Jeg har møtt engler og jeg har møtt demoner.
Ikke slike vi hører om i kirken eller ser i filmer… som flyr rundt med en glorie over hodet eller står gjemt i en krok med høygaffel og lysende øyne.
Nei, jeg snakker om hverdagsengler og superegoister; mennesker som kommer inn i livet ditt når du trenger dem som mest – gjerne etter at deres menneskelige motstykke har gjort hverdagen til en utfordring du knapt kan bære.
Det ironiske er at både engler og demoner har kalt meg det samme. “Du er en sann engel” hørte jeg senest her om dagen… bare noen dager etter at en annen ga meg skylden for alt som er galt i vedkommende sitt liv.
Engelen kunne jeg lett trodd var sendt meg av høyere makter, dersom jeg ikke var agnostiker. Velger derfor å tro på at vedkommende dukket opp ved en tilfeldighet, selv om jeg selvsagt ikke kan utelukke andre teorier. Det er uansett klart det varmer når en så hjertegod og omsorgsfull person ser på meg på samme måte <3
At “demonen” kaller meg en demon står i sterk kontrast til dette, men sier kanskje mer om situasjonen som fører til slike påstander, enn personen som beskylder og beskyldes?
Det store spørsmålet må være hvordan jeg kan være både engel og demon samtidig? Jeg tenker at det ikke kan være så galt stilt med meg når jeg kan kalles både/og – og at jeg mest sannsynlig befinner meg et sted midt mellom det ultra-gode og det mørkeste mørke.
Helt innafor og høyst normal, med andre ord 😉
Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com
#blogg #engel #demon #egoist #gode
er vel slik med dei fleste av oss:-)
ann sissel: Får håpe det 🙂