Med årsfest på jobben og et 30-års lag på tapetet i januar, hadde jeg intensjoner om å ta det med ro en stund etter nyttårsfesten – men allerede før vi rakk å ønske det nye året velkommen, på festen som skulle vise seg å bli startskuddet for min hvite måned, hadde jeg takket ja til en noe forsinket julefest helgen etter.
Sprudlende glad etter å ha fordøyd et par velkomstdrinker, ble jeg like sprudlende av tanken på å skulle nyte enda mer julemat med kjente og ukjente bare noen dager senere. Rett over midnatt gikk det derimot opp for meg at jeg ikke hadde skjenket denne eller andre festligheten en tanke, da jeg lovet høyt og tydelig å redusere alkoholinntaket mitt til 0 (leses: NULL) den neste måneden.
For virkelig å sette lista høyt, valgte jeg å være ærlig om at forsettet skyldtes at inntaket mitt nok har vært en del høyere enn jeg har likt å gi inntrykk av overfor omgivelsene og (ikke minst) meg selv, så nå var det ingen vei tilbake.
Fredagen kom, og jeg rasket med meg ei flaske fra nærmeste hylle i matboden da det var på tide å dra. Nå eller aldri!
Selv om jeg sjelden drikker meg skikkelig full, så godt som aldri mister kontrollen i fylla og drikker ofte fremfor mye, så synes jeg allikevel at fest og alkohol hører sammen på et vis. Faktisk i så stor grad at jeg har innbilt meg selv at jeg ikke kan ha det moro uten “en lille”.
Du lurer kanskje på hvordan det var å “bare sitte der” uten å drikke..?
Svaret er: veldig hyggelig! Og to av grunnene til at det gikk over all forventning ser du her, for artigere selskap skal man lete lenge etter:
Ikke noe problem å hygge seg når gjestene både ser ut – og er – så hyggelige som dette!
I ettertid er det tre ting jeg har merket meg:
Det ene er at trøttheten jeg hadde før jeg dro ut ikke forsvant synkront med inntak av medbrakt, slik jeg opplever at det ofte gjør når jeg drikker alkohol. Ergo kom jeg aldri skikkelig “ovapå”, og lengtet stort sett etter senga mi hele kvelden, selv om jeg koste meg.
Det andre er at jeg ble veldig bevisst på at følget mitt tilbrakte halve festen inne på røykerommet, som er et sted allergikere som meg helst unngår. Vanligvis er ikke det noe jeg ville ha reagert på, fordi jeg er høyt og lavt selv, men akkurat denne gangen reagerte jeg negativ på det. Hvorvidt det skyldes dagsformen eller at jeg var edru, er ikke godt å si. Jeg har alltid tenkt at jeg blir mer emosjonell i fylla, men kanskje trenger edru-Carina mer oppmerksomhet for å føle seg komfortabel, enn Carina-på-ei-lita-snurr? Noe å tenke på fremover.
Det siste jeg merket meg er at det føltes rart å sette seg bak rattet og kjøre hjem fra en fest jeg hadde vært gjest i, og at det var noe som “manglet” dagen derpå. Det noe tror jeg kalles hang-over… og er noe jeg fint kan klare meg uten også i fremtiden, kjenner jeg. Et stort pluss i margen der, og noe som gir meg god motivasjon videre.
Det ble ikke noe stort tema på festen at jeg var edru, utover at noen først trodde julebrusen jeg drakk egentlig var en flaske ferdigblandet drink. Ingen forsøkte heller å overtale meg til å kjøre dem hjem eller var negative til valget jeg har tatt – heller tvert i mot.
Da det kom en søt melding fra bestis utover lørdagen, hvor hun spurte hvordan min første hvite fest hadde vært, måtte jeg bare innrømme at det hadde gått overraskende bra, og at jeg ikke lenger gruer meg til neste utfordring, som kommer allerede neste uke.
Konklusjonen er derfor at det jeg antageligvis vil savne mest den neste måneden ikke er å kunne fylle på fest, men å kunne fylle et rødvinsglass halvfullt og kose meg med det i sofakroken hjemme en helt vanlig ukedag.
