Kjære ukjente kronikkskribent – aner du omfanget av skaden du gjør?

Disse er uten spesifikk diagnostisk forklaring og anses gjerne «medisinsk uforklarte», men kan for eksempel være forenlige med en langvarig, alvorlig stresstilstand.” skriver Henrik Vogt i sin kronikk i Aftenposten, der han refser pressen for å bruke Justin Bieber selv som kilde i forhold til sykdommen han påstår å ha.

Det dreier seg enda en gang om det enkelte ynder å kalle “den omstridte sykdommen” – også kjent som kronisk borreliose.

Kjære ukjente kronikkskribent:

Når hovedpersonen selv ikke defineres som god nok kilde i dine øyne, dreier det seg vel strengt tatt ikke om kildekritikk, men skepsis overfor en diagnose du med all tydelighet ikke “tror på”? Siden dens eksistens er godt dokumentert, og vi vet at ubehandlet borrelia har et sykdomsforløp som best kan sammenlignes med Syfilis, er det nærliggende å konkludere med at din overbevisning baserer seg mer på tro og skumlesing av søkeresultater, enn dypere innsikt i reell forskning?

I så fall vil jeg du skal vite at sånne som deg er livsfarlige – for slike som meg. For selvfølgelig hadde jeg ikke engasjert meg på dette nivået dersom jeg ikke hadde opplevd det på kroppen selv. Hva som gjør at du velger å sette spørsmålstegn ved en hel – og stadig økende – gruppe desperate pasienters troverdighet, skulle jeg likt å vite.

Å påstå hardnakket at du har funnet det eneste riktige svaret på noe de lærde strides om, og refse alle som våger å lufte motpartens argumenter og syn,  kaller jeg “jorda er flat, det har vi alltid visst, og sier du noe annet blir du idioterklært”-metoden. Hersketeknikk er det uansett, og får meg til å tenke på den debattanten som antageligvis har mye av skylden for at Norge er en hvit flekk på kartet i forhold til diagnostisering og behandling av nettopp kronisk borreliose, nemlig Preben Aavitsland. Ironisk nok var han i mange år, som smittevernoverlege ved Folkehelseinstituttet (FHI), ansvarlig for å holde Norge «up to date» på borrelia. Lars Monsen har tidligere uttalt at han mener grunnen til at Aavitsland slår vilt rundt seg og skyter fra hofta i dag, er et desperat forsøk på å få fokus bort fra sin egen udugelighet i den, og ligende, stillinger.

I mange år fryktet jeg virkningen av Aavitsland sine helt uforståelige angrep på svært syke menneskets siste håp, men etter å ha lest følgende artikler etter hverandre, mistet jeg fullstendig respekten for fyren: Først sto han på barrikadene for det nasjonale programmet for influensavaksinering – på tross av forskere i hans eget institutt sin klare skepsis. Senere brukte han vaksinering av sin egen gravide kone som hovedargument for at det var helt trygt for friske mennesker å vaksinere seg. De flåsete svarene han ga journalisten som konfronterte ham med alle bivirkningene og vranglæren han hadde servert oss i ettertid, fikk meg til å innse hvor farlig det er når en person i maktposisjon uttaler seg skråsikkert på fullstendig sviktende grunnlag (ref. “Pandemi Preben” sist i artikkelen).

Kjære ukjente kronikkskribent:

Du burde takke din skaper for at du og dine nærmeste ikke har merket virkningen av å være infisert av en bakterie som borer seg inn i alle kroppens friske celler og skaper kronisk infeksjon.

Du burde tenke over at disse svært syke menneskene trenger støtte i form av både forståelse, økt fokus på forskning, og tilbud om behandling på lik linje med det som er i ferd med å bli normen i blant annet USA.

