Da jeg ble født hadde ingen hørt om Valentine’s Day.
Det mest spennende med 14. februar det året, var at kalenderen viste 2. søndag i februar – og at det følgelig var morsdag.
Jeg ødela derfor mamma sin 3. feiring av seg selv som sliten mor for min noe utfordrende storesøster, da jeg i hui og hast bestemte meg å entre verden en uke før termin.
Men det er en annen historie.
Dette innlegget handler om fordelene og ulempene det er å ha bursdag på en merkedag.
Etter at Alle Hjerters Dag snek seg inn i den norske folkesjelas mest kapitalistiske hjørne ("kjøp-kjøp", sa kyllingen), har jeg fått masse oppmerksomhet rundt datoen jeg er født på. Men er det bare stas?
Jeg tenker at det er med meg som med de som har bursdag rundt julaften; de får litt dyrere gaver enn andre, men sjelden dobbelt så dyre. Har jeg hørt. Dårlig butikk for bursdagsbarnet, men desto kjekkere for foreldre med slunken lommebok.
Jeg får selvsagt både gratulasjoner og gaver på dagen min, men da er det gjerne relatert til at jeg fyller år, og sjelden fordi min bedre halvdel vil sette pris på meg som partner. Ergo drukner Valentine’s-effekten i bursdagsoppmerksomhet for min del.
Fra å ikke ha gitt meg blomster på flere år, slo hubby dearest høyst overraskende til med TO rosebuketter i går. Den ene var øremerket bursdagen og den andre var ment som en oppmerksomhet på Valentine’s Day, fikk jeg vite.
Han kan når han vil! Dét skal han ha 🙂
Deretter skulle jeg tas med ut og bli påspandert bursdagsmiddag. I den anledning fikk jeg velge etablissement selv, og benyttet sjansen til å gå for Indisk (som ikke er noen storfavoritt der i gården). O’Store Lykke!
Det der med at det bare er mannens hjerte man finner veien til via god mat er forresten i beste fall tull. I verste fall betyr det at jeg egentlig er en mann – for jeg blir grisesjarmert av god mat! Just sayin’…
Så ble det middag ute – og som med julaftenbarnas foreldre, slipper også Hubby dearest unna med én bedre middag i året framfor to. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få bord… og nå er vi kommet til historiens egentlige poeng.
Det skulle nemlig vise seg at samtlige av byens kjærestepar hadde bestemt seg for indisk mat! Impulsive som vi er, hadde vi selvsagt ikke reservert bord ved noen av stedene som serverer deilige nanbrød og tandoori så sterk at den får deg til å hive etter pusten og ville drukne kjeften i et glass på størrelse med Mjøsa. Ergo fikk vi ikke bord!
Stadig mer desperate av sult, besto derfor den neste halvtimen i å finne egnet sted med ledig plass. Det Tyrkiske alternativet vi landet på viste seg heldigvis å være et supert sted, med god mat til hyggelige priser.
Til neste år tenker vi forhåpentligvis over hvilken dag det er og forhåndsbestiller bord på en indisk restaurant.
PS; Og med vi mener jeg selvfølgelig deg, Hubby dearest 😉
Dette innlegget kan du derfor se på som både et hjertefølt takk for at du gjorde dagen min veldig, veldig fin – og et hint om hva det kan være lurt å huske på til neste år, nå som du vet hva slags mat jeg foretrekker.
I tilfelle jeg var var litt uklar, gir jeg deg 3 enkle hint til slutt;
indisk, indisk, indisk 😉
<3
For første gang har jeg fått blomster både til bursdagen og som oppmerksomhet på Valentine’s Day. Ikke verst! Da er det innafor med litt Hubby-kred! 🙂
