Da jeg fikk tildelt innskuddsplass ved stedets båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 år, fant jeg ut at det var på tide å skaffe meg en kjekk liten sak å putre rundt i på bøljan blå. Et finn-søk og en biltur senere var jeg stolt eier av en 14 fot stor With av ukjent årgang. Den ble døpt Lykke-Li og plassert i hagen mens jeg utålmodig ventet på at sommeren skulle komme. Noen måneder senere lå den endelig og solte seg i glansen i nevnte båthavn. Min neste utfordring nå var å lære meg å kjøre den.
Det regnet og regnet og regnet den våren, noe som ikke var spesielt artig for en fersk båteier som ivret etter å komme seg utpå og bli kjent med nyervervelsen etter learning-by-doing-metoden. Jeg måtte stadig ta turen ned i båthavna for å øse regnvann, da selvlensende var fremmedord i denne sammenhengen.
Jeg var over 40 og hadde null peiling på andre sider av båtlivet enn å ta meg ut og bli kommandert inn i rollen som menneskelig fender. Det var jeg fast bestemt på å gjøre noe med.
Med god hjelp av en særs båtvant lillebror, som overraskende nok viste seg å være en tålmodig læremester, fikk jeg start på Lykke-Li, manøvrerte den ut av havneområdet og satte i gang med å lære meg diverse tips og triks vedrørende lover og regler, bruk av nødvendig utstyr og hvordan jeg best kunne legge til og diverse mer eller mindre nyttig lærdom.
Jeg storkoste meg og nøt å kjenne frihetsfølelsen og en økende lykkerus fylle skrotten. Jo mer jeg var utpå, dess gladere følte jeg meg. «Dette er noe jeg kommer til å gjøre ofte», tok jeg meg selv i å tenke med et fårete glis om munnen. Jeg var Lykke-Li!
Selgeren hadde av en eller annen merkelig grunn plassert tenningslåsen under førersetet da han monterte den som en del av oppussingen. Det måtte gå galt, og en helg jeg var bortreist og ikke fikk øst ut regnvannet som høljet ned i strie strømmer flere dager på rad, sto nevnte duppedings under vann da jeg endelig kom meg ned i havna. Resultatet var en fullstendig kortslutning.
For en stor og sterk mann er det nok ikke noe problem å dra i gang en 25 hk båtmotor, men for et kjei over 40, med prolapsrygg og lite kraft i nevene, viste det seg å bli en umulig oppgave. Så der sto jeg, med en nyanskaffet båt jeg måtte ha hjelp til å starte! Du milde himmel, for en situasjon. Nå var gode råd dyre.
Heldigvis er jeg omgitt av snille og flinke venner som gjerne hjelper til, og denne gangen var det en båtkyndig kompis som tilbød seg å hjelpe meg. I mellomtiden hadde broder’n og jeg fått oss enda et par turer utpå, der han like tålmodig som før instruerte meg i hvordan jeg burde vinkle båten for å legge til ei brygge, hva jeg måtte gjøre for å unngå å bli tatt igjen av hekkbølgen og diverse. Imidlertid stusset vi over at båtens egenskaper endret seg. Fra å gå lett i plan, slet vi med det, og sidebølger ga oss følelsen av å duve sideveis lenger etter at de hadde passert. Hva skjedde?
Da min venn – som er nær 2 meter høy – begynte å jobbe på båten, fant han raskt ut at den lå så lavt i vannet at det ville komme sjøvann inn i motoren når en av hans størrelse satt i akteren for å holde på. Han ville derfor ha båten på land, så det gikk an å holde på uten å være redd for å ødelegge noe.
Som sagt, så gjort, og noen timer og en kjøretur for å hente hengeren senere, sto båten på land. Og vi fikk oss en aldri så liten overraskelse:
Vannlinja gikk nesten til ripa, og indikerte at jeg hadde større utfordringer enn en kaputt elstart.
Det var da vi så årsaken til det hele – og forklaringen på hvorfor båtens egenskaper hadde endret seg de siste ukene:
Ut av to sirkelformede småhull under skrogets originale vannlinje, rant det nemlig sjøvann i strie strømmer, og da vi rugget på båten, hørte vi at det skvulpet til nesten oppunder ripa!
Min snille hjelper har pusset opp flere båter, og konkluderte raskt med at båten antageligvis hadde vært full av vann en gang før, slik at skroget var boret i, i et forsøk på å få det ut. Deretter, mente han, var hullene tettet med Silicon (!) eller lignende og deretter påført bunnstoff. Det riktige ville være å pusse hullene ned og støpe skroget der skaden var, men det hadde tydeligvis ikke blitt gjort.
Vennen min stusset også over at båten angivelig skulle være 14 fot lang, og mente at det umulig kunne stemme. En rask oppmåling senere bekreftet at han hadde rett. Den reelle lengden var ikke mer enn 12 fot. Ikke at det spilte noen stor rolle i og med at skroget var gjennomboret og nummeret unna å synke med mann og mus om bord, men det beviste at selgeren verken kunne ha særlig god greie på båt og heller ikke hadde vært ærlig med meg.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å kjøre båten hjem og plassere den i hagen. Der sto den, mens vannet fortsatte å renne i strie strømmer i timevis. «Hva nå?» tenkte jeg slukøret, før jeg sovnet og drømte videre om båtlivets gleder.
Det som skjedde videre får du vite mer om i del 3.
#båtliv #båt #lekk #lykkeli #blogg #nybegynner #ærligeArne