Denne går til deg som i siste liten melder avbud til middagsselskap, bursdager, hytteturer og lignende – uten god nok grunn.

Er du klar over hvor respektløst dette er overfor vertskapet?

Tenker du over alt arbeidet arrangøren har lagt i planleggingen og forberedelsene?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Har det falt deg inn at du antageligvis ikke er den eneste som melder avbud, og at verten og vertinna – som ganske sikkert har brukt masse penger på at nettopp “du og dine” skal få en fin opplevelse – sitter igjen med en unødvendig stor regning og følelsen av å ha blitt nedprioritert, når noen som har takket ja ikke dukker opp allikevel – gang på gang?

Jeg sikter selvsagt ikke til deg som blir akutt syk, opplever en krise som må prioriteres eller sitter værfast i kolonnekjøring over fjellet. Fingeren min pekes mot deg som synes det “ikke er så farlig” å bryte en avtale, bløffe deg ut av noe du egentlig ikke hadde så lyst til å gå på i utgangspunktet, bare ikke gidder å komme deg opp av sofaen og ut døra allikevel, eller som dropper avtaler du har gjort så fort noe mer interessant dukker opp.

Jeg er stadig vekk vertinne for venner og bekjente og opplever dette fra tid til annen. Ikke overraskende er det ofte de samme menneskene som trekker seg i siste liten… gjerne bare timer før selskapet begynner – og innimellom har inntil halve selskapet uteblitt med halvgode unnskyldninger i sekken.

De som har tungtveiende grunner til å utebli er fritatt for enhver skjennepreken. Derimot irriterer jeg meg stadig mer over dem som burde føle seg truffet av dette innlegget, og håper flere deler det videre, slik at det kan skapes en bevissthet rundt det jeg oppfatter er hva dette egentlig dreier seg om – nemlig en økende mangel på respekt for våre medmennesker.

For en tid siden ringte jeg ei venninne da hun befant seg i et selskap til ei jeg akkurat har blitt kjent med. Det var ikke naturlig å invitere meg dit i utgangspunktet, men da de hadde meg på tråden ble jeg spurt om jeg ville ta turen, da de skulle til å spise straks og hadde mat nok til en hel armè – nettopp fordi over halvparten av gjestene hadde meldt avbud samme dag eller bare ikke dukket opp!

Siden jeg ikke hadde noen andre planer og liker denne damen godt, så jeg det som en god anledning til å bli bedre kjent og backe henne opp på det som viste seg å være bursdagen hennes. Jeg rasket med meg en gave (en som meg er alltid forberedt på det uventede) og noe å drikke på, pyntet meg litt ekstra, heiv meg på sykkelen og sto i stua hennes en halvtime senere.

Jeg ble møtt av en stor klem, stivpyntet langbord og nydelig mat. De 5 gjestene som hadde dukket opp – av de 17 (!) som hadde takket ja – viste seg å utgjøre en riktig så livlig gjeng som jeg raskt ble kjent med. Etter å ha skrålt og ledd gikk turen til byen hvor kvelden ble avsluttet på en av bryggas utesteder.

I ettertid har jeg tenkt en del på hva slags mennesker de 12 som aldri dukket opp er? Kan det være de samme menneskene som kaster fra seg søppel på bakken og tenker at det ikke er så farlig med bare ett papir –  uten å tenke over konsekvensene hvis alle byens noen-og-førti-tusen innbyggere hadde gjort det samme? Sagt på en annen måte har jeg liten tro på at 12 av 17 inviterte blir akutt syke, opplever store kriser eller sitter værfast samtidig. Spørsmålet som gjenstår da er hvorvidt det store flertallet av dem er navlebeskuende og egoistiske – eller bare sosialt tilbakestående?

Kvelden viste seg i alle fall å bli superhyggelig, og jeg tror vertinnen koste seg stort med oss som var tilstede – som naturlig nok ble veldig opptatt av å oppveie for alle de som sviktet – etter at vertinnen påtatt uanfektet nevnte hvor mange som var invitert og ba oss forsyne oss godt av all den gode maten hun med all tydelighet hadde brukt masse penger på. Selv om hun gjorde gode miner til slett spill, var det ikke vanskelig å merke sårheten som lå rett under overflaten. Det gjorde inntrykk.

Som du kan se, var det ikke maten sin skyld at folk uteble…

Selv har jeg sluttet å be dem som stadig melder avbud i siste liten, så sant grunnen de oppgir ikke virker troverdig. De som uteblir uten å gi beskjed bes konsekvent aldri igjen.

Jeg ønsker å bruke min tid og penger der det er ønsket og blir satt pris på, fremfor å kaste det bort på noen som ikke vet hvor heldige de er som har venner som gidder å planlegge og gjennomføre større eller mindre arrangementer for deres skyld.

Mitt håp er at flere blir mer bevisst sin egen rolle i dette, og dersom flere deler innlegget videre, vil vi kanskje oppnå at respekten for hverandres tid og innsats atter en gang blir regelen fremfor unntaket?