med at jeg innredet annekset i hagen, så det ble beboelig. Dermed hadde jeg muligheten til å være i nærheten av Lucifer under resten av oppbyggingen. Det var ikke store tumleplassen, men det ble døpt Lykkebua og gjort så hjemmekoselig som mulig, siden det tross alt nærmet seg jul.

 

 

Januar kom og gikk. Deretter februar og mars… og pus – som nå var “på fornavn” med alle arbeidsfolka – begynte å bli vant til kaoset.

 


Hva for noe spennende kan jeg finne på HER, tro..?

I april var det endelig på tide å flytte inn igjen – og gleden var stor. SYV lange måneder tok det før alt var på plass, så da selskapet som sto for renoveringen kom kjørende med møbler og flere titalls esker med innbo, sto jubelen nesten i taket. At det lå en lang rydde- og sorteringsprosess foran oss, var mindre viktig. Det som betydde noe, var at vi fikk tilbake hjemmet vårt og kunne kose oss sammen på sofaen som før.

 


Endelig back in tha’ house! 
 

PS: Den gode nyheten snekkeren hadde, da han ringte meg på jobb, var at skaden antageligvis ble oppdaget forholdsvis tidlig og at han fikk slått av strømmen, så skadeomfanget ikke ble verre enn det allerede var 😉

 

Lucifer har noe de fleste katter ikke har – og som han beundres for av flere hundre mennesker. Hva dèt er, vil jeg avsløre i neste innlegg.

 

 

#blogg #Lucifer #katt #vannskade #eksil #forsikring

 

Lucifer – action speaks louder than words (6)

Den skjønne lodotten min vet det er lov å hoppe opp på fanget og krafse med klørna mens han strykes og klappes etter alle kunstens regler, når jeg ser på han og sier kooooose. Hvisker jeg noen godord i øra hans samtidig, er han i kattehimmelen og maler villere enn Marianne Aulie i ammetåka.

 Foruten at han kommer ilende for å få en godbit når jeg “klikker” med tunga i munnviken, synes jeg følgende videosnutt forklarer hvorfor det er ett spesielt 3 bokstaver langt ord jeg aldri kan si høyt uten å ha noe tyggbart på lur 😉

 

video:video av lucifer

 

Lucifer er en av de flotteste kattene jeg har hatt. Det at han er så rolig og tillitsfull, skyldes nok tiden vi har tilbrakt sammen – og at jeg passer på at alle andre også behandler ham med respekt og forsiktighet.

Dessverre var det en lang periode vanskelig for oss å opprettholde kontakten, da både min Lucifers verden ble satt på hodet.

 

Hva som gjorde at hverdagen vår ble snudd opp-ned, kan du lese mer om i neste kapittel. 

 

 

#blogg #katt #husdyr #familie #mat #video #lucifer #føljetong

Lucifer – gatas store skrekk (5)

Sarte lesere advares mot sterke scener.

 

Lucifer ble sterilisert i forbindelse med et livreddende inngrep, utført da han var rundt 16 uker gammel. Siden da har han vært alle gatas byttedyrs store skrekk.

Fra det øyeblikket Lucifer fikk klinkekulene revet bort (!), finpussa han nemlig jakt-skills’a sine og endte opp som en ekstremt leken jeger. Det er en farlig kombinasjon for små gnagere og diverse. Og det er diverse jeg skal vie mest spalteplass i dette innlegget.

 

Lucifer på tokt i hagen en kald vinterkveld.

 

Det har vanket mang en gave på husmor fra husets ubestridte drapsmann. Mus i hopetall. Store mus, små mus, mus med butt nese, spissmus, grå mus og musunger.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at fellestrekket besto i at de ble fraktet livløse over dørterskelen, men det kan jeg dessverre ikke. Jeg har derfor blitt ufrivillig dratt inn i jakten mang en gang – men hva skal man egentlig gjøre, når skinnfilla kommer løpende inn med noe i munnen, slipper det ned og nærmest oppfordrer det til å stikke av og gjemme seg innunder kaminen? 

Målet må ha vært å lære meg opp til å bli en like god jeger som pus selv. Av den grunn har mang en natt blitt tilbrakt voktende foran byttedyrets gjemmested, med en sort og hvit pus hoverende i bakgrunnen.

 


Her er en heldig rakker, som ble re-fanget av meg, etter at Lucifer slapp den ned i et håp om å leke seg gjennom natta OG lære meg å jakte på èn gang…
 

Hadde det enda bare vært mus han skjenket meg i gave, men neida. Stadig legger den skjønne lodotten min hele-, halvspiste- eller rester av fugl foran soveromsdøra. For å forsikre seg om at jeg ser de når jeg står opp. Need I say at jeg klok av skade aldri setter foten ned uten å forsikre meg om at den har fritt leide til laminaten, når jeg skal bevege meg utenfor den døra?

 

LIvets harde realiteter utspiller seg litt for ofte utenfor soveromsdøra mi.

