Modell søkes.

Er du over 178 cm høy, sylslank og drømmer om  å bli modell?

Da har vi lite til felles.

Selv er jeg en smule for kort, en smule for tykk (det skal sies at den smula er i ferd med å anta kneippbrød-dimensjoner etter sommerens kos i matveien), en smule for bleik og en smule for gammel (størrelsen på den smula får være opp til den enkelte å tolke. Det finnes tross alt magasiner som heter “Vi over 60” og lignende. Trenger sikkert modeller de og…). 

Men viktigst av alt: jeg har aldri hatt noe ønske om å bli modell. Eller å bli kjent utover vennekretsen, for den sakens skyld. Har alltid vært redd for å miste anonymiteten min – eller så anonym det går an å bli for en langbeint ørkentraver (som en kompis kalte meg en gang i tiden) med langt, rødt hår og kjeftamentet i orden.

Uten å gå inn for det på noe vis, har jeg ved flere anledninger klart å stikke meg frem i aviser og på TV. Som den sommeren, da eldsteklonen ennå ikke var blitt storesøster, og vi ble intervjuet av lokalavisa ute på ei øy i Oslofjorden. Det var midt i fellesferien, og saken var tiltenkt sommersidene bakerst i avisa. Av ukjente årsaker bestemte redaksjonen seg for å bruke oss som hovedsak, og klinte dermed saken – med bildet av oss i spissen – utover hele forsiden.

Da en av våre største riksaviser ville lage en reportasje om vennegjengen som oppsto og videreutviklet seg på nettet, men samtidig førte til at vi også ble mer sosiale IRL (som det heter på nettspråket), ville de bruke et bilde av meg og en venn som illustrasjonfoto. På bildet gir han meg et broderlig kyss på kinnet mens jeg gliser fornøyd. Skikkelig glad-sak-materiale! 

“Vi ser for oss en liten sak”, sa de.

Resultatet ble at vi prydet en flik av forsiden og fikk trynene våre smurt utover to helsider inne i avisa – OG at alle antok at vi var mer enn bare venner, noe min daværende naturlig nok ikke så humoren i.

På 70-tallet kom NRK sitt “1/2 7” for å lage reportasje fra bomberommet barna i blokka jeg bodde i benyttet som klubblokale, og på 80-tallet danset jeg tango med Ivar Dyrhaugs karakter “Espen”, foran et jublende Messe-publikum, mens “Ann-Mari” frådet av sjalusi i kulissene.

Og tro meg: både Espen & Ann-Mari og Tønsbergmessa var STORT på 80-tallet! 

Jeg har vært en del av en større reportasje på lokal-TV og var hovedobjektet i et intervju rundt en større lokal sak – også den rollen gitt meg mer ufrivillig enn frivillig. For ikke å glemme saken der nabokjerringa ville at vi skulle stå fram sammen i en mindre lokalavis, i opplysningsøyemed.

Jeg har takket nei til forespørsler om å hjelpe bekjente med å vise frem klær på hjemmesnekra catwalk på diverse mer eller mindre seriøse arrangement, men èn gang takket jeg faktisk ja til å stille opp som hår- og klesmodell for en større mote-reportasje i lokalavisen… men trakk meg midtveis, fordi jeg var redd frisørens herjing med håret mitt ville ødelegge hele pryden.

Vi kan med andre ord trygt si at jeg ikke er typen til å hige etter berømmelse.

Med det i tankene, er det jo litt snodig at jeg nå sikter meg inn mot bloggtoppen… for skal jeg ha noen mulighet til å komme dit, har jeg forstått at jeg må utlevere meg, vrenge sjela, kline allverdens sminke utover ansiktet og kle meg opp/ned/naken – mens det hele dokumenteres i tekst og bilder – fortrinnsvis fra flere vinkler..!

Veeel… det er nok ingen fare for at noe av dette skjer, for denne bloggen vil inneholde sørgelig lite fjas og moterelatert sladder. Kun tankerangling og betraktninger, en og annen historie og (forhåpentligvis) mye humor.

Så er dèt sagt.

Ironisk nok ble jeg faktisk ble en slags modell til slutt. Riktignok i form av en ubetalt vennetjeneste, men like herlig noe som inkluderte styling, posering, knipsing og publisering i ei lokalavis. Og innimellom alvoret under photo-shoot’et, måtte selvsagt undertegnede fjase litt med tilgjengelig rekvisita 😉

  

 

#blogg #modell #humor #catwalk

6 kommentarer
    1. Hahah, den der var god frøken! Kjente meg igjen med fjas innlegg. Selv om jeg føler jeg har begynt t å dilte etter likevel (?!)

    2. Emma: Huff, litt sånn “if you can’t beat them, join them”? Skal i det minste prøve å stå i mot presset så godt det lar seg gjøre, så vil tiden vise om jeg lykkes 🙂 God helg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg