Hvor var DU..?

Hadde det ikke vært for at Facebooks På denne dagen tok meg tilbake til en eldre selvkomponert status, ville jeg ikke husket at det er 15 år siden World Trade Senter ble angrepet og tvillingtårna falt med kort tids mellomrom. 

Hvor lett er det ikke å glemme? Bare pakke minnene godt inn og legge dem helt bakerst i en skuff. Glemme for å slippe ubehag. Glemme for å slippe å huske…

Men burde vi det? Burde vi ikke heller huske historien? Gjenfortelle den og på den måten gjøre vårt for at den skal huskes for ettertiden?

I Norge har vi en setning som definerer en hendelse som er så stor at vi ikke bare husker selve hendelsen, men også hva vi gjorde da vi overvar (eller hørte om) den:

 

 

Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?

 

cross country skiing tracks in the winter
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Siden jeg bare var 11 år da TV-kommentatorens høylydte “Gi ham en STAV da, mann!” gjallet i stuene rundt om i de tusen hjem, husker jeg ikke stort annet enn all ståheien rundt staven og at han vant marginalt. Andre episoder har derimot festet seg bedre. På godt og vondt.

 

 

Hvor var du under åpningsseremonien på Lillehammer?

 

Postage stamp Norway 1994 Flags, Lillehammer 94
Licensed from: Boris15 / yayimages.com

 

 

Hvor var du da Lady Diana døde i en bilulykke?

 

Broken Car Windshield
Licensed from: svenler / yayimages.com

 

 

Hvor var du da Twin Towers ble truffet av fly nummer to?

 

Sky Colors over New York and Twin Towers
Licensed from: jovannig / yayimages.com

 

 

Hvor var du da tsunamien traff land?

 

big waves at bondi beach
Licensed from: clearviewstock / yayimages.com

 

Hvor var du da “den unevnelige” massakrerte uskyldig ungdom på Utøya?

 

The morning landscape with sunrise over water in the fog. Black
Licensed from: AlisLuch / yayimages.com


 

Hvor var du..?

 

#neverforget

 

question
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

 

 

En arv å dø for?

Noen tilfeldigheter er så morsomme at det nesten ikke skulle vært lov.

Da denne forsiden var å finne i alle landets avisutsalg for et par år siden, innså jeg at den var egnet til å gi et og annet lyst hode en enda lysere idè…

 

Er dette egentlig separate saker, eller et dårlig skjult hint..?

Ønsker alle en familievennlig (og fredelig) dag!

Han kom, han så, han gikk.

Jeg er svært lite kunstnerisk av meg. Allikevel hender det en og annen gang at jeg kommer over noe som treffer godt.

Noen ganger appellerer det til hodets fornuft, andre ganger sniker det seg inn i den følsomme delen av hjertet. Men bare èn gang har ord i form av et dikt truffet meg som et slag i magen.

Den gang det skjedde, var jeg i en situasjon som fikk meg til å føle at ordene kunne vært skrevet om meg, av meg:

 

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

(Eeva Kilpi)

 

Det begynner å bli mange år siden jeg oppdaget dette vakre diktet av Kilpi, men innimellom tas det frem, og da slår det meg hvor aktuelt det stadig er. 

Et annet skribleri jeg stadig kommer tilbake til, ble til på samme tid, etter at jeg snublet over et par dikt på nettet – full av inspirasjon etter å ha lest Kilpis sine vakre ord. Det ene var skrevet av Aune og det andre kom fra Ibsen.

De skrev så fint hver for seg, men i mitt hode hørte det de skrev sammen, da jeg følte de begge berørte det samme temaet. Så jeg tok meg den frihet å komponere noe eget – sterkt inspirert av nevnte herrer:

 

Jeg vil savne deg stille for alt du har gjort
mens jeg pakker meg inn og jeg pakker deg bort

Henger opp sola et helt annet sted
Så høyt
at den aldri går ned

Så tar du i døra, en sval liten trekk
Og jeg puster deg inn, og jeg puster deg vekk

Så sier jeg takk og farvel
og ønsker deg lykke og hell

Det siste adjø tas ute ved grinden 
farvelets rester tar nattevinden…

LadyCarina 2011
(Inspirert av K.Aune og Ibsen)

 

Sett i sammenheng, så beskriver de to diktene begynnelsen og slutten. Det midt i mellom har jeg aldri gått inn for å sette ord på. Det kapittelet velger jeg heller å leve. 

