Time Will Show

Er jeg den eneste som ikke ble overrasket nå?

Jeg tenker at det er kjekt å ha noe å skylde på når det viser seg at vaksinene ikke er så effektive som det hele tiden er blitt påstått at de vil være – til tross for god kunnskap om stadig nye mutasjoner.

Slike konstante kontrabeskjeder fra “faglig hold” er grunnen til at jeg blir stadig mer overbevist om at det vil være tryggere å oppføre seg som om alle er potensielle smittebærere fremfor å klemme i vei etter å ha blitt vaksinert – men sikker er jeg ikke.

Det kan heller ikke de som mener noe annet heller være, for basert på erfaringene så langt, vil det eneste noen med 100% sikkerhet kan si, være;

Time Will Show…

Hva tenker du på?

“Hva tenker du på?”, begynte Facebook å spørre oss om allerede i sin spede begynnelse. På denne dagen for 8 år siden fikk akkurat den setningen meg til å kludre ned følgende tankerangel – som like gjerne kunne ha vært skrevet i dag;

 

 

“Hva tenker du på?”

Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg tenker at det er en mening med alt som skjer.

Jeg tenker at forskjellen på hvordan mennesker oppfatter en og samme hendelse, skyldes deres erfaringsgrunnlag og evne til å se muligheter i enhver situasjon – og ikke minst viljen man har til å gripe mulighetene når de oppstår.

Der og da!

Noen liker å dyrke all verdens elendighet ved å forsikre seg om at alle og enhver (til enhver tid) vet hvor ille de har det.

Andre bruker sine nærmeste til å tømme tanken og be om råd, før de tar et skritt bakover, får oversikt over “skadeomfanget” og analyserer situasjonen;

  1. Er skaden uopprettelig?
  2. Ville den oppstått før eller siden?
  3. Er det noe jeg selv har gjort som førte til den, og hva kan jeg i så fall gjøre annerledes neste gang?
  4. Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen
  5. Hvilke muligheter gjenstår?
  6. Hvilken erfaring gir dette meg?
  7. Hva GODT kan komme ut av det?

Min konklusjon etter noen særdeles utfordrende år, er følgende;

  • HVER gang en dør lukkes, gir det deg muligheten til å åpne en ny – og finner du den ikke, så bygg og monter den selv.
  • Ikke forvent noe av andre. Bli heller positivt overrasket når de rundt deg viser omsorg, lojalitet og initiativ – og VIS at du setter pris på det, i ord og handling.
  • Still opp for de du er glad i – uavhengig av hva du tror de er villige til å gi i retur. Sitt uansett ikke på rumpa og vent på at andre skal gjøre noe for deg først. Det kommer det ALDRI noe annet enn bitterhet ut av.
  • Unn alle du liker å ha det bra, uavhengig av din egen situasjon – og minimer makten til de som vil deg vondt, ved å bestemme deg for at de ikke er verdt å bruke energi på (det vil ALLTID være de som har det bedre eller verre enn deg. Det endrer ikke DIN situasjon. Det eneste din holdning til andre endrer, er hvordan DU SELV oppfattes.)
  • Godta situasjonen – eller gjør noe med den. Andre valg finnes ikke.

Dét tenker jeg altså på, en helt vanlig vårdag… fordi jeg føler meg superheldig!

De siste årenes utfordringer har nemlig vist meg hvem jeg kan stole på, hvem som stiller opp uten å forvente annet enn et takk i retur og hvem som vil meg godt.

Jeg har fått spennende muligheter, artige opplevelser, nyttige erfaringer og særdeles flotte bekjentskaper – men aller viktigst; jeg har blitt gitt muligheten til å kunne hjelpe andre i samme situasjon.

Og dét gjør MEG glad 😊

Allergifremkallende munnbind?

TV2 Nyhetene advarer oss i dag mot plager forårsaket av munnbind (klikk her for å lese saken). Det er spesielt øyeplager som går igjen, og legene mener de som sliter med tørre øyne er mer utsatt enn andre. Men er det så enkelt?  

 

Munnbindkledde mennesker er blitt et vanlig syn den siste tiden.

 

I november hadde jeg første dag i en jobb som innebærer kundebesøk. Firmaets rutiner pålegger oss å bruke munnbind under kundebesøk. Ikke fordi det er påbudt, men for å vise kundene at vi tar ansvar.

