Når impulsivitet overgår nervøsitet, kan resultatet fort bli som i mitt tilfelle – nemlig at jeg vender nesa sørover for 2. gang på like mange måneder, med minimale forberedelser.

Sist gikk turen til Malta. Nå er det Tyrkia som står for tur.

Å dra på sydenferie er i og for seg ikke noen big deal. Men med tanke på at jeg først ble bedre kjent med reisefølget tidligere i uka, sliter med flyskrekk og må forsere flyturen på egen hånd, er det mer enn èn barrière som brytes denne gang.

Jeg har lenge forsøkt å finne noen som har både lyst- og mulighet til å reise på kort varsel, uten å lykkes. Når man jobber skift er det jo litt enklere å “trylle” enn det er for de som har en åtte til fire-jobb. På et vis har jeg ikke lykkes nå heller, med tanke på at det er jeg selv som hiver meg med noen som allerede har turen klar, men siden følget har gitt uttrykk for å være både reiseglad og impulsiv, øyner jeg håp om at begge kan få til noe lignende i fremtiden.

Sist dro jeg til Malta med en av mine beste venner. Denne gangen reiser jeg altså med et menneske jeg knapt kjenner. Kontrastene er store, men dersom begge legger godvilja til, er jeg sikker på at dette blir en like toppers opplevelse som den forrige.

Glede, utfordringer og spenning blir stikkord denne gang. Gleden består i å kunne skape nye minner. Utfordringen blir først og fremst å komme meg igjennom en flytur uten å ha ei hånd å holde i. Spenningensmomentet dreier seg om hvorvidt overnattingsfasiliteten er ett hundre prosent i boks når jeg står på Tyrkisk jord om få dager – og hvorvidt reisefølget og jeg er en god feriematch.

Hvem dette reisefølget mitt er, vil jeg avsløre etterhvert. Vedkommende reiste i natt og venter med et glass i hånden på meg når jeg kommer etter til uka, og jeg grugleder meg vilt og hemningsløst!

Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert! (Pippi)

Går dette bra, går allting godt..!