 

 

book shape heart
Licensed from: Nisakorn Neera / yayimages.com

 

 

 

#blogg #dikt #ibsen #kilpi #aune #fredag 

Venner for livet

Jeg trodde data og internett var forbeholdt tynne, bleke unge menn med antydning til cola-mage, nerdebriller, kondis som en 100-åring og kvisete hud. 

Det var en tid da jeg klarte meg uten data’n. En tid da jeg tilbrakte fritiden foran TV’en når jeg ikke hadde annet fornuftig å ta meg til – eller bare ønsket å sløve’n. Så fikk jeg det for meg at jeg på død og liv skulle ha stasjonær PC. Dermed duret jeg inn på Elkjøp og spurte så mange spørsmål at selgeren burde fått særtillegg på lønna bare for å ha holdt ut med meg.

Året var 1996.

Vel hjemme logget meg på nettet første gang og startet prosessen med å lære meg gangen- og sjargongen – i den virtuelle verden. Jeg surfet innom chattekanaler på Hawaii, IRC og mIRC, pratet litt med kreti og pleti – og fant ut at dette ikke var noe for meg. 

I mange år brukte jeg internett ene og alene til å betale regninger, sende og motta mail, lese nettaviser og en sjelden gang ta en prat med IRL-venner på MSN. Det skjedde via analog linje – selvsagt. Jeg tviholdt på retten til å være gammeldags og nektet å innrømme at jeg nesten sovnet den tiden det tok å laste en ny side og dens innhold.

Da nett-tilbyderne gikk så langt i sin iver etter å verve nye ADSL-kunder og begynte å harselere med oss analog-tilhengere ved å ta i bruk hersketeknikk i reklamene sine (du husker kanskje mannen som ble invadert av fotograferende turister i egen stue, mens guiden forklarte at han var som oldtidsminne å regne siden han surfet slik de gjorde i “gamle dager” via telefonlinjen?), ble jeg bare enda mer bestemt på å holde fast ved gode (?) vaner.

Jeg skal bryte sammen og tilstå at lysten til å bruke tiden til annet enn å vente ble for stor. Det aller verste er at jeg er storfornøyd med ervervelsen og ikke kan skjønne at jeg holdt ut med analog linje tidligere. Technology got the better of me..!

 

Tidlig på 2000-tallet ble jeg introdusert til Dagbladets nettsamfunn Blink via en god venn som var totalt bitt av basillen. Da min erfaring fra nettet var som beskrevet over, så jeg ikke helt poenget, men lot meg overtale – mest for at vedkommende skulle holde fred. Det ble starten på en epoke i livet mitt hvor jeg måttet revurdere mine holdninger vedrørende hva slags mennesker som befinner seg på nettet. Via Blink kom jeg i kontakt med artige, morsomme, rare, snodige, hyggelige, høflige, vulgære, idiotiske, unge, gamle mennesker. Alle hadde de en historie å fortelle og et genuint ønske om å utvide kontaktnettet sitt, enten i form av venner, kjæreste eller diskusjonspartner. Mangfoldet var enormt og kontakten man fikk unik.

Som et resultat av at flere av oss hadde jevnlig kontakt og oppdaget at vi “kjente noen som kjente deg” startet et par ildsjeler en gruppe kalt Onsdagsklubben. Ideen gikk ut på at man skulle ha et sted å møtes også utenfor den virtuelle verden, eller IRL (in real life) som det heter på nettspråket. Location med stor nok plass og tilgang til mat og drikke ble funnet og de som ønsket det møtte opp når det passet seg slik. Noen kom hver uke, andre et par ganger i måneden, noen sjeldnere.

Til og begynne med besto gruppen av en fast gjeng, men det hele dabbet etterhvert av og led en midlertidig død før noen reaktiverte konseptet ca et år senere og det tok helt av. På det meste har gruppen bestått av over 50 medlemmer, hvorav rundt halvparten møtes ukentlig.