Under opplæringen fikk jeg utdelt kirurgiske munnbind, men stusset da jeg fikk en akutt allergisk reaksjon etter en times bruk. Jeg har egne munnbind hjemme, som er benyttet i langt lenger tidsintervall enn dette uten problem. Nå kom det snørr i strie strømmer, jeg nøs og nøs og klødde heftig i øynene. Ikke spesielt populært å entre et resepsjonsområde slik i disse tider, uansett årsak.

Først trodde jeg det kunne skyldes at jeg var litt småstressa på første dag i ny jobb. Dessuten hadde jeg sovet lite natten før. Immunforsvaret har som kjent en tendens til å slå litt krøll på seg i slike situasjoner.

Det var helg mellom første og andre opplæringsrunde. Den ble blant annet benyttet til å handle. Jeg brukte da egne munnbind uten å oppleve ubehag av noe slag. Overraskelsen ble derfor stor da allergi-reaksjonen gjentok seg under neste opplæringsrunde – denne gang umiddelbart.

For å være sikker på at det ikke var noe annet jeg reagerte på, tok jeg med mine egne munnbind neste gang jeg jobbet. Da gikk det helt fint. I ettertid har det vist seg at vedkommende som lærte meg opp også fikk hudreaksjoner etter å ha brukt de kirurgiske munnbinda.

Dette fikk meg til å lure på hvilke stoffer/midler de kirurgiske munnbinda inneholder? De var av samme type som selges i landets apotek, mens mine er medisinske munnbind kjøpt for en høyst overkommelig pris fra munnbindtilalle.no (og nei, jeg får ikke et øre for å skrive dette – for de som måtte lure på det).

Tipset mitt er å prøve seg frem. Kanskje er det ikke munnbind generelt du reagerer på, men et spesifikt merke? Jeg vet i hvert fall at jeg vil holde meg til det merket jeg har, og som jeg vet fungerer for meg.

Lykke til i jakten.

Du vet det er sommer i Tønsberg, når…

Du vet det er sommer i Tønsberg, når du…

 

  • går i kø langs Brygga, fra Gjestehavna til Ollebukta

 

  • bruker 2 timer på å finne deg en parkeringsplass i sentrum

 

  • står i kø på Polet, butikken, foran minibanken, i trafikken og ved taxiholdeplassen

 

  • får parkeringsbot på Ringshaugstranda

 

  • blir forbikjørt av en ilter BMW i retning Tjøme

 

  • står fast i Mammutkrysset, fordi Kanalbrua har jammet seg – igjen

 

  • må rygge to hakk for å komme deg unna eimen til skjorteløse turister på Mækker’n

 

  • får opp slike innlegg i Facebook-feeden;

 

 

GOD SOMMER 🍻🍴🌞

Burde vi la skoler og barnehager være stengt – eller bør vi innføre obligatorisk sommerskole?

Det argumenteres heftig i pressen, sosiale medier og de tusen hjem, vedrørende hvorvidt barnehager og småskoler burde gjenåpnes til uka.

Mot-siden ønsker ikke å la barna sine være prøvekaniner, mens For-siden har landet på ett hovedargument: skolen fungerer som et pusterom for barn som ikke har det så godt hjemme.

Jeg har barn som har flyttet hjemmefra for lengst, og burde kanskje ikke uttale meg, men atte-det-var?!?

Er det ikke lenger slik at alle som mistenker at en mindreårig ikke har det greit, plikter å rapportere det til rett instans? Har det noensinne holdt å sørge for at barn som ikke har det bra bare får et pusterom mellom 8 og 15 på hverdager?

I tilfelle noen ikke har fått det med seg, så varer faktisk skolenes sommerferie i 9 (les; NI) uker. Er det ikke så farlig med de samme ungene da, eller? …og jada, jeg VET at SFO og barnehager kun holder stengt i fellesferien, men det er vel ikke slik at det kun er barn under 10 år som har det jævlig hjemme? Eller at små barn burde tåle 3 uker sammenhengende juling hver sommer, uten at det er riktig å reagere like mye da?

Skolens sommerferie varer med andre ord omtrent dobbelt så lenge som landets lock down har vart til nå… så hvorfor er det ingen som tar til orde for å innføre obligatorisk sommerskole, hvis argumentet er at åpne skoler og barnehager er avgjørende for disse barnas ve og vel?

Misforstå meg rett. Jeg vil for all del ikke at noen skal ha det vondt, og aller minst uskyldige barn. Jeg bare liker ikke at enkelte voksne bruker noens elendighet for å mele egen kake. Det aner meg nemlig at iveren etter å gjenåpne barnehager og småskoler snarest mulig i all hovedsak skyldes at de samme “lobbyistene”, som blant annet sørget for lynrask forskuttering av dagpenger til permitterte – nå er i ferd med å gå på veggen etter å ha hatt egne barn rundt seg 24-7 i ukesvis – fremfor en generell bekymring for samtlige av landets barns fysiske og mentale helse.