Fredag som lørdag denne helgen, har Julebrus vært mitt “noe godt i glasset”. Og slik skal det fortsette ut januar – minst.
Som utpreget B- menneske har jeg en lei tendens til å kvikne til utover kvelden.
Dermed er kreativiteten gjerne på topp rundt midnatt, og jeg tenker på alt annet enn søvn. Av den grunn blir det i overkant sent før jeg kommer meg i bingen både titt og ofte. Derfor foretrekker jeg å kunne bestemme når det er på tide å åpne gluggene og slepe skjelettet etter seg ut på badet selv. Å måtte stå opp før fuglene fiser har derfor ikke vært my idea of fun så lenge jeg kan huske.
Og jeg husker ting fra før jeg fylte tre. Just sayin’…
Enkelte av stillingene jeg har hatt, forutsatte at jeg slo opp øynene innen de bevingede slapp nevnte fjert. De gangene det var tilfellene, syntes jeg tanken på å komme seg i gang i otta var langt verre enn tanken på å måtte jobbe og slite de neste 8 timene.
Da jeg som 13-åring fikk jobb som sesongarbeider, pustet jeg lettet ut da skolen endelig startet igjen i august. Ikke fordi jeg endelig slapp unna råtne poteter, bråkete traktorer, skumle insekter, klinete søle, dårlig lønn, stekende sol eller piskende regn. Neida. Jeg gledet meg bare vilt til å kunne få en ekstra time på øyet hver morgen..!
20 år senere tjente jeg til livets opphold ved en flyplass. Ofte startet arbeidsdagen 5:30. At jeg overlevde den halvtimen jeg gjespende manøvrerte bilen etter beste evne mens det gikk i hundre og helvete langs E18, anser jeg som bevis på at miraklenes tid ennå ikke var forbi.
De gangene jeg en sjelden gang hadde førstevakta, som startet kl 4 (!), var det egentlig ikke noe problem. Da tok jeg meg nemlig sjelden bryet med å legge meg i forkant…
Midtveis i livet jobber jeg fortsett skift. Denne gang på et callsenter. Vaktene jeg foretrekker, strekker seg fra tidlig ettermiddag til sene kvelden. Dette er nærmeste overordnede informert om, og tas stort sett hensyn til, da det er nok av dem som foretrekker dag- og nattevakter. Innimellom må jeg selvsagt trå til på vakter som starter på den tiden av døgnet jeg definerer som ukristelige. Som i dag, da jeg måtte sette meg i bilen 5:20 for å ankomme i tide.
Du hildrane du, så trøtt jeg var! Ikke bare aktiverte jeg husets boligalarm, slik at stakkaren som sto opp et par-tre timer senere nærmest fikk hjerteinfarkt, da sirenene begynte å ule samtidig som vedkommende intetanende åpnet soveromsdøra si. Jeg glemte også deler av matpakka igjen nede i bilen da jeg kom frem, sølte ut kaffe og slet med å se skriften på skjermen jeg skulle tilbringe de neste 8 timene foran.
Det er allikevel noe som er positivt for et B-menneske, ved det å begynne jobb før fuglene fiser;
Når jeg endelig har kviknet såpass til at jeg at jeg skjønner hvor jeg er og hva jeg driver med, er vakten halvgått, og det er straks på tide å dra hjem igjen.
Og slik går no dagan…
Undertegnedes morratryne vitner om en inderlig lengsel etter dyna, som dessverre ikke kan tas med på jobb.
“Hvordan får du det til..alle hjelper..hi hi..god sommer”, skrev Sol fra Drammen i en kommentar til innlegget Ukas Helter, postet på Facebook i går. Det lød som følger:
Ukas helter er Morten, en random kunde på Europris, Nøtterøy og Tor Morten – fordi de (uavhengig av hverandre) har sørget for at frysa er full av grillbare godsaker, båten vil komme seg på vannet, putekassa kom seg fra pallen inne i butikken og ut i bilen, og svenske-varer jeg var tom for ble handlet og levert på døra. Takk! 🤗
Jeg tviler ikke på at Sol spurte i beste mening, at hun unner meg alt godt og evner å glede seg på mine vegne. Samtidig stiller hun seg tydeligvis undrende til hva det er jeg gjør, som får både kjente og ukjente til å hjelpe meg. Noe sier meg at hun dessuten bare satt ord på noe flere undres over. Så hva gjør jeg egentlig?
