Før og etter 20. mars 2018.

Du kan fortsatt mene hva du vil om norsk innvandringspolitikk generelt, Listhaug spesielt, MeToo-kampanjen, vaksinasjonsprogrammene og alle andre temaer som skaper debatt. Spørsmålet er om du tør å si det høyt i fremtiden?

Vil vi oppføre oss annerledes etter at Listhaugs Facebook-innlegg gjorde at sakens såkalte vinnere Trump’et igjennom at ministeren måtte gå? For når resultatet av å være klar og tydelig blir trakassering, stygge karakteristikker, latterliggjøring og hets, tenker jeg at det kan påvirke ytringsfriheten i langt større grad enn vi skjønner konsekvensene av.

Dette innlegget er derfor myntet på deg som for enhver pris skal trykke meningene dine nedover andres hode. Du som reagerer med personangrep, stygge karakteristikker og usaklighet når du går tom for gode argumenter. Du som ikke klarer å la andre si meningen sin uten å møte dem med respektløshet, hat og lynsjestemning, fordi du synes det er viktigere å vinne debatten enn å komme frem til en løsning alle kan leve med.

Jeg synes du skal stikke fingeren langt ned i jorda og tenke deg godt om.

Det er et stort tankekors at voksne, oppegående folk, som lærer avkommet at mobbing er en uting, tillater seg selv en uverdig oppførsel i full offentlighet i sin iver etter å ha rett, vinne frem og ha siste ordet. 

Personlig er jeg ikke fan av Listhaug. Derimot har jeg sansen for alle som har større baller enn de fleste, og kan ikke annet enn å respektere ærlige mennesker som står for det de sier – uavhengig av om jeg er enig med dem eller ei.

Innlegget Listhaug publiserte på facebook i dag viser hvorfor mange føler at hun kommer ut av dette med langt større verdighet enn “folk flest” (som flere av de som jublet over å ha “vunnet kampen” omtalte seg selv som). Men selv da må enkelte vri og vrenge på det hun sier, stille spørsmålstegn ved damens intensjoner og ty til latterliggjøring. Jeg blir rett og slett flau over det jeg ser. Er det slik vi vil at ungene våre skal håndtere konflikter med venner, klassekamerater og voksne? 

En rask titt i kommentarfeltet under Listhaugs innlegg viser at flere av de som tok til tastaturet etter at hun gikk, ikke gjorde det for å komme med noe konstruktivt eller saklig, men for å sparke en som allerede lå nede:

“Hvordan kom du på betegnelsen hekse jakt..? Skal det bety at du beskriver deg selv som heks?”

Det er mange som har grunn til å bli satt i skammekroken i dag. Listhaug er ikke en av dem. Dessverre er de som burde stå der mer opptatt av å feire “seieren” fremfor å ta til seg at det eneste de egentlig har oppnådd er at FrP får massiv støtte og at færre tør å si meninga si i redsel over å miste jobben sin (eller bli trakassert offentlig av et ufint hylekor) i fremtiden.

Hvordan vi enn vrir og vrenger på det, så tviler jeg på at ytringsfriheten er tjent med at enkelte i regjeringa har begynt å Trump’e igjennom vilja si i Stør(r)e grad enn før… for nå er det tydeligvis ikke bare i Statene de må gå dersom den som roper høyest ikke snakkes etter munnen.

For meg er det et faresignal. Så får andre mene hva de vil.

 

Vintage typewriter
Licensed from: michaklootwijk / yayimages.com

 

Et isfjell til besvær

Tidligere ville jeg ikke at folk skulle vite noe. Det var bare flaut å ikke være som alle andre. Dessuten følte jeg meg jo helt normal! 

Viljen sto det sjelden på. Evnene var det til tider verre med. To barn, diverse husprosjekt, 10 års arbeidsavklaring og dertil noe eldre og (forhåpentligvis) klokere, innser jeg motvillig at jeg ikke er noen superkvinne lell. Eller lat superkvinne er vel mer riktig å si – da det er slik jeg alltid følte meg innerst inne, når noen skrøt av hvor mye jeg fikk til og hvor flink jeg var. “De skulle bare ha visst“, tenkte jeg alltid da.