Jeg aner også at næringslivet legger et ikke så rent lite press på regjeringen om dagen, for å få de permitterte tilbake i jobb snarest mulig, slik at de økonomiske hjulene begynner å gå rundt igjen – men det er den selvsagte elefanten i rommet ingen tør nevne.

Da er det nok langt lettere å skyve vanskeligstilte barn foran seg.

Pioneren Nyborg vs en nølende regjering og et stadig mer famlende FHI.

Hvorfor er Folkehelseinstituttet (FHI) mer opptatt av å unngå massehysteri og bremse spredningen av koronaviruset, enn å få sannheten frem i lyset og innføre tiltak som faktisk fungerer?

Etter tirsdagens “Debatten” i NRK, virker det som om FHI, med Helsedirektoratet i ryggen, febrilsk forsøker å minimere effekten av OUS-forsker Nyborgs klare tale. Overlege Preben Aavitsland i FHI skylder på for liten taletid i onsdagens VG, selv om alle som så “Debatten” tirsdag, kan skrive under på at verken han eller Bjørn Guldvog ble avbrutt, eller på annet vis ikke tillatt å svare utdypende på samtlige påstander.
Fredrik Solvang ledet dette fint, som vanlig, men i den første delen av programmet ble han litt for mye mikrofonstativ. Han stilte få kritiske spørsmål til Nyborg, sutret Aavitsland dagen derpå.

Programleder for “Debatten”, Fredrik Solvang, sier seg enig i at Aavitsland og Guldvog ikke fikk så mye taletid i akkurat dette intervjuet, men forklarer det med at pressen nærmest har fungert som mikrofonstativ for myndighetene i to uker.
I lys av det håper jeg Preben Aavitsland kan tilgi at han akkurat denne gangen ikke fikk mest taletid og måtte vike for en stemme som ber dem endre kurs før det er for sent. Har Nyborg rett tror jeg alle forstår hvor ille ute vi er og at jeg og NRK praktiserte informasjonsplikten vår, sier han.

Forsker Gunhild Alvik Nyborg har alle faglige påstander og referanser nedtegnet i et dokument som hun håper å få publisert snart, der alle kan ettergå påstandene hun kom med. Det blir antageligvis særs spennende lesning for noen og enhver.

De som ikke klarer å ta til seg alvoret i Nyborgs varsler, trøster seg med at hele 99,2% av de Italienske koronaofrene hadde andre sykdommer. Med både astma, allergi og hertearytmi i sekken, er ikke dette en sannhet som får meg til å føle meg særlig mye roligere. Hva med deg? Jeg vil tro at brorparten av oss godt voksne nordmenn, antageligvis kjenner flere som har astma/allergi, diabetes, kols og andre lungesykdommer, hjertesykdom, høyt blodtrykk og MS/ALS, enn vi kjenner folk som ikke befinner seg i faresonen?

Et annet chill Bill-argument er at det kun er de eldste som blir kritisk syke. Tallenes tale fra Kina sier derimot at snittalderen på de som blir kritisk syke og må legges inn på sykehus er 59 år. En forenklet forklaring av den statistikken tilsier at det for hver innlagte 81-åring også vil være en 37-åring som blir tilsvarende syk. Temmelig nedslående tall, når den sørgelige sannhet er at det ikke er mange av oss på 40 + som kan skryte av å vandre rundt med en feilfri skrott!

Fakta er at ikke alle som smittes av koronaviruset utvikler symptomer. Når nabogutten ennå slippes inn på rommet til poden, egne barn sendes ut på lekeplassen for å leke med halve nabolaget og foreldre over det ganske land drar ut i finværet for å møte andre barn og voksne på lekeplasser, i skogen og på stranda, sier det seg selv at myndighetene ikke har vært flinke nok til å kalle en spade en spade.

Holdningen til de som tar for lett på situasjonen, tror jeg i stor grad kan tilskrives ignoransen eksempelvis Aavitsland selv utviste, da han påsto at det er greit å tillate ungene utelek i et intervju som ble publisert samme dag hans egen sjef, Camillla Stoltenberg, oppfordret til det motsatte i en annen avis. At FHI både sender ut miksa signaler og fortsetter å oppfordre folk til å ligge unna store forsamlinger, men gjerne kan møtes i mindre grupper – på tross av den dystre utviklingen – er ingenting annet enn en helseskandale. Selv om jeg ikke er utdannet innen smittevern, tør jeg påstå at det med 100 % sikkerhet kun trengs ett sykt menneske for å spre smitte i enhver forsamling!