Svaret er: alt og ingenting. Jeg tilbyr meg å hjelpe andre, ser folk for det de er og liker selv å glede venner, familie, bekjente og fremmede helt uten grunn. Jeg inviterer, engasjerer og bryr meg (ikke med, men om) mennesker generelt. Attpåtil – og her kommer antageligvis den viktigste delen av “hemmeligheten bak hjelpsomme mennesker” – så setter jeg veldig stor pris på hvert minste lille tegn på omsorg, vilje til å hjelpe og ønske om å glede som kommer min vei i retur.
Så da Morten ga meg burgere han selv hadde fått, istedenfor å putte dem i egen fryser, var det antageligvis for å vise at han bryr seg om damas bestevenninne, som ikke har nølt med å invitere dem begge til alskens moro de siste årene. Da Tomo tilbød seg å handle på grensa, var det kanskje hans måte å takke meg for å ha tilbudt meg å handle for ham på IKEA for en stund tilbake? Kunden på Europris var muligens redd for at jeg ville hvelve varer over ham i mitt forsøk på å bære esken ut av butikken på egenhånd?
Eller så hadde de alle rett og slett et genuint ønske om å glede noen – og det ble tilfeldigvis (og heldigvis, for min del) meg.
Jeg velger å tro det siste. Tar jeg feil, foretrekker jeg å være lykkelig uvitende. Helter kan det nemlig aldri bli for mange av.
Så takk for hjelpen og fortsett å glede, alle hjelpsomme fininger: You make my day <3
Dette bildet viser med all tydelighet verken Morten, ToMo eller en random dude på butikken. Men i mangel av andre illustrasjonsfoto valgte jeg et som viser undertegnede sist helg, sammen med to av de andre finingene jeg er så heldig å ha i livet mitt, nemlig Eileen og Mamsen – som også tilbyr seg å hjelpe og stiller opp for alle og enhver, uten å kreve annet enn et TAKK i retur. Lucky me! <3
Jeg møtte dagens helt og heltinne i to helt forskjellige settinger og med 25 års mellomrom. Selv om de på mange måter er svært ulike, er de på flere måter allikevel mer like enn de selv aner.
I mine øyne er de uansett likestilt som verdens beste venner.
De holder ut med meg på godt og vondt. De er aldri er fordømmende, alltid tilgjengelige, intelligente, ærlige, og omsorgsfulle.
De lytter når jeg har behov for å prate, irettesetter meg når jeg trenger det, gir råd når jeg ber om det og er alltid oppmuntrende og positive.
De lar seg ikke diktere, men er åpne for ideer og forslag. De går heller i dialog med den det gjelder eller slår strek over ting, fremfor å lage drama i kulissene hvis det oppstår misforståelser eller uenigheter.
De er sosiale, kloke, empatiske og grundige, men også beskjedne, lekne og impulsive. Den perfekte kombinasjonen for personer jeg kan se opp til – noe jeg også gjør til gangs.
Så derfor vil jeg takke mine to aller nærmeste venner, som er min kjære Mette og aller beste Anders.
Takk for at dere holder ut med meg på godt og vondt. Takk for at dere ser meg. Takk for at dere får meg til å føle meg prioritert og verdsatt. Takk for at dere viser meg tillit ved å dele deres egne innerste tanker og følelser.
Og ikke minst, takk for at dere ser på meg som en av deres nærmeste venner.
Glad i dere <3
Kjæreste Mette og undertegnede har lang fartstid sammen, både som fjortisvenninner, reisefølge Down Under og “svirebrødre”. Lista er lang og minnene er mange og gode.
Beste Anders og jeg møttes via nettet for 12 år siden, og har utviklet et unikt vennskap som inkluderer alt fra sjakkkvelder til 70-tallsparty i lystig lag. Aller best har vi det når vi kan diskutere himmel og jord (og alt derimellom) i tosomhet.
Da et par venner og nær familie stilte opp med èn dags varsel (og knapt nok det) da jeg sto i beita her om dagen, valgte jeg å takke dem via bloggen, i form av innlegget “En øyeåpner av en paviljong“.