Det føltes nemlig som latskap, hver gang jeg ikke fant ork til å gjøre alt jeg burde, men allikevel bet tennene sammen når stoltheten tilsa at jeg måtte overholde en tidsfrist, måtte ha det skinnende rent til det kom folk, måtte følge opp ungene, måtte ha maten på bordet kl 16… samtidig som jeg mest av alt bare ville sitte ned. Men det kunne jeg ikke, for satt jeg meg ned kom jeg meg jo ikke opp igjen!

Sofaen var hatet. Den assosierte jeg med den kjære, eiegode moren min, som er den jeg arvet den “hemmelige skavanken” min fra. I barndommen min var hun hjemmeværende og tilstede, men etter at hun kom ut i arbeid igjen, befant hun seg enten på jobb, eller lå på sofaen for å hente seg inn igjen. Derfor ble sofaen symbolet jeg elsket å hate; et sted jeg assosierte med noe negativt. Derfor skulle jeg for enhver pris ikke havne på den iløpet av dagen, om det så bare var for å ta seg en pust i bakken! Da bet jeg heller tennene alt hardere sammen og sto på til jeg stupte i seng.

Jeg har jobbet fra jeg var 13 år gammel. Vært sesongarbeider, dør- og telefonselger, markedsundersøker, kjøkkenhjelp, butikkmedarbeider, vekter, resepsjonist… ja, you name it (og kan lese mer om det her). I alle år har jeg enten kombinert fulltidsstudier og arbeid, eller håndtert full stilling kombinert med barn (med og uten mann), trening, venner, kjæreste, husbygging, oppussing, oppussing, oppussing. Alltid noe som måtte fikses, oppgraderes eller omgjøres, men aldri tid til å hente seg skikkelig inn igjen.

Når energi er en knappfaktor,  det gå ut over noe når man setter på seg skylapper slik jeg gjorde. I mitt tilfelle var tålmodighet et fremmedord, og ordet temperament ble synonymt med undertegnede på hjemmebane. På jobb var jeg 100 % proff til enhver tid. Og kanskje derfor hadde jeg rett og slett ikke overskudd igjen til å være overbærende overfor de hjemme? Ting skulle skje nå, og de skulle gjøres skikkelig. Ellers måtte jeg jo gjøre det om igjen selv, og dèt orket jeg bare ikke. Jeg har nok ikke alltid vært like lett å leve med, der jeg fosset videre på sparebluss, mens lyset brant i begge ender… 

Jeg innbiller meg at jeg kunne holdt rotteracet gående i årevis, hadde det ikke vært for at kronisk borrelia etter et uoppdaget flåttbitt slo meg fullstendig ut, både nevrologisk og dessverre også kognitivt, for nøyaktig 8 år siden. På den tiden var jeg i gang med omskolering på 3. året ved en vel ansett høyskole, og gikk i løpet av få måneder fra å leke med tall – i form av makro- og mikroøkonomi, regnskap, skatterett og finansmatte – til ikke å skjønne de enkleste regnestykker eller å kunne huske hvor jeg satt fra meg bilen når jeg var på handletur. Og hva var det egentlig jeg var i byen for å handle, igjen..? 

Jeg ble ikke tatt på  alvor av det offentlige helsevesenet, på tross av positive tester og et overveldende klart klinisk bilde. I ren desperasjon oppsøkte jeg derfor folk jeg fant i avisartikler som omtalte lignende tilfeller, og ble på den måten tipset om en privatklinikk som tok problematikken på alvor. Etter 11 måneders antibiotika-knasking slapp de verste symptomene taket synkront med at lommeboka skrumpet faretruende langt inn. Det var allikevel verdt hver krone, og legen – som i ettertid har vist seg villig til å ofre lisensen sin for å kunne behandle “slike som meg” – vil for alltid være min store helt!

Det er 10 år siden jeg leverte arbeidsgiver min første sykemelding noensinne. De foregående 23 årene hadde jeg klart meg med egenmeldinger ved sykdom. Noe annet var dessuten ikke et tema i hodet mitt. 