Hvis du bekymrer deg for verdens antibiotikaresistens, lurer jeg på om du engasjere deg i den tilnærmet frie bruken av antibiotika i landbruket? Har det falt deg inn at mens antibiotika gis til pasienter med alvorlig akne i årevis, til de som er smittet av syfilis og tuberkulose i månedsvis, og kastes etter ungdom med Klamydia og de som har gått noen dager med øreverk, blærekatarr og halsbetennelse – så nektes sånne som meg muligheten til å få et normalt liv, fordi behandlingen krever langvarig bruk av antibiotika.

Min egen erfaring med temaet, og kampen jeg har kjempet for å komme meg tilbake til et velfungerende liv, unner jeg ikke min verste fiende.

Jeg tror du har helt rett i at stress er en faktor vi må ta i betraktning. Jeg tror derimot ikke at stress er årsaken til alle ME- og kronisk borreliose pasienters symptomer. Derimot tror jeg at stress kan forverre underliggende årsaker og trigge latent sykdom. Bekhterev er et glimrende eksempel på det.

Hvordan har du kommet frem til at kronisk borreliose ikke eksisterer, når det er mange år siden bioingeniør Øystein Brorson påviste at en ubehandlet borrelia-infeksjon verken forsvinner av seg selv eller dør, men legger seg i dvale og kan reaktiveres?

Man blir som kjent ikke profet i eget land, og i verste fall blir de funn man fremviser dysset ned av de man er satt til å forske for:

Da originalartikkelen er ikke lenger er å finne på nettet, legger jeg ved skjermdump av intervjuet Bioingeniøren gjorde med Brorson i 2009. Som pilen viser, ble det kortere enn planlagt, etter påtrykk fra “ledelsen ved Sykehuset i Vestfold”. Hva skjedde med ytringsfriheten her til lands, tro..?

 

Når forskere, som påviser alarmerende svakheter ved dagens metoder for diagnostisering, møter motstand fra de man skulle tro var interessert i å finne svar, må man spørre seg om hvorfor vedkommende er mer opptatt av å benekte fakta enn å ta tak i noe som er skadelig for en stadig mer desperat pasientgruppe?

Kanskje hadde Per Bjark – tidligere overlege ved infeksjonspoliklinikken på Sykehuset i Vestfold – svaret? I hvert fall luftet han en teori i kronikken han hjalp Brorson å skrive i 2016 om at økonomisk motivert politikk kan være et nøkkelord verdt å bite seg merke i.

Problematikken kan forklares på følgende vis:

La oss si at Staten, her representert ved helsedirektoratet, er et flyselskap. Fastlegen er flykapteinen, andre leger er co-piloten, forskere er flymekanikeren og pressen er bakkemannskapet. Ville du satt deg inn i flyet hvis du overhørte flymekanikeren si at han akkurat har funnet en kritisk feil på flyet, som gjør at det er 25% sannsynlighet for at det vil ramle ned under neste flyvning, ? Ikke det, sier du? Hva hvis du spør co-piloten om hans mening, og han forsikrer deg om at flyet er helt ok? Føler du deg tryggere da – eller hjelper det hvis også flykapteinen avviser mekanikerens påstand? Er du fortsatt i tvil, så kan kanskje bakkemannskapets fortellinger om at mekanikeren har varslet uten at noe skjedde tidligere, og at dagens feil ikke er dokumentert (og derfor ikke er til å stole på) kanskje hjelpe? At den heller ikke er godkjent som en reell feil av flyselskapet, og at det ikke foreligger noen statistikk på ulykker forårsaket av en slik feil, gjør deg kanskje enda litt mer motivert til å sette deg inn?

Kanskje setter du deg inn. Kanskje ikke. Men ville du engang vurdert det, hvis du visste at flyselskapet har pålagt flykapteinen til å unngå dyre forsinkelser og instruert ham i å tolke flymekanikerens funn etter eget skjønn? Ville det hatt noe å si, dersom du fant ut at bakkemannskapet refererer til informasjon som ikke er kvalitetssikret, og gitt dem “I fortrolighet” av flykapteinen – nå som du kjenner til hans egentlige agenda?

