Hva tenker du på?

“Hva tenker du på?”, begynte Facebook å spørre oss om allerede i sin spede begynnelse. På denne dagen for 8 år siden fikk akkurat den setningen meg til å kludre ned følgende tankerangel – som like gjerne kunne ha vært skrevet i dag;

 

 

“Hva tenker du på?”

Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg tenker at det er en mening med alt som skjer.

Jeg tenker at forskjellen på hvordan mennesker oppfatter en og samme hendelse, skyldes deres erfaringsgrunnlag og evne til å se muligheter i enhver situasjon – og ikke minst viljen man har til å gripe mulighetene når de oppstår.

Der og da!

Noen liker å dyrke all verdens elendighet ved å forsikre seg om at alle og enhver (til enhver tid) vet hvor ille de har det.

Andre bruker sine nærmeste til å tømme tanken og be om råd, før de tar et skritt bakover, får oversikt over “skadeomfanget” og analyserer situasjonen;

  1. Er skaden uopprettelig?
  2. Ville den oppstått før eller siden?
  3. Er det noe jeg selv har gjort som førte til den, og hva kan jeg i så fall gjøre annerledes neste gang?
  4. Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen
  5. Hvilke muligheter gjenstår?
  6. Hvilken erfaring gir dette meg?
  7. Hva GODT kan komme ut av det?

Min konklusjon etter noen særdeles utfordrende år, er følgende;

  • HVER gang en dør lukkes, gir det deg muligheten til å åpne en ny – og finner du den ikke, så bygg og monter den selv.
  • Ikke forvent noe av andre. Bli heller positivt overrasket når de rundt deg viser omsorg, lojalitet og initiativ – og VIS at du setter pris på det, i ord og handling.
  • Still opp for de du er glad i – uavhengig av hva du tror de er villige til å gi i retur. Sitt uansett ikke på rumpa og vent på at andre skal gjøre noe for deg først. Det kommer det ALDRI noe annet enn bitterhet ut av.
  • Unn alle du liker å ha det bra, uavhengig av din egen situasjon – og minimer makten til de som vil deg vondt, ved å bestemme deg for at de ikke er verdt å bruke energi på (det vil ALLTID være de som har det bedre eller verre enn deg. Det endrer ikke DIN situasjon. Det eneste din holdning til andre endrer, er hvordan DU SELV oppfattes.)
  • Godta situasjonen – eller gjør noe med den. Andre valg finnes ikke.

Dét tenker jeg altså på, en helt vanlig vårdag… fordi jeg føler meg superheldig!

De siste årenes utfordringer har nemlig vist meg hvem jeg kan stole på, hvem som stiller opp uten å forvente annet enn et takk i retur og hvem som vil meg godt.

Jeg har fått spennende muligheter, artige opplevelser, nyttige erfaringer og særdeles flotte bekjentskaper – men aller viktigst; jeg har blitt gitt muligheten til å kunne hjelpe andre i samme situasjon.

Og dét gjør MEG glad 😊

Allergifremkallende munnbind?

TV2 Nyhetene advarer oss i dag mot plager forårsaket av munnbind (klikk her for å lese saken). Det er spesielt øyeplager som går igjen, og legene mener de som sliter med tørre øyne er mer utsatt enn andre. Men er det så enkelt?  

 

Munnbindkledde mennesker er blitt et vanlig syn den siste tiden.

 

I november hadde jeg første dag i en jobb som innebærer kundebesøk. Firmaets rutiner pålegger oss å bruke munnbind under kundebesøk. Ikke fordi det er påbudt, men for å vise kundene at vi tar ansvar.

Under opplæringen fikk jeg utdelt kirurgiske munnbind, men stusset da jeg fikk en akutt allergisk reaksjon etter en times bruk. Jeg har egne munnbind hjemme, som er benyttet i langt lenger tidsintervall enn dette uten problem. Nå kom det snørr i strie strømmer, jeg nøs og nøs og klødde heftig i øynene. Ikke spesielt populært å entre et resepsjonsområde slik i disse tider, uansett årsak.

Først trodde jeg det kunne skyldes at jeg var litt småstressa på første dag i ny jobb. Dessuten hadde jeg sovet lite natten før. Immunforsvaret har som kjent en tendens til å slå litt krøll på seg i slike situasjoner.