 

Andre ganger har han kommet drassende med levende skjærer, spurv og trost. Da blir’e liv, som trøndergruppa så fint sier det i en av sangene de er mest kjent for. 

De mer kuriose gavene jeg har fått inkluderer padder…

 


Hvor i alle dager finner han padder midt i et veletablert boligområde!?!

 

…og noe så spesielt som karper (merk flertallsendelsen)! Joda, du leste rett. Og stoltere katteskinn har jeg aldri sett!

 

Superstolt katteskinn vokter dagens fangst. Ikke at faren for at den skal løpe avgårde er overhengende…

 

Etter 8 år skulle man tro at katteskinnet mitt burde ha innsett at jeg ikke har potensiale til å bli noen god smågnager- eller fuglejeger, men dessverre står ikke logikk i høysetet hos en katt. Derfor vil jeg også i fremtiden stålsette meg hver morgen i det jeg åpner soveromsdøra, eller hver kveld jeg hører lodotten entre katteluka med en litt stakkato bevegelse. (Har han noe i gapet i kveld?)

Om ikke jeg får hindret ham i å fange små uskyldige dyr, så har jeg i det minste skjønt at det er lurt å holde soveromsdøra lukket til enhver tid, for den padda han eventuelt drar inn i senga mi, tviler jeg på at et kyss vil være i stand til å forvandle til en prins..!  

Selv om Lucifer ikke skjønner at jeg vil at han skal være snill med dem som er mindre enn seg, så skjønner han faktisk et par-tre ord og en spesiell lyd.

 

Hvilke ord dèt er, vil jeg avsløre i neste innlegg, so stay tuned!

 

 

#blogg #katt #lucifer #mus #padde #fugl #jeger #fangst

 

Lucifer – et uanstendig forslag (4)

Lucifer ble (som tidligere nevnt) angrepet. Antageligvis av en større hannkatt. Det ublide møtet endte med et besøk hos dyrlegen. Der satt vi nå og ventet på at pus skulle bli operert.

Rett før inngrepet skulle begynne, kom dyrlegen ut til oss med et uvanlig forslag. Siden Lucifer allikevel måtte ha anestesi, mente han at det var en god ide å sterilisere ham samtidig. Han var i yngste laget (vi estimerte alderen hans til å være +/- 16 uker på daværende tidspunkt), men dyrlegen mente allikevel det var forsvarlig. Og vi aksepterte forslaget (med en diger klump i magen).

Under inngrepet hørte vi langtrukne, dype ulelyder fra operasjonsstua. Vi antok at det betydde at “klinkekulene” var i ferd med å forsvinne ut av posen en gang for alle. Overraskelsen var derfor stor da dyrlegen kunne fortelle at hårballen vår hadde forholdt seg helt rolig under den delen av inngrepet, men at den infiserte kulen i nakken var så vond at selv anestesi ikke gjorde susen. Stakkars liten…

Kort summert ankom vi klinikken med en fresh guttepus i miniformat. Ut av klinikken bar vi derimot en slunken sak former known as hannkatten Lucifer. 

Det positive med å sterilisere en så ung hannkatt, er at den ikke hadde rukket å oppdage livets feminine gleder. Derfor hadde den heller ingen oppfattelse av å gå glipp av noe i ettertid, og er til dags dato veldig leken til voksen, kastrert hannkatt å være.Mye av den lekenheten, i kombinasjon med et velutviklet jaktinstinkt, har ført til alskens “gaver” de siste 8 årene.

 


Lucifer var ved godt mot
– selv etter å ha blitt et par klinkekuler fattigere.

 

 

Hva Lucifer har fanget, og hvor han har gjort av fangsten (som ikke alltid drepes før det dras inn), får du vite i morgen.

 

 

#blogg #katt #kattunge #dyrlege #lucifer

Lucifer – en røff start (3)

Det er ikke bare-bare å være en liten kattunge i en stor og skummel verden. Det fikk dessverre Lucifer smertefullt erfare i sine første levemåneder.

Rett etter at han kom til oss og begynte å bevege seg ute på egenhånd, kom han en dag fortumlet inn katteluka. Noen småskraper her og der indikerte at han hadde opplevd noe ubehagelig. Ingen så hendelsen, men utfra skadene regnet vi med at han hadde fått juling av en større katt.

Ifølge kattekjennere, er unge katteherrer mer utsatt for angrep fra sine eldre artsfrender av samme kjønn enn hunnkattunger er. Dette henger sammen med at andre hannkatter ser på de yngre som kommende konkurrenter. Følgelig vil de se sitt snitt til å kvitte seg med jyplingen før han blir kjønnsmoden og forsyner seg av godsakene i nabolaget…

Pus virket en smule forskremt, men siden skadeomfanget ikke var større, og heller ikke så så alvorlig ut, regnet vi med at selvfølelsen var mer skadet enn kroppen.

I dagene etter angrepet var han ikke like mye ute som tidligere, men fortsatt fikk vi en kontaktsøkende og superkosete hårball opp på fanget titt og ofte. Vi tenkte derfor at det hele ville gå over av seg selv.

