Morsomme skriveleifer

Jeg har alltid vært glad i skrivefeil. Ikke egne, men andres, og ikke de som skyldes alder eller dysleksi, men slike som kommer av lavt kunnskapsnivå, manglende språkforståelse eller slurv.

Skrivefeil som er egnet til å gi budskapet dobbeltbetydning (for de som har like god fantasi som undertegnede), topper listen.

Som den nerden jeg er, finner jeg selvsagt stor glede i å dra frem mobilen og forevige slike tabber. Det har derfor hopet seg opp noen bilder etterhvert, og i dag fikk jeg lyst til å dele ett av dem med leserne mine.

Følgende ble funnet inne på toalettet hos en av byens frisører:

 

 

Budskapet må være noe slik som at man vennligst ikke skal kaste tørket papir rundt seg inne på toalettet – og mer skal det ikke til før denne nerden koser seg gløgg i hjel 🙂

 

#skrivefeil #skriveleif #humor #blogg #wc #skilt #nerd
 

Fingeren som forsvant

Under en badetur i varmere strøk, kastet jeg meg inn i bølgene som havet så gavmildt utstyrte stranden med. Bølgen førte meg inn mot land, og jeg løp glad og fornøyd gjennom sanden, som la seg mykt mellom tærne.

Etter en stund merket jeg at det stakk litt på høyre lillefinger og løftet hånden opp mot ansiktet. Fingeren var der, men virket så rar. Da jeg tok den nærmere i øyesyn, så jeg et hull inne ved rota, og inne i hullet kunne jeg skimte restene av skjelettet som så ut til å ha blitt revet tvers av!

Jeg våknet med et rykk. Pustet lettet ut, mens pulsen jobbet med å roe seg ned igjen. Takk Gud for at det bare var en drøm! Men så realistisk den hadde vært!

I barndommen, ungdomstiden og inn i 20-årene, hadde jeg de villeste drømmene. Som da jeg dro igjennom Finland i heis, på let etter farmors kjøttkaker. Eller fløy rundt – uten verken vinger, seil, motor eller propell. Det var bare å vifte bestemt i små bevegelser med armene, strekke brystkassa litt ut og opp, og tenke seg til det. 

For ikke å snakke om alle gutta som har fått gjennomgå nattestid. Man har da vært forelsket i både nabogutten, han som gikk 2 klasser over meg på skolen og en og annen kjendis. Da er det kjekt å kunne dra dem inn i drømmeverdenen og oppleve nærhet og lykke en stakket stund, før det atter er på tide å stå opp.

Jeg er glad fingeren er i behold. Men kanskje ennå mer glad for at jeg drømte at den forsvant, for det betyr bare at jeg er i stand til å drømme igjen. Etter at det var sjelden kost i lange tider, vet jeg å ønske det velkomment. En drøm betyr jo at søvnen er dyp – om enn ikke alltid like god. 

Man kan jo ikke få alt her i verden heller.

 

Et bildeløst innlegg er så kjedelig at jeg legger ved et bilde som med all tydelighet viser en av mine andre fingre. 

 

#blogg #humor #finger #strand #bade #amputert #morsomt #sove #søvn #drøm

 

Fare for (sol)stråling?

Jeg roper meg hes, men når ikke frem

til Værguden vår – hvorfor er han så slem?

Jeg peker mot havet og veiver helt vilt!

Gjør hva jeg kan, for å vise’n et skilt

 

Det advarer oss mot solens skader 

“bruk sf30 når du soler og bader”

Men slik som været har vært i det siste

Gjør slike skilt oss bare usigelig triste.

 

HVOR BLE DET AV SOMMER’N???

 


 

 

#sol #dikt #strand #solkrem #været #sommer #blogg

Lakenskrekk

For 8-9 år siden benyttet jeg en av mange søvnløse netter til å skrible ned følgende tanker:

 

Selv om klokken nederst til høyre i 19-tommeren ubønnhørlig forteller meg at torsdagen er mer enn fire og en halv time gammel, penser ikke tankene innom muligheten til å gi kroppen avslapning – eller som folk flest ville ordlagt seg; få sårt tiltrengt søvn.

Etter en lang dag hvor jeg har vært utøvende mor (til mine barns store glede, sorg, forskrekkelse og forundring), fått unna kjipe, men nødvendige plikter (dvs alle gjøremål som inkluderer såpe og vann, rydding, bretting eller stryking) og attpåtil har arbeidet full dag utenfor heimen, burde jeg være trøtt..!