Det var helg mellom første og andre opplæringsrunde. Den ble blant annet benyttet til å handle. Jeg brukte da egne munnbind uten å oppleve ubehag av noe slag. Overraskelsen ble derfor stor da allergi-reaksjonen gjentok seg under neste opplæringsrunde – denne gang umiddelbart.

For å være sikker på at det ikke var noe annet jeg reagerte på, tok jeg med mine egne munnbind neste gang jeg jobbet. Da gikk det helt fint. I ettertid har det vist seg at vedkommende som lærte meg opp også fikk hudreaksjoner etter å ha brukt de kirurgiske munnbinda.

Dette fikk meg til å lure på hvilke stoffer/midler de kirurgiske munnbinda inneholder? De var av samme type som selges i landets apotek, mens mine er medisinske munnbind kjøpt for en høyst overkommelig pris fra munnbindtilalle.no (og nei, jeg får ikke et øre for å skrive dette – for de som måtte lure på det).

Tipset mitt er å prøve seg frem. Kanskje er det ikke munnbind generelt du reagerer på, men et spesifikt merke? Jeg vet i hvert fall at jeg vil holde meg til det merket jeg har, og som jeg vet fungerer for meg.

Lykke til i jakten.

Du vet det er sommer i Tønsberg, når…

Du vet det er sommer i Tønsberg, når du…

 

  • går i kø langs Brygga, fra Gjestehavna til Ollebukta

 

  • bruker 2 timer på å finne deg en parkeringsplass i sentrum

 

  • står i kø på Polet, butikken, foran minibanken, i trafikken og ved taxiholdeplassen

 

  • får parkeringsbot på Ringshaugstranda

 

  • blir forbikjørt av en ilter BMW i retning Tjøme

 

  • står fast i Mammutkrysset, fordi Kanalbrua har jammet seg – igjen

 

  • må rygge to hakk for å komme deg unna eimen til skjorteløse turister på Mækker’n

 

  • får opp slike innlegg i Facebook-feeden;

 

 

GOD SOMMER 🍻🍴🌞

Karantene-medaljens to sider

Ektefeller i Corona-karantene:

“Må vi holde oss inne i FJORTEN dager?! Da blir det krangling om fjernkontrollen, badet, doen, varmtvannet, godteriet, Wii’en, rødvinen, dyna, volumet, godstolen og leggetider! Hvordan skal vi klare å overleve dette som en familie???”

 

Single i karantene:

“Null shavings på FJORTEN dager? Jippiii!!!!”

 

 

“Det er synd at de som vet hvordan landet skal styres, er opptatt med å klippe hår og kjøre taxi.”

Hørt den før? 

Forskjellen på før og nå, er at man ikke lenger kan knytte de største besserwisserne opp mot et par spesifikke yrkesgrupper, da de som roper høyest, og uttaler seg mest bastant om mye de i utgangspunktet ikke har greie på i dagens samfunn, tilhører enthvert yrke, kjønn, alder, størrelse, etnisitet og utseende.

Men den beskrivelsen passer jo både deg og meg, tenker du kanskje?

Alle er selvsagt ikke like bastante, eller ukritiske til hva de roper opp om. Men de som er det, har ofte noe til felles.

Kan du gjette hva det er?

Svaret er å finne i NRK Satiriks sin “reportasje”, som du kan se ved å klikke på denne linken: Nordmann forbløffer verden: Innvandringsekspert i januar, klimaekspert i februar og virusekspert i mars

Enjoy! 😉

Surfer du litt her og der, foretar du bakgrunnssjekk på det du deler videre, eller uttaler du deg bastant på sviktende grunnlag og har dermed noe til felles med de største besserwisserne..?

Soyabønner av fransk opprinnelse

“I CV er sojabønner af fransk oprindelse og jeg i øieblikket under observation af en Hospital i Jerusalem (Israel).”

Dagens lattis kom på mail, og det er bare å innse at noen scam-forsøk er en smule artigere enn de fleste andre.

Skulle dette – mot enhver formodning – vise seg å være en reell henvendelse, så vil jeg påstå at avsenderen antageligvis har komponert tidenes mest avskrekkende CV..!

Keep’em coming, sier jeg bare!

 

 

Kjerringa mot strømmen, og energi til spottpris.

