Selv om jeg fortsatt er full av pågangsmot og forventning, er jeg ikke like tøff i trynet lenger, og må innrømme at tanken på å skulle reise sørover på egen hånd skremmer meg mer enn jeg liker å innrømme.

Det er ikke slik at jeg ikke har hoppet ut i ting tidligere. For et par-tre år siden kjøpte jeg meg min første båt, uten annen erfaring enn den jeg har tilegnet meg over flere tiår som menneskelig fender – hundset rundt av diktatoriske “kapteiner”, som var lite villige til å overlate roret til et fruentimmer.

Men har du sett: med litt tålmodig og kyndig veiledning fikk jeg det til!

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Å skulle fly alene og finne frem til alt på egenhånd, samtidig som jeg befinner meg i en slags psykisk unntakstilstand, er allikevel langt mer skummelt enn å skulle legge til brygga mens samtlige menn i allerede fortøyde båter mysende håper dagens underholdning blir å se akkurat deg drite på draget.

En flyreise innebærer i normalt fall at jeg går i shut down-modus i samme øyeblikk som jeg setter min fot på flyplassen. Selv om jeg har jobbet i en slik sikkerhetskontroll selv, er jeg den første til å kåle det til med metall som piper i det jeg passerer portalen, glemme å sette fra meg medbrakt væske, ta laptop’en ut av veska, tømme lommer eller ta av meg yttertøyet.

Vel ombord i flyet går jeg fra å være skravlete til å bli introvert og grublende, og under take-off og landing søker jeg raskt trøst i en trygg hånd å holde i.

Det er derfor en større utfordring for meg enn de fleste er klar over, bare å klare å fungere normalt i en slik situasjon. Men nå er valget tatt, billett bestilt, transport til hotellet bestilt og visum i boks. Attpåtil har mitt mystiske reisefølge klarert min noe uventede ankomst med hotellet, slik at dèt er i boks.

Da gjenstår det bare å manne seg opp, grue seg mer og utsette pakkingen litt til, mens jeg teller ned til avreisedagen.

Nedtellingen har begynt…