For 19 år siden gikk pollenallergien jeg har slitt med siden ungdommen helt amok. Plutselig reagerte jeg på det meste, året rundt. Jeg måtte nærmest isolere meg for å roe ned kløe, nysing og rennende øyne. Jeg fikk den ene halsbetennelsen etter den andre, og følte stadig at jeg var i ferd med å bli febersyk, uten at det slo ut skikkelig. De neste 8 årene opplevde jeg en stadig økende grad av nattesvette/frysninger, dovninger i halve ansiktet/fingre/føtter/ben, hovne lymfekjertler, muskelsmerter, søvnapné, hjerteklapp, forhøyet puls, tilbakevendende utslett og halsbetennelser, overaktiv blære, større svakhet i hender og føtter, trøtthet/fatigue, lyd- og lysømfintlighet, konsentrasjonsproblemer, og tap av kontroll over svelgemuskelaturen og så videre… Listen var så lang, at jeg kun tok opp det som påvirket hverdagen mest med fastlegen, i redsel over å ikke bli tatt på alvor.

I 2009 gikk jeg fra å slite med å finne ord og huske ting, til å oppleve full kognitiv svikt. Selv den enkleste beskjed måtte skrives ned og utstyres med påminnelse på telefonen, for ikke å gå i glemmeboka. Da hjernetåka var så uttalt at jeg slet med å holde en samtale gående, og ikke klarte å fokusere på annet enn et overveldende søvnbehov, så jeg ingen annen utvei enn å sette etterutdanninga på vent, midt i 5. semester på BI.

Endelig skjønte jeg at dette måtte være noe annet enn en “forkjølelse med noko attåt”, men det var først da en årvåken nevrolog på SiV ville teste meg for borrelia, etter at jeg beskrev 3 år med tidvis, ensidig ansiktsdovning, at jeg ble satt på sporet av hva dette kunne være. Alt som sto å lese var skremmende gjenkjennelig,  men selv om blodprøven var delvis positiv, og jeg kunne krysse av for over 40 av ca 70 mulige symptomer relatert til borreliose, var ikke prøven positiv nok til at infeksjonspoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold var villige til å behandle meg for borrelia. Det vil si; de mente at den positive delen av prøven var falskt positiv, som de sa – til tross for at all faglitteratur beskriver feil prøvesvar som en så stor utfordring, at det kliniske bildet skal legges til grunn for diagnostisering.

Legene ser bort fra negativ serologi, så sant man får den berømte ringen rundt bittet. Jeg var dessverre ikke en av de ca 30% “heldige” borrelia-smittede som får det utslettet. Og om jeg noen gang hadde hatt det, er det ikke sikkert jeg ville skjønt hva det var, siden jeg ikke visste at jeg hadde vært utsatt for flåttbitt.

“Du må være frisk for å være syk” er et uttrykk jeg fikk merke på kroppen, for hvor mye jeg enn bønnet og ba om behandling ved SiV, så ble jeg avvist. Løsningen ble derfor å betale for å få behandling ved en privatklinikk med dokumentert gode tilfriskningsresultater.

Det jeg derimot ble tilbudt av sykehuset, var en utvidet blodprøve og en utredning ved infeksjonspoliklinikken. I den én time lange samtalen hele utredningen tok, ble jeg servert nøyaktig det samme manuskriptet som Lars Monsen fikk høytlesning fra året etter. Jeg var allerede i gang med langvarig antibiotikabehandling, initiert av privatklinikken, da SiV endelig var villige til å utrede meg. Derfor hadde jeg med meg prøvesvarene fra Tyskland inn til samtalen. På spørsmål om overlegen hadde sett disse før, avkreftet han det, men ville gjerne ta en titt da jeg tilbød ham det. Etter å ha kommentert, noe overrasket, at leverandøren av de Tyske prøvene var de samme som de benytter i enkelte tilfeller på SiV, ville han ta en kopi til eget bruk. Det var da jeg innså at til og med han som var ledende i Norge innen utredning og behandling av borreliose, og lenge hadde uttalt seg skråsikkert i negativt vendinger overfor pressen vedrørende de utenlandske prøvene, måtte ha basert uttalelsene sine på synsing!