Min mor på 73 er en av de som aldri så poenget i å sette seg inn i hva installasjon av ny AMS-måler (AKA smartmåler) egentlig gikk ut på.

Samtidig var det med voksende bekymring jeg informerte omgivelsene om det som var i ferd med å skje, via Facebook-deling av artikler som beskrev Acer-avtalen og beslutningen om å innføre nye smartmålere i de tusen hjem. At det ene hang sammen med det andre ante jeg tidlig. Jo mer jeg leste, dess mer bekymret ble jeg for de økonomiske og helsemessige utfordringene dette potensielt kunne føre med seg. Mens min egen nattesøvn ble stadig dårligere, sov derimot min uvitende mor fortsatt godt om natten.

Da Skagerak Nett begynte å tre utskifting av målerne ned over hodet på kundene sine, godtok min mor, som folk flest, pålegget uten å mukke, mens jeg satt meg på bakbena. Jeg satt meg så godt ned at jeg fikk føle Skageraks trakasserende behandling av motvillige kunder på kroppen daglig. Det som startet med informative brev og oppfordringer om å ta kontakt, gikk over til telefonterror i form av inntil 3 daglige oppringninger og en nådeløs avvisning av samtlige argumenter jeg kom med for å slippe å få elendigheten i hus.

Det føltes derfor som en befrielse da en flyer fra Stopp Smartmålerne dumpet ned i kassa mi, rett etter at jeg hadde mottatt nettselskapets n’te avslag på min søknad om fritak. Godt å vite at jeg ikke sto alene mot overmakten, og at det var andre der ute som heller ikke kjøpte all info rått, handlet ut fra sunn skepsis og fornuft og hadde et vitebegjær som gjorde at de satt seg på bakbena når de ikke fikk svar som holdt mål.

En ubetydelig 10’er fattigere, var jeg meldt inn som medlem av protestforeningen. På den måten ble jeg gjort oppmerksom på blant annet hvordan Statens Strålevern (nå Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet), nekter å endre informasjonen de har lagt ut på nettsiden sin, selv etter å ha blitt gjort oppmerksom på at deres info om strålingen fra AMS-målere er beviselig mange ganger lavere enn hva tilfellet er. Slik tåkelegging øker ikke tilliten for min del, i hvert fall.

Jeg skjønte etterhvert at det å uttrykke bekymring overfor teknologien de tok i bruk, var like virkningsfullt i møte med Skagerak Nett som å tisse i buksa for å holde varmen i kulda. De hadde ordnet seg fint, ved å kreve legeerklæring for i det hele tatt å vurdere fritak, samtidig som de var helt klar over at fastlegene ble nektet å ta folks plager på alvor av Helsedirektoratet. Heldigvis har jeg en klok fastlege, som – etter først å ha nektet meg en legeerklæring – konfererte sine kolleger, slik at de i fellesskap fant en løsning, ved å tilby pasienter som ønsket det en erklæring som kun bekreftet dennes bekymring. Greit nok. Jeg har aldri hatt plager jeg tror skyldes stråling, og ville derfor heller aldri påstått det. Men at jeg er sterkt bekymret for langtidsvirkningene av å utsettes non-stop for mikrobølge-impulser i eget hjem, er en uomtvistelig sannhet, og noe jeg tror alle som har hatt store helseutfordringer kan kjenne seg igjen i.

Endelig ble jeg fritatt for installasjon av smartmåler, og etter måneder fylt av truende brev, daglig telefonterror og endeløse, ufruktbare diskusjoner via mail, trodde jeg kampen var over.

Hvor lenge var Adam i Paradis? Svaret er: til eplene ble modne, og i dette tilfellet viste de seg å bli overmodne på null komma niks. Det vil si; jeg ble riktignok fritatt for AMS-måler med kommunikasjonsdel, men selv om jeg hadde hatt en automatisk avlesbar, velfungerende strømmåler i mer enn 10 år allerede, påsto Skagerak Nett nå at jeg fremdeles var pliktig til å skifte ut måleren min. Denne gang med en AMS-måler uten kommunikasjonsdel, da denne visstnok var mer nøyaktig enn den jeg hadde. Hørt på makan.. Fordi den må leses av manuelt, mente de dessuten at jeg var pliktig til å betale et gebyr for manuell avlesning.

