I mangel av sensasjoner i hverdagen, vurderer jeg å skape noen selv.
Med det i tankene slår det meg (heldigvis ikke så veldig hardt) at dette kan være en passende anledning til å stå fram med legninga mi, so here goes:
JEG ER HETEROFIL!
Ingen stor nyhet, sier du? Jovisst! Hvor ofte er det noen som står frem som akkurat dèt? Nettopp! *Fornøyd klapp på skuldra*
Men det er nok ikke sensasjonelt nok. Ikke egnet til å bli snakkis på nettet, liksom. Ser den.
Kanskje jeg heller skal opprette en støttegruppe for meg selv? Sånn a la Johaug og Northug (det er noe Shady med disse skifolka, altså). Jeg har jo tross alt gjort noe gærent opp imellom jeg òg, som jeg vil tro er verdt en debatt eller to, vedrørende hvorvidt folk støtter- eller fordømmer meg. Kjør på med livesending der tommel er nei mens hjerte er ja. Og på sidelinja sitter folk og heier eller disser meg, alt etter som.
NÅ begynner det å ligne noe, vettu *gliser fornøyd*.
Med tanke på at lite av det gærne jeg har gjort er egnet til å sjokkere andre enn små barn, dypt religiøse og gamle frigide tanter, spørs det om jeg ikke heller må ty til noe annet for å få nettet til å koke.
Det har jo blitt så poppis å stå fram på finn.no som enslig forelder med dårlig råd. Kanskje dèt er veien å gå i min higen etter engasjement?
Siden avkomma er myndige for lengst, kan jeg ikke fremstille meg som strevende småbarnsmor. Kanskje jeg heller skal lage en tåredryppende annonse kalt “BESTEMOR I NØD”, der jeg står fram som den gjeldsslaven jeg tross alt er (er vel greit å smøre på litt for kjente?) og legger ut om hvor gjerne jeg skulle kunne gi barnebarna alt de trenger til jul? At jeg ikke har noen barnebarn ennå, men først blir stebestemor over nyttår, trenger vel ingen å vite..?
Hvis jeg ikke klarer å skape furore og engasjement med dette, vil jeg heller uttale meg om flykningpolitikken i beste lik-og-del-på-Facebook-stil, dra til med noe dobbeltmoralsk a la de grønnes plassering av årsmøte i flyavstand, eller anmelde alle som har rørt meg på upassende vis – selvsagt etter å ha publisert bilder og navn av dem på både bloggen, facebook og instagram.
Eller no. Ha’kke helt bestemt meg ennå.
Kanskje trenger jeg ikke å gjøre noen av delene? Kanskje vil dette innlegget være provoserende nok i seg selv til at det skapes debatt – om hu derre gærne blogger’n som skriver ironisk om ting det ikke burde spøkes med? For det er sikkert nok av de som mener dèt og.
Før fikk jeg høre at jeg har så sterke meninger, men du hildrane du… ting jeg har sagt og gjort i årenes løp, rekker ikke det som slenges ut på nettet nå til dags opp til knehasene engang!
Folk kaster seg ut i diskusjonene uten snev av kildekritikk eller vilje til å sette seg skikkelig inn i saken før de vrenger ut av seg de villeste gloser. Det er til tider så ille at selv ei frittalende jente som undertegnede blir helt satt ut.
Det er tydeligvis et sterkt engasjement som teller. For enhver pris. Og stakkars den som ikke mener det samme som det store flertallet. Han skal få svi – så det merkes!
Er det slik vi har blitt – at de få som våger å si majoriteten i mot ikke fortjener respektfull behandling?
For det diskuteres. Opp og i mente, saklig og ufint, hardt og ydmykt. Om legning, tro, politisk ståsted, vold og kjærlighet. Mens alle de som har for små baller til å våge og si meninga si, sitter i kulissene og holder klokelig kjeft, for ikke å “halshugges” – fortrinnsvis i nåtidens offentlige gapestokk (AKA Facebook).
Jeg har alltid satt pris på en frisk diskusjon, og synes mennesker som har en mening og tør å si den er å foretrekke, fremfor de som er enige med deg i det ene øyeblikket og tar motstanderens parti så fort du snur ryggen til. Ærlighet er dessverre sterkt undervurdert og respekt er til tider et fremmedord.
Så hva gjør ei stakkars jente som bare vil ha litt respons på nettet?
Jo, hun blogger om det – og satser på ærlige og oppriktige tilbakemeldinger som står i stil med følgende ordtak:
TRUE FRIENDS STAB YOU IN THE FRONT.
For husk at det fortsatt er lov å utvise god gammeldags folkeskikk når det diskuteres, folkens. Spesielt når man er uenige med noen.
Takk for oppmerksomheten.
(PS: lik og del, ellers slutter haraballet her – og dèt kan vi ikke ha noe av, vel?) 😉
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com
0 kommentarer