Det har vært flere positive og sosiale ringvirkninger i kjølvannet av Onsdagsklubbens eksistens, eller OK som vi kalte det. Som et resultat av at flere av oss begynte å finne på ting også utover klubbkveldene og ønsket utvidet samvær ble det bestemt å holde en fest hvor også andre blinkere ble invitert. Et av byens tidligere utesteder ble kontaktet og avtaler inngått. Dette viste seg å bli en suksess som samlet et par hundre festglade mennesker, men etter et halvt dusin halvårssamlinger, led dessverre konseptet en naturlig død etter siste fest. Den inkluderte forøvrig også innbyggerne av VGs nettsamfunn Nettby (som alle Blinkere etterhvert konverterte til), og talte over 400 påmeldte!

I 2006 kom et reporterteam fra TV-Vestfold på besøk og laget et innslag om oss som ble brukt i en ny programserien “Worl Wide Vestfold” (WWF). På den måten fikk også andre selskapssyke nettbrukere i nærmiljøet et hint om vår eksistens. Noe senere endte et intervju til en liten artikkel inne i bladet med at vi prydet deler av forsiden og en 3 sider stor artikkel i Dagbladet Søndag. 

 


 Så har man altså vært forsidepike… sort of.
 

Selv om gruppa har blitt splittet flere ganger og nå heter OnsdagsGjengen, er konseptet det samme. Vi møtes fortsatt hver onsdag, arrangerer turer, grillaftener, reiser på tur sammen og besøker hverandre privat. De siste årene har Facebook blitt en naturlig arena å holde kontakten og oppdatere hverandre online, selv om enkelte gjorde alt for å motsette seg en slik utvikling i Facebooks spede begynnelse. If you can’t beat them, join them, sier jeg bare…

Sosial som jeg er ville jeg selvsagt ikke sittet med hendene i fanget, venneløs og ensom selv om hverken internett, Blink eller OnsdagsGjengen eksisterte. Jeg ville gått aktivt ut og søkt venner på andre arenaer, som arbeidsplassen, gjennom kjente, i klubber og på utesteder. Det jeg vil fram til er kvaliteten på kontakten man kan oppnå med noen via nettet. Man mister muligheten til å kvalitetssjekke vedkommende, men får derimot sjansen til å bli kjent inngående og svært personlig. Dessuten kan man være så heldig at kontakten blir mer enn bare vennskapelig, noe stadig flere opplever.

Konklusjonen etter snart 11 år som sosial via nettet er at jeg ved å opprette profil på et nettsamfunn har fått noe som er verdt mer enn all verdens penger – nemlig venner for livet!

 

 

#blogg #nettsamfunn #blink #nettby #facebook #venner #vennerforlivet #internett #onsdagsklubben #onsdagsgjengen #dagbladet

Lucifer – den sosiale kongen (8)

Kjære leser. 

Det har vært en glede å kunne introdusere deg for husets lodott, søtnos, jeger, kosepus og absolutt største personlighet. Kjært barn har som kjent mange navn.

Du har kunnet lese om hvordan vi fant ham, hvordan han fikk navnet sitt, farene som har truet, gavene han har dratt inn (levende som døde) og Den Store Nedturen – som jeg føler vi kom oss styrket ut av. Men visste du at han har en stor hemmelighet? En hemmelighet, hvis størrelse defineres av antall mennesker som kjenner til den? 

Klarer du å gjette hva det er?

 


Lucifer gir beng i hemmeligheter og alt annet – bare han får mat.

 

Som seg hør og bør i dagens nettsamfunn, der sosiale medier dominerer det meste, har selvsagt Lucifer markert seg i form av sin egen side på Facebook! Den ble opprettet for flere år siden og har siden da fått over 500 likerklikk! Ikke verst for en helt vanlig, norsk huspus fra verdensmetropolen Tønsberg 🙂

For å få navnet godkjent, måtte vi legge til et mellomrom mellom hver bokstav, for Lucifer defineres visst som bannord på Face. Vi har måttet blokkere en og annen overivrig satanist, som med all tydelighet tok siden for å være noe helt annet enn fansiden til vår kjære lodott. På den andre siden har vi de som er troende til å tapetsere wallen hans med bibelvers, av samme årsak. Du milde..! 

Det er kanskje greit å repetere at Lucifer er sammensatt av to latinske ord, og betyr lysbæreren?

Det har vært artig å se utviklingen. Fra da noen få, nære venner av oss som liker å kalle oss familien hans “likte” siden, til dagens fan-skare, bestående av alt fra familie til totalt ukjente.