De som kjenner meg godt, har sikkert allerede skjønt at jeg nekter å godta det jeg mener er det komplette idioti. Nye eposter ble sendt, der jeg påsto at Skagerak Nett selv må påkoste unødvendige endringer de innfører uten kundenes samtykke. Men nei. Fordi jeg fortsatt nektet dem tilgang til sikringsskapet, og tviholdt på min gamle, automatisk avlesbare måler, ble svaret at jeg heretter ville bli avkrevd 1/12 av et årlig “manuelt avlesningsgebyr” på rundt 2.500,- via den månedlige strømfakturaen!

Toppen av kaka må ha vært da Skagerak Nett ringte meg igjen – denne gang for å avtale installasjon av manuell avlesbar AMS-måler. Da jeg takket pent “nei”, påsto vedkommende herremann at jeg nå var den eneste i mitt område som fortsatt ikke hadde installert AMS-måler uten kommunikasjonsdel. Han visste tydeligvis ikke at jeg var medlem av Stopp Smartmålerne, så da jeg ba ham bekrefte at jeg hørte riktig, gjentok han at jeg var den eneste i deres område som ennå ikke hadde byttet ut måleren sin. Jeg kunne nesten høre tennene hans gnisse da jeg informerte ham om at jeg – som medlem av Stopp Smartmålerne – selv hadde møtt flere fra området som påsto de nektet å få enhver form for AMS-måler i hus. Jeg sa videre at de ikke hadde anledning til å gå inn i huset mitt uten min tillatelse, og at de uten den, måtte gå rettens vei, noe som allerede var forsøkt sør i landet, uten hell for nettselskapets del. Responsen var at det forelå en ny kjennelse med motsatt resultat, men å få linken tilsendt var visst helt umulig å få til. Han avsluttet med å informere meg om at neste skritt ble å sende meg varsel om stenging av strømmen.

Det eneste snevet av fornuft jeg siden har møtt i sakens anledning, var da jeg fikk svar på mailen jeg sendte nettselskapet mitt etter den samtalen, hvor jeg ba dem bekrefte skriftlig at jeg var den eneste som fortsatt motsatte meg enhver form for AMS-måler installert, og ba om link til dommen han viste til. Kundebehandleren oppga vedkommende jeg hadde snakket med sitt navn, bekreftet at det var flere enn jeg som nektet dem tilgang i området, og kunne ikke sende meg noen link, da noen slik dom ikke forelå.

Siden den gang har jeg flyttet fra huset jeg bebodde i nesten 15 år. Mitt nye nabolag er fritatt fra AMS grunnet plassmangel i sameiets sikringsskap (!) og dermed slipper jeg å tenke mer på hverken langtidsvirkningen av å utsettes for pulserende mikrobølgestråler store deler av døgnet, eller å få strømmen min stengt. Dessverre er ikke det tilfelle for mange andre, deriblant Henriette Lien, som nylig postet et innlegg i frustrasjon over sitt eget nettselskap. Slik har det altså blitt…

I dag ble min mor oppringt av en som presenterte seg som en representant for en strømleverandør. Han spurte om hun hadde reagert på strømregninga i det siste, da de mente hun bruker mest strøm på dagtid når strømmen er dyrere. Han tilbød henne å gå inn på en avtale som kartlegger forbruket, slik at de kunne finne et abonnement som passet henne best.

Min kjære mor er en oppegående dame med et krystallklart hode, men da denne ukjente karen, som pratet på en måte som fikk henne til å tro at han ringte fra Skagerak, ga uttrykk for å kjenne til strømvanene hennes – og attpåtil påsto at de drev og kartla forbruket i området – gikk min ellers så sindige mor fullstendig i vranglås og la på, etter en særdeles skarp avskjed.

