Kjære ukjente kronikkskribent – aner du omfanget av skaden du gjør?

Disse er uten spesifikk diagnostisk forklaring og anses gjerne «medisinsk uforklarte», men kan for eksempel være forenlige med en langvarig, alvorlig stresstilstand.” skriver Henrik Vogt i sin kronikk i Aftenposten, der han refser pressen for å bruke Justin Bieber selv som kilde i forhold til sykdommen han påstår å ha.

Det dreier seg enda en gang om det enkelte ynder å kalle “den omstridte sykdommen” – også kjent som kronisk borreliose.

Kjære ukjente kronikkskribent:

Når hovedpersonen selv ikke defineres som god nok kilde i dine øyne, dreier det seg vel strengt tatt ikke om kildekritikk, men skepsis overfor en diagnose du med all tydelighet ikke “tror på”? Siden dens eksistens er godt dokumentert, og vi vet at ubehandlet borrelia har et sykdomsforløp som best kan sammenlignes med Syfilis, er det nærliggende å konkludere med at din overbevisning baserer seg mer på tro og skumlesing av søkeresultater, enn dypere innsikt i reell forskning?

I så fall vil jeg du skal vite at sånne som deg er livsfarlige – for slike som meg. For selvfølgelig hadde jeg ikke engasjert meg på dette nivået dersom jeg ikke hadde opplevd det på kroppen selv. Hva som gjør at du velger å sette spørsmålstegn ved en hel – og stadig økende – gruppe desperate pasienters troverdighet, skulle jeg likt å vite.

Å påstå hardnakket at du har funnet det eneste riktige svaret på noe de lærde strides om, og refse alle som våger å lufte motpartens argumenter og syn,  kaller jeg “jorda er flat, det har vi alltid visst, og sier du noe annet blir du idioterklært”-metoden. Hersketeknikk er det uansett, og får meg til å tenke på den debattanten som antageligvis har mye av skylden for at Norge er en hvit flekk på kartet i forhold til diagnostisering og behandling av nettopp kronisk borreliose, nemlig Preben Aavitsland. Ironisk nok var han i mange år, som smittevernoverlege ved Folkehelseinstituttet (FHI), ansvarlig for å holde Norge «up to date» på borrelia. Lars Monsen har tidligere uttalt at han mener grunnen til at Aavitsland slår vilt rundt seg og skyter fra hofta i dag, er et desperat forsøk på å få fokus bort fra sin egen udugelighet i den, og ligende, stillinger.

I mange år fryktet jeg virkningen av Aavitsland sine helt uforståelige angrep på svært syke menneskets siste håp, men etter å ha lest følgende artikler etter hverandre, mistet jeg fullstendig respekten for fyren: Først sto han på barrikadene for det nasjonale programmet for influensavaksinering – på tross av forskere i hans eget institutt sin klare skepsis. Senere brukte han vaksinering av sin egen gravide kone som hovedargument for at det var helt trygt for friske mennesker å vaksinere seg. De flåsete svarene han ga journalisten som konfronterte ham med alle bivirkningene og vranglæren han hadde servert oss i ettertid, fikk meg til å innse hvor farlig det er når en person i maktposisjon uttaler seg skråsikkert på fullstendig sviktende grunnlag (ref. “Pandemi Preben” sist i artikkelen).

Kjære ukjente kronikkskribent:

Du burde takke din skaper for at du og dine nærmeste ikke har merket virkningen av å være infisert av en bakterie som borer seg inn i alle kroppens friske celler og skaper kronisk infeksjon.

Du burde tenke over at disse svært syke menneskene trenger støtte i form av både forståelse, økt fokus på forskning, og tilbud om behandling på lik linje med det som er i ferd med å bli normen i blant annet USA.

Hvis du bekymrer deg for verdens antibiotikaresistens, lurer jeg på om du engasjere deg i den tilnærmet frie bruken av antibiotika i landbruket? Har det falt deg inn at mens antibiotika gis til pasienter med alvorlig akne i årevis, til de som er smittet av syfilis og tuberkulose i månedsvis, og kastes etter ungdom med Klamydia og de som har gått noen dager med øreverk, blærekatarr og halsbetennelse – så nektes sånne som meg muligheten til å få et normalt liv, fordi behandlingen krever langvarig bruk av antibiotika.

Min egen erfaring med temaet, og kampen jeg har kjempet for å komme meg tilbake til et velfungerende liv, unner jeg ikke min verste fiende.

Jeg tror du har helt rett i at stress er en faktor vi må ta i betraktning. Jeg tror derimot ikke at stress er årsaken til alle ME- og kronisk borreliose pasienters symptomer. Derimot tror jeg at stress kan forverre underliggende årsaker og trigge latent sykdom. Bekhterev er et glimrende eksempel på det.

Hvordan har du kommet frem til at kronisk borreliose ikke eksisterer, når det er mange år siden bioingeniør Øystein Brorson påviste at en ubehandlet borrelia-infeksjon verken forsvinner av seg selv eller dør, men legger seg i dvale og kan reaktiveres?

Man blir som kjent ikke profet i eget land, og i verste fall blir de funn man fremviser dysset ned av de man er satt til å forske for:

Da originalartikkelen er ikke lenger er å finne på nettet, legger jeg ved skjermdump av intervjuet Bioingeniøren gjorde med Brorson i 2009. Som pilen viser, ble det kortere enn planlagt, etter påtrykk fra “ledelsen ved Sykehuset i Vestfold”. Hva skjedde med ytringsfriheten her til lands, tro..?

 

Når forskere, som påviser alarmerende svakheter ved dagens metoder for diagnostisering, møter motstand fra de man skulle tro var interessert i å finne svar, må man spørre seg om hvorfor vedkommende er mer opptatt av å benekte fakta enn å ta tak i noe som er skadelig for en stadig mer desperat pasientgruppe?