Men her sitter jeg altså; så langt unna drømmeland det er mulig å komme, selv om jeg strengt tatt burde ha entret king-size’n for et kvart dusin timer siden.

Hvorfor?

Hvorfor er det slik at jeg kvikner til i det viseren bikker over fra midnatt og inn i det som sekundet tidligere definerte som morgendagen? Hvorfor ramler jeg ikke sammen av søvnmangel – når jeg har gjennomgått et maraton av lignende netter?

Er det en tilstand? Et talent? Eller en kronisk søvnvegring med det medisinske navnet vilik kes o’ve? Er mitt legeme (for ikke å snakke om hode) satt sammen på en slik finurlig måte at den takler voldsomt søvnunderskudd – og fortsatt er i stand til å fungere optimalt?

Eller… er løsningen så enkel at det er så lite aktivitet på gang under topplokket at jeg ikke har behov for de obligatoriske 6-8 timer “shut down” per døgn for å kunne restarte uten problemer neste dag?

Dette reiser et nytt spørsmål, som faktisk gir alvorlig grunn til bekymring:

Det er en kjennsgjerning at folk flest scorer mellom 90-110 poeng på en IQ-test. Disse menneskene har behov for å hvile øyet 6-8 timer i døgnet (skjønnhetssøvn, du vet; for å glatte ut bekymringsrynkene som oppstår når hjernen fungerer optimalt).

Altså: Et snitt på 7 timers søvn per natt = IQ på rundt 100 poeng.

Her begynner jeg å slite litt…

Jeg skal ikke skryte på meg at matematikk er min sterkeste side (nøvendigvis, må jeg nesten si, med konklusjonen i tankene), men ved å se overstående resultat i sammenheng med mine vaner under dynen, har jeg kommet fram til at 3,5 timer med lukkede øyne per døgn er minimumsbehovet for å kunne fungere. Både hjemme og på jobb.

Jeg lar det være opp til den enkelte (normalsovende, sådan) å regne seg fram til resultatet… og se for seg hvordan hjemmet mitt ser ut, og arbeidet utenfor utføres, som et resultat av dette.

Dette er ingenting annet enn nedslående nyheter for ei som ble hoppende glad da hun scoret 135 poeng sist hun gjennomførte en IQ-test (at den ble foretatt via et mindre seriøst nettsted burde være irrelevant) – og inntil dette innlegget ble påbegynt faktisk trodde hun var forholdsvis oppegående. 

Trøsten får være at score’n i det minste gjør meg kvalifisert til å åpne og lukke en dør. I så måte er jeg tydeligvis ikke dummere enn at jeg skjønner at det smarteste jeg kan gjøre nå, er å åpne soveromsdøren, brette dobbeldyna til side, krype under den og få meg litt søvn!

Og slik går nettene…

 

#søvnløs #søvn #blogg #humor #tanker #natt #sove #iq 

Ut av skapet.

Under et toalettbesøk hos en av byens bedrifter, kom jeg over skapet som tydelig sier i fra at det henger der for de ansattes skyld .

Det skal altså verken huse toalettpapir, håndklær eller vaskemidler. Kun ansatte. 

Lurer på hvordan de kommer seg inn i det? Det fantes verken en stol, krakk eller stige i umiddelbar nærhet, det jeg kunne se.

Det slo meg at de(t) som kommer seg inn i et skap, før eller siden må ut igjen.

Mon tro om de ansatte har tenkt over hvilken unik mulighet arbeidsgiveren med dette gir dem til å komme ut av skapet i forbindelse med et av dagens do-besøk?

 

 

#blogg #utavskapet #skap #mulighet #humor

Modell søkes.

Er du over 178 cm høy, sylslank og drømmer om  å bli modell?

Da har vi lite til felles.

Selv er jeg en smule for kort, en smule for tykk (det skal sies at den smula er i ferd med å anta kneippbrød-dimensjoner etter sommerens kos i matveien), en smule for bleik og en smule for gammel (størrelsen på den smula får være opp til den enkelte å tolke. Det finnes tross alt magasiner som heter “Vi over 60” og lignende. Trenger sikkert modeller de og…). 

Men viktigst av alt: jeg har aldri hatt noe ønske om å bli modell. Eller å bli kjent utover vennekretsen, for den sakens skyld. Har alltid vært redd for å miste anonymiteten min – eller så anonym det går an å bli for en langbeint ørkentraver (som en kompis kalte meg en gang i tiden) med langt, rødt hår og kjeftamentet i orden.

