Dagen det var varmere enn i helvete, vi reddet hotellets små barn fra blotting og avsluttet hos Naboen.

Tyrkia i august er en studie i hvor mye varme menneskekroppen tåler før den kollapser. 

De siste dagene har temperaturen på kvelden steget fra 28 til 30 grader, noe som merkes godt når du nydusjet og velduftende forlater hotellet – bare for å være svett og oppgitt 5 minutter senere.

Å sole seg på dagtid er en prøvelse. For meg. Feriepartneren min synes derimot at det er deiligere dess varmere det blir – så mens hun ligger og steker i sola, trekker jeg meg helst inn i skyggen etter en stund. Bli’kke brun av det, vettu.

Etter å ha tilbrakt noen timer i bikini på stranda de andre dagene, bestemte jeg oss for å teste ut poolen i dag. Vi bor tross alt på en resort med flere flotte basseng, og de mente jeg vi burde prøve.

Området viste seg å være rent og fint, det var flere solsenger å velge mellom, og vannet var en deilig kjølende motvekt til luftas 36 varmegrader.

Jeg hadde knapt rukket å bli våt under baderunde nr 2 da det som helst ikke skal skje, skjedde; nemlig at at bikiniens rygghemp røk tvers av og girlsa spratt ut i all sin prakt..! Jeg er ikke spesielt sjenert av meg, men det var tross alt barn der, så nå var gode råd dyre.

Løsningen ble å rive opp en plastpose, snurre den rundt, tre den inn i bikinien og knyte den som en tråd. Dermed ble dagen reddet for alle tilstedeværende.

Etter at den potensielle blotteskandalen ble avverget  ble dagen avsluttet på stamstedet Naboen, en herlig restaurant med variert og spennende meny.

Hva kvelden bringer etter maten, gjenstår å se. Så langt har jeg blitt frivillig kidnappet, forsøkt bondefanget på nattklubb og blitt fraktet trygt hjem fra en lokal pub av eieren. Men det var i går og forigårs.

Hvordan denne dagen ender, gjenstår å se. Sikkert og visst er det i hvertfall at;

I <3 Turkey!

Hvordan gikk flyturen og hvem er mitt mystiske reisefølge?

Reisen til Alanya gikk over all forventning, og med unntak av de 2,5 timene det tok å bli fraktet i minibuss fra flyplassen i Antalya og til hotellet i Alanya, følte jeg – overraskende nok – at tiden fløy avsted. 

Jeg ankom Gardermoen i god tid og sjekket inn umiddelbart. Før sikkerhetssjekken klarte jeg derimot ikke lenger å kontrollere nervøsiteten. Dermed ble det en liten pit-stop på handicaptoalettet hvor tårene fløt fritt de neste 20 minuttene. Det var da jeg innså at det var på tide å innta apedop (AKA Sobril).

Flyskrekk er ikke skrekkelig morsomt, og slik ser jeg ut når skrekken tar overhånd…

Derfra og fram til en stund etter at jeg ankom hotellet, var jeg trøtt, trøtt, trøtt, og – med unntak av takeoff og landing – temmelig avslappet til hva som foregikk. Noe av grunnen kan jo være at jeg supplerte med et par slike når effekten av apedopet avtok en smule;

Flere har servert meg sine teorier om hvem den “mystiske feriepartneren” min er – som jeg altså først ble bedre kjent med uka før avreise.

Teori nr 1 er at dette er en kar jeg har møtt og impulsivt har reist på tur med. Det er feil.

Følget mitt heter derimot Hege, og er siste tilskudd i den inkluderende og flotte Vennegjengen jeg er så heldig å være en del av.

Mer spennende enn dét var det altså ikke. Derimot besto spenningen i å finne ut av hvorvidt vi var en god ferie-match eller ikke. I dag kan jeg med hånda på hjertet si at det har vist seg at vi er den beste matchen det er mulig å finne.

Så nå kan alle som trodde jeg var spik, spenna gæren som turte å hive meg med et nesten vilt fremmed menneske, slappe av. Det gikk bra, vi fant tonen fra første stund og er like på så mange områder at dette vil gå helt supert.

Undertegnede og reisefølget nyter hverandres selskap og 29 deilige varmegrader på restaurant “Naboen” i Alanya. 

Nå gjenstår det bare å psyke seg opp til hjemreisen om 8 dager 😉

 

Ready or not

For første gang i mitt syndefulle liv skal jeg fly alene.

Mens jeg sitter på toget mellom Tønsberg og Gardermoen, og forsøker å roe alle de blafrende sommerfuglene som romsterer i magen min, slår det meg at det ikke bare burde være forbeholdt små barn å få et “Jeg reiser alene”-skilt hengt rundt halsen.