Kanskje hadde Per Bjark – tidligere overlege ved infeksjonspoliklinikken på Sykehuset i Vestfold – svaret? I hvert fall luftet han en teori i kronikken han hjalp Brorson å skrive i 2016 om at økonomisk motivert politikk kan være et nøkkelord verdt å bite seg merke i.

Problematikken kan forklares på følgende vis:

La oss si at Staten, her representert ved helsedirektoratet, er et flyselskap. Fastlegen er flykapteinen, andre leger er co-piloten, forskere er flymekanikeren og pressen er bakkemannskapet. Ville du satt deg inn i flyet hvis du overhørte flymekanikeren si at han akkurat har funnet en kritisk feil på flyet, som gjør at det er 25% sannsynlighet for at det vil ramle ned under neste flyvning, ? Ikke det, sier du? Hva hvis du spør co-piloten om hans mening, og han forsikrer deg om at flyet er helt ok? Føler du deg tryggere da – eller hjelper det hvis også flykapteinen avviser mekanikerens påstand? Er du fortsatt i tvil, så kan kanskje bakkemannskapets fortellinger om at mekanikeren har varslet uten at noe skjedde tidligere, og at dagens feil ikke er dokumentert (og derfor ikke er til å stole på) kanskje hjelpe? At den heller ikke er godkjent som en reell feil av flyselskapet, og at det ikke foreligger noen statistikk på ulykker forårsaket av en slik feil, gjør deg kanskje enda litt mer motivert til å sette deg inn?

Kanskje setter du deg inn. Kanskje ikke. Men ville du engang vurdert det, hvis du visste at flyselskapet har pålagt flykapteinen til å unngå dyre forsinkelser og instruert ham i å tolke flymekanikerens funn etter eget skjønn? Ville det hatt noe å si, dersom du fant ut at bakkemannskapet refererer til informasjon som ikke er kvalitetssikret, og gitt dem “I fortrolighet” av flykapteinen – nå som du kjenner til hans egentlige agenda?

For 19 år siden gikk pollenallergien jeg har slitt med siden ungdommen helt amok. Plutselig reagerte jeg på det meste, året rundt. Jeg måtte nærmest isolere meg for å roe ned kløe, nysing og rennende øyne. Jeg fikk den ene halsbetennelsen etter den andre, og følte stadig at jeg var i ferd med å bli febersyk, uten at det slo ut skikkelig. De neste 8 årene opplevde jeg en stadig økende grad av nattesvette/frysninger, dovninger i halve ansiktet/fingre/føtter/ben, hovne lymfekjertler, muskelsmerter, søvnapné, hjerteklapp, forhøyet puls, tilbakevendende utslett og halsbetennelser, overaktiv blære, større svakhet i hender og føtter, trøtthet/fatigue, lyd- og lysømfintlighet, konsentrasjonsproblemer, og tap av kontroll over svelgemuskelaturen og så videre… Listen var så lang, at jeg kun tok opp det som påvirket hverdagen mest med fastlegen, i redsel over å ikke bli tatt på alvor.

I 2009 gikk jeg fra å slite med å finne ord og huske ting, til å oppleve full kognitiv svikt. Selv den enkleste beskjed måtte skrives ned og utstyres med påminnelse på telefonen, for ikke å gå i glemmeboka. Da hjernetåka var så uttalt at jeg slet med å holde en samtale gående, og ikke klarte å fokusere på annet enn et overveldende søvnbehov, så jeg ingen annen utvei enn å sette etterutdanninga på vent, midt i 5. semester på BI.

Endelig skjønte jeg at dette måtte være noe annet enn en “forkjølelse med noko attåt”, men det var først da en årvåken nevrolog på SiV ville teste meg for borrelia, etter at jeg beskrev 3 år med tidvis, ensidig ansiktsdovning, at jeg ble satt på sporet av hva dette kunne være. Alt som sto å lese var skremmende gjenkjennelig,  men selv om blodprøven var delvis positiv, og jeg kunne krysse av for over 40 av ca 70 mulige symptomer relatert til borreliose, var ikke prøven positiv nok til at infeksjonspoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold var villige til å behandle meg for borrelia. Det vil si; de mente at den positive delen av prøven var falskt positiv, som de sa – til tross for at all faglitteratur beskriver feil prøvesvar som en så stor utfordring, at det kliniske bildet skal legges til grunn for diagnostisering.

Legene ser bort fra negativ serologi, så sant man får den berømte ringen rundt bittet. Jeg var dessverre ikke en av de ca 30% “heldige” borrelia-smittede som får det utslettet. Og om jeg noen gang hadde hatt det, er det ikke sikkert jeg ville skjønt hva det var, siden jeg ikke visste at jeg hadde vært utsatt for flåttbitt.

“Du må være frisk for å være syk” er et uttrykk jeg fikk merke på kroppen, for hvor mye jeg enn bønnet og ba om behandling ved SiV, så ble jeg avvist. Løsningen ble derfor å betale for å få behandling ved en privatklinikk med dokumentert gode tilfriskningsresultater.

Det jeg derimot ble tilbudt av sykehuset, var en utvidet blodprøve og en utredning ved infeksjonspoliklinikken. I den én time lange samtalen hele utredningen tok, ble jeg servert nøyaktig det samme manuskriptet som Lars Monsen fikk høytlesning fra året etter. Jeg var allerede i gang med langvarig antibiotikabehandling, initiert av privatklinikken, da SiV endelig var villige til å utrede meg. Derfor hadde jeg med meg prøvesvarene fra Tyskland inn til samtalen. På spørsmål om overlegen hadde sett disse før, avkreftet han det, men ville gjerne ta en titt da jeg tilbød ham det. Etter å ha kommentert, noe overrasket, at leverandøren av de Tyske prøvene var de samme som de benytter i enkelte tilfeller på SiV, ville han ta en kopi til eget bruk. Det var da jeg innså at til og med han som var ledende i Norge innen utredning og behandling av borreliose, og lenge hadde uttalt seg skråsikkert i negativt vendinger overfor pressen vedrørende de utenlandske prøvene, måtte ha basert uttalelsene sine på synsing!