De Tyske prøvenesvarene påviste alt for lave verdier av en undergruppe drepeceller i blodet mitt (CD-57). Basert på det, og egne funn, konkluderte Sykehuset i Vestfold med at jeg ikke hadde borreliose, men at jeg hadde en forunderlig lav immunrespons, til å være et såpass ungt menneske (jeg var da 39 år).

På det tidspunktet hadde jeg blitt behandlet ved Norsk Borreliosesenter i et par måneder, og merket allerede stor bedring på flere av de uttalte symptomene. Noen symptomer ble verre i en periode, og det var ingen spøk. Eksempelvis opplevde jeg at hjerterytmen tok helt av en dag, slik at jeg ble stående å hive etter pusten og tenkte at min siste time var kommet. Den dagen ble avsluttet på akutten, der EKG-målingen viste at hjertet hadde rotet seg ned igjen. “Trøsten” jeg fikk besto i kjeft av vakthavende lege, som mente det var uforsvarlig av meg å motta kontroversiell og dyr behandling ved privatklinikk, når SiV hadde et velfungerende behandlingsopplegg. Hvordan jeg skulle få SiV til å ville behandle meg, sa han derimot fint lite om.

Etter 11 måneders heftig antibiotikabehandling, knasking av probiotika, “herxing”og særdeles mye sofasliting, viste nye prøver at immunresponsen min var godt innenfor normalen igjen og behandlingsopplegget ble avsluttet. En visitt til nevrologen på Sykehuset i Vestold noe senere, bekrefte at jeg hadde målbare reflekser i føttene, hvor de aldri hadde klart å måle det før pga en medfødt tilstand. Fordi denne tilstanden ikke bedres (omtrent som ved MS, for å ta et eksempel folk flest kjenner til), var det helt uforklarlig – men selv om nevrologen skrev at jeg hadde en uforklarlig bedring i refleksene i epikrisen, var han verken interessert i å finne ut hvorfor, eller anta at det kunne skyldes behandlingen jeg hadde fått – for borreliose hadde jeg ifølge dem ikke hatt. Alt annet enn dèt, liksom.

Kjære ukjente kronikkskribent:

Dette ble LANGT. Mye lenger enn intensjonen først var. Men du skjønner det, at når du først har vært i helvetets forgård, så vil du for all del ikke ned dit igjen. Det er dessuten lett å bli engasjert når man kommer over bastante utsagn lik ditt, for meg som selv har merket på kroppen at det du sier ikke nødvendigvis stemmer.

Jeg ble “frisk”. Det vil si, helt frisk blir jeg nok kanskje aldri. Borreliosen “kåla til” skrotten min grundig, at selv om jeg både valgte særboerskap som gift, hadde vett på å hvile meg opp før aktiviteter, og solgte huset i et forsøk på å holde stresshormonene i sjakk, så sier fortsatt kroppen fra hvis jeg jobber mer enn den tillater. Og det er synd, for jeg liker jobben min, og kan ramse opp tusen ting som er mer morsomt enn å ligge på sofaen og studere taket i horisontal stilling, eller suse rundt på autopilot, uten egentlig å få med meg noe av det som skjer.

Jeg leste at du er satt ut av hetsen du har fått på Facebook, etter at det kom motsvar på kronikken din. Jeg unnskylder aldri slik oppførsel, vit det. Men jeg må samtidig innrømme at jeg ikke ser overraskelsesmomentet i at folk, som blir sparket når de allerede ligger nede, uttrykker sin vrede i ren desperasjon. Flere har svart saklig, gitt deg info og spurt deg direkte om noe, men opplever å ikke få svar. Uten at jeg kan si det sikkert, tenker jeg det kanskje skyldes at du har hatt litt mye å svare for i det siste?

