På det lokale sentrert har det i flere år sittet rumenske tiggere utenfor inngangen. De ser på oss handlende som haster forbi med bedende øyne, mens de gnir fingrene mot hverandre og kommer med  et sørgmodig "Money, pleeeease".

Jeg er en av dem som aldri gir. Det vil si; jeg gir aldri pengesummer. Derimot har jeg gitt både klær, sko (selvfølgelig nye eller nesten ubrukte) og hele, fine leker. Og alltid bare til den lokale tiggeren.

Mulig jeg er rar, men jeg innbiller meg at det er vanskeligere å omsette ting enn rene penger, hvis de bare er ute etter å lure oss. Og selger de tingene videre, så har de i det minste jobba for pengene. I motsatt fall gjør de som gir en god gjerning. Tenker jeg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I dag måtte jeg innom senteret igjen, og på vei til siste ærend, som var matbutikken, stoppet hun meg, denne rumenske tiggeren.

Sant og si var det litt ubehagelig, for hver gang jeg hilser (man er da godt oppdratt, må vite), kommer jeg ikke lenger enn til "hei", før hun legger ansiktet i verdens mest sørgelige mine, mens hun serverer det sedvanlige "Money, pleeeease".

Istedenfor kom det “You are good. Family happy for shoes”, sa hun. “They veeery expensive in my country. Much money for shoes. And food. Food very expensive too”.

Etter å ha spurt henne om hun ble behandlet bra etter NRK-dokumentaren som avslørte at det foregår mye lyssky virksomhet blant rumenere, som bruker tigging som skalkeskjul, kom det igjen: "Food sooo expensive. You buy food"?

"You want me to buy you some food", spurte jeg, og så for meg at jeg rasket med meg en baguette eller lignende langs handleruta på REMA. "YES, please", kom det fra et strålende fornøyd ansikt

…før hun viste tegn til å ville følge etter meg inn i butikken.

"Oi, dæven, hun vil handle sammen med meg!", rakk jeg å tenke, før hun begynte å legge ut om hvor dyrt det var å lage middag til 7, og lurte på om hun kunne plukke varer til en kyllingsuppe?

"Ja, ja. Har jeg sagt A får jeg si B", tenkte jeg, der jeg lattermild luntet etter ei som stadig minnet meg mer om en unge som testet morens grenser, enn en tigger i følge med en blond redhead som følte seg en smule overrumplet.

Et brød, diverse grønnsaker, litt buljong og en megastor høne senere, sa jeg at det var stopp etter oljaflaska hun pekte på. Da flyttet hun hånda til venstre, der oljedunkene sto, og rasket den med seg.

"5-0 til deg, din rumenske luring", humret jeg inni meg,  mens jeg ga henne klar beskjed om at neste stopp ville bli kassa.

Selv ikke et "Shampoo for hair"? klarte å få meg ut av balanse da. Mitt "sorry, 5 days left until payday" gikk heldigvis hjem.

Etter at varene var betalt og pakket ned i poser, takket hun meg overstrømmende, kysset meg på kinnet og proklamerte at jeg var sååå snill! Deretter gikk vi hvert til vårt.

Ikke vet jeg om jeg er snillere enn folk flest. Det jeg vet, er at det – et eller annet sted i Tønsberg – antageligvis satt en mett og god familie på 7 som enten var fulle av takknemlighet over den snille damas gavmildhet, eller holdt på å le seg i hjel av den dumme norske dama som mer eller mindre frivillig hadde sponset dagens måltid.

Okke som velger jeg å ta det med er smil og håper maten smakte.

Bon apètit!

#tiggere #blogg #ladycarina