I en dagsaktuell kommentar i Nettavisen, skriver redaktør Erik Stephansen at vi dessverre ser det gang på gang, at uvanlige situasjoner gjør at enkelte går i et slags automatisk nei-modus. Byråkrater tenker det er tryggest å si nei, da gjør de i alle fall ikke noe feil, kan det virke som.

Jeg velger derfor å sette min lit til hun som via henvisninger til reelle tall og fakta, hadde baller nok til å kritisere FHI og Helsedepartementets handlingsvegring i full offentlighet. Hun minner meg litt om den kinesiske studenten, som i enslig majestet sperret veien for rekken av tanks på Den Himmelske Freds Plass, i forkant av massakren i 1989; tøff nok til å trosse overmakten, trygg nok i sin overbevisning til å kunne påvirke massene og verdt å huske for ettertiden.

Slike pionerer står det respekt av.

 

Ufarlig forkjølelse eller dødelig egoisme?

Til tross for myndighetenes innstendige oppfordring om at alle som ikke føler seg 100 % i vater holder seg hjemme med god margin, vaser folk stadig rundt med selvdiagnostisert “ufarlig forkjølelse” og annet “smårusk” i systemet.

Ha’kke korona jeg, vettu. Det ville jeg ha merket.”

NEI, du vil ikke nødvendigvis dèt – og nettopp de som viser seg å ha så vage symptomer at de ikke tar de på alvor, er de største smittebombene, der de vandrer rundt og ikke bryr seg om andre enn seg selv.

I nær omgangskrets har jeg 3 skrekkeksempler.

Den ene kom syk hjem fra et land som senere ble erklært risiko-område, og gjorde sitt for å bli testet, uten at legevakta var villige til å gjøre det. Resultatet ble at vedkommende dro syk på jobb de neste fjorten dagene, før ledelsen våknet, og beordret personen hjem og i seng. 2 uker senere er legevakta nå sikre på at det er snakk om Korona, siden “forkjølelsen” har pågått i 4 uker og satt seg i luftveiene. I dette tilfellet gjorde vedkommende alt etter boka, men ble dessverre ikke tatt på alvor, og kan potensielt ha smittet mange.

Den andre har et barn som går i barnehage med et mistenkt tilfelle. Først var barnet sykt, deretter partneren, og da det var vedkommendes tur til å få diarè, oppkast og feber, ble senga holdt akkurat de to dagene det sto på. Deretter bar det rett på jobb. At brukerne vedkommende passer i yrket sitt, nå blir utsatt for noe som kan være en dødelig sykdom, er visst ikke så farlig.

Den tredje er i ferd med å innse at det kanskje ikke har vært så veldig lurt å jobbe, besøke familie og dra på fest med en “forkjølelse” som har vart i ukesvis. Når det nå også er snakk om hodepine og tap av smak- og luktesansen – som legene mener er typiske Korona-symptomer – får pipa en annen lyd. Mulig det er tilfeldig, mulig ikke. For de som har vært i nærheten av vedkommende de siste ukene sin skyld, er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste.

Så hva hvis det ikke er tilfeldig, forkjølelse eller omgangssyke de har gått rundt med? Vi VET jo nå at symptomene kan være diffuse og individuelle. Er ikke det å late som ingenting, for å slippe karantene, å gamble med andres liv?

Kanskje blir ikke dama i kassa på Rema 1000, kollegene eller venninna di syk – men hvis de blir det, reagerer de kanskje som deg, og tror at det “bare er en forkjølelse” de brygger på. I verste fall drar de dermed elendigheten med seg til sine barn, som antageligvis ikke får symptomer engang, og derfor kryper intetanende opp på fanget til sine gamle og syke besteforeldre neste gang de er på besøk.

Hva da?!?

Fordi jeg potensielt har vært utsatt for smitte selv, på jobb, i butikken, hos venner… ja, omtrent på en slik måte vi alle kan ha blitt det – holdt jeg meg for meg selv da jeg våknet med rennende nese etter å ha vært litt tung i hodet og småkvalm kvelden før. Nå, 5 dager senere, er jeg forholdsvis sikker på at det “bare var litt allergi”, og vurderer å ta turen ut igjen. Om ikke annet for å handle nødvendighetsvarer. Moren min, som er i risikogruppen, tør jeg ikke å besøke før jeg har vært uten kontakt med andre i minst 1 uke – for hva hvis?

