Du vet det er høst når…

Du vet det er høst når dette skjer, etter at hånda skivebomma på godsakene i soppkurven 😉

 

 

 

 

#blogg #høst #sopp #fleinsopp #bjørnvenstad #dikt #humor

Det blæs!

Når det uler så kraftig rundt husveggene at utemøblementet ommøblerer seg selv, er det ikke spesielt moro å oppdage at den ene stroppen som skal holde sideveggene til paviljongen på plass, er løsnet.

Da er det bare å kle på seg sydvest og godt skotøy og ta turen ut for å begrense skaden… og hutre seg i seng etterpå.

God natt – og hold på hatten!

 

Rain Drops
Licensed from: fouroaks / yayimages.com

#blogg #vind #storm

 

Min rolle i et vellykket verdensrekordforsøk.

Alle ønsker vi å skille oss ut. Tenk å kunne skryte av at du kan gjøre noe andre ikke kan? Toppen av kaka i så måte må være å bli Verdensmester i noe!

Vi har alle våre talenter. Noen har flere og mer nyttige talenter enn andre. Noen få skiller seg ut og gjør ting ingen andre får til. De fleste av oss har derimot talenter som er så vanlige at vi ikke tror det kan være godt for annet enn noe nyttig – som å være i stand til å kjøre bil og finne veien, basert på en beskrivelse.

Jeg tilhører mest sannsynlig siste kategori.

Allikevel hender det at et helt vanlig hverdagstalent kan være akkurat det som skal til for å hjelpe andre med å sette rekorder. Det skjedde for 3 år siden, da Shell og Radio Norge, med Geir Schau i spissen, bestemte seg for å sette verdensrekord i bilvask og søkte etter bileiere i hopetall! 

Derfor stilte jeg opp utenfor en av landets Shell-stasjoner med den lille, søte bilen min for å hjelpe til. 

Ikke vasket jeg en eneste bil. Ikke tok jeg tiden. Ikke telte jeg. Men jeg kom, sto i kø, ble påspandert både ventebolle og gromgod kaffe, og stilte deretter bilen til disposisjon. Den lille C1’en min ble vasket av ivrige fotfolk, både den og jeg ble avbildet og signaturen min satt på standmessig skjema. I retur fikk jeg et takk og en glorete diplom som beskrev hva jeg var en del av. Brum-brum, så var vi på vei hjem igjen.

Litt kuriost er det jo å ha vært med på å sette en verdensrekord, selv om jeg føler hele forsøket burde vært kronet med tittelen Verdens beste bilvask-organisering, framfor Verdensrekord i bilvask. Men det er nå bare min vaskekte mening om saken.

 

 

 

#blogg #bilvask #verdensrekord #shell #radionorge #2014

“I dag skrøt jeg av deg på NRK, Mami.”

Gårsdagens messengersamtale mellom min vakre yngstedatter og meg:

 

Mini-me: I dag skrøt jeg av deg på NRK, mami

Jeg: Hæh? 🙂

Mini-me: De spurte om jeg drakk lettbrus, og da sa jeg at jeg prøvde å styre unna det fordi mamma har lært meg at det ikke er bra med aspartam. Også lurte de på hvorfor det ikke var bra, og da sa jeg at jeg ikke visste hvorfor, men at jeg hørte på mor og gjør som hun sier, og holder meg unna dumme ting 🙂 🙂

Jeg: Hahaha er Smurfen-turfen min, det 😉

 

Selv om yngstejenta snart er 19, klarer hun fortsatt å komme med utsagn som ville sklidd rett inn i Norsk Ukeblads Fra Barnemunn – til min store glede!

You make my day, Mini-me <3

 

boy laughing
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

#blogg #morsomt #radio #intervju #messenger
 

Alt går med litt vold og vaselin.

Etter å ha lest Pappahjertes innlegg Snipp snapp snute, så var drømmejobben ute, begynte jeg å tenke på hvilke jobber jeg selv har hatt.

Hvilke arbeidsoppgaver likte jeg spesielt godt? Hvilke stillinger tok jeg motvillig? Hvilke har jeg lært mest av og hvilke vil jeg aldri i livet gjøre igjen?