Dette innlegget er et uttrykk for min vrede – som egentlig bare er en trist oppgitthet, over at vi “stjernekikkere” fortsatt må forklare noen at jorda ikke er flat, selv om kalenderen viser 2020.

Jeg synes du skylder både Justin Bieber, meg og et hav av dypt, dypt fortvilte mennesker å lese linkene jeg har lagt inn i denne teksten. Jeg håper også du tenker grundig igjennom hvordan du ordlegger deg neste gang du føler for å synse høylytt.

Det hadde heller ikke skadet med en unnskyldning.

 

Kjerringa mot strømmen, og energi til spottpris.

Min mor på 73 er en av de som aldri så poenget i å sette seg inn i hva installasjon av ny AMS-måler (AKA smartmåler) egentlig gikk ut på.

Samtidig var det med voksende bekymring jeg informerte omgivelsene om det som var i ferd med å skje, via Facebook-deling av artikler som beskrev Acer-avtalen og beslutningen om å innføre nye smartmålere i de tusen hjem. At det ene hang sammen med det andre ante jeg tidlig. Jo mer jeg leste, dess mer bekymret ble jeg for de økonomiske og helsemessige utfordringene dette potensielt kunne føre med seg. Mens min egen nattesøvn ble stadig dårligere, sov derimot min uvitende mor fortsatt godt om natten.

Da Skagerak Nett begynte å tre utskifting av målerne ned over hodet på kundene sine, godtok min mor, som folk flest, pålegget uten å mukke, mens jeg satt meg på bakbena. Jeg satt meg så godt ned at jeg fikk føle Skageraks trakasserende behandling av motvillige kunder på kroppen daglig. Det som startet med informative brev og oppfordringer om å ta kontakt, gikk over til telefonterror i form av inntil 3 daglige oppringninger og en nådeløs avvisning av samtlige argumenter jeg kom med for å slippe å få elendigheten i hus.

Det føltes derfor som en befrielse da en flyer fra Stopp Smartmålerne dumpet ned i kassa mi, rett etter at jeg hadde mottatt nettselskapets n’te avslag på min søknad om fritak. Godt å vite at jeg ikke sto alene mot overmakten, og at det var andre der ute som heller ikke kjøpte all info rått, handlet ut fra sunn skepsis og fornuft og hadde et vitebegjær som gjorde at de satt seg på bakbena når de ikke fikk svar som holdt mål.

En ubetydelig 10’er fattigere, var jeg meldt inn som medlem av protestforeningen. På den måten ble jeg gjort oppmerksom på blant annet hvordan Statens Strålevern (nå Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet), nekter å endre informasjonen de har lagt ut på nettsiden sin, selv etter å ha blitt gjort oppmerksom på at deres info om strålingen fra AMS-målere er beviselig mange ganger lavere enn hva tilfellet er. Slik tåkelegging øker ikke tilliten for min del, i hvert fall.

Jeg skjønte etterhvert at det å uttrykke bekymring overfor teknologien de tok i bruk, var like virkningsfullt i møte med Skagerak Nett som å tisse i buksa for å holde varmen i kulda. De hadde ordnet seg fint, ved å kreve legeerklæring for i det hele tatt å vurdere fritak, samtidig som de var helt klar over at fastlegene ble nektet å ta folks plager på alvor av Helsedirektoratet. Heldigvis har jeg en klok fastlege, som – etter først å ha nektet meg en legeerklæring – konfererte sine kolleger, slik at de i fellesskap fant en løsning, ved å tilby pasienter som ønsket det en erklæring som kun bekreftet dennes bekymring. Greit nok. Jeg har aldri hatt plager jeg tror skyldes stråling, og ville derfor heller aldri påstått det. Men at jeg er sterkt bekymret for langtidsvirkningene av å utsettes non-stop for mikrobølge-impulser i eget hjem, er en uomtvistelig sannhet, og noe jeg tror alle som har hatt store helseutfordringer kan kjenne seg igjen i.