Til deg som vandrer rundt med skylapper og egotripper på andres potensielle bekostning, har jeg bare èn ting å si, og det er:

Slutt å oppføre deg så forbaska egoistisk, og hold deg hjemme hvis du ikke føler deg 100 % frisk!

Karantene-medaljens to sider

Ektefeller i Corona-karantene:

“Må vi holde oss inne i FJORTEN dager?! Da blir det krangling om fjernkontrollen, badet, doen, varmtvannet, godteriet, Wii’en, rødvinen, dyna, volumet, godstolen og leggetider! Hvordan skal vi klare å overleve dette som en familie???”

 

Single i karantene:

“Null shavings på FJORTEN dager? Jippiii!!!!”

 

 

“Det er synd at de som vet hvordan landet skal styres, er opptatt med å klippe hår og kjøre taxi.”

Hørt den før? 

Forskjellen på før og nå, er at man ikke lenger kan knytte de største besserwisserne opp mot et par spesifikke yrkesgrupper, da de som roper høyest, og uttaler seg mest bastant om mye de i utgangspunktet ikke har greie på i dagens samfunn, tilhører enthvert yrke, kjønn, alder, størrelse, etnisitet og utseende.

Men den beskrivelsen passer jo både deg og meg, tenker du kanskje?

Alle er selvsagt ikke like bastante, eller ukritiske til hva de roper opp om. Men de som er det, har ofte noe til felles.

Kan du gjette hva det er?

Svaret er å finne i NRK Satiriks sin “reportasje”, som du kan se ved å klikke på denne linken: Nordmann forbløffer verden: Innvandringsekspert i januar, klimaekspert i februar og virusekspert i mars

Enjoy! 😉

Surfer du litt her og der, foretar du bakgrunnssjekk på det du deler videre, eller uttaler du deg bastant på sviktende grunnlag og har dermed noe til felles med de største besserwisserne..?

Kjære ukjente kronikkskribent – aner du omfanget av skaden du gjør?

Disse er uten spesifikk diagnostisk forklaring og anses gjerne «medisinsk uforklarte», men kan for eksempel være forenlige med en langvarig, alvorlig stresstilstand.” skriver Henrik Vogt i sin kronikk i Aftenposten, der han refser pressen for å bruke Justin Bieber selv som kilde i forhold til sykdommen han påstår å ha.

Det dreier seg enda en gang om det enkelte ynder å kalle “den omstridte sykdommen” – også kjent som kronisk borreliose.

Kjære ukjente kronikkskribent:

Når hovedpersonen selv ikke defineres som god nok kilde i dine øyne, dreier det seg vel strengt tatt ikke om kildekritikk, men skepsis overfor en diagnose du med all tydelighet ikke “tror på”? Siden dens eksistens er godt dokumentert, og vi vet at ubehandlet borrelia har et sykdomsforløp som best kan sammenlignes med Syfilis, er det nærliggende å konkludere med at din overbevisning baserer seg mer på tro og skumlesing av søkeresultater, enn dypere innsikt i reell forskning?

I så fall vil jeg du skal vite at sånne som deg er livsfarlige – for slike som meg. For selvfølgelig hadde jeg ikke engasjert meg på dette nivået dersom jeg ikke hadde opplevd det på kroppen selv. Hva som gjør at du velger å sette spørsmålstegn ved en hel – og stadig økende – gruppe desperate pasienters troverdighet, skulle jeg likt å vite.

Å påstå hardnakket at du har funnet det eneste riktige svaret på noe de lærde strides om, og refse alle som våger å lufte motpartens argumenter og syn,  kaller jeg “jorda er flat, det har vi alltid visst, og sier du noe annet blir du idioterklært”-metoden. Hersketeknikk er det uansett, og får meg til å tenke på den debattanten som antageligvis har mye av skylden for at Norge er en hvit flekk på kartet i forhold til diagnostisering og behandling av nettopp kronisk borreliose, nemlig Preben Aavitsland. Ironisk nok var han i mange år, som smittevernoverlege ved Folkehelseinstituttet (FHI), ansvarlig for å holde Norge «up to date» på borrelia. Lars Monsen har tidligere uttalt at han mener grunnen til at Aavitsland slår vilt rundt seg og skyter fra hofta i dag, er et desperat forsøk på å få fokus bort fra sin egen udugelighet i den, og ligende, stillinger.

