13. februar 1991.
Jeg befant meg sammen med mine to beste venninner langs Pacific highway, som er en av Australias hovedveier. Den går langs østkysten, fra Sydney i New South Wales i sør, til Brisbane i Queensland i nord). Vi satt godt plantet i hvert vårt sete, i en nyervervet bil, der vi kjørte bort fra den avsidesliggende campingplassen vi hadde tilbrakt natten.
Å kalle kjerra en bil er antageligvis en fornærmelse mot bilbransjen. Den så vel å merke ut som en – den blå stasjonsvogna av merket Ford – men sett bort fra at den var i stand til å svinge både til høyre og venstre, rygge og bremse, var det ikke mye annet som minnet om noe på 4 hjul man frivillig burde la seg transportere i – dersom man ønsker å overleve turen.
Dagen før var vi lykkelig uvitende om hva som ventet, der vi dundret avgårde i full fart i nedoverbakkene, og sneglet oss oppover dersom det var mer enn 1 % stigning, mens alle tre sang av full hals.
Å kjøre over 500 mil i en stereoløs, bråkete kasse gjør noe med deg.
Etter at top twenty-sangene vi pleide å høre på Sydneys lokale radiostasjon “2day FM” var sunget diverse ganger (stort sett etter na-na-na-metoden, foruten ett og annet refreng), var reportoaret nå utvidet, og inneholdt alt fra kanonversjonen av “Jeg gikk en tur i skogen”, “Alle fugler” tostemt, “Bæ, bæ, lille lam” og “Sussebass”. Vi kunne ikke ha prestert bedre om vi så var hinsides fulle i en Japansk karaokebar.
Natten var blitt tilbrakt på nevnte campingplass. Der hadde vi fått tildelt et on site tent. Det var en lavvo-formet sak, bestående av blå presenning som lå løst utover en hvit plastplatting full av jordslag. Beskyttelse mot det lokale (og ikke nødvendigvis ufarlige) dyrelivet fikk vi når teltduken hvilte inntil underlaget. Det skjedde kun når det var vindstille.
Det blåste den natten.
Grunnen til vårt ufrivillige opphold i nevnte fasilitet, var at den delen av Pacific Highway vi var nødt til å passere for å komme videre, lå under flomvann. Målet for turen var Airlie Beach, men vi fikk underveis med oss inntrykk fra steder som Mackay, Surfers Paradise,Hervey Bay, Great Barrier Reefs og ikke minst Fraser Island. Det er derimot andre historier.
Nå satt vi altså og pakket ned sakene våre etter en i all hovedsak søvnløs natt. I tomanns-teltet ved siden av oss befant det seg et australsk par. De hadde nettopp småkranglet, da den feminine part irriterte seg over hans engasjement i vårt nattlige (høyst ufrivillige) jakteventyr etter padder i enhver krok, og kakkerlakker som ramlet ned fra taket og på hodene våre mens vi tappert forsøkte å sove. Han hadde humret mang en gang over våre hylhøye hvin, mens alt samboeren hans ønsket var å få seg litt søvn. Hun surnet stadig mer utover natten, og hadde nå tydeligvis fått nok av både han, oss og fallende kryp.
Midt på natten, i et tappert forsøk på å oppnå fred for alt som ramlet ned fra “oven”, hadde vi dratt teltets to køyesenger (!) inn mot midten, slik at alle kunne ligge i den nederste køya, som da fungerte som dobbeltseng for tre. Jeg karet til meg midterste plass, mektig fornøyd over å ha sikret meg på alle kanter mot uønskede gjester i bingen.
Da vi forlot campingplassen, uten egentlig å vite hvor vi skulle gjøre av oss neste natt (grunnet en stadig tilstedeværende masse vann som satt et effektivt midlertidig punktum for eventyrets fortsettelse “up north”) reiste vi til en pub vi hadde stoppet ved dagen før. Den befant seg bare noen hundre meter unna point of return, og reklamerte med room to let på et slitent treskilt som hang og dinglet dovent i vinden til venstre for inngangspartiet.