Vi ble sittende og prate litt om det i ettertid. Et Google-søk tydet på at innringeren mest sannsynlig ikke var en velmenende kundebehandler fra nettselskapet, men en selger fra et av landets energiselskap. Mamma reagerte kraftig på det hun oppfattet som et forsøk på å sko seg på folks bekymring over strømprisene, som stadig blir dyrere. Og selvsagt blir strømmen dyrere, nå som vi eksporterer store deler av vår rene energi til Europa for en billig penge, og må importere dertil dyrere skitten strøm i retur ved overforbruk/strømunderskudd, som et resultat av ACER-avtalen. Da er AMS-målerne gode å ha for griske strømselskap, som skrur opp prisen på den tiden av døgnet de vet folk flest er avhengige av varen de tilbyr. At prisøkningen skyldes et ønske om å flytte forbrukstoppene over på mindre belastede tidspunkt på døgnet, er tull fra ende til annen. Ethvert oppegående menneske vet at en småbarnsfamilie ikke kan flytte middagen til kl 21 og at tante Olga som bor i blokk vil vekke naboen hvis hun setter over klesvaska rundt midnatt… noe som dessuten er brannfarlig og noe Brannvesenet og DSB advarer mot… og at høyere inntekter for dem uansett ikke utvider nettets kapasitet. Til det kreves det større investeringer.

Selv om jeg selv endelig er kvitt Skagerak Nett sitt utidige og ufine mas, vil jeg fortsette å støtte det grundige arbeidet Stopp Smartmålerne og deres samarbeidspartnere gjør. Etter at de slo seg sammen med Miljøvernforbundet, vil jeg tro de får ny vind i mølla. Eia være dem for det, for selv om jeg ikke berøres direkte lenger, har jeg både venner og familie som fortsatt lever i uvisshet om hva som faktisk foregår.

Det skal sies at det å avslutte abonnementet heller ikke skulle gå knirkefritt for seg. Strømselskapet informerte meg først om at de kunne avslutte abonnementet tidligst 2 dager etter bestillingen. Dette var 27. desember. 2. januar mottar jeg en mail, der Gudbrandsdal Energi bekrefter at abonnementet vil avsluttes 4. januar. Da jeg spør dem om hvorfor prosessen er forlenget, får jeg til svar at det heller ikke vil gå å gjennomføre det den 4., men at det først kunne gjennomføres 8. januar, fordi jeg hadde manuell avlesbar strømmåler. SELV OM DEN FORTSATT AVLESES AUTOMATISK AV SKAGERAK NETT. Du snakker om maktmisbruk.

Jeg vil avslutningsvis oppfordre alle til å ofre en tier og det minuttet det tar å registrere seg som medlem av Stopp Smartmålerne. Om ikke for å egen del, så i det minste for kommende generasjoner.

Du vet ikke å sette pris på helsa di før du ikke har den lenger.

Da kan det være for sent.

 

 

 

 

 

Kildehenvisninger via linkene

 

Du som melder avbud i siste liten

Denne går til deg som i siste liten melder avbud til middagsselskap, bursdager, hytteturer og lignende – uten god nok grunn.

Er du klar over hvor respektløst dette er overfor vertskapet?

Tenker du over alt arbeidet arrangøren har lagt i planleggingen og forberedelsene?

Har det falt deg inn at du antageligvis ikke er den eneste som melder avbud, og at verten og vertinna – som ganske sikkert har brukt masse penger på at nettopp “du og dine” skal få en fin opplevelse – sitter igjen med en unødvendig stor regning og følelsen av å ha blitt nedprioritert, når noen som har takket ja ikke dukker opp allikevel – gang på gang?

Jeg sikter selvsagt ikke til deg som blir akutt syk, opplever en krise som må prioriteres eller sitter værfast i kolonnekjøring over fjellet. Fingeren min pekes mot deg som synes det “ikke er så farlig” å bryte en avtale, bløffe deg ut av noe du egentlig ikke hadde så lyst til å gå på i utgangspunktet, bare ikke gidder å komme deg opp av sofaen og ut døra allikevel, eller som dropper avtaler du har gjort så fort noe mer interessant dukker opp.

Jeg er stadig vekk vertinne for venner og bekjente og opplever dette fra tid til annen. Ikke overraskende er det ofte de samme menneskene som trekker seg i siste liten… gjerne bare timer før selskapet begynner – og innimellom har inntil halve selskapet uteblitt med halvgode unnskyldninger i sekken.

De som har tungtveiende grunner til å utebli er fritatt for enhver skjennepreken. Derimot irriterer jeg meg stadig mer over dem som burde føle seg truffet av dette innlegget, og håper flere deler det videre, slik at det kan skapes en bevissthet rundt det jeg oppfatter er hva dette egentlig dreier seg om – nemlig en økende mangel på respekt for våre medmennesker.