Endelig ble jeg fritatt for installasjon av smartmåler, og etter måneder fylt av truende brev, daglig telefonterror og endeløse, ufruktbare diskusjoner via mail, trodde jeg kampen var over.

Hvor lenge var Adam i Paradis? Svaret er: til eplene ble modne, og i dette tilfellet viste de seg å bli overmodne på null komma niks. Det vil si; jeg ble riktignok fritatt for AMS-måler med kommunikasjonsdel, men selv om jeg hadde hatt en automatisk avlesbar, velfungerende strømmåler i mer enn 10 år allerede, påsto Skagerak Nett nå at jeg fremdeles var pliktig til å skifte ut måleren min. Denne gang med en AMS-måler uten kommunikasjonsdel, da denne visstnok var mer nøyaktig enn den jeg hadde. Hørt på makan.. Fordi den må leses av manuelt, mente de dessuten at jeg var pliktig til å betale et gebyr for manuell avlesning.

De som kjenner meg godt, har sikkert allerede skjønt at jeg nekter å godta det jeg mener er det komplette idioti. Nye eposter ble sendt, der jeg påsto at Skagerak Nett selv må påkoste unødvendige endringer de innfører uten kundenes samtykke. Men nei. Fordi jeg fortsatt nektet dem tilgang til sikringsskapet, og tviholdt på min gamle, automatisk avlesbare måler, ble svaret at jeg heretter ville bli avkrevd 1/12 av et årlig “manuelt avlesningsgebyr” på rundt 2.500,- via den månedlige strømfakturaen!

Toppen av kaka må ha vært da Skagerak Nett ringte meg igjen – denne gang for å avtale installasjon av manuell avlesbar AMS-måler. Da jeg takket pent “nei”, påsto vedkommende herremann at jeg nå var den eneste i mitt område som fortsatt ikke hadde installert AMS-måler uten kommunikasjonsdel. Han visste tydeligvis ikke at jeg var medlem av Stopp Smartmålerne, så da jeg ba ham bekrefte at jeg hørte riktig, gjentok han at jeg var den eneste i deres område som ennå ikke hadde byttet ut måleren sin. Jeg kunne nesten høre tennene hans gnisse da jeg informerte ham om at jeg – som medlem av Stopp Smartmålerne – selv hadde møtt flere fra området som påsto de nektet å få enhver form for AMS-måler i hus. Jeg sa videre at de ikke hadde anledning til å gå inn i huset mitt uten min tillatelse, og at de uten den, måtte gå rettens vei, noe som allerede var forsøkt sør i landet, uten hell for nettselskapets del. Responsen var at det forelå en ny kjennelse med motsatt resultat, men å få linken tilsendt var visst helt umulig å få til. Han avsluttet med å informere meg om at neste skritt ble å sende meg varsel om stenging av strømmen.

Det eneste snevet av fornuft jeg siden har møtt i sakens anledning, var da jeg fikk svar på mailen jeg sendte nettselskapet mitt etter den samtalen, hvor jeg ba dem bekrefte skriftlig at jeg var den eneste som fortsatt motsatte meg enhver form for AMS-måler installert, og ba om link til dommen han viste til. Kundebehandleren oppga vedkommende jeg hadde snakket med sitt navn, bekreftet at det var flere enn jeg som nektet dem tilgang i området, og kunne ikke sende meg noen link, da noen slik dom ikke forelå.