De Tyske prøvenesvarene påviste alt for lave verdier av en undergruppe drepeceller i blodet mitt (CD-57). Basert på det, og egne funn, konkluderte Sykehuset i Vestfold med at jeg ikke hadde borreliose, men at jeg hadde en forunderlig lav immunrespons, til å være et såpass ungt menneske (jeg var da 39 år).

På det tidspunktet hadde jeg blitt behandlet ved Norsk Borreliosesenter i et par måneder, og merket allerede stor bedring på flere av de uttalte symptomene. Noen symptomer ble verre i en periode, og det var ingen spøk. Eksempelvis opplevde jeg at hjerterytmen tok helt av en dag, slik at jeg ble stående å hive etter pusten og tenkte at min siste time var kommet. Den dagen ble avsluttet på akutten, der EKG-målingen viste at hjertet hadde rotet seg ned igjen. “Trøsten” jeg fikk besto i kjeft av vakthavende lege, som mente det var uforsvarlig av meg å motta kontroversiell og dyr behandling ved privatklinikk, når SiV hadde et velfungerende behandlingsopplegg. Hvordan jeg skulle få SiV til å ville behandle meg, sa han derimot fint lite om.

Etter 11 måneders heftig antibiotikabehandling, knasking av probiotika, “herxing”og særdeles mye sofasliting, viste nye prøver at immunresponsen min var godt innenfor normalen igjen og behandlingsopplegget ble avsluttet. En visitt til nevrologen på Sykehuset i Vestold noe senere, bekrefte at jeg hadde målbare reflekser i føttene, hvor de aldri hadde klart å måle det før pga en medfødt tilstand. Fordi denne tilstanden ikke bedres (omtrent som ved MS, for å ta et eksempel folk flest kjenner til), var det helt uforklarlig – men selv om nevrologen skrev at jeg hadde en uforklarlig bedring i refleksene i epikrisen, var han verken interessert i å finne ut hvorfor, eller anta at det kunne skyldes behandlingen jeg hadde fått – for borreliose hadde jeg ifølge dem ikke hatt. Alt annet enn dèt, liksom.

Kjære ukjente kronikkskribent:

Dette ble LANGT. Mye lenger enn intensjonen først var. Men du skjønner det, at når du først har vært i helvetets forgård, så vil du for all del ikke ned dit igjen. Det er dessuten lett å bli engasjert når man kommer over bastante utsagn lik ditt, for meg som selv har merket på kroppen at det du sier ikke nødvendigvis stemmer.

Jeg ble “frisk”. Det vil si, helt frisk blir jeg nok kanskje aldri. Borreliosen “kåla til” skrotten min grundig, at selv om jeg både valgte særboerskap som gift, hadde vett på å hvile meg opp før aktiviteter, og solgte huset i et forsøk på å holde stresshormonene i sjakk, så sier fortsatt kroppen fra hvis jeg jobber mer enn den tillater. Og det er synd, for jeg liker jobben min, og kan ramse opp tusen ting som er mer morsomt enn å ligge på sofaen og studere taket i horisontal stilling, eller suse rundt på autopilot, uten egentlig å få med meg noe av det som skjer.

Jeg leste at du er satt ut av hetsen du har fått på Facebook, etter at det kom motsvar på kronikken din. Jeg unnskylder aldri slik oppførsel, vit det. Men jeg må samtidig innrømme at jeg ikke ser overraskelsesmomentet i at folk, som blir sparket når de allerede ligger nede, uttrykker sin vrede i ren desperasjon. Flere har svart saklig, gitt deg info og spurt deg direkte om noe, men opplever å ikke få svar. Uten at jeg kan si det sikkert, tenker jeg det kanskje skyldes at du har hatt litt mye å svare for i det siste?

Dette innlegget er et uttrykk for min vrede – som egentlig bare er en trist oppgitthet, over at vi “stjernekikkere” fortsatt må forklare noen at jorda ikke er flat, selv om kalenderen viser 2020.

Jeg synes du skylder både Justin Bieber, meg og et hav av dypt, dypt fortvilte mennesker å lese linkene jeg har lagt inn i denne teksten. Jeg håper også du tenker grundig igjennom hvordan du ordlegger deg neste gang du føler for å synse høylytt.

Det hadde heller ikke skadet med en unnskyldning.

 

Kjerringa mot strømmen, og energi til spottpris.

Min mor på 73 er en av de som aldri så poenget i å sette seg inn i hva installasjon av ny AMS-måler (AKA smartmåler) egentlig gikk ut på.

Samtidig var det med voksende bekymring jeg informerte omgivelsene om det som var i ferd med å skje, via Facebook-deling av artikler som beskrev Acer-avtalen og beslutningen om å innføre nye smartmålere i de tusen hjem. At det ene hang sammen med det andre ante jeg tidlig. Jo mer jeg leste, dess mer bekymret ble jeg for de økonomiske og helsemessige utfordringene dette potensielt kunne føre med seg. Mens min egen nattesøvn ble stadig dårligere, sov derimot min uvitende mor fortsatt godt om natten.

Da Skagerak Nett begynte å tre utskifting av målerne ned over hodet på kundene sine, godtok min mor, som folk flest, pålegget uten å mukke, mens jeg satt meg på bakbena. Jeg satt meg så godt ned at jeg fikk føle Skageraks trakasserende behandling av motvillige kunder på kroppen daglig. Det som startet med informative brev og oppfordringer om å ta kontakt, gikk over til telefonterror i form av inntil 3 daglige oppringninger og en nådeløs avvisning av samtlige argumenter jeg kom med for å slippe å få elendigheten i hus.

Det føltes derfor som en befrielse da en flyer fra Stopp Smartmålerne dumpet ned i kassa mi, rett etter at jeg hadde mottatt nettselskapets n’te avslag på min søknad om fritak. Godt å vite at jeg ikke sto alene mot overmakten, og at det var andre der ute som heller ikke kjøpte all info rått, handlet ut fra sunn skepsis og fornuft og hadde et vitebegjær som gjorde at de satt seg på bakbena når de ikke fikk svar som holdt mål.