I år tok NAV selv initiativ til å få meg avklart for godt. Sammen fant vi ut at en liten stillingsprosent burde fungere på sikt. I dag er jeg overlykkelig over at kroppen – og ikke minst hodet – fungerer såpass at jeg er satt opp på faste vakter i stillingen jeg heldigvis greide å skaffe til veie på egen hånd. Det høres kanskje banalt ut, men det betydde veldig mye for stoltheten min at det skyldtes et initiativ jeg tok selv, og ikke fikk servert på sølvfat av en instans. Slik er det bare, når stoltheten overgår fysikken…

Hvorfor skriver jeg så alt dette – og hva er egentlig galt med meg?

Jeg var rundt 12-13 år da vi fant ut at flere i kjernefamilien har den medfødt polynevropatien Charcot-Marie-Tooths sykdom. Den gang visste de ikke stort, og jeg var uansett så liten at jeg bare merket meg at det ble sagt at jeg hadde litt av det. Jeg var over 30 år første gang jeg lette frem informasjon om tilstanden min på nettet. Dette gjorde jeg fordi den ene ungen min også viste tegn til å være bærer av genfeilen.

Først som 30-åring skjønte jeg altså hvorfor jeg hele livet hadde hatt hjertet i halsen når jeg måtte ut å gå i mørket! Min type CMT fører nemlig til at stillingssansen er dårlig. Kort fortalt betyr det at jeg ikke føler hvor kroppsdelene befinner seg i forhold til hverandre, noe som påvirker balanseevnen og koordinasjonen negativt. Av den grunn er jeg helt avhengig av synet for å kunne holde balansen, når jeg er ute og går i ulendt terreng (og tro meg: lista mi for hva jeg definerer som ulendt terreng, er garantert lavere enn de fleste andres). Derfor har selv en enkel gåtur i mørket alltid føltes som utøving av risikosport for min del. 

Det tok meg ytterligere 10 år før jeg begynte å åpne meg overfor omgivelsene om at ikke alt er “helt i vater” med meg – og først nå, 46 år gammel, tør jeg ta sats og innrømme at jeg har et handikap som gjør at jeg ikke fungerer optimalt i full offentlighet (og den satt laaangt inne, for jeg har aldri verken tenkt på meg selv som – eller brukt H-ordet for å beskrive meg selv før…!)

Du får til alt, du, Carina“, er en setning jeg har hørt så alt for mange ganger. “Du ordner opp“. “Du lar deg ikke stoppe“. De som sier det skulle bare visst hvor mye tenners gnissel det har kostet meg å få ting unna opp i gjennom årenes løp, og hvor ekstremt vanskelig det etterhvert har blitt å lade energilagrene for en som sammenligner seg selv med et dårlig mobilbatteri som knapt tar til seg lading.

Takk for tilliten, men vit at det koster uendelig mye, og at det har tatt meg over 35 år å lære meg til å hvile meg opp til jobb, husarbeid og hygge i gode venners lag, dersom jeg ikke skal få svi i dagesvis etterpå. Vit at jeg har gode dager, da jeg føler at jeg kan klare alt, men at det mest sannsynlig bare er et utslag av et reelt adrenalin-kick – som kicker tilbake i negativ forstand, dersom jeg ikke hører på fornuften, og roer tempoet.

Det aller viktigst for meg er at du som leser dette vet at grunnen til at “sånne som meg” ikke alltid klarer å være åpne om tilstanden vår (ja, eller handikapet, som det visstnok heter…), er redselen for å bli behandlet annerledes. Bli studert når jeg gjør ting jeg ikke mestrer så godt. Tatt mål av. Veiet og funnet for lett.

Nå har jeg hoppet i det, slik at alle som har trodd at jeg er en superkvinne, heretter vet at jeg langt oftere faktisk er både supertreg og svak. Jeg har bare vært himla god på å skjule det. De som har vært så nær på meg at de har avslørt “mitt sanne jeg”, og irritert seg over nevnte treghet og svakhet, skal vite at det er ikke vilja det står på.