Siden den gang har jeg flyttet fra huset jeg bebodde i nesten 15 år. Mitt nye nabolag er fritatt fra AMS grunnet plassmangel i sameiets sikringsskap (!) og dermed slipper jeg å tenke mer på hverken langtidsvirkningen av å utsettes for pulserende mikrobølgestråler store deler av døgnet, eller å få strømmen min stengt. Dessverre er ikke det tilfelle for mange andre, deriblant Henriette Lien, som nylig postet et innlegg i frustrasjon over sitt eget nettselskap. Slik har det altså blitt…

I dag ble min mor oppringt av en som presenterte seg som en representant for en strømleverandør. Han spurte om hun hadde reagert på strømregninga i det siste, da de mente hun bruker mest strøm på dagtid når strømmen er dyrere. Han tilbød henne å gå inn på en avtale som kartlegger forbruket, slik at de kunne finne et abonnement som passet henne best.

Min kjære mor er en oppegående dame med et krystallklart hode, men da denne ukjente karen, som pratet på en måte som fikk henne til å tro at han ringte fra Skagerak, ga uttrykk for å kjenne til strømvanene hennes – og attpåtil påsto at de drev og kartla forbruket i området – gikk min ellers så sindige mor fullstendig i vranglås og la på, etter en særdeles skarp avskjed.

Vi ble sittende og prate litt om det i ettertid. Et Google-søk tydet på at innringeren mest sannsynlig ikke var en velmenende kundebehandler fra nettselskapet, men en selger fra et av landets energiselskap. Mamma reagerte kraftig på det hun oppfattet som et forsøk på å sko seg på folks bekymring over strømprisene, som stadig blir dyrere. Og selvsagt blir strømmen dyrere, nå som vi eksporterer store deler av vår rene energi til Europa for en billig penge, og må importere dertil dyrere skitten strøm i retur ved overforbruk/strømunderskudd, som et resultat av ACER-avtalen. Da er AMS-målerne gode å ha for griske strømselskap, som skrur opp prisen på den tiden av døgnet de vet folk flest er avhengige av varen de tilbyr. At prisøkningen skyldes et ønske om å flytte forbrukstoppene over på mindre belastede tidspunkt på døgnet, er tull fra ende til annen. Ethvert oppegående menneske vet at en småbarnsfamilie ikke kan flytte middagen til kl 21 og at tante Olga som bor i blokk vil vekke naboen hvis hun setter over klesvaska rundt midnatt… noe som dessuten er brannfarlig og noe Brannvesenet og DSB advarer mot… og at høyere inntekter for dem uansett ikke utvider nettets kapasitet. Til det kreves det større investeringer.

Selv om jeg selv endelig er kvitt Skagerak Nett sitt utidige og ufine mas, vil jeg fortsette å støtte det grundige arbeidet Stopp Smartmålerne og deres samarbeidspartnere gjør. Etter at de slo seg sammen med Miljøvernforbundet, vil jeg tro de får ny vind i mølla. Eia være dem for det, for selv om jeg ikke berøres direkte lenger, har jeg både venner og familie som fortsatt lever i uvisshet om hva som faktisk foregår.

Det skal sies at det å avslutte abonnementet heller ikke skulle gå knirkefritt for seg. Strømselskapet informerte meg først om at de kunne avslutte abonnementet tidligst 2 dager etter bestillingen. Dette var 27. desember. 2. januar mottar jeg en mail, der Gudbrandsdal Energi bekrefter at abonnementet vil avsluttes 4. januar. Da jeg spør dem om hvorfor prosessen er forlenget, får jeg til svar at det heller ikke vil gå å gjennomføre det den 4., men at det først kunne gjennomføres 8. januar, fordi jeg hadde manuell avlesbar strømmåler. SELV OM DEN FORTSATT AVLESES AUTOMATISK AV SKAGERAK NETT. Du snakker om maktmisbruk.

Jeg vil avslutningsvis oppfordre alle til å ofre en tier og det minuttet det tar å registrere seg som medlem av Stopp Smartmålerne. Om ikke for å egen del, så i det minste for kommende generasjoner.

Du vet ikke å sette pris på helsa di før du ikke har den lenger.

Da kan det være for sent.

 

 

 

 

 

Kildehenvisninger via linkene