For en tid siden ringte jeg ei venninne da hun befant seg i et selskap til ei jeg akkurat har blitt kjent med. Det var ikke naturlig å invitere meg dit i utgangspunktet, men da de hadde meg på tråden ble jeg spurt om jeg ville ta turen, da de skulle til å spise straks og hadde mat nok til en hel armè – nettopp fordi over halvparten av gjestene hadde meldt avbud samme dag eller bare ikke dukket opp!

Siden jeg ikke hadde noen andre planer og liker denne damen godt, så jeg det som en god anledning til å bli bedre kjent og backe henne opp på det som viste seg å være bursdagen hennes. Jeg rasket med meg en gave (en som meg er alltid forberedt på det uventede) og noe å drikke på, pyntet meg litt ekstra, heiv meg på sykkelen og sto i stua hennes en halvtime senere.

Jeg ble møtt av en stor klem, stivpyntet langbord og nydelig mat. De 5 gjestene som hadde dukket opp – av de 17 (!) som hadde takket ja – viste seg å utgjøre en riktig så livlig gjeng som jeg raskt ble kjent med. Etter å ha skrålt og ledd gikk turen til byen hvor kvelden ble avsluttet på en av bryggas utesteder.

I ettertid har jeg tenkt en del på hva slags mennesker de 12 som aldri dukket opp er? Kan det være de samme menneskene som kaster fra seg søppel på bakken og tenker at det ikke er så farlig med bare ett papir –  uten å tenke over konsekvensene hvis alle byens noen-og-førti-tusen innbyggere hadde gjort det samme? Sagt på en annen måte har jeg liten tro på at 12 av 17 inviterte blir akutt syke, opplever store kriser eller sitter værfast samtidig. Spørsmålet som gjenstår da er hvorvidt det store flertallet av dem er navlebeskuende og egoistiske – eller bare sosialt tilbakestående?

Kvelden viste seg i alle fall å bli superhyggelig, og jeg tror vertinnen koste seg stort med oss som var tilstede – som naturlig nok ble veldig opptatt av å oppveie for alle de som sviktet – etter at vertinnen påtatt uanfektet nevnte hvor mange som var invitert og ba oss forsyne oss godt av all den gode maten hun med all tydelighet hadde brukt masse penger på. Selv om hun gjorde gode miner til slett spill, var det ikke vanskelig å merke sårheten som lå rett under overflaten. Det gjorde inntrykk.

 

Som du kan se, var det ikke maten sin skyld at folk uteble…

 

Selv har jeg sluttet å be dem som stadig melder avbud i siste liten, så sant grunnen de oppgir ikke virker troverdig. De som uteblir uten å gi beskjed bes konsekvent aldri igjen.

Jeg ønsker å bruke min tid og penger der det er ønsket og blir satt pris på, fremfor å kaste det bort på noen som ikke vet hvor heldige de er som har venner som gidder å planlegge og gjennomføre større eller mindre arrangementer for deres skyld.

Mitt håp er at flere blir mer bevisst sin egen rolle i dette, og dersom flere deler innlegget videre, vil vi kanskje oppnå at respekten for hverandres tid og innsats atter en gang blir regelen fremfor unntaket?

Kom igjen, vi står i nærheten av en drøm.

Jeg har lenge hatt lyst til å oppleve mer av verden enn det som befinner seg innenfor husets fire vegger, tomtegrensen, hjembyen og fylket jeg bor i.

Hvor ferden skal gå er kanskje ikke like viktig som hvem jeg opplever det med. Å samhandle med mennesker man møter langs veien og skape opplevelser som i ettertid kan tas frem, etter å ha knipset “mentale bilder” fra hvert sitt personlige ståsted, er hva jeg higer etter.

Å reise er enkelt. Så fort kalenderen viser noen fridager, er det bare å bestille en billett med buss, tog, ferge eller fly. Charter er et rimelig alternativ hvis man liker å leke turist – men det er ikke slike reiser som står øverst på ønskelista mi.

Jeg vil “finne oss et sted ved havet, eller foten av et fjell – og kanskje leve litt av det vi dyrker selv”, som Magnus Grønneberg så vakkert synger. Bygge relasjoner. Dele erfaringer. Skape minner.