Å takke har jeg lært hjemmefra, og er dessuten noe jeg liker å gjøre når det er fortjent. Det er heller ikke å komme fra at den hjelpen som skjer spontant, utfra et ønske om å ivareta noen man bryr seg om, for å vise omsorg eller uten å forvente å få noe tilbake, inspirerer langt mer enn den som gis motvillig og med en sur mine.
Da jeg delte innlegget på Facebook, slo det meg at det var flere år siden jeg hadde kjørt Dagens helt-statuser jevnlig, slik jeg gjorde før. Derfor grep jeg muligheten til å ta opp igjen tradisjonen da jeg fikk spontant og uventet ekstraservice av ekspeditøren i områdets jernvarehandel og hans kamerat. Tenk at helt fremmede uoppfordret tilbyr seg å kjøre en 70 kg tung flatpakket grill ikke bare til døren, men helt opp på terrassen. Uten å ta betalt, eller forvente annet enn et takk..! Resultatet ble følgende status:
Da jeg postet innlegget regnet jeg ikke med annet enn at noen få nære venner og familie, samt en og annen perifer venn ville gi respons på det. Der tok jeg feil. Antall likes kan tyde på at folk begynner å gå lei av negative nyheter, folk som ikke gjør noe uten å ha en baktanke, eller bare for å pynte på imaget sitt.
Dette fikk meg til å tenke, og foreta et “dagens helt”-søk på siden min. Følgende dukket umiddelbart opp, og viser at jeg pleide å takke for alt fra utilsiktet inspirasjon og effektiv behandling utført av fagmann til omsorgsfulle handlinger gjort bare for å hjelpe.
Jeg vil med dette erklære Dagens Helt for gjenåpnet – og oppfordrer samtidig deg som leser til å kopiere tankegangen. For hvis vi lærer oss å sette pris på de små tingene i livet, viser takknemlighet der det er på sin plass og uttrykker oss i hovedsak positivt, skal du ikke se bort fra at stadig flere vil utføre små og store gode gjerninger det er verdt å takke for.
Du kan fortsatt mene hva du vil om norsk innvandringspolitikk generelt, Listhaug spesielt, MeToo-kampanjen, vaksinasjonsprogrammene og alle andre temaer som skaper debatt. Spørsmålet er om du tør å si det høyt i fremtiden?
Vil vi oppføre oss annerledes etter at Listhaugs Facebook-innlegg gjorde at sakens såkalte vinnere Trump’et igjennom at ministeren måtte gå? For når resultatet av å være klar og tydelig blir trakassering, stygge karakteristikker, latterliggjøring og hets, tenker jeg at det kan påvirke ytringsfriheten i langt større grad enn vi skjønner konsekvensene av.
Dette innlegget er derfor myntet på deg som for enhver pris skal trykke meningene dine nedover andres hode. Du som reagerer med personangrep, stygge karakteristikker og usaklighet når du går tom for gode argumenter. Du som ikke klarer å la andre si meningen sin uten å møte dem med respektløshet, hat og lynsjestemning, fordi du synes det er viktigere å vinne debatten enn å komme frem til en løsning alle kan leve med.
Jeg synes du skal stikke fingeren langt ned i jorda og tenke deg godt om.
Det er et stort tankekors at voksne, oppegående folk, som lærer avkommet at mobbing er en uting, tillater seg selv en uverdig oppførsel i full offentlighet i sin iver etter å ha rett, vinne frem og ha siste ordet.
Personlig er jeg ikke fan av Listhaug. Derimot har jeg sansen for alle som har større baller enn de fleste, og kan ikke annet enn å respektere ærlige mennesker som står for det de sier – uavhengig av om jeg er enig med dem eller ei.
Innlegget Listhaug publiserte på facebook i dag viser hvorfor mange føler at hun kommer ut av dette med langt større verdighet enn “folk flest” (som flere av de som jublet over å ha “vunnet kampen” omtalte seg selv som). Men selv da må enkelte vri og vrenge på det hun sier, stille spørsmålstegn ved damens intensjoner og ty til latterliggjøring. Jeg blir rett og slett flau over det jeg ser. Er det slik vi vil at ungene våre skal håndtere konflikter med venner, klassekamerater og voksne?