En ubetydelig 10’er fattigere, var jeg meldt inn som medlem av protestforeningen. På den måten ble jeg gjort oppmerksom på blant annet hvordan Statens Strålevern (nå Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet), nekter å endre informasjonen de har lagt ut på nettsiden sin, selv etter å ha blitt gjort oppmerksom på at deres info om strålingen fra AMS-målere er beviselig mange ganger lavere enn hva tilfellet er. Slik tåkelegging øker ikke tilliten for min del, i hvert fall.

Jeg skjønte etterhvert at det å uttrykke bekymring overfor teknologien de tok i bruk, var like virkningsfullt i møte med Skagerak Nett som å tisse i buksa for å holde varmen i kulda. De hadde ordnet seg fint, ved å kreve legeerklæring for i det hele tatt å vurdere fritak, samtidig som de var helt klar over at fastlegene ble nektet å ta folks plager på alvor av Helsedirektoratet. Heldigvis har jeg en klok fastlege, som – etter først å ha nektet meg en legeerklæring – konfererte sine kolleger, slik at de i fellesskap fant en løsning, ved å tilby pasienter som ønsket det en erklæring som kun bekreftet dennes bekymring. Greit nok. Jeg har aldri hatt plager jeg tror skyldes stråling, og ville derfor heller aldri påstått det. Men at jeg er sterkt bekymret for langtidsvirkningene av å utsettes non-stop for mikrobølge-impulser i eget hjem, er en uomtvistelig sannhet, og noe jeg tror alle som har hatt store helseutfordringer kan kjenne seg igjen i.

Endelig ble jeg fritatt for installasjon av smartmåler, og etter måneder fylt av truende brev, daglig telefonterror og endeløse, ufruktbare diskusjoner via mail, trodde jeg kampen var over.

Hvor lenge var Adam i Paradis? Svaret er: til eplene ble modne, og i dette tilfellet viste de seg å bli overmodne på null komma niks. Det vil si; jeg ble riktignok fritatt for AMS-måler med kommunikasjonsdel, men selv om jeg hadde hatt en automatisk avlesbar, velfungerende strømmåler i mer enn 10 år allerede, påsto Skagerak Nett nå at jeg fremdeles var pliktig til å skifte ut måleren min. Denne gang med en AMS-måler uten kommunikasjonsdel, da denne visstnok var mer nøyaktig enn den jeg hadde. Hørt på makan.. Fordi den må leses av manuelt, mente de dessuten at jeg var pliktig til å betale et gebyr for manuell avlesning.

De som kjenner meg godt, har sikkert allerede skjønt at jeg nekter å godta det jeg mener er det komplette idioti. Nye eposter ble sendt, der jeg påsto at Skagerak Nett selv må påkoste unødvendige endringer de innfører uten kundenes samtykke. Men nei. Fordi jeg fortsatt nektet dem tilgang til sikringsskapet, og tviholdt på min gamle, automatisk avlesbare måler, ble svaret at jeg heretter ville bli avkrevd 1/12 av et årlig “manuelt avlesningsgebyr” på rundt 2.500,- via den månedlige strømfakturaen!

Toppen av kaka må ha vært da Skagerak Nett ringte meg igjen – denne gang for å avtale installasjon av manuell avlesbar AMS-måler. Da jeg takket pent “nei”, påsto vedkommende herremann at jeg nå var den eneste i mitt område som fortsatt ikke hadde installert AMS-måler uten kommunikasjonsdel. Han visste tydeligvis ikke at jeg var medlem av Stopp Smartmålerne, så da jeg ba ham bekrefte at jeg hørte riktig, gjentok han at jeg var den eneste i deres område som ennå ikke hadde byttet ut måleren sin. Jeg kunne nesten høre tennene hans gnisse da jeg informerte ham om at jeg – som medlem av Stopp Smartmålerne – selv hadde møtt flere fra området som påsto de nektet å få enhver form for AMS-måler i hus. Jeg sa videre at de ikke hadde anledning til å gå inn i huset mitt uten min tillatelse, og at de uten den, måtte gå rettens vei, noe som allerede var forsøkt sør i landet, uten hell for nettselskapets del. Responsen var at det forelå en ny kjennelse med motsatt resultat, men å få linken tilsendt var visst helt umulig å få til. Han avsluttet med å informere meg om at neste skritt ble å sende meg varsel om stenging av strømmen.

Det eneste snevet av fornuft jeg siden har møtt i sakens anledning, var da jeg fikk svar på mailen jeg sendte nettselskapet mitt etter den samtalen, hvor jeg ba dem bekrefte skriftlig at jeg var den eneste som fortsatt motsatte meg enhver form for AMS-måler installert, og ba om link til dommen han viste til. Kundebehandleren oppga vedkommende jeg hadde snakket med sitt navn, bekreftet at det var flere enn jeg som nektet dem tilgang i området, og kunne ikke sende meg noen link, da noen slik dom ikke forelå.

Siden den gang har jeg flyttet fra huset jeg bebodde i nesten 15 år. Mitt nye nabolag er fritatt fra AMS grunnet plassmangel i sameiets sikringsskap (!) og dermed slipper jeg å tenke mer på hverken langtidsvirkningen av å utsettes for pulserende mikrobølgestråler store deler av døgnet, eller å få strømmen min stengt. Dessverre er ikke det tilfelle for mange andre, deriblant Henriette Lien, som nylig postet et innlegg i frustrasjon over sitt eget nettselskap. Slik har det altså blitt…

I dag ble min mor oppringt av en som presenterte seg som en representant for en strømleverandør. Han spurte om hun hadde reagert på strømregninga i det siste, da de mente hun bruker mest strøm på dagtid når strømmen er dyrere. Han tilbød henne å gå inn på en avtale som kartlegger forbruket, slik at de kunne finne et abonnement som passet henne best.