Til deg jeg kjenner godt, litt eller ennå ikke har fått gleden av å bli kjent med, vil jeg avslutningsvis si at jeg fortsatt er meg: den rappkjefta, blide, stressa, kreative og positive rødhåra hissigproppen – som er 100 % overbevist om at den dumme kroppen hennes bare spiller henne et midlertidig puss.

For jeg føler meg jo helt normal..!

 

Mitt isfjell til besvær – som ga inspirasjon til innlegget. Hvordan ser ditt ut..?

 

Gjør din borgerplikt – eller snurp igjen smella di!

“Da har jeg gjort min borgerplikt!”, sto det i snappen jeg fikk av Eldsteklonen på 24, og jeg skjønte med én gang hva hun mente.

Som samfunnsengasjert mor, gjorde det meg uendelig glad å lese at også den andre jenta mi har forhåndsstemt. Gjort sin borgerplikt. Tatt ansvar. Engasjert seg.

Jeg har nemlig vært veldig dem begge i det siste. Drevet reneste lobbyvirksomheten – eller hatt min egen lille valgkamp, om du vil. Ikke for å bli valgt til noe som helst selv, men for å få dem til å avgi sin stemme i det kommende valget.

Mini-me på 19, ble egenhendig geleidet inn på byens bibliotek – før hun dro nordover på folkehøgskole i august. På biblioteket kunne nemlig både Tønsbergensere og Nøtterlendinger (eller hva enn øyboerne i nabokommunen kaller seg etter at de ble slått sammen til Færder kommune) forhåndsstemme. Så da gjorde vi det likesågodt “i kor”.

Siden har jeg mast på storeøsteren hennes, som er midlertidig bosatt i bartebyen, om at hun må gjøre det samme.

“Hvorfor et det så viktig for deg at jeg stemmer, Mami?”
“Hva er vitsen med å stemme når jeg ikke er enig med noen?”
“Hva om jeg ikke vil gi noe parti stemmen min”?

Spørsmålene har vært mange, og ikke alltid like lette å besvare.

Konklusjonen av enhver diskusjon ble allikevel at;

– det er bedre å stemme blankt enn ikke å stemme overhodet… om ikke annet, så for å vise at man ikke er uengasjert, men uenig.

– det er bedre å stemme på det partiet som fører den politikken du er mest enig i, fremfor å stemme politisk korrekt (jeg kjenner nemlig ikke få høyrefolk som velger å lukke øynene for at FrP blir fasit på valgomat etter valgomat etter valgomat…).

– du kan ikke forvente å få alle fanesakene dine kjempet for av ett og samme parti… derfor er det bedre å stemme på det partiet som enten har flest saker du brenner for – eller har de sakene du brenner mest for – på agendaen.

Mini-me serverte allikevel den beste grunnen til at alle burde benytte seg av retten til å la sin stemme bli hørt, da hun kry som en hane snudde seg mot den like stolte mor sin, etter å ha forhåndsstemt, og sa:

“Nå kan jeg klage så mye jeg vil de neste 4 årene, Mami!”

Alt går med litt vold og vaselin.

Etter å ha lest Pappahjertes innlegg Snipp snapp snute, så var drømmejobben ute, begynte jeg å tenke på hvilke jobber jeg selv har hatt.

Hvilke arbeidsoppgaver likte jeg spesielt godt? Hvilke stillinger tok jeg motvillig? Hvilke har jeg lært mest av og hvilke vil jeg aldri i livet gjøre igjen?

I løpet av livet har jeg rukket å prøve meg som

  • Butikkmedarbeider
  • Dagmamma
  • Dørselger 
  • Homeparty-konsulent
  • Hushai
  • Kontormedarbeider
  • Kjøkkenhjelp
  • Markeds-intervjuer
  • Praktikant
  • Resepsjonist
  • Salgssjef
  • Selvstendig distributør
  • Sentralbordoperatør
  • Sesonghjelp
  • Telefonselger
  • Treningsveileder
  • Vaskehjelp
  • Vekter

 

Man kan jo spørre seg hvordan jeg har rukket å få barn midt oppi alt dette, men alt går som kjent med litt vold og vaselin. (Har du ikke vaselin tilgjengelig og er motstander av vold, anbefaler jeg deg å satse på stahet og stå-på-vilje, slik jeg selv gjorde.)

