Jeg har alltid vært glad i skrivefeil. Ikke egne, men andres, og ikke de som skyldes alder eller dysleksi, men slike som kommer av lavt kunnskapsnivå, manglende språkforståelse eller slurv.
Skrivefeil som er egnet til å gi budskapet dobbeltbetydning (for de som har like god fantasi som undertegnede), topper listen.
Som den nerden jeg er, finner jeg selvsagt stor glede i å dra frem mobilen og forevige slike tabber. Det har derfor hopet seg opp noen bilder etterhvert, og i dag fikk jeg lyst til å dele ett av dem med leserne mine.
Følgende ble funnet inne på toalettet hos en av byens frisører:
Budskapet må være noe slik som at man vennligst ikke skal kaste tørket papir rundt seg inne på toalettet – og mer skal det ikke til før denne nerden koser seg gløgg i hjel 🙂
Det slo meg at de(t) som kommer seg inn i et skap, før eller siden må ut igjen.
Mon tro om de ansatte har tenkt over hvilken unik mulighet arbeidsgiveren med dette gir dem til å komme ut av skapet i forbindelse med et av dagens do-besøk?
Må innrømme at jeg fikk meg en god latter da jeg fant dette visittkortet i postkassa mi rett før ferien. Når sant skal sies, ler jeg fremdeles hver eneste gang jeg tar en titt på det.
Håper bakmennene at jeg skal se på kortet og tenke: “Jøss, nå kan jeg leie Lynvingen som snekker. DA blir det nok sving på sakene”? Eller forsøker de å gi uttrykk for at de er satans gode på snekring? For det KAN jo være horn og rød kappe fyren med hammeren har på seg?
DERSOM det skulle vise seg å være “Lynvingen med hammer’n” som dukket opp på døra mi… burde jeg da kunne forvente at han – bokstavelig talt – flyr rundt i huset og hamrer løs på alt som er?
Ikke godt å si, og heller ikke trygt å finne ut av, spør du meg – så her i gården tyr vi til andre løsninger når noe skal bli gjort. As always!
Ha en produktiv (og forhåpentligvis jordnær) tirsdag!
INTERNETT HAR STOPPET, sto det å lese på mobilskjermen min her om dagen.
“Jaha”, tenkte jeg. “Det er jo kjekt. Vil det si at jeg endelig skal tvinges til å bli kvitt nett-avhengigheten min? Så kjekt!”, var neste tanke.
Jeg noterte meg at OK var eneste klikkbare alternativ i dialogboksen, og at det derfor ikke var mulig å protestere.
En smule skremt, litt glad, men mest spent, var jeg i ferd med å innstille meg mentalt på en kraftig internett-abstinens de neste 30 dagene – som visstnok er tiden det tar å bli kvitt en (u)vane.
Jeg klikket OK og åpnet deretter internett-appen, med skjelvende hender.
Det var i det minste moro så lenge drømmen om å bli tvunget til å ta tilbake livet sitt varte…
Hæppi reading herfra og inn i internett-evigheten (som tydeligvis ikke stopper med det første)!