Jeg har lenge hatt lyst til å oppleve mer av verden enn det som befinner seg innenfor husets fire vegger, tomtegrensen, hjembyen og fylket jeg bor i.

Hvor ferden skal gå er kanskje ikke like viktig som hvem jeg opplever det med. Å samhandle med mennesker man møter langs veien og skape opplevelser som i ettertid kan tas frem, etter å ha knipset “mentale bilder” fra hvert sitt personlige ståsted, er hva jeg higer etter.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Å reise er enkelt. Så fort kalenderen viser noen fridager, er det bare å bestille en billett med buss, tog, ferge eller fly. Charter er et rimelig alternativ hvis man liker å leke turist – men det er ikke slike reiser som står øverst på ønskelista mi.

Jeg vil “finne oss et sted ved havet, eller foten av et fjell – og kanskje leve litt av det vi dyrker selv”, som Magnus Grønneberg så vakkert synger. Bygge relasjoner. Dele erfaringer. Skape minner.

På den annen side handler det kanskje ikke om å ha lyst til å forflytte seg fra A til B i det hele tatt? Kanskje handler det om et ønske om forandring? Behovet for å fylle et tomrom?

I flere år har jeg vurdert å selge huset og bare reise bort, men frem til nylig har det ikke vært forenelig med andre livs-valg. Nå ligger derimot alt til rette for at hva som helst skal kunne skje; Barna er ute av redet, huset kan leies ut – ergo er jeg heller ikke avhengig av å finne meg en fulltidsstilling for å overleve – og vennene mine er (heldigvis!) skrudd sammen slik at vi ikke må sees ukentlig for å bevare båndene.

Vi ønsker alle å føle oss ønsket, inkludert, respektert og velkommen. Å være noens førsteprioritet topper for de fleste av oss den lista. Derfor tenker jeg at grunnen til at jeg ikke har villet flytte noen mil tidligere, mens jeg føler meg klar til å følge noen verden rundt nå, ikke nødvendigvis skyldes at jeg er stedbunden og kvier meg til å forlate gode venner – men at magefølelsen sa meg at jeg ikke ville bli lykkelig med den det var aktuelt å flytte inn til tidligere.

Nå er jeg klar. Så får tiden vise om det finnes noen der ute som fortjener å være min førsteprioritet og dertil klarer å få meg til å føle meg så ønsket, prioritert og respektert at reisen ikke bare går til Malta eller Tyrkia, men forhåpentligvis langt inn i det ukjente.

CC Cowboys sin Kom igjen trigger noe i meg. Ikke bare fikk den meg til å “skrive av meg” dette. Hver gang dens drømmende tekst og magiske toner treffer trommehinnene, får det meg til å tenke at jeg blir stadig mer klar for å leve livet, ikke bare delta i det.