På den annen side handler det kanskje ikke om å ha lyst til å forflytte seg fra A til B i det hele tatt? Kanskje handler det om et ønske om forandring? Behovet for å fylle et tomrom?

I flere år har jeg vurdert å selge huset og bare reise bort, men frem til nylig har det ikke vært forenelig med andre livs-valg. Nå ligger derimot alt til rette for at hva som helst skal kunne skje; Barna er ute av redet, huset kan leies ut – ergo er jeg heller ikke avhengig av å finne meg en fulltidsstilling for å overleve – og vennene mine er (heldigvis!) skrudd sammen slik at vi ikke må sees ukentlig for å bevare båndene.

Vi ønsker alle å føle oss ønsket, inkludert, respektert og velkommen. Å være noens førsteprioritet topper for de fleste av oss den lista. Derfor tenker jeg at grunnen til at jeg ikke har villet flytte noen mil tidligere, mens jeg føler meg klar til å følge noen verden rundt nå, ikke nødvendigvis skyldes at jeg er stedbunden og kvier meg til å forlate gode venner – men at magefølelsen sa meg at jeg ikke ville bli lykkelig med den det var aktuelt å flytte inn til tidligere.

Nå er jeg klar. Så får tiden vise om det finnes noen der ute som fortjener å være min førsteprioritet og dertil klarer å få meg til å føle meg så ønsket, prioritert og respektert at reisen ikke bare går til Malta eller Tyrkia, men forhåpentligvis langt inn i det ukjente.

CC Cowboys sin Kom igjen trigger noe i meg. Ikke bare fikk den meg til å “skrive av meg” dette. Hver gang dens drømmende tekst og magiske toner treffer trommehinnene, får det meg til å tenke at jeg blir stadig mer klar for å leve livet, ikke bare delta i det.

Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra
Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.
Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kjære, Vi bare gjør det
Peiler uten kurs og drar
Og ny historie skrives som vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv
Så kom igjen
Kom igjen.
Vi står i nærheten av en drøm.
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kjære, Jeg har tenkt litt
Tenkt litt på det du sa
La oss pakke det vi har
og dra
og dra
og dra…
Så kom igjen
Kom igjen.
Vi står i nærheten av en drøm.
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kom igjen.
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kom igjen.

Dagen det var varmere enn i helvete, vi reddet hotellets små barn fra blotting og avsluttet hos Naboen.

Tyrkia i august er en studie i hvor mye varme menneskekroppen tåler før den kollapser. 

De siste dagene har temperaturen på kvelden steget fra 28 til 30 grader, noe som merkes godt når du nydusjet og velduftende forlater hotellet – bare for å være svett og oppgitt 5 minutter senere.

Å sole seg på dagtid er en prøvelse. For meg. Feriepartneren min synes derimot at det er deiligere dess varmere det blir – så mens hun ligger og steker i sola, trekker jeg meg helst inn i skyggen etter en stund. Bli’kke brun av det, vettu.

Etter å ha tilbrakt noen timer i bikini på stranda de andre dagene, bestemte jeg oss for å teste ut poolen i dag. Vi bor tross alt på en resort med flere flotte basseng, og de mente jeg vi burde prøve.

Området viste seg å være rent og fint, det var flere solsenger å velge mellom, og vannet var en deilig kjølende motvekt til luftas 36 varmegrader.

Jeg hadde knapt rukket å bli våt under baderunde nr 2 da det som helst ikke skal skje, skjedde; nemlig at at bikiniens rygghemp røk tvers av og girlsa spratt ut i all sin prakt..! Jeg er ikke spesielt sjenert av meg, men det var tross alt barn der, så nå var gode råd dyre.

Løsningen ble å rive opp en plastpose, snurre den rundt, tre den inn i bikinien og knyte den som en tråd. Dermed ble dagen reddet for alle tilstedeværende.

Etter at den potensielle blotteskandalen ble avverget  ble dagen avsluttet på stamstedet Naboen, en herlig restaurant med variert og spennende meny.

Hva kvelden bringer etter maten, gjenstår å se. Så langt har jeg blitt frivillig kidnappet, forsøkt bondefanget på nattklubb og blitt fraktet trygt hjem fra en lokal pub av eieren. Men det var i går og forigårs.

Hvordan denne dagen ender, gjenstår å se. Sikkert og visst er det i hvertfall at;

I <3 Turkey!