 

 


Lucifer var fortsatt kjælen, selv om noe hadde vært slem med ham.
 

 

Der tok vi feil.

Det gikk noen dager før vi merket at Lucifer begynte å vri seg unna når vi koset på ham. Etterhvert la vi merke til at dette skjedde hver gang vi smeiket ham over nakken. Det var kommet en liten kul der, men siden den verken var spesielt stor, eller pus gjorde annet enn å si fra når vi tok direkte på den, tenkte vi at det var en forbigående hudirritasjon. 

Enda noen dager gikk, og nå unngikk han oss helt, med unntak av situasjoner som inkluderte en godbit. Kom vi borti kulen nå, mjauet han hjerteskjærende. Til slutt måtte vi innse at dette ikke ville gå over av seg selv, og at den eneste løsningen på Lucifer sine store smerter, var dyrlegen. Dermed var veien kort til å booke time ved dennes kontor.

 


“Aaaaauuuu, så vondt det gjør”
 

 

Dyrlegen konstaterte at Lucifers kul var en lei infeksjon. Nærmere undersøkelser viste to inngangshull, trolig etter den større kattens hjørnetenner. Betennelsen satt så dypt at han bestemte seg for å bedøve den uheldige pusen vår, for å få tømt kulen ordentlig og renset såret skikkelig.

Rett før operasjonen skulle begynne, kom dyrlegen bort til oss fordi han hadde et uvanlig forslag.

 

Hva dèt er, kan du lese mer om i morgen.

 

 

#blogg #katt #kattunge #slosskamp #lucifer #dyrlege #husdyr

 

 

Lucifer – slik fikk han navnet sitt (2)

I og med at folk flest forbinder Lucifer med den falne engel, kan man spørre seg hvorfor jeg valgte å kalle den skjønne hårballen som innehar rollen som husets katt for akkurat dèt. 

Visste du at navnet består av de to latinske ordene lucic og ferre, og faktisk betyr lysbæreren? Så da blir det ikke helt feil å kalle lodotten for mitt livs lys, selv om det høres litt i overkant ut (selv for meg).

Det er selvfølgelig en historie rundt det valget, om enn ikke veldig spennende.

Da nøstet kom i hus, var det selvsagt like mange meninger rundt hva han skulle hete, som det var beboere i nevnte hus. En debatt senere ble det bestemt at alle skulle komme med forslag. Deretter kunne enhver rangere forslagene fra 1-3. I beste demokrati-stil ville det forslaget som fikk flest stemmer, vinne.

Jeg drev iherdig lobbyvirksomhet for eget forslag, som var Saldo (et naturlig valg for en daværende BI-student), men måtte bøye meg for flertallet. Lucifer var foreslått, blitt stemt på og nå vedtatt.

Når sant skal sies må jeg i etterpåklokskapens navn innrømme at rakkerfanten kler navnet godt. Da sikter jeg ikke til en lysbærende hårtafs, men den litt mer djevelske siden han kan vise, når humøret tilsier det.

Som her 😉 

 



 

Vi var ville av begeistring over å ha fått denne skjønne skapningen i hus, og alle knivet om å være den som ble mest poppis hos pus. Den han ville først opp på fanget til.

Et par uker etter at Lucifer kom til oss, skjedde det derimot noe som gjorde at vi trodde vi ville miste husets kule kose-katt.

 

Hva dèt er, kan du lese mer om i morgen.

 

 

#blogg #husdyr #katt #lucifer

Lucifer – en kjærlighetshistorie (1)

Lucifer kom inn i livet mitt sommeren 2008.

På den tiden trengte huset en katt. Uvisst av hvilken grunn, sto drømmen om en sort og hvit, langhåret hannkatt aller øverst på ønskelista mi.

Et finn-søk senere forelsket jeg meg i det nydeligste nøstet jeg noengang hadde sett! Bildet i annonsen viste et skjønt lite nøste som lekte i gresset, mens solen skinte.

 

 

Jeg var solgt!

 

 

Mirakuløst var vi førstemann som viste interesse for den vakre skapningen. Derfor gikk turen til Bamble allerede neste dag, hvor nøstet befant seg i en stall sammen med de to søsknene sine.

Alle 3 ble funnet forlatt langs en trafikkert vei og plassert på nevnte sted i håp om å skaffe dem et hjem, men det opprørende i måten de ble funnet på, ble glemt straks den lille pelsdotten kom i armene mine, for søtere sak skal man lete lenge etter!

 

 

Lucifer var skeptisk til esken vi plasserte ham i, og bilen han skulle fraktes i. Han var utrøstelig og mjauet hjerteskjærende hele veien hjem, slik at timen det tok å komme seg tilbake til Tønsberg føltes uendelig lang for både ham og oss.

Siden har han hatt rollen som den skjønne lodotten min <3

Men hvordan fikk Lucifer navnet sitt? Og hvordan ser han ut i dag?

Det – og mer til – kan du lese om de neste dagene 🙂
 

#blogg #katt #lucifer