I mange år fryktet jeg virkningen av Aavitsland sine helt uforståelige angrep på svært syke menneskets siste håp, men etter å ha lest følgende artikler etter hverandre, mistet jeg fullstendig respekten for fyren: Først sto han på barrikadene for det nasjonale programmet for influensavaksinering – på tross av forskere i hans eget institutt sin klare skepsis. Senere brukte han vaksinering av sin egen gravide kone som hovedargument for at det var helt trygt for friske mennesker å vaksinere seg. De flåsete svarene han ga journalisten som konfronterte ham med alle bivirkningene og vranglæren han hadde servert oss i ettertid, fikk meg til å innse hvor farlig det er når en person i maktposisjon uttaler seg skråsikkert på fullstendig sviktende grunnlag (ref. “Pandemi Preben” sist i artikkelen).

Kjære ukjente kronikkskribent:

Du burde takke din skaper for at du og dine nærmeste ikke har merket virkningen av å være infisert av en bakterie som borer seg inn i alle kroppens friske celler og skaper kronisk infeksjon.

Du burde tenke over at disse svært syke menneskene trenger støtte i form av både forståelse, økt fokus på forskning, og tilbud om behandling på lik linje med det som er i ferd med å bli normen i blant annet USA.

Hvis du bekymrer deg for verdens antibiotikaresistens, lurer jeg på om du engasjere deg i den tilnærmet frie bruken av antibiotika i landbruket? Har det falt deg inn at mens antibiotika gis til pasienter med alvorlig akne i årevis, til de som er smittet av syfilis og tuberkulose i månedsvis, og kastes etter ungdom med Klamydia og de som har gått noen dager med øreverk, blærekatarr og halsbetennelse – så nektes sånne som meg muligheten til å få et normalt liv, fordi behandlingen krever langvarig bruk av antibiotika.

Min egen erfaring med temaet, og kampen jeg har kjempet for å komme meg tilbake til et velfungerende liv, unner jeg ikke min verste fiende.

Jeg tror du har helt rett i at stress er en faktor vi må ta i betraktning. Jeg tror derimot ikke at stress er årsaken til alle ME- og kronisk borreliose pasienters symptomer. Derimot tror jeg at stress kan forverre underliggende årsaker og trigge latent sykdom. Bekhterev er et glimrende eksempel på det.

Hvordan har du kommet frem til at kronisk borreliose ikke eksisterer, når det er mange år siden bioingeniør Øystein Brorson påviste at en ubehandlet borrelia-infeksjon verken forsvinner av seg selv eller dør, men legger seg i dvale og kan reaktiveres?

Man blir som kjent ikke profet i eget land, og i verste fall blir de funn man fremviser dysset ned av de man er satt til å forske for:

Da originalartikkelen er ikke lenger er å finne på nettet, legger jeg ved skjermdump av intervjuet Bioingeniøren gjorde med Brorson i 2009. Som pilen viser, ble det kortere enn planlagt, etter påtrykk fra “ledelsen ved Sykehuset i Vestfold”. Hva skjedde med ytringsfriheten her til lands, tro..?

 

Når forskere, som påviser alarmerende svakheter ved dagens metoder for diagnostisering, møter motstand fra de man skulle tro var interessert i å finne svar, må man spørre seg om hvorfor vedkommende er mer opptatt av å benekte fakta enn å ta tak i noe som er skadelig for en stadig mer desperat pasientgruppe?

Kanskje hadde Per Bjark – tidligere overlege ved infeksjonspoliklinikken på Sykehuset i Vestfold – svaret? I hvert fall luftet han en teori i kronikken han hjalp Brorson å skrive i 2016 om at økonomisk motivert politikk kan være et nøkkelord verdt å bite seg merke i.

Problematikken kan forklares på følgende vis:

La oss si at Staten, her representert ved helsedirektoratet, er et flyselskap. Fastlegen er flykapteinen, andre leger er co-piloten, forskere er flymekanikeren og pressen er bakkemannskapet. Ville du satt deg inn i flyet hvis du overhørte flymekanikeren si at han akkurat har funnet en kritisk feil på flyet, som gjør at det er 25% sannsynlighet for at det vil ramle ned under neste flyvning, ? Ikke det, sier du? Hva hvis du spør co-piloten om hans mening, og han forsikrer deg om at flyet er helt ok? Føler du deg tryggere da – eller hjelper det hvis også flykapteinen avviser mekanikerens påstand? Er du fortsatt i tvil, så kan kanskje bakkemannskapets fortellinger om at mekanikeren har varslet uten at noe skjedde tidligere, og at dagens feil ikke er dokumentert (og derfor ikke er til å stole på) kanskje hjelpe? At den heller ikke er godkjent som en reell feil av flyselskapet, og at det ikke foreligger noen statistikk på ulykker forårsaket av en slik feil, gjør deg kanskje enda litt mer motivert til å sette deg inn?

