Jeg er svært lite kunstnerisk av meg. Allikevel hender det en og annen gang at jeg kommer over noe som treffer godt.
Noen ganger appellerer det til hodets fornuft, andre ganger sniker det seg inn i den følsomme delen av hjertet. Men bare èn gang har ord i form av et dikt truffet meg som et slag i magen.
Den gang det skjedde, var jeg i en situasjon som fikk meg til å føle at ordene kunne vært skrevet om meg, av meg:
Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.
Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.
(Eeva Kilpi)
Det begynner å bli mange år siden jeg oppdaget dette vakre diktet av Kilpi, men innimellom tas det frem, og da slår det meg hvor aktuelt det stadig er.
Et annet skribleri jeg stadig kommer tilbake til, ble til på samme tid, etter at jeg snublet over et par dikt på nettet – full av inspirasjon etter å ha lest Kilpis sine vakre ord. Det ene var skrevet av Aune og det andre kom fra Ibsen.
De skrev så fint hver for seg, men i mitt hode hørte det de skrev sammen, da jeg følte de begge berørte det samme temaet. Så jeg tok meg den frihet å komponere noe eget – sterkt inspirert av nevnte herrer:
Jeg vil savne deg stille for alt du har gjort
mens jeg pakker meg inn og jeg pakker deg bort
Henger opp sola et helt annet sted
Så høyt at den aldri går ned
Så tar du i døra, en sval liten trekk
Og jeg puster deg inn, og jeg puster deg vekk
Så sier jeg takk og farvel
og ønsker deg lykke og hell
Det siste adjø tas ute ved grinden
farvelets rester tar nattevinden…
LadyCarina 2011
(Inspirert av K.Aune og Ibsen)
Sett i sammenheng, så beskriver de to diktene begynnelsen og slutten. Det midt i mellom har jeg aldri gått inn for å sette ord på. Det kapittelet velger jeg heller å leve.
Licensed from: Nisakorn Neera / yayimages.com
#blogg #dikt #ibsen #kilpi #aune #fredag