Yrket jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg trives godt med, er resepsjonist og sentralbordoperatør. Slike stillinger har preget brorparten av mitt yrkesaktive liv, og det har selvsagt sine årsaker. Trives man i et yrke, blir man i det. Så enkelt er det faktisk.

Hvilke stillinger jeg husker best (på godt og vondt), må være de hvor jeg var nærmest naturen – bokstavelig talt. 

Som ungdom fikk jeg jobb som sesongarbeider hos en bonde. Arbeidet besto i å vaske og pakke gulrøtter eller å rense poteter, stående bakpå traktoren. Det var vel den sommeren jeg kom over edderkoppskrekken min (som jeg dessverre utviklet på ny som aupair i Australia, men det er en annen historie).

Dørselgeryrket frister ikke til gjentagelse, selv om arbeidsoppgaven heldigvis ikke besto i å måtte banke på i nabolaget med en livslang støvsugerdeal eller en shady timeshare-kontrakt i baklomma. Neida, her snakker vi om ei pinglete jente på knappe 13 år, som bar seg halvt i hjel på ei 10-liters bøtte fylt av vann og blomsterbuketter. At herligheten skulle selges for en provisjon bestående av knapper og glansbilder, tenkte jeg ikke over til å begynne med. Det var jo en jobb må vite! Full av ungdommelig optimisme møtte jeg opp til avtalt sted hver søndag, henta bøtta mi og satte av sted. Det ble med en sesong. Da var armene mine så lange at jeg sliter med å finne gensere og jakker som dekker håndleddet den dag i dag.

Telefonselgeryrket lærte meg å ha empati med andre stakkars telefonselgere, for tro meg: du blir ikke telefonselger (med alt av utskjelling det fører med seg) for moro skyld.

Når vi nå er inne på utskjelling, så opplevde jeg nok av det i jobben som sentralbordoperatør ved byens taxisentral. Du milde, hva folk kan finne på å lire ut av seg en lørdagsnatt! Eller søndag morgen. Eller tirsdag kveld, for den sakens skyld. Èn ting lærte jeg meg temmelig fort i det yrket, og det er at det under ingen omstendighet lønner seg å rope tilbake til en kunde som roper inn i telefonen. Da sikter jeg ikke til de som var forbanna over at taxien ikke dukket opp til tiden og mente at vi var skyld i at værgudene hadde en dårlig dag. Nei, jeg sikter til de som satt oppå høyttaleren på fest og ringte etter bil. Tro meg: begynner du å snakke så lavt at det nærmest er som hvisking å regne, er de kjappe med å komme seg inn på do eller lignende, hvor det ikke støyer like mye. Må’kke miste plassen i telefonkøen, vettu 😉

Jeg har vært vaskekjerring, og sprekere kropp enn den jeg kunne svinge kosten med da, har jeg aldri hatt siden. Tiden fløy like fort av sted som jeg gjorde det med moppen og var man villig til å jobbe, strømmet det på med vakter. Utover det tok jeg privatboliger for sjefene på si’, men selv etter nitid vasking ble det aldri hvitt.

Konklusjonen får være at de fleste stillinger jeg har vært innom har sin sjarm og har bidratt til at læringskurven stadig svinger oppover, selv om ikke alt var like innafor.

Alle jobber må utføres av noen, og det hjelper ikke å være arkitekt dersom det ikke er snekkere der ute som er villige til å sette opp bygget. De som mener en jobb ikke er viktig nok, burde tenke over at verden vil stoppe opp dersom det ikke finnes folk både i topp- og bunnstillinger. 

 

Hand is knocking on the doors of Opportunity
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

 

#blogg #jobb #arbeid #erfaring

Konfirmasjon

I forbindelse med at flere venner stolt legger ut bilder av avkommet i etterkant av den store dagen, begynte jeg å tenke på da eldsteklonen ble konfirmert for snart 10 år siden. Et dypdykk i arkivet avslører følgende betraktninger fra den-gang-da:

Bildet av den vakre Eldsteklonen min viser at vi kom i mål til slutt. 