Kanskje setter du deg inn. Kanskje ikke. Men ville du engang vurdert det, hvis du visste at flyselskapet har pålagt flykapteinen til å unngå dyre forsinkelser og instruert ham i å tolke flymekanikerens funn etter eget skjønn? Ville det hatt noe å si, dersom du fant ut at bakkemannskapet refererer til informasjon som ikke er kvalitetssikret, og gitt dem “I fortrolighet” av flykapteinen – nå som du kjenner til hans egentlige agenda?

For 19 år siden gikk pollenallergien jeg har slitt med siden ungdommen helt amok. Plutselig reagerte jeg på det meste, året rundt. Jeg måtte nærmest isolere meg for å roe ned kløe, nysing og rennende øyne. Jeg fikk den ene halsbetennelsen etter den andre, og følte stadig at jeg var i ferd med å bli febersyk, uten at det slo ut skikkelig. De neste 8 årene opplevde jeg en stadig økende grad av nattesvette/frysninger, dovninger i halve ansiktet/fingre/føtter/ben, hovne lymfekjertler, muskelsmerter, søvnapné, hjerteklapp, forhøyet puls, tilbakevendende utslett og halsbetennelser, overaktiv blære, større svakhet i hender og føtter, trøtthet/fatigue, lyd- og lysømfintlighet, konsentrasjonsproblemer, og tap av kontroll over svelgemuskelaturen og så videre… Listen var så lang, at jeg kun tok opp det som påvirket hverdagen mest med fastlegen, i redsel over å ikke bli tatt på alvor.

I 2009 gikk jeg fra å slite med å finne ord og huske ting, til å oppleve full kognitiv svikt. Selv den enkleste beskjed måtte skrives ned og utstyres med påminnelse på telefonen, for ikke å gå i glemmeboka. Da hjernetåka var så uttalt at jeg slet med å holde en samtale gående, og ikke klarte å fokusere på annet enn et overveldende søvnbehov, så jeg ingen annen utvei enn å sette etterutdanninga på vent, midt i 5. semester på BI.

Endelig skjønte jeg at dette måtte være noe annet enn en “forkjølelse med noko attåt”, men det var først da en årvåken nevrolog på SiV ville teste meg for borrelia, etter at jeg beskrev 3 år med tidvis, ensidig ansiktsdovning, at jeg ble satt på sporet av hva dette kunne være. Alt som sto å lese var skremmende gjenkjennelig,  men selv om blodprøven var delvis positiv, og jeg kunne krysse av for over 40 av ca 70 mulige symptomer relatert til borreliose, var ikke prøven positiv nok til at infeksjonspoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold var villige til å behandle meg for borrelia. Det vil si; de mente at den positive delen av prøven var falskt positiv, som de sa – til tross for at all faglitteratur beskriver feil prøvesvar som en så stor utfordring, at det kliniske bildet skal legges til grunn for diagnostisering.

Legene ser bort fra negativ serologi, så sant man får den berømte ringen rundt bittet. Jeg var dessverre ikke en av de ca 30% “heldige” borrelia-smittede som får det utslettet. Og om jeg noen gang hadde hatt det, er det ikke sikkert jeg ville skjønt hva det var, siden jeg ikke visste at jeg hadde vært utsatt for flåttbitt.

“Du må være frisk for å være syk” er et uttrykk jeg fikk merke på kroppen, for hvor mye jeg enn bønnet og ba om behandling ved SiV, så ble jeg avvist. Løsningen ble derfor å betale for å få behandling ved en privatklinikk med dokumentert gode tilfriskningsresultater.

Det jeg derimot ble tilbudt av sykehuset, var en utvidet blodprøve og en utredning ved infeksjonspoliklinikken. I den én time lange samtalen hele utredningen tok, ble jeg servert nøyaktig det samme manuskriptet som Lars Monsen fikk høytlesning fra året etter. Jeg var allerede i gang med langvarig antibiotikabehandling, initiert av privatklinikken, da SiV endelig var villige til å utrede meg. Derfor hadde jeg med meg prøvesvarene fra Tyskland inn til samtalen. På spørsmål om overlegen hadde sett disse før, avkreftet han det, men ville gjerne ta en titt da jeg tilbød ham det. Etter å ha kommentert, noe overrasket, at leverandøren av de Tyske prøvene var de samme som de benytter i enkelte tilfeller på SiV, ville han ta en kopi til eget bruk. Det var da jeg innså at til og med han som var ledende i Norge innen utredning og behandling av borreliose, og lenge hadde uttalt seg skråsikkert i negativt vendinger overfor pressen vedrørende de utenlandske prøvene, måtte ha basert uttalelsene sine på synsing!