Min kjære mor er en oppegående dame med et krystallklart hode, men da denne ukjente karen, som pratet på en måte som fikk henne til å tro at han ringte fra Skagerak, ga uttrykk for å kjenne til strømvanene hennes – og attpåtil påsto at de drev og kartla forbruket i området – gikk min ellers så sindige mor fullstendig i vranglås og la på, etter en særdeles skarp avskjed.

Vi ble sittende og prate litt om det i ettertid. Et Google-søk tydet på at innringeren mest sannsynlig ikke var en velmenende kundebehandler fra nettselskapet, men en selger fra et av landets energiselskap. Mamma reagerte kraftig på det hun oppfattet som et forsøk på å sko seg på folks bekymring over strømprisene, som stadig blir dyrere. Og selvsagt blir strømmen dyrere, nå som vi eksporterer store deler av vår rene energi til Europa for en billig penge, og må importere dertil dyrere skitten strøm i retur ved overforbruk/strømunderskudd, som et resultat av ACER-avtalen. Da er AMS-målerne gode å ha for griske strømselskap, som skrur opp prisen på den tiden av døgnet de vet folk flest er avhengige av varen de tilbyr. At prisøkningen skyldes et ønske om å flytte forbrukstoppene over på mindre belastede tidspunkt på døgnet, er tull fra ende til annen. Ethvert oppegående menneske vet at en småbarnsfamilie ikke kan flytte middagen til kl 21 og at tante Olga som bor i blokk vil vekke naboen hvis hun setter over klesvaska rundt midnatt… noe som dessuten er brannfarlig og noe Brannvesenet og DSB advarer mot… og at høyere inntekter for dem uansett ikke utvider nettets kapasitet. Til det kreves det større investeringer.

Selv om jeg selv endelig er kvitt Skagerak Nett sitt utidige og ufine mas, vil jeg fortsette å støtte det grundige arbeidet Stopp Smartmålerne og deres samarbeidspartnere gjør. Etter at de slo seg sammen med Miljøvernforbundet, vil jeg tro de får ny vind i mølla. Eia være dem for det, for selv om jeg ikke berøres direkte lenger, har jeg både venner og familie som fortsatt lever i uvisshet om hva som faktisk foregår.

Det skal sies at det å avslutte abonnementet heller ikke skulle gå knirkefritt for seg. Strømselskapet informerte meg først om at de kunne avslutte abonnementet tidligst 2 dager etter bestillingen. Dette var 27. desember. 2. januar mottar jeg en mail, der Gudbrandsdal Energi bekrefter at abonnementet vil avsluttes 4. januar. Da jeg spør dem om hvorfor prosessen er forlenget, får jeg til svar at det heller ikke vil gå å gjennomføre det den 4., men at det først kunne gjennomføres 8. januar, fordi jeg hadde manuell avlesbar strømmåler. SELV OM DEN FORTSATT AVLESES AUTOMATISK AV SKAGERAK NETT. Du snakker om maktmisbruk.

Jeg vil avslutningsvis oppfordre alle til å ofre en tier og det minuttet det tar å registrere seg som medlem av Stopp Smartmålerne. Om ikke for å egen del, så i det minste for kommende generasjoner.

Du vet ikke å sette pris på helsa di før du ikke har den lenger.

Da kan det være for sent.

 

 

 

 

 

Kildehenvisninger via linkene

 

Du som melder avbud i siste liten

Denne går til deg som i siste liten melder avbud til middagsselskap, bursdager, hytteturer og lignende – uten god nok grunn.

Er du klar over hvor respektløst dette er overfor vertskapet?

Tenker du over alt arbeidet arrangøren har lagt i planleggingen og forberedelsene?

Har det falt deg inn at du antageligvis ikke er den eneste som melder avbud, og at verten og vertinna – som ganske sikkert har brukt masse penger på at nettopp “du og dine” skal få en fin opplevelse – sitter igjen med en unødvendig stor regning og følelsen av å ha blitt nedprioritert, når noen som har takket ja ikke dukker opp allikevel – gang på gang?

Jeg sikter selvsagt ikke til deg som blir akutt syk, opplever en krise som må prioriteres eller sitter værfast i kolonnekjøring over fjellet. Fingeren min pekes mot deg som synes det “ikke er så farlig” å bryte en avtale, bløffe deg ut av noe du egentlig ikke hadde så lyst til å gå på i utgangspunktet, bare ikke gidder å komme deg opp av sofaen og ut døra allikevel, eller som dropper avtaler du har gjort så fort noe mer interessant dukker opp.

Jeg er stadig vekk vertinne for venner og bekjente og opplever dette fra tid til annen. Ikke overraskende er det ofte de samme menneskene som trekker seg i siste liten… gjerne bare timer før selskapet begynner – og innimellom har inntil halve selskapet uteblitt med halvgode unnskyldninger i sekken.

De som har tungtveiende grunner til å utebli er fritatt for enhver skjennepreken. Derimot irriterer jeg meg stadig mer over dem som burde føle seg truffet av dette innlegget, og håper flere deler det videre, slik at det kan skapes en bevissthet rundt det jeg oppfatter er hva dette egentlig dreier seg om – nemlig en økende mangel på respekt for våre medmennesker.

For en tid siden ringte jeg ei venninne da hun befant seg i et selskap til ei jeg akkurat har blitt kjent med. Det var ikke naturlig å invitere meg dit i utgangspunktet, men da de hadde meg på tråden ble jeg spurt om jeg ville ta turen, da de skulle til å spise straks og hadde mat nok til en hel armè – nettopp fordi over halvparten av gjestene hadde meldt avbud samme dag eller bare ikke dukket opp!

Siden jeg ikke hadde noen andre planer og liker denne damen godt, så jeg det som en god anledning til å bli bedre kjent og backe henne opp på det som viste seg å være bursdagen hennes. Jeg rasket med meg en gave (en som meg er alltid forberedt på det uventede) og noe å drikke på, pyntet meg litt ekstra, heiv meg på sykkelen og sto i stua hennes en halvtime senere.