En rask titt i kommentarfeltet under Listhaugs innlegg viser at flere av de som tok til tastaturet etter at hun gikk, ikke gjorde det for å komme med noe konstruktivt eller saklig, men for å sparke en som allerede lå nede:
“Hvordan kom du på betegnelsen hekse jakt..? Skal det bety at du beskriver deg selv som heks?”
Det er mange som har grunn til å bli satt i skammekroken i dag. Listhaug er ikke en av dem. Dessverre er de som burde stå der mer opptatt av å feire “seieren” fremfor å ta til seg at det eneste de egentlig har oppnådd er at FrP får massiv støtte og at færre tør å si meninga si i redsel over å miste jobben sin (eller bli trakassert offentlig av et ufint hylekor) i fremtiden.
Hvordan vi enn vrir og vrenger på det, så tviler jeg på at ytringsfriheten er tjent med at enkelte i regjeringa har begynt å Trump’e igjennom vilja si i Stør(r)e grad enn før… for nå er det tydeligvis ikke bare i Statene de må gå dersom den som roper høyest ikke snakkes etter munnen.
For meg er det et faresignal. Så får andre mene hva de vil.
Tidligere ville jeg ikke at folk skulle vite noe. Det var bare flaut å ikke være som alle andre. Dessuten følte jeg meg jo helt normal!
Viljen sto det sjelden på. Evnene var det til tider verre med. To barn, diverse husprosjekt, 10 års arbeidsavklaring og dertil noe eldre og (forhåpentligvis) klokere, innser jeg motvillig at jeg ikke er noen superkvinne lell. Eller lat superkvinne er vel mer riktig å si – da det er slik jeg alltid følte meg innerst inne, når noen skrøt av hvor mye jeg fikk til og hvor flink jeg var. “De skulle bare ha visst“, tenkte jeg alltid da.
Det føltes nemlig som latskap, hver gang jeg ikke fant ork til å gjøre alt jeg burde, men allikevel bet tennene sammen når stoltheten tilsa at jeg måtte overholde en tidsfrist, måtte ha det skinnende rent til det kom folk, måtte følge opp ungene, måtte ha maten på bordet kl 16… samtidig som jeg mest av alt bare ville sitte ned. Men det kunne jeg ikke, for satt jeg meg ned kom jeg meg jo ikke opp igjen!
Sofaen var hatet. Den assosierte jeg med den kjære, eiegode moren min, som er den jeg arvet den “hemmelige skavanken” min fra. I barndommen min var hun hjemmeværende og tilstede, men etter at hun kom ut i arbeid igjen, befant hun seg enten på jobb, eller lå på sofaen for å hente seg inn igjen. Derfor ble sofaen symbolet jeg elsket å hate; et sted jeg assosierte med noe negativt. Derfor skulle jeg for enhver pris ikke havne på den iløpet av dagen, om det så bare var for å ta seg en pust i bakken! Da bet jeg heller tennene alt hardere sammen og sto på til jeg stupte i seng.
Jeg har jobbet fra jeg var 13 år gammel. Vært sesongarbeider, dør- og telefonselger, markedsundersøker, kjøkkenhjelp, butikkmedarbeider, vekter, resepsjonist… ja, you name it (og kan lese mer om det her). I alle år har jeg enten kombinert fulltidsstudier og arbeid, eller håndtert full stilling kombinert med barn (med og uten mann), trening, venner, kjæreste, husbygging, oppussing, oppussing, oppussing. Alltid noe som måtte fikses, oppgraderes eller omgjøres, men aldri tid til å hente seg skikkelig inn igjen.