Kanskje får han noen flere fans etter dette? 

Takk for følget, så langt.

*Mjau*
(Fritt oversatt fra Lucifersk: “fløtt dæ! Du står i veien for matskåla mi”!)

 


L u c i f e r – kongen av sosiale medier!
 

 

#blogg #husdyr #katt #lucifer #facebook #fans #fanside

 

Tønsberg vs Horten?

Jeg slutter aldri å bli forundret over enkelte menneskers behov for å presisere at de kjører den feteste bilen, har den kuleste mobilen, kjekkeste typen, mest interessante jobben og bor i den beste byen.

Spesielt det siste begynte jeg å legge merke til etter at jeg ble kjent med folk fra nabobyene. 

Som vaskekte Tønsberg-jente, vokste jeg opp nær sentrum og tråkket mine første år på Slottsfjellskolen. Vi var best, kulest og proppfulle av by-patriotisme. Vi anså Tønsberg for å være verdens navle og kunne ikke tenke oss noe bedre sted å bo.

Misforstå meg rett. Det var ikke slik at vi tenkte at hjembyen var så mye bedre enn den-og-den byen. Den var simpelthen bare det beste stedet vi kunne tenke oss å bo. De andre byene var sikkert fine å bo i de og. Vi trivdes bare best her. Ferdig snakka. 

For noen år siden drev Tønsbergs Blad og skrev om “bykampen” mellom Tønsberg og Sandefjord, og jeg tenkte hva er det de snakker om? I mine øyne kan ikke de to byene sammenlignes, da den ene er “småby med storby-mentalitet” mens den andre er “den flinkeste eleven i klassen”. Litt sånn super-classy, men – akk – så søvnig (sett med en vaskekte Tønsbergensers øyne). At innbyggerne skulle ha noe i mot hverandre, synes jeg var en helt absurd tanke. 

For 3-4 år siden begynte jeg å oppholde meg en del i Horten. Følgelig fikk jeg nye bekjentskap. Og stadig tok jeg meg i å måtte forsvare den fine byen min. For her var det meninger ute og gikk, må vite, og de var sterke. Den ene etter den andre begynte å legge ut om hvor mye bedre det er å bo i Horten enn i Tønsberg, så fort jeg sa hvor jeg kom fra. Merket jeg ikke også en liten holdningsendring mot meg som person, etter at jeg “avslørte” bostedet mitt, tro..? Slik virket det i hvert fall. Først så jeg humoren i det, men etterhvert blir det litt slitsomt å føle at du må forsvare hjemstedet ditt mot (det jeg oppfattet som) ubegrunnet kritikk. 

Etter snart 4 års fartstid som Hortensvenn, har jeg konkludert med følgende:

  • Dagens uteliv i Hortens minner om Tønsberg på 80- og 90-tallet

Med det mener jeg at bylivet Horten har å vise til, er slik vi opplevde det for 20-30 år siden i hjembyen min: var det folk ute på en fredag, var det dødt på lørdag – og vise versa. Det er heldigvis i ferd med å ta seg opp, og bare de siste årene har det skjedd masse positivt på den fronten. Eksempelvis Vervenfestivalen, 80-talls fester, Midtgardfestivalen, Horten øl- og matfestival og mer. Og folk stiller mer og mer opp! Dessverre ser det ut til at byen mister muligheten til å være målområde for Færder Seilasen til fordel for oss i nabobyen, men dette er noe selv vi Tønsbergensere synes er unaturlig og rart. Færder’n er Horten, og Horten blir amputert uten Færder’n – men de “høye herrer” har talt, og da blir det vel dessverre slik i fremtiden. R.I.P

 

disco ball
Licensed from: rorem / yayimages.com

 

  • Føler Hortens innbyggere at de står i skyggen av Tønsberg?

Angrep er tydeligvis beste forsvar, og er du fornøyd med det du har, har du heller ikke behov for å rakke andres valg ned. Derfor har jeg aldri skjønt hvorfor flere av de jeg har presentert meg for, har hatt så sterkt behov for å rakke ned på den fine byen min. Det er for mye folk der. For trangt. For stort. For ditt, og for datt. Jeg tenker at du ikke har behov for å rakke ned på andre hvis du er fornøyd med egen situasjon. Derav konklusjonen over. Ha meg unnskyldt hvis jeg tar feil.