De Tyske prøvenesvarene påviste alt for lave verdier av en undergruppe drepeceller i blodet mitt (CD-57). Basert på det, og egne funn, konkluderte Sykehuset i Vestfold med at jeg ikke hadde borreliose, men at jeg hadde en forunderlig lav immunrespons, til å være et såpass ungt menneske (jeg var da 39 år).

På det tidspunktet hadde jeg blitt behandlet ved Norsk Borreliosesenter i et par måneder, og merket allerede stor bedring på flere av de uttalte symptomene. Noen symptomer ble verre i en periode, og det var ingen spøk. Eksempelvis opplevde jeg at hjerterytmen tok helt av en dag, slik at jeg ble stående å hive etter pusten og tenkte at min siste time var kommet. Den dagen ble avsluttet på akutten, der EKG-målingen viste at hjertet hadde rotet seg ned igjen. “Trøsten” jeg fikk besto i kjeft av vakthavende lege, som mente det var uforsvarlig av meg å motta kontroversiell og dyr behandling ved privatklinikk, når SiV hadde et velfungerende behandlingsopplegg. Hvordan jeg skulle få SiV til å ville behandle meg, sa han derimot fint lite om.

Etter 11 måneders heftig antibiotikabehandling, knasking av probiotika, “herxing”og særdeles mye sofasliting, viste nye prøver at immunresponsen min var godt innenfor normalen igjen og behandlingsopplegget ble avsluttet. En visitt til nevrologen på Sykehuset i Vestold noe senere, bekrefte at jeg hadde målbare reflekser i føttene, hvor de aldri hadde klart å måle det før pga en medfødt tilstand. Fordi denne tilstanden ikke bedres (omtrent som ved MS, for å ta et eksempel folk flest kjenner til), var det helt uforklarlig – men selv om nevrologen skrev at jeg hadde en uforklarlig bedring i refleksene i epikrisen, var han verken interessert i å finne ut hvorfor, eller anta at det kunne skyldes behandlingen jeg hadde fått – for borreliose hadde jeg ifølge dem ikke hatt. Alt annet enn dèt, liksom.

Kjære ukjente kronikkskribent:

Dette ble LANGT. Mye lenger enn intensjonen først var. Men du skjønner det, at når du først har vært i helvetets forgård, så vil du for all del ikke ned dit igjen. Det er dessuten lett å bli engasjert når man kommer over bastante utsagn lik ditt, for meg som selv har merket på kroppen at det du sier ikke nødvendigvis stemmer.

Jeg ble “frisk”. Det vil si, helt frisk blir jeg nok kanskje aldri. Borreliosen “kåla til” skrotten min grundig, at selv om jeg både valgte særboerskap som gift, hadde vett på å hvile meg opp før aktiviteter, og solgte huset i et forsøk på å holde stresshormonene i sjakk, så sier fortsatt kroppen fra hvis jeg jobber mer enn den tillater. Og det er synd, for jeg liker jobben min, og kan ramse opp tusen ting som er mer morsomt enn å ligge på sofaen og studere taket i horisontal stilling, eller suse rundt på autopilot, uten egentlig å få med meg noe av det som skjer.

Jeg leste at du er satt ut av hetsen du har fått på Facebook, etter at det kom motsvar på kronikken din. Jeg unnskylder aldri slik oppførsel, vit det. Men jeg må samtidig innrømme at jeg ikke ser overraskelsesmomentet i at folk, som blir sparket når de allerede ligger nede, uttrykker sin vrede i ren desperasjon. Flere har svart saklig, gitt deg info og spurt deg direkte om noe, men opplever å ikke få svar. Uten at jeg kan si det sikkert, tenker jeg det kanskje skyldes at du har hatt litt mye å svare for i det siste?

Dette innlegget er et uttrykk for min vrede – som egentlig bare er en trist oppgitthet, over at vi “stjernekikkere” fortsatt må forklare noen at jorda ikke er flat, selv om kalenderen viser 2020.

Jeg synes du skylder både Justin Bieber, meg og et hav av dypt, dypt fortvilte mennesker å lese linkene jeg har lagt inn i denne teksten. Jeg håper også du tenker grundig igjennom hvordan du ordlegger deg neste gang du føler for å synse høylytt.

Det hadde heller ikke skadet med en unnskyldning.