Jeg ble møtt av en stor klem, stivpyntet langbord og nydelig mat. De 5 gjestene som hadde dukket opp – av de 17 (!) som hadde takket ja – viste seg å utgjøre en riktig så livlig gjeng som jeg raskt ble kjent med. Etter å ha skrålt og ledd gikk turen til byen hvor kvelden ble avsluttet på en av bryggas utesteder.

I ettertid har jeg tenkt en del på hva slags mennesker de 12 som aldri dukket opp er? Kan det være de samme menneskene som kaster fra seg søppel på bakken og tenker at det ikke er så farlig med bare ett papir –  uten å tenke over konsekvensene hvis alle byens noen-og-førti-tusen innbyggere hadde gjort det samme? Sagt på en annen måte har jeg liten tro på at 12 av 17 inviterte blir akutt syke, opplever store kriser eller sitter værfast samtidig. Spørsmålet som gjenstår da er hvorvidt det store flertallet av dem er navlebeskuende og egoistiske – eller bare sosialt tilbakestående?

Kvelden viste seg i alle fall å bli superhyggelig, og jeg tror vertinnen koste seg stort med oss som var tilstede – som naturlig nok ble veldig opptatt av å oppveie for alle de som sviktet – etter at vertinnen påtatt uanfektet nevnte hvor mange som var invitert og ba oss forsyne oss godt av all den gode maten hun med all tydelighet hadde brukt masse penger på. Selv om hun gjorde gode miner til slett spill, var det ikke vanskelig å merke sårheten som lå rett under overflaten. Det gjorde inntrykk.

 

Som du kan se, var det ikke maten sin skyld at folk uteble…

 

Selv har jeg sluttet å be dem som stadig melder avbud i siste liten, så sant grunnen de oppgir ikke virker troverdig. De som uteblir uten å gi beskjed bes konsekvent aldri igjen.

Jeg ønsker å bruke min tid og penger der det er ønsket og blir satt pris på, fremfor å kaste det bort på noen som ikke vet hvor heldige de er som har venner som gidder å planlegge og gjennomføre større eller mindre arrangementer for deres skyld.

Mitt håp er at flere blir mer bevisst sin egen rolle i dette, og dersom flere deler innlegget videre, vil vi kanskje oppnå at respekten for hverandres tid og innsats atter en gang blir regelen fremfor unntaket?

Kom igjen, vi står i nærheten av en drøm.

Jeg har lenge hatt lyst til å oppleve mer av verden enn det som befinner seg innenfor husets fire vegger, tomtegrensen, hjembyen og fylket jeg bor i.

Hvor ferden skal gå er kanskje ikke like viktig som hvem jeg opplever det med. Å samhandle med mennesker man møter langs veien og skape opplevelser som i ettertid kan tas frem, etter å ha knipset “mentale bilder” fra hvert sitt personlige ståsted, er hva jeg higer etter.

Å reise er enkelt. Så fort kalenderen viser noen fridager, er det bare å bestille en billett med buss, tog, ferge eller fly. Charter er et rimelig alternativ hvis man liker å leke turist – men det er ikke slike reiser som står øverst på ønskelista mi.

Jeg vil “finne oss et sted ved havet, eller foten av et fjell – og kanskje leve litt av det vi dyrker selv”, som Magnus Grønneberg så vakkert synger. Bygge relasjoner. Dele erfaringer. Skape minner.

På den annen side handler det kanskje ikke om å ha lyst til å forflytte seg fra A til B i det hele tatt? Kanskje handler det om et ønske om forandring? Behovet for å fylle et tomrom?

I flere år har jeg vurdert å selge huset og bare reise bort, men frem til nylig har det ikke vært forenelig med andre livs-valg. Nå ligger derimot alt til rette for at hva som helst skal kunne skje; Barna er ute av redet, huset kan leies ut – ergo er jeg heller ikke avhengig av å finne meg en fulltidsstilling for å overleve – og vennene mine er (heldigvis!) skrudd sammen slik at vi ikke må sees ukentlig for å bevare båndene.

Vi ønsker alle å føle oss ønsket, inkludert, respektert og velkommen. Å være noens førsteprioritet topper for de fleste av oss den lista. Derfor tenker jeg at grunnen til at jeg ikke har villet flytte noen mil tidligere, mens jeg føler meg klar til å følge noen verden rundt nå, ikke nødvendigvis skyldes at jeg er stedbunden og kvier meg til å forlate gode venner – men at magefølelsen sa meg at jeg ikke ville bli lykkelig med den det var aktuelt å flytte inn til tidligere.

Nå er jeg klar. Så får tiden vise om det finnes noen der ute som fortjener å være min førsteprioritet og dertil klarer å få meg til å føle meg så ønsket, prioritert og respektert at reisen ikke bare går til Malta eller Tyrkia, men forhåpentligvis langt inn i det ukjente.

CC Cowboys sin Kom igjen trigger noe i meg. Ikke bare fikk den meg til å “skrive av meg” dette. Hver gang dens drømmende tekst og magiske toner treffer trommehinnene, får det meg til å tenke at jeg blir stadig mer klar for å leve livet, ikke bare delta i det.

Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra
Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.
Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kjære, Vi bare gjør det
Peiler uten kurs og drar
Og ny historie skrives som vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv
Så kom igjen
Kom igjen.
Vi står i nærheten av en drøm.
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kjære, Jeg har tenkt litt
Tenkt litt på det du sa
La oss pakke det vi har
og dra
og dra
og dra…
Så kom igjen
Kom igjen.
Vi står i nærheten av en drøm.
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kom igjen.
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kom igjen.

Dagen det var varmere enn i helvete, vi reddet hotellets små barn fra blotting og avsluttet hos Naboen.

Tyrkia i august er en studie i hvor mye varme menneskekroppen tåler før den kollapser. 

