Jeg er nok mer økonomisk enn folk flest. Overvettes økonomisk, vil nok noen si, og de har antageligvis helt rett. Jeg lager budsjett som følges til punkt og prikke. Har flere konti, for å kunne skille inntekter, månedlige utgifter, daglig bruk og sparing fra hverandre. Jeg ga meg selv “ukepenger” for å få pengene til å vare måneden ut lenge før Luksusfellen kringkastet ideen utover det ganske land.

I ethvert forhold jeg har vært i, og som varer utover intro-fasen, ender jeg opp som “husøkonom” (og da er det ikke vask og stell jeg sikter til). Jeg er den som tar styringa og setter ting i system, refinansierer, blir kvitt eventuelt dårlig gjeld og får økonomien til å blomstre.

Det er en ensom rolle å ha, og ikke minst utakknemlig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Folk flest er visst av den oppfatning at det er bedre å sutre om hvor trangt de har det, og heller dra på tiggerferd til foreldre eller ty til kredittkort når det kniper, enn å sette på bremsene når det dukker opp uforutsette utgifter. Da blir slike som meg fienden, djevelens advokat og den som all dårlig-råd-frustrasjonen tas ut på.

Jeg – som er den som ikke er redd for å si nei til byturer, drikkevarer, godteri, små og store impulskjøp, ferier og fjas – hvis lommeboka ikke tillater det, går i slike situasjoner fra å bli lovprist, til å representere personifiseringen av trange tider – med dertil sure miner og bebreidelser. Da er jeg plutselig ikke like flink, kjekk å ha og verdt å skryte av, men beskyldes for å være overforsiktig, kontrollerende og lite forståelsesfull.

I en sløsers øyne er nok det også en helt riktig beskrivelse.

Hva skjer med at folk ikke vet sitt eget beste? Skyldes det bevisst bruk av skylapper eller manglende kunnskap? 

Da ungene mine var små, fikk de whiteboards til å ha på romma sine. Jeg kan ennå erindre hvordan jeg brukte nyervervelsen til å illustrere, mens jeg lærte mini-me om T-kontoer og sammenhengen mellom inntekter og utgifter. 

Jeg forklarte henne at minussiden ville øke hvis hun måtte låne penger en måned, og at hun dermed ville ha enda mindre å rutte med påfølgende måned. Alt dette foregikk lenge før hun var over dukkestadiet, men gikk så grundig inn hos den lille, at hun gikk fra å svi av hver eneste krone som så vidt rakk innom lomma for å brenne litt, til å knuge på alt som kom inn.

Resultatet lot ikke vente på seg, og før hun fylte 10 år, hadde hun spart så mye at hun kunne oppfylle drømme om å bli båteier. Stoltere jente enn hun som sto foran meg da den knallgule 10 fot store balja ble fraktet hjem til ho mor av en hjelpsom far, skal du lete lenge etter.

Luksusfellen er blitt en hit. Kredittkortselskapa håver inn fortjeneste i form av skyhøye renter og ditto gebyrer. Bare fordi folk ikke evner å sette årsak og sammenheng i forbindelse med hverandre. For en tall-nerd som mister nattesøvnen hvis det ikke er midler til å betale regningene til forfall, er det helt uforståelig at det finnes folk som tenker kortsiktig når det gjelder penger.

Vi må gå på skole i årevis for å lære oss å lese og skrive, regne og snakke fremmede språk, for å kunne klare oss i samfunnet. Vi må ta lappen for å få lov til å kjøre bil. Vi må ta kurs for å få lov til å dykke, hoppe i fallskjerm og lignende. På helsestudioer tilbys du veiledning for å trene deg opp istedenfor å trene deg ned ved feil bruk av apparatene og kroppen. Det følger bruksanvisning med på det meste vi kjøper. I enhver jobb gis vi opplæring – men privatøkonomien skal vi visstnok intuitivt forstå uten opplæring eller veiledning av noe slag.

Vi lever i en verden full av fristelser. Overalt er det noe å få kjøpt: i butikker, på døra, via internett. Det er en kjøpekultur blant ungdom som ikke henger på greip, og disse (u)vanene tar de med seg videre inn i voksenlivet. Flere familier sliter økonomisk fordi foreldrene prioriterer røyk, kjøpt lunsj, kunstige negler og fredagspilsen med gutta, framfor å sette noe til side på en bufferkonto og bremse forbruket i trange tider. Og ironisk nok sier de alle at de ikke aner hva pengene går til.

Det er vel nettopp her vi har en jobb å gjøre: å bevisstgjøre folk på sitt eget forbrukermønster. Få folk til å forstå at mange bekker små blir en stor å. At det ikke er “bare et ordtak”, men at det gjelder alle livets områder – spesielt det økonomiske.

Jeg får høre at jeg er så flink med pengene mine. Nei, jeg er ikke det. Jeg er bevisst, og det er noe helt annet. Det betyr at jeg setter meg ned, finner frem informasjon om inntekter og utgifter, og deretter regner ut hva jeg har av faste og variable utgifter på årsbasis. Når det er gjort, runder jeg av oppover med tanke på uforutsette utgifter, legger til en post for sparing, og deler hele sulamitten på 12.

Da vet jeg hva jeg har å bruke. Jeg vet også at jeg ved å skeie ut på en post, må knipe inn ved å redusere en av de andre. Ingen overraskelser, med andre ord – kun ren og skjær oversikt (og en smule selvdisiplin).

Også så moro det er å svinge innom nettbanken bare for å ta en ekstra titt, når sparekontoen begynner å vokse!  

Ett sted må vi begynne for å få folk til å innse at “du blir hva du spiser”.

Luksusfellen er og blir ett av favorittprogrammene mine. Produksjonsselskapet som står bak er flinke til å variere historiene, og det er egentlig godt gjort, da situasjonen til de som portretteres er forholdsvis lik; alle havnet de jo på skjermen fordi de har levd over evne og lukket øynene for realitetene. Nettopp det gjør serien interessant å se. Uke etter uke.

Avisene skriver stadig litt om menneskene bak programmet. Det er også bra i forhold til å opplyse befolkningen: repetisjon, repetisjon, repetisjon.

Har du kommet så langt som hit, betyr det også at du leser dette, og får budskapet inn nok en gang. Kanskje får det deg til å tenke over ditt eget forbruk og inspirere deg til å lage deg et budsjett, og ikke minst faktisk følge det? I så fall er målet mitt nådd.

For denne gang.  

Licensed from: jazzia / yayimages.com

#blogg #økonomi #luksusfellen #inntekter #utgifter #privatøkonomi