Uten å gå inn for det på noe vis, har jeg ved flere anledninger klart å stikke meg frem i aviser og på TV. Som den sommeren, da eldsteklonen ennå ikke var blitt storesøster, og vi ble intervjuet av lokalavisa ute på ei øy i Oslofjorden. Det var midt i fellesferien, og saken var tiltenkt sommersidene bakerst i avisa. Av ukjente årsaker bestemte redaksjonen seg for å bruke oss som hovedsak, og klinte dermed saken – med bildet av oss i spissen – utover hele forsiden.

Da en av våre største riksaviser ville lage en reportasje om vennegjengen som oppsto og videreutviklet seg på nettet, men samtidig førte til at vi også ble mer sosiale IRL (som det heter på nettspråket), ville de bruke et bilde av meg og en venn som illustrasjonfoto. På bildet gir han meg et broderlig kyss på kinnet mens jeg gliser fornøyd. Skikkelig glad-sak-materiale! 

“Vi ser for oss en liten sak”, sa de.

Resultatet ble at vi prydet en flik av forsiden og fikk trynene våre smurt utover to helsider inne i avisa – OG at alle antok at vi var mer enn bare venner, noe min daværende naturlig nok ikke så humoren i.

På 70-tallet kom NRK sitt “1/2 7” for å lage reportasje fra bomberommet barna i blokka jeg bodde i benyttet som klubblokale, og på 80-tallet danset jeg tango med Ivar Dyrhaugs karakter “Espen”, foran et jublende Messe-publikum, mens “Ann-Mari” frådet av sjalusi i kulissene.

Og tro meg: både Espen & Ann-Mari og Tønsbergmessa var STORT på 80-tallet! 

Jeg har vært en del av en større reportasje på lokal-TV og var hovedobjektet i et intervju rundt en større lokal sak – også den rollen gitt meg mer ufrivillig enn frivillig. For ikke å glemme saken der nabokjerringa ville at vi skulle stå fram sammen i en mindre lokalavis, i opplysningsøyemed.

Jeg har takket nei til forespørsler om å hjelpe bekjente med å vise frem klær på hjemmesnekra catwalk på diverse mer eller mindre seriøse arrangement, men èn gang takket jeg faktisk ja til å stille opp som hår- og klesmodell for en større mote-reportasje i lokalavisen… men trakk meg midtveis, fordi jeg var redd frisørens herjing med håret mitt ville ødelegge hele pryden.

Vi kan med andre ord trygt si at jeg ikke er typen til å hige etter berømmelse.

Med det i tankene, er det jo litt snodig at jeg nå sikter meg inn mot bloggtoppen… for skal jeg ha noen mulighet til å komme dit, har jeg forstått at jeg må utlevere meg, vrenge sjela, kline allverdens sminke utover ansiktet og kle meg opp/ned/naken – mens det hele dokumenteres i tekst og bilder – fortrinnsvis fra flere vinkler..!

Veeel… det er nok ingen fare for at noe av dette skjer, for denne bloggen vil inneholde sørgelig lite fjas og moterelatert sladder. Kun tankerangling og betraktninger, en og annen historie og (forhåpentligvis) mye humor.

Så er dèt sagt.

Ironisk nok ble jeg faktisk ble en slags modell til slutt. Riktignok i form av en ubetalt vennetjeneste, men like herlig noe som inkluderte styling, posering, knipsing og publisering i ei lokalavis. Og innimellom alvoret under photo-shoot’et, måtte selvsagt undertegnede fjase litt med tilgjengelig rekvisita 😉

  

 

#blogg #modell #humor #catwalk

Puff the magic dragon!

Enhver Lady med respekt for seg selv oppfører seg selvfølgelig ikke som en drage, men liker desto mer tanken på å bli reddet fra en.

I mangel av drager laget av kjøtt og blod, er det som vaskekte Lady (historien bak tittelen serverer jeg deg muligens en annen gang) sikkert ingen ulempe å inneha en særdeles velutviklet fantasi.

Slik har det seg at det en varm sommerdag med skiftende skydekke, befant seg en Lady ute på terrassen. Hun satt tilbakelent i en dyp stol, med bena nonchalant slengt opp på sidestolen og nøt solens varmende stråler, mens hun filosoferte over alt og ingenting. Da, plutselig, fikk hun øye på en drage som kom svevende over naboens tak!

