Det er IKKE verdens undergang jeg refererer til, men den enden som ifølge myten inneholder en gryte med gull. Og tenk, her om dagen traff den huset mitt – i form av en fargerik og flott regnbue! Gjett om det fikk den overivrige fantasien min til å spinne tanker rundt et potensielt berikende funn..!
En slik gryte ville uten tvil ha gjort meg til vennegjengens Pippi! De fleste av kriteriene er jo allerede tilstede: jeg har rødt hår og fregner, bor i en villa, finner daglig på apestreker, spiser som en hest, har sterke meninger om det meste og klarer ikke å la være å ta affære når jeg ramler over urettferdighet.
Tja… kanskje ikke akkurat slik Lindgren beskrev Pippi, men pytt, pytt. Man kan ikke få ALT her i livet 😉
Gullet er dessuten funnet på et vis, i form av flotte venner, en omsorgsfull familie og et privatliv som endelig landet i god stil.
Istedenfor å klage over at den fysiske gryta glimrer med sitt fravær, retter jeg heller på den lange røde strømpa mi, strammer bicepsen og viser verden mitt mest strålende fornøyde GLIS, mens jeg messer på følgende mantra: “Dèt har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!”
Tjolahopp, tjolahej, tjolahoppsann-sa – ha en superduper mandag!
#regnbue #pippi #gull #verdensundergang
Har ikke helt funnet min gryte ennå men leter daglig 🙂
Liker måten du skriver på, og refleksjonene dine rundt ting. Tenker det er en god mantra å ha,” det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert”. Jeg har litt å lære der, men en blir aldri for gammel til å lære 🙂
Mettes univers: Takk for vakre ord og fin betraktning. Er så enig med deg i at vi aldri blir for gamle til å ta lærdom, slik det påstås at gamle hunder gjør. Det er vel strengt tatt bevisstheten rundt “jeg’et” og vår evne til å stagge impulser (eller instinkter, om du vil) som skiller oss fra dyrene? 😉