I løpet av livet har jeg rukket å prøve meg som

  • Butikkmedarbeider
  • Dagmamma
  • Dørselger 
  • Homeparty-konsulent
  • Hushai
  • Kontormedarbeider
  • Kjøkkenhjelp
  • Markeds-intervjuer
  • Praktikant
  • Resepsjonist
  • Salgssjef
  • Selvstendig distributør
  • Sentralbordoperatør
  • Sesonghjelp
  • Telefonselger
  • Treningsveileder
  • Vaskehjelp
  • Vekter

 

Man kan jo spørre seg hvordan jeg har rukket å få barn midt oppi alt dette, men alt går som kjent med litt vold og vaselin. (Har du ikke vaselin tilgjengelig og er motstander av vold, anbefaler jeg deg å satse på stahet og stå-på-vilje, slik jeg selv gjorde.)

Yrket jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg trives godt med, er resepsjonist og sentralbordoperatør. Slike stillinger har preget brorparten av mitt yrkesaktive liv, og det har selvsagt sine årsaker. Trives man i et yrke, blir man i det. Så enkelt er det faktisk.

Hvilke stillinger jeg husker best (på godt og vondt), må være de hvor jeg var nærmest naturen – bokstavelig talt. 

Som ungdom fikk jeg jobb som sesongarbeider hos en bonde. Arbeidet besto i å vaske og pakke gulrøtter eller å rense poteter, stående bakpå traktoren. Det var vel den sommeren jeg kom over edderkoppskrekken min (som jeg dessverre utviklet på ny som aupair i Australia, men det er en annen historie).

Dørselgeryrket frister ikke til gjentagelse, selv om arbeidsoppgaven heldigvis ikke besto i å måtte banke på i nabolaget med en livslang støvsugerdeal eller en shady timeshare-kontrakt i baklomma. Neida, her snakker vi om ei pinglete jente på knappe 13 år, som bar seg halvt i hjel på ei 10-liters bøtte fylt av vann og blomsterbuketter. At herligheten skulle selges for en provisjon bestående av knapper og glansbilder, tenkte jeg ikke over til å begynne med. Det var jo en jobb må vite! Full av ungdommelig optimisme møtte jeg opp til avtalt sted hver søndag, henta bøtta mi og satte av sted. Det ble med en sesong. Da var armene mine så lange at jeg sliter med å finne gensere og jakker som dekker håndleddet den dag i dag.

Telefonselgeryrket lærte meg å ha empati med andre stakkars telefonselgere, for tro meg: du blir ikke telefonselger (med alt av utskjelling det fører med seg) for moro skyld.

Når vi nå er inne på utskjelling, så opplevde jeg nok av det i jobben som sentralbordoperatør ved byens taxisentral. Du milde, hva folk kan finne på å lire ut av seg en lørdagsnatt! Eller søndag morgen. Eller tirsdag kveld, for den sakens skyld. Èn ting lærte jeg meg temmelig fort i det yrket, og det er at det under ingen omstendighet lønner seg å rope tilbake til en kunde som roper inn i telefonen. Da sikter jeg ikke til de som var forbanna over at taxien ikke dukket opp til tiden og mente at vi var skyld i at værgudene hadde en dårlig dag. Nei, jeg sikter til de som satt oppå høyttaleren på fest og ringte etter bil. Tro meg: begynner du å snakke så lavt at det nærmest er som hvisking å regne, er de kjappe med å komme seg inn på do eller lignende, hvor det ikke støyer like mye. Må’kke miste plassen i telefonkøen, vettu 😉

Jeg har vært vaskekjerring, og sprekere kropp enn den jeg kunne svinge kosten med da, har jeg aldri hatt siden. Tiden fløy like fort av sted som jeg gjorde det med moppen og var man villig til å jobbe, strømmet det på med vakter. Utover det tok jeg privatboliger for sjefene på si’, men selv etter nitid vasking ble det aldri hvitt.

Konklusjonen får være at de fleste stillinger jeg har vært innom har sin sjarm og har bidratt til at læringskurven stadig svinger oppover, selv om ikke alt var like innafor.