Tønsberg, mai 2007.

Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen den dagen i januar for 15 år siden, da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det “stå til” og satset på at svingen ikke var for krapp til å hoppe av i. Resultatet skal straks stå til konfirmasjon, så nå er det naturlig nok for lengst for sent å angre – og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?

Selv om jeg har vært klar over denne dagen i lange tider (15 år, for å være nøyaktig), kommer den som “julekvelden på kjerringa” – og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer, bare 2 dager unna den store begivenheten.

Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total “denial”, men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka, visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord – og som dessuten har innoverlunte på temperamentsfronten. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte – når han endelig kom på banen for et par uker siden.

Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite – og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge – om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. “Slapp av, det ER i orden” var omkvedet – helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi – som hadde fått det til spottpris via kjente – måtte gi slipp på reservasjonen!

Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til mini-me, har jeg en god tone med rektor og kjenner dessuten til at det befinner seg en festsal i bygningen.

En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis, inkludert full tilgang til personalrommets fasiliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.

Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner. Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv – med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.

Neste post på programmet var

  • bordkort
  • sanghefte
  • servise
  • bordpynt
  • Meny
  • plassering av gjestene
  • finne toastmaster og
  • serveringshjelp

Sanghefter tar TID.

Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar – uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd, for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter – med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kanten. På’n igjen…

Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked. Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?

Bordpynten blir til i samarbeid med eldsteklonens farmor og stemor. De stiller opp med hjemmelaget pynt og blomsteroppsatser. Flott at både den eldre generasjonen og familiens bonusmedlemmer har lyst til å engasjere seg, da mitt motto er the more, the merrier! 🙂

Menyen er bestemt, og en snill tante, konfirmantens mormor og ei venninne har tilbudt seg å bake kaker til kaffen. Full av takknemlig har jeg takket ja, og samkjører nå det hele med et smil, vel vitende om at dette vil falle i smak hos både konfirmanten og gjestene.

Bordplassering er ikke bare-bare når det er snakk om mine, dine og våre barn, bonusforeldre, -besteforeldre og -søsken. Vi har allikevel funnet en fin løsning, som forhåpentligvis gjør at både konfirmantens “ekte” familie og bonusfamilie føler seg verdsatt og velkommen. Det er tross alt konfirmantens dag, og de hun er glad i, og som er glad i henne tilbake, er en ressurs jeg inkluderer med største selvfølge. Derfor er både nærmeste familie, kjæresten hennes og stefamilien (representert ved bonusmoren, hennes datter og foreldre) selvsagte gjester rundt bordet.

Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om serveringshjelp, i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg “Venner for livet”), var den saken i boks. Tenk å kjenne så snille mennesker – som stiller opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid! Slikt er inspirerende og flott – men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner;

En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå sitter jeg derfor med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!

Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene, vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for eldsteklonen. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent… POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.

Godt det er 2 dager igjen..!

En arv å dø for?

Noen tilfeldigheter er så morsomme at det nesten ikke skulle vært lov.

Da denne forsiden var å finne i alle landets avisutsalg for et par år siden, innså jeg at den var egnet til å gi et og annet lyst hode en enda lysere idè…

 

Er dette egentlig separate saker, eller et dårlig skjult hint..?

Ønsker alle en familievennlig (og fredelig) dag!

Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep.

12. Mars 2020

For mer enn 10 år tilbake skrev jeg dette innlegget. Pandemi-situasjonen vi står overfor, gjør dessverre drøftingen dagsaktuell – for hva skjer med økonomien når landet stopper opp, slik det nå ligger an til?

“Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep” er en påstand i Adam Smiths ånd. Smith’s livsverk “Wealth of Nations” beskriver hvordan land kan bedre sin økomiske situasjon ved å la markedskreftene få tildels fritt spillerom. Grunnen til at jeg skriver “tildels” er fordi Smith anså staten som en egnet grunnlegger og drifter av instutisjoner og andre non-profit/underskuddsdrevne bedrifter og foretak.
Utover dette ville “den usynlige hånd” sørge for at markedsøkonomien var selvregulerende.