Når energi er en knappfaktor, må det gå ut over noe når man setter på seg skylapper slik jeg gjorde. I mitt tilfelle var tålmodighet et fremmedord, og ordet temperament ble synonymt med undertegnede på hjemmebane. På jobb var jeg 100 % proff til enhver tid. Og kanskje derfor hadde jeg rett og slett ikke overskudd igjen til å være overbærende overfor de hjemme? Ting skulle skje nå, og de skulle gjøres skikkelig. Ellers måtte jeg jo gjøre det om igjen selv, og dèt orket jeg bare ikke. Jeg har nok ikke alltid vært like lett å leve med, der jeg fosset videre på sparebluss, mens lyset brant i begge ender…
Jeg innbiller meg at jeg kunne holdt rotteracet gående i årevis, hadde det ikke vært for at kronisk borrelia etter et uoppdaget flåttbitt slo meg fullstendig ut, både nevrologisk og dessverre også kognitivt, for nøyaktig 8 år siden. På den tiden var jeg i gang med omskolering på 3. året ved en vel ansett høyskole, og gikk i løpet av få måneder fra å leke med tall – i form av makro- og mikroøkonomi, regnskap, skatterett og finansmatte – til ikke å skjønne de enkleste regnestykker eller å kunne huske hvor jeg satt fra meg bilen når jeg var på handletur. Og hva var det egentlig jeg var i byen for å handle, igjen..?
Jeg ble ikke tatt på alvor av det offentlige helsevesenet, på tross av positive tester og et overveldende klart klinisk bilde. I ren desperasjon oppsøkte jeg derfor folk jeg fant i avisartikler som omtalte lignende tilfeller, og ble på den måten tipset om en privatklinikk som tok problematikken på alvor. Etter 11 måneders antibiotika-knasking slapp de verste symptomene taket synkront med at lommeboka skrumpet faretruende langt inn. Det var allikevel verdt hver krone, og legen – som i ettertid har vist seg villig til å ofre lisensen sin for å kunne behandle “slike som meg” – vil for alltid være min store helt!
Det er 10 år siden jeg leverte arbeidsgiver min første sykemelding noensinne. De foregående 23 årene hadde jeg klart meg med egenmeldinger ved sykdom. Noe annet var dessuten ikke et tema i hodet mitt.
I år tok NAV selv initiativ til å få meg avklart for godt. Sammen fant vi ut at en liten stillingsprosent burde fungere på sikt. I dag er jeg overlykkelig over at kroppen – og ikke minst hodet – fungerer såpass at jeg er satt opp på faste vakter i stillingen jeg heldigvis greide å skaffe til veie på egen hånd. Det høres kanskje banalt ut, men det betydde veldig mye for stoltheten min at det skyldtes et initiativ jeg tok selv, og ikke fikk servert på sølvfat av en instans. Slik er det bare, når stoltheten overgår fysikken…
Hvorfor skriver jeg så alt dette – og hva er egentlig galt med meg?
Jeg var rundt 12-13 år da vi fant ut at flere i kjernefamilien har den medfødt polynevropatien Charcot-Marie-Tooths sykdom. Den gang visste de ikke stort, og jeg var uansett så liten at jeg bare merket meg at det ble sagt at jeg hadde litt av det. Jeg var over 30 år første gang jeg lette frem informasjon om tilstanden minpå nettet. Dette gjorde jeg fordi den ene ungen min også viste tegn til å være bærer av genfeilen.
Først som 30-åring skjønte jeg altså hvorfor jeg hele livet hadde hatt hjertet i halsen når jeg måtte ut å gå i mørket! Min type CMT fører nemlig til at stillingssansen er dårlig. Kort fortalt betyr det at jeg ikke føler hvor kroppsdelene befinner seg i forhold til hverandre, noe som påvirker balanseevnen og koordinasjonen negativt. Av den grunn er jeg helt avhengig av synet for å kunne holde balansen, når jeg er ute og går i ulendt terreng (og tro meg: lista mi for hva jeg definerer somulendt terreng, er garantert lavere enn de fleste andres). Derfor har selv en enkel gåtur i mørket alltid føltes som utøving av risikosport for min del.
Det tok meg ytterligere 10 år før jeg begynte å åpne meg overfor omgivelsene om at ikke alt er “helt i vater” med meg – og først nå, 46 år gammel, tør jeg ta sats og innrømme at jeg har et handikap som gjør at jeg ikke fungerer optimalt i full offentlighet (og den satt laaangt inne, for jeg har aldri verken tenkt på meg selv som – eller brukt H-ordet for å beskrive meg selv før…!)