24-timer tidligere befant vi oss i samme pub og forhørte oss om nevnte rom, bare for å få beskjed om at det (ja, her snakker vi entall) selvsagt var leid ut – grunnet flommen – av andre back packers. Den beskjeden var også årsaken til at vi i det hele tatt hadde havnet i helvetes forgård – eller stedets campingplass, som de fastboende så optimistisk valgte å kalle det – og som vi nå flyktet hals over hode fra. I desperasjon bestemte vi oss for å spørre innehaverne om de kunne tipse oss om andre overnattingsmuligheter i nærheten, vel å merke uten å måtte risikere fallende krapyl fra taket, padder på fellestoalettet og pytonslanger i innkjørselen.
Vi svingte inn foran puben. Det var et ènetasjes hvitt trehus med overbygget terrasse rundt hele bygget, som ga litt velkommen skygge til lokale bønder og tilfeldig passerende. Disse satt på rekke og rad og nøt kald boksdrikke, mens de dovent løftet blikket for å se hvem som forstyrret idyllen. Alle gjestene hadde boksen med drikke pakket omstendig inn i isoporkjølere, for ikke å tape kampen mot varmen som konstant truet med å gjøre den lunken raskere enn nødvendig.
Jeg tror vi må ha gitt et slitent og fortapt inntrykk alle tre, for da vi entret pub’en for andre gang iløpet av et døgn, ble vi møtt med en flom av sympati og et enestående tilbud om å ta i bruk eiernes campingvogn over natta. Den befant seg i bakgården. Til vår overraskelse ville de ikke høre snakk om betaling.
Dette var en gest vi overveldet takket ja til.
Forklaringen på gjestfriheten fikk vi over en øl senere på kvelden. Det viste seg nemlig at vertskapets egen datter hadde vært i England året før. Der opplevde hun stor gjestfrihet fra omgivelsene. Dette ble hennes foreldre så imponert over å høre at de bestemte seg for at de ved å hjelpe oss betalte tilbake noe av det de betraktet som universell gjeld. At vi – en gjeng totalt fremmede norske jenter på tur i det store utland – skulle få nyte godt av dette, var mer enn vi hadde kunnet drømme om.
Klær og toalettsaker ble båret fra bilen og inn i campingvognen (en sliten sak av gud-vet-hvilen-årgang), men ikke før vertinnen hadde skiftet sengetøy, tørket støv og luftet. Snakk om ekstraservice..! Målløse lot vi oss bli pampered, og nøt følesen av en voksen kvinnes omsorg.
Utover kvelden var planen å få i oss en bit mat før vi pyntet oss og okkuperte baren for å leske tørre, øltørste struper for deretter å gjøre byen – hvis det fantes en i nærheten? Akkurat dèt så ikke lyst ut.
Jeg kviet meg litt til neste dag.
Da ville jeg ha min 20. fødselsdag. Dette ville ha blitt feiret med brask og bram dersom jeg befant meg i gamlelandet. I Australia er derimot ikke 20-års dager noen begivenhet verdt å skrive hjem om. Du må runde 21 for å være kilde til markering og stor ståhei.
Jeg ga nok uttrykk for at dette plaget meg overfor mine venninner, men sutringa ble raskt glemt der vi sto rundt biljardbordet og brynet oss på lokale “hunks” (les: svette og hårete feite farmere i møkkete singlet og shorts) mens “King of the road” spilte på lag med oss fra video-jukeboxen, som hang oppunder taket i det ene hjørnet av lokalet.
Utover kvelden dro vi til nærmeste tettsted, etter direksjoner fra lokalbefolkningen, og fant mot alle odds et sted hvor de både spilte dansemusikk og serverte alkohol og hadde et klientell på tilnærmet samme alder som oss selv. Det minte mest om et grendehus eller vel-lokale slik de man gjerne finner i grisgrente strøk, men da alternativene var ikke-eksisterende, tok vi til takke med det tilfeldighetene hadde å by oss, og lot oss rive med av musikken – stadig mer ivrigere, etterhvert som den ene alkoholenheten etter den andre ble konsumert.