De siste dagene har temperaturen på kvelden steget fra 28 til 30 grader, noe som merkes godt når du nydusjet og velduftende forlater hotellet – bare for å være svett og oppgitt 5 minutter senere.

Å sole seg på dagtid er en prøvelse. For meg. Feriepartneren min synes derimot at det er deiligere dess varmere det blir – så mens hun ligger og steker i sola, trekker jeg meg helst inn i skyggen etter en stund. Bli’kke brun av det, vettu.

Etter å ha tilbrakt noen timer i bikini på stranda de andre dagene, bestemte jeg oss for å teste ut poolen i dag. Vi bor tross alt på en resort med flere flotte basseng, og de mente jeg vi burde prøve.

Området viste seg å være rent og fint, det var flere solsenger å velge mellom, og vannet var en deilig kjølende motvekt til luftas 36 varmegrader.

Jeg hadde knapt rukket å bli våt under baderunde nr 2 da det som helst ikke skal skje, skjedde; nemlig at at bikiniens rygghemp røk tvers av og girlsa spratt ut i all sin prakt..! Jeg er ikke spesielt sjenert av meg, men det var tross alt barn der, så nå var gode råd dyre.

Løsningen ble å rive opp en plastpose, snurre den rundt, tre den inn i bikinien og knyte den som en tråd. Dermed ble dagen reddet for alle tilstedeværende.

Etter at den potensielle blotteskandalen ble avverget  ble dagen avsluttet på stamstedet Naboen, en herlig restaurant med variert og spennende meny.

Hva kvelden bringer etter maten, gjenstår å se. Så langt har jeg blitt frivillig kidnappet, forsøkt bondefanget på nattklubb og blitt fraktet trygt hjem fra en lokal pub av eieren. Men det var i går og forigårs.

Hvordan denne dagen ender, gjenstår å se. Sikkert og visst er det i hvertfall at;

I <3 Turkey!

Hvordan gikk flyturen og hvem er mitt mystiske reisefølge?

Reisen til Alanya gikk over all forventning, og med unntak av de 2,5 timene det tok å bli fraktet i minibuss fra flyplassen i Antalya og til hotellet i Alanya, følte jeg – overraskende nok – at tiden fløy avsted. 

Jeg ankom Gardermoen i god tid og sjekket inn umiddelbart. Før sikkerhetssjekken klarte jeg derimot ikke lenger å kontrollere nervøsiteten. Dermed ble det en liten pit-stop på handicaptoalettet hvor tårene fløt fritt de neste 20 minuttene. Det var da jeg innså at det var på tide å innta apedop (AKA Sobril).

Flyskrekk er ikke skrekkelig morsomt, og slik ser jeg ut når skrekken tar overhånd…

Derfra og fram til en stund etter at jeg ankom hotellet, var jeg trøtt, trøtt, trøtt, og – med unntak av takeoff og landing – temmelig avslappet til hva som foregikk. Noe av grunnen kan jo være at jeg supplerte med et par slike når effekten av apedopet avtok en smule;

Flere har servert meg sine teorier om hvem den “mystiske feriepartneren” min er – som jeg altså først ble bedre kjent med uka før avreise.

Teori nr 1 er at dette er en kar jeg har møtt og impulsivt har reist på tur med. Det er feil.

Følget mitt heter derimot Hege, og er siste tilskudd i den inkluderende og flotte Vennegjengen jeg er så heldig å være en del av.

Mer spennende enn dét var det altså ikke. Derimot besto spenningen i å finne ut av hvorvidt vi var en god ferie-match eller ikke. I dag kan jeg med hånda på hjertet si at det har vist seg at vi er den beste matchen det er mulig å finne.

Så nå kan alle som trodde jeg var spik, spenna gæren som turte å hive meg med et nesten vilt fremmed menneske, slappe av. Det gikk bra, vi fant tonen fra første stund og er like på så mange områder at dette vil gå helt supert.

Undertegnede og reisefølget nyter hverandres selskap og 29 deilige varmegrader på restaurant “Naboen” i Alanya. 

Nå gjenstår det bare å psyke seg opp til hjemreisen om 8 dager 😉

 

Ready or not

For første gang i mitt syndefulle liv skal jeg fly alene.

Mens jeg sitter på toget mellom Tønsberg og Gardermoen, og forsøker å roe alle de blafrende sommerfuglene som romsterer i magen min, slår det meg at det ikke bare burde være forbeholdt små barn å få et “Jeg reiser alene”-skilt hengt rundt halsen.

For en som er så redd for å fly at skrekken setter kropp og sjel i fluktmodus allerede før heimen er forlatt, ville det kanskje gjort det enklere å håndtere det som kommer dersom omgivelsene var informert?

“Hei, folkens. Her kommer en idiot som vil dulte borti alt og alle, miste ting, virre rundt, grine under takeoff og landing og ikke være tilsnakkendes. Hold avstand!”

Dét hadde vært noe.

I mangel av en slik løsning, forbereder jeg meg allerede nå på å håndtere de oppgitte blikka, ristinga på hodet og fnisinga det er en viss sannsynlighet for at jeg påfører omgivelsene de neste 12 timene.

Ready or not, here I come..!

 

Nedtellingen har startet (Tyrkia 2019)

Selv om jeg fortsatt er full av pågangsmot og forventning, er jeg ikke like tøff i trynet lenger, og må innrømme at tanken på å skulle reise sørover på egen hånd skremmer meg mer enn jeg liker å innrømme.

Det er ikke slik at jeg ikke har hoppet ut i ting tidligere. For et par-tre år siden kjøpte jeg meg min første båt, uten annen erfaring enn den jeg har tilegnet meg over flere tiår som menneskelig fender – hundset rundt av diktatoriske “kapteiner”, som var lite villige til å overlate roret til et fruentimmer.

Men har du sett: med litt tålmodig og kyndig veiledning fikk jeg det til!

Å skulle fly alene og finne frem til alt på egenhånd, samtidig som jeg befinner meg i en slags psykisk unntakstilstand, er allikevel langt mer skummelt enn å skulle legge til brygga mens samtlige menn i allerede fortøyde båter mysende håper dagens underholdning blir å se akkurat deg drite på draget.