Alle jobber må utføres av noen, og det hjelper ikke å være arkitekt dersom det ikke er snekkere der ute som er villige til å sette opp bygget. De som mener en jobb ikke er viktig nok, burde tenke over at verden vil stoppe opp dersom det ikke finnes folk både i topp- og bunnstillinger. 

 

Hand is knocking on the doors of Opportunity
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

 

#blogg #jobb #arbeid #erfaring

Hodeskalleklippen

 

Lee Falks Fantomet har en Fantometklippe han speider fra og en hodeskallegrotte å bo i.

Har du noen gang lurt på hvordan de to ville sett ut dersom de var èn og samme sak?

Ta en tur til foten av Slottsfjellet, så finner du svaret! 

Dessverre gjør måten klippen er utformet på, at man kanskje burde spørre seg hvorvidt Fantis sympatiserer med KKK?

Satser på at tilfeldighetene bare spiller oss et puss, og at mannen som er hard mot de harde, fortsetter å forsvare tegneserieverdenens svakeste – uavhengig av alder, kjønn, tro og hudfarge – også i fremtiden.

Artig er det uansett at ei som tråkket sine barnsben på Fjellet, måtte runde 45 før hun så hva naturen der har å by på av rariteter 🙂

 

 

#blogg #fantomet #slottsfjellet #fantometklippen

Øl brygget på gullstøv?

At ølet på den lokale butikken koster litt mer enn det du finner på super’n i større byer, får så være – men når 0,33 liter øl koster skjorta, buksa og resten av outfit’en, går det over alle støvleskaft..!

Dette ble funnet på det lokale supermarkedet på Nes i Ådal for et par år siden. Håper de har retta opp feilen (eller ti-doblet størrelsen på flaskene) siden den gang.

GOD HELG!

 

 

 

#blogg #øl #overpris #helg #dyrt

Hvor mange ganger må du lyve før du blir en løgner?

Man skal være klok for å håndtere en løgn. En tosk bør heller holde seg til sannheten. 
(Norman Douglas)

Dette med løgn er ikke så enkelt som man skulle tro. Å lyve er lett, men å definere en løgner er verre. 

Er man en løgner hvis man tyr til en hvit løgn innimellom, eller må en usannhet sies for å oppnå fordeler, unngå ubehag eller være vondt ment for at man skal kunne defineres som løgner? Spiller antall løgner en større rolle enn hva det lyves om?

Jeg har blitt løyet for. Mange ganger. Av flerfoldige mennesker. Antageligvis har alle jeg kjenner (og som er i stand til å kommunisere) servert meg en eller flere usannheter, eller bevisst holdt informasjon tilbake (hvilket ikke bare også er løgn per definisjon, men dessuten er veldig manipulativt). 

Hva får oppegående mennesker til å risikere sitt gode navn og rykte, i et forsøk på å skjule og tåkelegge sannheten? Til syvende og sist er vi ikke mer verdt enn verdien av vårt ord – og blir du avslørt i å lyve, blir hele du på et vis verdiløs i den du løy for sine øyne. Tilliten blir borte, og alt du sier blir det fra da av satt spørsmålstegn ved. 

Er løgn tegn på uintelligens? Vitner det om feighet? Er en løgner mer umoden enn folk flest? Mangler de empati? Ett er sikkert, og det er at den som lyver ikke bryr seg stort om hvor sårende det er å bli lurt, holdt for narr, manipulert og vist manglende respekt… og enda verre er det hvis den du blir løyet for av er et familiemedlem, god venn eller partner.

Jo mer jeg tenker over temaet løgn, dess flere spørsmål blir jeg sittende med. Allikevel er ikke alle løgner negative. Noen ganger fører de til minner man kan le godt og lenge av, som da eldsteklonen ennå var under skolepliktig alder. De fleste skrønene hennes var innlysende usanne. Allikevel skjønte hun ikke hvordan vi klarte å avsløre henne. Hun spurte meg derfor ofte om hvordan jeg skjønte at hun ikke hadde snakket sant? Mitt svar var alltid at det var lett å skjønne, fordi det blinket LØGN i panna hennes hver gang hun dro ei skrøne.