Et eksempel på selvregulering er tilbud og etterspørselssituasjonen i et marked. Ved nyskapninger vil innovatører tjene gode penger på å forsyne markedet dersom de har tildels (eller fullt ut) monopol på varen eller tjenesten de tilbyr. Prisen vil da være høy. Etterhvert vil andre tilbydere dukke opp med synonyme produkter eller substitutter som ligner originalen. Man opplever da at prisene tilpasser seg markedet og synker. Dermed går også den enkelte tilbyders profitt ned og godene fordeles på flere hold.

Smith mente ikke bare at den usynlige hånd styrte markedskreftene, men også at det var sunt med minst mulig innblanding av staten, også kalt leissez affair.

Keynes teori går ut på at staten burde legge seg opp midler i gode år for å ha reserver dersom det oppstår kriser. Noen teorier påstår at disse krisene – eller konjuturene – går i faste intervaller, fra så lite som måneder til så lenge som 60 år. Den økonomiske krisen som oppsto i USA i 1929 skal ha vært et eksempel på hva som kan skje når alle konjukturene nådde bunnpunktet samtidig. Børskrakket fikk ønkonomien til å rase som et korthus. Når lønningene uteble, sank kjøpekraften og konkurser kom som perler på en snor.
Keynismen kom da inn i pengepolitikken, og førte til at staten fulgte Keynes teori, som går ut på å øke produksjonen i nedgangstider. Staten satte med andre ord folket i arbeid, blant annet ved storproduksjon av utstyr for det militære under den situasjonen som oppsto i Europa – hvor Hitler drev aktiv krigføring mot USAs allierte. En aktiv stat viste seg å være det som skulle til for å snu trenden og få vind i seilene i form av økonomisk vekst.
En annen ting slike nedgangstider som man da opplevde illustrere er Joseph Schumpeters teori om at kriser fører til vekst. Schumpeters påstand går ut på at et velfungerende økonomisk system er harmonisk og stabilt, men at det ikke fører til vekst. Tanken bak påstanden er at nedgangstider og kriser fungerer som en fremming av innovatører og nyskapere – som igjen resulterer i nye produksjonsmetoder og -former. Vi er med andre ord avhengig av at slike situasjoner oppstår for ikke å stå på stedet hvil, mente Schumpeter.

Et ytterpunkt til Adam Smiths usynlige hånd og leissez affair er Karl Marxs sosialistiske syn på økonomien. Urkommunismen mener at det ideelle er at arbeiderne eier produksjonsutstyret og at alle “yter etter evne, men får etter behov”.
Marx mente dessuten at markedsøkonomien er selvdestruktiv. Et eksempel på denne tanken er at når man produserer for profittens skyld må man sette ned arbeidernes lønninger for å få størst mulig overskudd. Kjøpekraften vil dermed synke, føre til lavere omsetning og avslutningsvis konkurs for bedriften.
Marxs tanke kan derfor kortes ned til følgende: dersom staten eier og driver alt, og arbeiderne ER staten, vil arbeiderne eie produksjonsmidlene.

I nyere tid har vi flere eksempler på at utsagnet i oppgaveteksten ikke nødvendigvis medfører riktighet. Jeg tenker spesielt på den kategoriske påstanden med bruk av ordet “ALLTID”. Som tidligere beskrevet gikk staten aktivt inn etter børskrakket i USA første halvdel av forrige århundre, men vi skal ikke måtte ut av landegrensene engang for å finne eksempler på “økonomisk uhjelp”.

Bretton Woods-konferansen i 1944 samlet 44 land og hadde som mål å skape en stabil fredsøkonomi. Som et resultat av konferansen oppsto blant annet Verdensbanken, GATT og senere OEEC. Mer almenkjent er muligens Marshall-hjelpen, som besto av en $ 13 milliarder stor pott, hvorav NOK 3 milliarder ble øremerket Norge. Hovedmålet var økonomisk vekst og utvikling i etterkrigsårene.

Et rent nasjonalt eksempel er “Kleppepakkene som blant annet innebar økonomisk støtte til industrien. I etterkrigsårene spilte staten en stor rolle i norsk økonomi, via reguleringer og skatte- og avgiftspolitikken. Spesielt gjaldt dette ved import utenfra. På den måten opplevde vi igjen et innslag av statlig proteksjonisme.