En flyreise innebærer i normalt fall at jeg går i shut down-modus i samme øyeblikk som jeg setter min fot på flyplassen. Selv om jeg har jobbet i en slik sikkerhetskontroll selv, er jeg den første til å kåle det til med metall som piper i det jeg passerer portalen, glemme å sette fra meg medbrakt væske, ta laptop’en ut av veska, tømme lommer eller ta av meg yttertøyet.

Vel ombord i flyet går jeg fra å være skravlete til å bli introvert og grublende, og under take-off og landing søker jeg raskt trøst i en trygg hånd å holde i.

Det er derfor en større utfordring for meg enn de fleste er klar over, bare å klare å fungere normalt i en slik situasjon. Men nå er valget tatt, billett bestilt, transport til hotellet bestilt og visum i boks. Attpåtil har mitt mystiske reisefølge klarert min noe uventede ankomst med hotellet, slik at dèt er i boks.

Da gjenstår det bare å manne seg opp, grue seg mer og utsette pakkingen litt til, mens jeg teller ned til avreisedagen.

 

Nedtellingen har begynt…

Oooops, I did it again..! (Tyrkia 2019)

Når impulsivitet overgår nervøsitet, kan resultatet fort bli som i mitt tilfelle – nemlig at jeg vender nesa sørover for 2. gang på like mange måneder, med minimale forberedelser.

Sist gikk turen til Malta. Nå er det Tyrkia som står for tur.

Å dra på sydenferie er i og for seg ikke noen big deal. Men med tanke på at jeg først ble bedre kjent med reisefølget tidligere i uka, sliter med flyskrekk og må forsere flyturen på egen hånd, er det mer enn èn barrière som brytes denne gang.

Jeg har lenge forsøkt å finne noen som har både lyst- og mulighet til å reise på kort varsel, uten å lykkes. Når man jobber skift er det jo litt enklere å “trylle” enn det er for de som har en åtte til fire-jobb. På et vis har jeg ikke lykkes nå heller, med tanke på at det er jeg selv som hiver meg med noen som allerede har turen klar, men siden følget har gitt uttrykk for å være både reiseglad og impulsiv, øyner jeg håp om at begge kan få til noe lignende i fremtiden.

Sist dro jeg til Malta med en av mine beste venner. Denne gangen reiser jeg altså med et menneske jeg knapt kjenner. Kontrastene er store, men dersom begge legger godvilja til, er jeg sikker på at dette blir en like toppers opplevelse som den forrige.

Glede, utfordringer og spenning blir stikkord denne gang. Gleden består i å kunne skape nye minner. Utfordringen blir først og fremst å komme meg igjennom en flytur uten å ha ei hånd å holde i. Spenningensmomentet dreier seg om hvorvidt overnattingsfasiliteten er ett hundre prosent i boks når jeg står på Tyrkisk jord om få dager – og hvorvidt reisefølget og jeg er en god feriematch.

Hvem dette reisefølget mitt er, vil jeg avsløre etterhvert. Vedkommende reiste i natt og venter med et glass i hånden på meg når jeg kommer etter til uka, og jeg grugleder meg vilt og hemningsløst!

Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert! (Pippi)

Går dette bra, går allting godt..!

Tut & kjør – det ække så nøye!

På Malta tutes det på alt og alle.

Går du for sakte over veien, kan det komme et advarende tutt. Venter bilen foran bussen på rødt lys, tuut-tuut’es det gjerne noen ganger – før bussjåføren innser at bilen foran ikke har noe annet valg enn å vente på grønt lys.

Da jeg var med på en rundtur på øya Gozo, TUUUUUT’et busssjåføren iltert – akkompagnert av noen gloser små barn antageligvis ikke får ta i sin munn uten å måtte gå i skammekroken – fordi noen biler kjørte mot kjøreretningen i den enveiskjørte smågata han forsøkte å manøvrerer seg igjennom, og dermed blokkerte vår fremkommelighet.

Da han plukket oss opp igjen, etter en 45 minutters heseblesende do-it-yourself-sightseeing, kjørte han tilbake samme vei som vi kom fra (dvs denne gangen mot kjøreretningen i den samme enveiskjørte gata), uten blygsel. Det var visst ikke så farlig å følge reglene så lenge det gjaldt ham selv.

Dét viser litt av essensen i flere ting jeg har notert meg her nede, blant annet hvor folk parkerer bilene sine. Dette ble etterhvert et vanlig syn;

… og dette;

… og dette;

Det parkeres oppå ethvert fortau og i hver ledige krok ellers og, så det er tydelig at plassmangel er avgjørende for hvorfor Maltesere foretrekker småbiler.

Men hvordan i alle dager de som står parkert langs den innerste rekken skal komme seg ut, er fortsatt en gåte…

Selv om mang en hermetisert firehjuling bar preg av andres (eller eget) ublide møte med en vegg eller forbipasserende bil, så jeg en og annen perle stå parkert langs offentlig vei, slik som denne;

At eieren tør å la den stå der, forundrer meg stort, for ikke bare er trange gater en trussel hvis du vil unngå avrevet speil, bulker og riper. Maltesere er visst heller ikke så nøye på hva de har i glasset  selv om de må ta bilen hjem. Dette ble vi både fortalt og fikk erfart, en kveld vi tok noen runder med et par fastboende vi kom i snakk med.

Etter den “åpenbaringen” har jeg vært veldig påpasselig med å bruke fortauet, se meg godt for når jeg skal krysse gaten og gå der der er mulig å hoppe unna, just in case.

Det positive med trafikkbildet er at de er mer skjerpet enn oss når de sitter bak rattet og stort sett stopper for gående som skal over gaten. Så sant det skjer ved et gangfelt.

Solfylt hilsen fra ei som nyter sin siste feriedag på Malta – som er dypt fascinerende, uavhengig av all dens trafikale galskap.