Så kom dagen da hun serverte kreativ sannhet nummer 1362.. Denne gangen la hun seg virkelig i sælen for å bli trodd, og for å være helt sikker på at jeg ikke skulle se at noe ikke stemte, holdt hun hånda over panna da jeg spurte om det hun sa var sant. Ha ha ha! Ikke spesielt vanskelig å avsløre den løgnen, med andre ord.

Nei. Jeg sier som Johanne Luise Heiberg: 

Kan jeg få be om en annen løgn, for den her dugde ikke.

 

Lies Truth Buttons Show Untrue Or Correct
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

#blogg #løgn #sannhet 

Konfirmasjon

I forbindelse med at flere venner stolt legger ut bilder av avkommet i etterkant av den store dagen, begynte jeg å tenke på da eldsteklonen ble konfirmert for snart 10 år siden. Et dypdykk i arkivet avslører følgende betraktninger fra den-gang-da:

Bildet av den vakre Eldsteklonen min viser at vi kom i mål til slutt. 

Tønsberg, mai 2007.

Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen den dagen i januar for 15 år siden, da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det “stå til” og satset på at svingen ikke var for krapp til å hoppe av i. Resultatet skal straks stå til konfirmasjon, så nå er det naturlig nok for lengst for sent å angre – og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?

Selv om jeg har vært klar over denne dagen i lange tider (15 år, for å være nøyaktig), kommer den som “julekvelden på kjerringa” – og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer, bare 2 dager unna den store begivenheten.

Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total “denial”, men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka, visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord – og som dessuten har innoverlunte på temperamentsfronten. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte – når han endelig kom på banen for et par uker siden.

Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite – og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge – om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. “Slapp av, det ER i orden” var omkvedet – helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi – som hadde fått det til spottpris via kjente – måtte gi slipp på reservasjonen!

Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til mini-me, har jeg en god tone med rektor og kjenner dessuten til at det befinner seg en festsal i bygningen.

En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis, inkludert full tilgang til personalrommets fasiliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.

Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner. Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv – med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.

Neste post på programmet var

  • bordkort
  • sanghefte
  • servise
  • bordpynt
  • Meny
  • plassering av gjestene
  • finne toastmaster og
  • serveringshjelp

Sanghefter tar TID.

Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar – uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd, for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter – med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kanten. På’n igjen…

Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked. Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?

Bordpynten blir til i samarbeid med eldsteklonens farmor og stemor. De stiller opp med hjemmelaget pynt og blomsteroppsatser. Flott at både den eldre generasjonen og familiens bonusmedlemmer har lyst til å engasjere seg, da mitt motto er the more, the merrier! 🙂

Menyen er bestemt, og en snill tante, konfirmantens mormor og ei venninne har tilbudt seg å bake kaker til kaffen. Full av takknemlig har jeg takket ja, og samkjører nå det hele med et smil, vel vitende om at dette vil falle i smak hos både konfirmanten og gjestene.

Bordplassering er ikke bare-bare når det er snakk om mine, dine og våre barn, bonusforeldre, -besteforeldre og -søsken. Vi har allikevel funnet en fin løsning, som forhåpentligvis gjør at både konfirmantens “ekte” familie og bonusfamilie føler seg verdsatt og velkommen. Det er tross alt konfirmantens dag, og de hun er glad i, og som er glad i henne tilbake, er en ressurs jeg inkluderer med største selvfølge. Derfor er både nærmeste familie, kjæresten hennes og stefamilien (representert ved bonusmoren, hennes datter og foreldre) selvsagte gjester rundt bordet.

Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om serveringshjelp, i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg “Venner for livet”), var den saken i boks. Tenk å kjenne så snille mennesker – som stiller opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid! Slikt er inspirerende og flott – men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner;

En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå sitter jeg derfor med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!

Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene, vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for eldsteklonen. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent… POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.

Godt det er 2 dager igjen..!

Dett var dett.

Slutt. The end. Finito. Så vanskelig å ta inn over seg..!
 
Er virkelig årets sommer allerede i ferd med å gå gli over i høst?
 
Full av nostalgi deler jeg mitt favorittminne med de av dere som vil savne årstiden vi er i ferd med å forlate like høyt som undertegnede:
 
 
video:sommerminner

 

#blogg #sommer #løvetann #plenklipp #gress #hage