Den så riktignok ikke spesielt aggressiv ut. Ei heller var den flammesprutende. Faktisk minnet den mer om lykkedragen fra The Never Ending Story (er du over 40, vet du hva jeg snakker om), enn en blodtørst Lady-spiser. Typ “supersnill og god” og ikke det minste egnet til å inngi frykt, med andre ord.

 

Ved nærmere øyesyn fremsto den en smule skranten, så hun vurderte et øyeblikk å fyre opp vannpipa og invitere den inn på litt eple-te damping. Den var jo tross alt grønn (ja da ja da, jeg vet fargen skyldes etterarbeid i photoshop, men husk at det er MIN fantasi, og dertil mine regler som gjelder). 

I det hun var i ferd med å ta mot til seg, fant vinden det for godt å ta tak i den bevingede… og *vips!*, så hadde dragen endrer karakter til det ugjenkjennelige.

Sukk…

Ladyen sank tilbake i stolen, en smule betuttet, til hun ble slått av en ny tanke: Etter sol kommer regn, etter søt kløe kommer sur svie – men hva kommer gjerne etter en ildsprutende drage? Jo, en staut ridder!

DEN tanken var så forlokkende at den eventyrlystne Ladyen fikk let-etter-ridderen-blant-skyene-underholdning en GOD stund til, før hun etterhvert gikk lei.

Og den Lady’n – det var meg 😉

 

Hva drømmer DU om å finne der oppe blant skyene?

 

Et matinnlegg til å bli kvalm av.

Noen ganger er jeg så heldig at jeg får mer enn jeg betaler for.

Som da Bankenes betalingssentral ringte meg for flere år siden. De kunne fortelle at de ønsket å skape litt blest rundt efaktura-tjenesten, som den gang var forholdsvis ny. I den forbindelse hadde de bestemt seg for å gjøre stas på kunden bak efaktura-betaling nummer 100.000. Det viste seg (som du sikkert allerede har gjettet deg fram til) å være undertegnede.

BBS-mannen og en journalist fra bransjemagasinet troppet opp på døra mi for et intervju, og da de dro var jeg lykkelig eier av en ny mobil med kamera og diverse logopreget giveaway. O’store Lykke!

I sommer fikk jeg gleden av å oppleve Josè Carreras og Lise Davidsen bli akkompagnert av Marinemusikken under årets Fyrverkerikonsert. Jeg overvar Scott og Kvitnes ha intimkonsert i svarteste Stokke-skauen, så Rybak sitt 10-år-som-artist-show i Larvik, lo meg gjennom forestillingen til 3 humoristiske tenorer og nynnet gjenkjennende til Elvis-nostalgi på Hotel Klubben. Til sist var jeg tilstede da Ingebjørg Bratland avsluttet Slottsfjellfestivalen en sen lørdagskveld. Alt sammen uten å ha betale et rødt øre, da billettene ble gitt meg i form av invitasjoner, medlemsfordeler og belønning for en innsats jeg bare synes det var artig å yte. Superstas! 

Slike ting har jeg altså opplevd med (u)jevne mellomrom i årenes løp, så da jeg satt meg til bords for å spise lunsj på en innbydende restaurant, en stekende varm dag i ferien, ville det ikke forundret meg om jeg fikk noko attåt der og.

Og det fikk jeg.

Dessverre var det ikke snakk gratis tilbehør i form av knasende løkringer, salte og gode chips, eller (I wish) et glass godt lagret rødvin. Derimot fikk jeg servert en klype ekstra proteiner i form av en selvmords-kakerlakk (!) som tydeligvis hadde funnet det for godt å drukne sine sorger i gryta til kokken, rett før maten jeg bestilte (OG rakk å spise av) ble helt opp i en selveringsskål og satt på bordet vårt. 

Fordelen med funnet (det er nemlig sjelden noe skjer uten at jeg klarer å se positivt på det) var at hele følget slapp å betale for det vi rakk å konsumere før kvalmen satte inn.

Så kan du jo si jeg fikk langt mer enn en skarve kakerlakk gratis denne gangen og – men når sant skal sies ville jeg ha foretrukket å betale ekstra for å slippe… 

Bôn onsdags-apètit! 

 

#mat #tapas #kakerlakk #kvalm #giveaway #ferie #blogg #gratis