 

  • Horten er en møkkete kommune

Dessverre i ordets rette forstand. En av de første tingene jeg la merke til da jeg tok meg en gåtur i nabobyens natur, var dessverre søppel. Overalt lå det plastikk, papp og metall. I veikanten, i skogen, i vannet. Forklaringen var at kommunen har dårlig råd. “Har ikke innbyggerne ansvarsfølelse?” husker jeg at jeg tenkte. I ettertid har jeg skjønt hvorfor turvennen min stusset over at jeg tok med meg søppel som lå langs ruta. Ingen andre gjorde jo det! Nå er vel ikke det vanlig praksis blant de fleste bysbarn jeg kjenner heller, men kanskje ville de også tatt affære dersom byen vår så slik ut? Er jeg i nærheten av en søppelkasse og ser søppel i nærheten, så plukker jeg det stort sett alltid opp. Det skal sies at det virker som om det offentlige renholdet er bedret betraktelig det siste året, og det er en hyggelig utvikling, for Horten kan skilte med flere nydelige naturperler, som Løvøya, Karjhohansvern, Borrevannet og Rørestrand – for å nevne noen.

 

Dumping ground for garbage
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

 

  • Bygdetrollet lever i beste velgående i nabobyen

Jeg mener ikke at Tønsberg er fri for sladder, for det er den ikke. Bevares. Men det er noe med mengden og måten det spres på som gjør at den fine nabobyen vår utmerker seg. Dette la jeg raskt merke til og har dessverre fått merke på kroppen. Halvsannheter krydres etter eget forgodtbefinnende og videreformidles med motsatt fortegn, gjerne pr telefon eller på Facebook, dersom man ikke har tid til å ta det over en kopp kaffe.
Jeg har opplevd å få en ironisk kommentar, som var humoristisk ment, fremstilt som arroganse og ondskap. At både kommentaren og dens sanne betydning lå lett tilgjengelig forklart i teskjeform, så ut til å gå samtlige hus forbi. Da tenker jeg at det er synd på mennesker som har kommet til et ståsted i livet der de mangler evnen til å se humoren selv i en så klar spøk. At det ble knagget på mottakerens livssituasjon gjør det bare mer absurd, med tanke på at vedkommende vet at jeg og den jeg kommenterte for befinner oss i nøyaktig samme situasjon. Men noen skal jo alltid ha det så mye verre enn andre, og da blir kanskje dette resultatet? I alle fall trist at man ikke kan være voksen nok til å ta det opp med den det gjelder slik at man unngår leie misforståelser. Det får være konklusjon god nok. 

 

Gossip
Licensed from: BDS / yayimages.com

Eller var det egentlig Janteloven jeg har merket effekten av? 

Du skal ikke tro du er noe.

Det er mulig jeg fremstår som ressurssterk utad. Og på sett og vis er jeg også det, men husk at det er noe i ethvert hjem, og at selv vi som velger å fokusere på det positive i livet, også har vårt å stri med. Det kan godt være at praktisering av Janteloven er den største forskjellen på de to byenes innbyggere anno 2016 – og grunnen til at enkelte sterke personligheter i nabobyen er så opptatt av å rakke ned på Tønsberg og dens innbyggere.

Ikke at Tønsberg var noe bedre i så måte for noen år siden. De siste par tiårene har det derimot blitt sett på som positivt at du er noe, får til noe og tør å stikke deg frem. Stå ut av massen. Ha baller. Men igjen: ingen regel uten unntak. Det er fortsatt flust av “negger” i byen min. Det er heldigvis bare et fåtall av dem i den store sammenhengen. Derfor har de liten gjennomslagskraft. Jeg har dessuten funnet noen virkelig flotte medmennesker i nabobyen Horten, som jeg liker godt og gjerne omgås – og som forhåpentligvis spør meg om det er noe de lurer på rundt min person, fremfor å ringe naboen 😉

Summa summarum er jeg glad jeg ble født i, oppdratt av og bor i sommerbyen Tønsberg, hvor vi til syvende og sist kan skryte av å ha gode naboer – både i sør, vest og nord!

 

  

#blogg #bykamp #tønsberg #sandefjord #horten