For en som er så redd for å fly at skrekken setter kropp og sjel i fluktmodus allerede før heimen er forlatt, ville det kanskje gjort det enklere å håndtere det som kommer dersom omgivelsene var informert?

“Hei, folkens. Her kommer en idiot som vil dulte borti alt og alle, miste ting, virre rundt, grine under takeoff og landing og ikke være tilsnakkendes. Hold avstand!”

Dét hadde vært noe.

I mangel av en slik løsning, forbereder jeg meg allerede nå på å håndtere de oppgitte blikka, ristinga på hodet og fnisinga det er en viss sannsynlighet for at jeg påfører omgivelsene de neste 12 timene.

Ready or not, here I come..!

 

Nedtellingen har startet (Tyrkia 2019)

Selv om jeg fortsatt er full av pågangsmot og forventning, er jeg ikke like tøff i trynet lenger, og må innrømme at tanken på å skulle reise sørover på egen hånd skremmer meg mer enn jeg liker å innrømme.

Det er ikke slik at jeg ikke har hoppet ut i ting tidligere. For et par-tre år siden kjøpte jeg meg min første båt, uten annen erfaring enn den jeg har tilegnet meg over flere tiår som menneskelig fender – hundset rundt av diktatoriske “kapteiner”, som var lite villige til å overlate roret til et fruentimmer.

Men har du sett: med litt tålmodig og kyndig veiledning fikk jeg det til!

Å skulle fly alene og finne frem til alt på egenhånd, samtidig som jeg befinner meg i en slags psykisk unntakstilstand, er allikevel langt mer skummelt enn å skulle legge til brygga mens samtlige menn i allerede fortøyde båter mysende håper dagens underholdning blir å se akkurat deg drite på draget.

En flyreise innebærer i normalt fall at jeg går i shut down-modus i samme øyeblikk som jeg setter min fot på flyplassen. Selv om jeg har jobbet i en slik sikkerhetskontroll selv, er jeg den første til å kåle det til med metall som piper i det jeg passerer portalen, glemme å sette fra meg medbrakt væske, ta laptop’en ut av veska, tømme lommer eller ta av meg yttertøyet.

Vel ombord i flyet går jeg fra å være skravlete til å bli introvert og grublende, og under take-off og landing søker jeg raskt trøst i en trygg hånd å holde i.

Det er derfor en større utfordring for meg enn de fleste er klar over, bare å klare å fungere normalt i en slik situasjon. Men nå er valget tatt, billett bestilt, transport til hotellet bestilt og visum i boks. Attpåtil har mitt mystiske reisefølge klarert min noe uventede ankomst med hotellet, slik at dèt er i boks.

Da gjenstår det bare å manne seg opp, grue seg mer og utsette pakkingen litt til, mens jeg teller ned til avreisedagen.

 

Nedtellingen har begynt…

Oooops, I did it again..! (Tyrkia 2019)

Når impulsivitet overgår nervøsitet, kan resultatet fort bli som i mitt tilfelle – nemlig at jeg vender nesa sørover for 2. gang på like mange måneder, med minimale forberedelser.

Sist gikk turen til Malta. Nå er det Tyrkia som står for tur.

Å dra på sydenferie er i og for seg ikke noen big deal. Men med tanke på at jeg først ble bedre kjent med reisefølget tidligere i uka, sliter med flyskrekk og må forsere flyturen på egen hånd, er det mer enn èn barrière som brytes denne gang.

Jeg har lenge forsøkt å finne noen som har både lyst- og mulighet til å reise på kort varsel, uten å lykkes. Når man jobber skift er det jo litt enklere å “trylle” enn det er for de som har en åtte til fire-jobb. På et vis har jeg ikke lykkes nå heller, med tanke på at det er jeg selv som hiver meg med noen som allerede har turen klar, men siden følget har gitt uttrykk for å være både reiseglad og impulsiv, øyner jeg håp om at begge kan få til noe lignende i fremtiden.

Sist dro jeg til Malta med en av mine beste venner. Denne gangen reiser jeg altså med et menneske jeg knapt kjenner. Kontrastene er store, men dersom begge legger godvilja til, er jeg sikker på at dette blir en like toppers opplevelse som den forrige.

Glede, utfordringer og spenning blir stikkord denne gang. Gleden består i å kunne skape nye minner. Utfordringen blir først og fremst å komme meg igjennom en flytur uten å ha ei hånd å holde i. Spenningensmomentet dreier seg om hvorvidt overnattingsfasiliteten er ett hundre prosent i boks når jeg står på Tyrkisk jord om få dager – og hvorvidt reisefølget og jeg er en god feriematch.

Hvem dette reisefølget mitt er, vil jeg avsløre etterhvert. Vedkommende reiste i natt og venter med et glass i hånden på meg når jeg kommer etter til uka, og jeg grugleder meg vilt og hemningsløst!

Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert! (Pippi)

Går dette bra, går allting godt..!