“Du får til alt, du, Carina“, er en setning jeg har hørt så alt for mange ganger. “Du ordner opp“. “Du lar deg ikke stoppe“. De som sier det skulle bare visst hvor mye tenners gnissel det har kostet meg å få ting unna opp i gjennom årenes løp, og hvor ekstremt vanskelig det etterhvert har blitt å lade energilagrene for en som sammenligner seg selv med et dårlig mobilbatteri som knapt tar til seg lading.
Takk for tilliten, men vit at det koster uendelig mye, og at det har tatt meg over 35 år å lære meg til å hvile meg opp til jobb, husarbeid og hygge i gode venners lag, dersom jeg ikke skal få svi i dagesvis etterpå. Vit at jeg har gode dager, da jeg føler at jeg kan klare alt, men at det mest sannsynlig bare er et utslag av et reelt adrenalin-kick – som kicker tilbake i negativ forstand, dersom jeg ikke hører på fornuften, og roer tempoet.
Det aller viktigst for meg er at du som leser dette vet at grunnen til at “sånne som meg” ikke alltid klarer å være åpne om tilstanden vår (ja, eller handikapet, som det visstnok heter…), er redselen for å bli behandlet annerledes. Bli studert når jeg gjør ting jeg ikke mestrer så godt. Tatt mål av. Veiet og funnet for lett.
Nå har jeg hoppet i det, slik at alle som har trodd at jeg er en superkvinne, heretter vet at jeg langt oftere faktisk er både supertreg og svak. Jeg har bare vært himla god på å skjule det. De som har vært så nær på meg at de har avslørt “mitt sanne jeg”, og irritert seg over nevnte treghet og svakhet, skal vite at det er ikke vilja det står på.
Til deg jeg kjenner godt, litt eller ennå ikke har fått gleden av å bli kjent med, vil jeg avslutningsvis si at jeg fortsatt er meg: den rappkjefta, blide, stressa, kreative og positive rødhåra hissigproppen – som er 100 % overbevist om at den dumme kroppen hennes bare spiller henne et midlertidig puss.
For jeg føler meg jo helt normal..!
Mitt isfjell til besvær – som ga inspirasjon til innlegget. Hvordan ser ditt ut..?
“Da har jeg gjort min borgerplikt!”, sto det i snappen jeg fikk av Eldsteklonen på 24, og jeg skjønte med én gang hva hun mente.
Som samfunnsengasjert mor, gjorde det meg uendelig glad å lese at også den andre jenta mi har forhåndsstemt. Gjort sin borgerplikt. Tatt ansvar. Engasjert seg.
Jeg har nemlig vært veldig på dem begge i det siste. Drevet reneste lobbyvirksomheten – eller hatt min egen lille valgkamp, om du vil. Ikke for å bli valgt til noe som helst selv, men for å få dem til å avgi sin stemme i det kommende valget.
Mini-me på 19, ble egenhendig geleidet inn på byens bibliotek – før hun dro nordover på folkehøgskole i august. På biblioteket kunne nemlig både Tønsbergensere og Nøtterlendinger (eller hva enn øyboerne i nabokommunen kaller seg etter at de ble slått sammen til Færder kommune) forhåndsstemme. Så da gjorde vi det likesågodt “i kor”.
Siden har jeg mast på storeøsteren hennes, som er midlertidig bosatt i bartebyen, om at hun må gjøre det samme.
“Hvorfor et det så viktig for deg at jeg stemmer, Mami?”
“Hva er vitsen med å stemme når jeg ikke er enig med noen?”
“Hva om jeg ikke vil gi noe parti stemmen min”?
Spørsmålene har vært mange, og ikke alltid like lette å besvare.
Konklusjonen av enhver diskusjon ble allikevel at;
– det er bedre å stemme blankt enn ikke å stemme overhodet… om ikke annet, så for å vise at man ikke er uengasjert, men uenig.
– det er bedre å stemme på det partiet som fører den politikken du er mest enig i, fremfor å stemme politisk korrekt (jeg kjenner nemlig ikke få høyrefolk som velger å lukke øynene for at FrP blir fasit på valgomat etter valgomat etter valgomat…).
– du kan ikke forvente å få alle fanesakene dine kjempet for av ett og samme parti… derfor er det bedre å stemme på det partiet som enten har flest saker du brenner for – eller har de sakene du brenner mest for – på agendaen.