Startskuddet for dagens økonomiske politikk ble gjenopptatt av Ronald Reagan og Margareth Tathcher på 70-tallet. De reintroduserte den nyklassiske økonomien og ønsket økt privatisering. Her hjemme var det Kåre “nu går alt så meget bedre” Willoch som ledet an slikt tankesett. Vi har siden da opplevd oljekrisa (72) og boligkrakket (87) – begge hendelser hvor staten har måttet gå inn og påvirke situasjonen (eks: Husbankrenten ble satt drastisk ned etter krakket i 87).
Vi er inne i “den 3. industrielle revolusjon”, som mange kaller IKT-inntoget. Globaliseringen er tiltagende med større og mer utbredt handel land imellom og mellom utenlandske aktører og privatpersoner. Internett spiller en stor og viktig rolle i den økonomiske hverdagen vår, og dette er et ekspanderende og uoversiktlig marked staten sliter med å regulere. Kanskje er nettopp denne utviklingen det avgjørende skritt mot tildels total frihandel med minimal mulighet for staten å gripe inn?

Hva som er lønnsomt både med hensyn til profitt vekst og det medmenneskelige aspekt over tid er uvisst. Min personlige teori på hva som gagner alle parter best må bli en blanding av Marx, Keynes og Smiths teorier: La den usynlige hånd styre markedet – med minimal statlig påvirkning, men la staten ta seg av drifting av nødvendighetsvarer som vannverk og strømforsyninger, samt skolevesen og institusoner og ha planene klare og kapital tilgjengelig for å kunne gripe inn i krisetider.

Ikke alle Adam’er var først på jord. Noen av dem kom langt bak i rekka, men blir allikevel husket for ettertiden – her illustrert ved Adam Smith.

Puff the magic dragon!

Enhver Lady med respekt for seg selv oppfører seg selvfølgelig ikke som en drage, men liker desto mer tanken på å bli reddet fra en.

I mangel av drager laget av kjøtt og blod, er det som vaskekte Lady (historien bak tittelen serverer jeg deg muligens en annen gang) sikkert ingen ulempe å inneha en særdeles velutviklet fantasi.

Slik har det seg at det en varm sommerdag med skiftende skydekke, befant seg en Lady ute på terrassen. Hun satt tilbakelent i en dyp stol, med bena nonchalant slengt opp på sidestolen og nøt solens varmende stråler, mens hun filosoferte over alt og ingenting. Da, plutselig, fikk hun øye på en drage som kom svevende over naboens tak!

Den så riktignok ikke spesielt aggressiv ut. Ei heller var den flammesprutende. Faktisk minnet den mer om lykkedragen fra The Never Ending Story (er du over 40, vet du hva jeg snakker om), enn en blodtørst Lady-spiser. Typ “supersnill og god” og ikke det minste egnet til å inngi frykt, med andre ord.

 

Ved nærmere øyesyn fremsto den en smule skranten, så hun vurderte et øyeblikk å fyre opp vannpipa og invitere den inn på litt eple-te damping. Den var jo tross alt grønn (ja da ja da, jeg vet fargen skyldes etterarbeid i photoshop, men husk at det er MIN fantasi, og dertil mine regler som gjelder). 

I det hun var i ferd med å ta mot til seg, fant vinden det for godt å ta tak i den bevingede… og *vips!*, så hadde dragen endrer karakter til det ugjenkjennelige.

Sukk…

Ladyen sank tilbake i stolen, en smule betuttet, til hun ble slått av en ny tanke: Etter sol kommer regn, etter søt kløe kommer sur svie – men hva kommer gjerne etter en ildsprutende drage? Jo, en staut ridder!

DEN tanken var så forlokkende at den eventyrlystne Ladyen fikk let-etter-ridderen-blant-skyene-underholdning en GOD stund til, før hun etterhvert gikk lei.

Og den Lady’n – det var meg 😉

 

Hva drømmer DU om å finne der oppe blant skyene?