Det ble ikke sent før vi tok kvelden og hanglet tilbake til campingvognen, hvor vi alle stupte i seng, da vi fortsatt var i søvnunderskudd etter nattens eskapader i on site-teltet. Jeg kan med hånden på hjertet påstå at den natten er den beste jeg noensinne har tilbrakt i en campingvogn!
Dagen derpå våknet vi sent. Uthvilt og fornøyd kunne jeg merke at mine venninner også så lysere på livet, nå da vi hadde sovet ut og hadde fått forsikringer om at vi gjerne kunne bruke vognen den påfølgende natten også. Jeg la undrende merke til at de sendte hverandre hemmelighetsfulle blikk, men regnet med at de hadde noe i gjære (med tanke på hvilken dag det var), så jeg dvelte ikke mer ved det. Dagens første måltid ble konsumert i puben. Engelsk frokost bestående av egg, bacon, rennende av fett. Det gled ned i varmen…
På dagtid lekte vi turister. Vi besøkte The Olsen Caverns (senere omøpt til Capricorn caves), som består av en serie flotte, underjordiske huler, oppdaget av nordmannen John Olsen, med flaggermus som eneste fastboende. Vi hev oss på en guidet tur hvor vi vandret på et underlag bestående av de bevingedes etterlatenskaper, mens vi nøt den trolske stemninga.
Ettermiddagen planla vi å tilbringe i puben, med mer biljardspilling, og kanskje et og annet slag dart. Etter en høyst nødvendig oppfreshing av fasaden, etter en lang og svett dag i heten, entret vi baren i godt humør, og stilte oss opp ved disken for å få servering. Da plutselig, gikk lyset..!
Før vi fikk summet oss, eller oppfattet hva som skjedde, åpnet noen en dør bakers i lokalet. Og i bekmørke – omringet av øredøvende stillhet – ble stedets eier synlig i skinnet av 20 små stearinlys, som pyntet opp en flott bløtkake hun bar i armene. Som på signal stemte de tilstedeværende i “Happy birthday to you” i diverse toneleier, mens kaken ble plassert foran meg på bardisken. Å si at jeg fikk hakeslepp dekker ikke det himmelfalne uttrykket jeg må ha hatt i ansiktet. Klemming og latter… forundring og en gledeståre nedover kinnet mitt… snakk om å bli tatt på senga!
Slik har det seg altså at jeg på 20-års dagen min sto på den andre siden av kloden og mottok hyllest fra vilt fremmede mennesker og mine to aller beste venninner. Det som topper opplevelsen må være at det hele ikke var iscenesatt av mine to allierte, men at de senere fortalte om en prat de hadde uten meg tilstede i baren dagen før. Da diskuterte de at jeg virket små-deppa over å befinne meg i ingenmannsland på en slik dag, og at de ville forsøke å muntre meg opp. Pub-vertinna overhørte samtalen, og dro (på eget initiativ) avgårde tidlig neste morgen til nærmeste tettsted, bestilte kake, kjørte den tilbake (uten at noen av oss la merke til de)t, og allierte seg med venninnene mine og senere også stamgjestene…
Kvelden ble superhyggelig, og avslutningsvis tok vi et slag dart etter invitasjon fra “kara gutta boys” (de med svette singleter…), selv om vi knapt visste bak og fram på en dartpil. Vi måtte vi jo ta utfordringen! Vi stusset ettehvert som spillet nærmet seg slutten, over at nivået virket særdeles høyt. Den forklaringen fikk vi avslutningsvis, da vertskapet ga oss hakeslipp ved leende å innrømme at våre motspillere var kretsmestere i spillet!
Det hører med til historien at vi plantet godt med tips i campingvogna, som takk for flotte minner og god hjelp. Det ble lagt litt bortgjemt i en skuff slik at vertskapet først ville finne det når vi var reist.
Gjorde de det ikke, så ligger det en neve dollar der ennå…
Uklart minne fra tiden down under.
#australia #downunder #bursdag #reise #aupair #roadtrip #vennskap #blogg