Mini-me serverte allikevel den beste grunnen til at alle burde benytte seg av retten til å la sin stemme bli hørt, da hun kry som en hane snudde seg mot den like stolte mor sin, etter å ha forhåndsstemt, og sa:
“Nå kan jeg klage så mye jeg vil de neste 4 årene, Mami!”
Hvilke arbeidsoppgaver likte jeg spesielt godt? Hvilke stillinger tok jeg motvillig? Hvilke har jeg lært mest av og hvilke vil jeg aldri i livet gjøre igjen?
Man kan jo spørre seg hvordan jeg har rukket å få barn midt oppi alt dette, men alt går som kjent med litt vold og vaselin. (Har du ikke vaselin tilgjengelig og er motstander av vold, anbefaler jeg deg å satse på stahet og stå-på-vilje, slik jeg selv gjorde.)
Yrket jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg trives godt med, er resepsjonist og sentralbordoperatør. Slike stillinger har preget brorparten av mitt yrkesaktive liv, og det har selvsagt sine årsaker. Trives man i et yrke, blir man i det. Så enkelt er det faktisk.
Hvilke stillinger jeg husker best (på godt og vondt), må være de hvor jeg var nærmest naturen – bokstavelig talt.
Som ungdom fikk jeg jobb som sesongarbeider hos en bonde. Arbeidet besto i å vaske og pakke gulrøtter eller å rense poteter, stående bakpå traktoren. Det var vel den sommeren jeg kom over edderkoppskrekken min (som jeg dessverre utviklet på ny som aupair i Australia, men det er en annen historie).
Dørselgeryrket frister ikke til gjentagelse, selv om arbeidsoppgaven heldigvis ikke besto i å måtte banke på i nabolaget med en livslang støvsugerdeal eller en shady timeshare-kontrakt i baklomma. Neida, her snakker vi om ei pinglete jente på knappe 13 år, som bar seg halvt i hjel på ei 10-liters bøtte fylt av vann og blomsterbuketter. At herligheten skulle selges for en provisjon bestående av knapper og glansbilder, tenkte jeg ikke over til å begynne med. Det var jo en jobb må vite! Full av ungdommelig optimisme møtte jeg opp til avtalt sted hver søndag, henta bøtta mi og satte av sted. Det ble med en sesong. Da var armene mine så lange at jeg sliter med å finne gensere og jakker som dekker håndleddet den dag i dag.
Telefonselgeryrket lærte meg å ha empati med andre stakkars telefonselgere, for tro meg: du blir ikke telefonselger (med alt av utskjelling det fører med seg) for moro skyld.
Når vi nå er inne på utskjelling, så opplevde jeg nok av det i jobben som sentralbordoperatør ved byens taxisentral. Du milde, hva folk kan finne på å lire ut av seg en lørdagsnatt! Eller søndag morgen. Eller tirsdag kveld, for den sakens skyld. Èn ting lærte jeg meg temmelig fort i det yrket, og det er at det under ingen omstendighet lønner seg å rope tilbake til en kunde som roper inn i telefonen. Da sikter jeg ikke til de som var forbanna over at taxien ikke dukket opp til tiden og mente at vi var skyld i at værgudene hadde en dårlig dag. Nei, jeg sikter til de som satt oppå høyttaleren på fest og ringte etter bil. Tro meg: begynner du å snakke så lavt at det nærmest er som hvisking å regne, er de kjappe med å komme seg inn på do eller lignende, hvor det ikke støyer like mye. Må’kke miste plassen i telefonkøen, vettu 😉
Jeg har vært vaskekjerring, og sprekere kropp enn den jeg kunne svinge kosten med da, har jeg aldri hatt siden. Tiden fløy like fort av sted som jeg gjorde det med moppen og var man villig til å jobbe, strømmet det på med vakter. Utover det tok jeg privatboliger for sjefene på si’, men selv etter nitid vasking ble det aldri hvitt.
Konklusjonen får være at de fleste stillinger jeg har vært innom har sin sjarm og har bidratt til at læringskurven stadig svinger oppover, selv om ikke alt var like innafor.
Alle jobber må utføres av noen, og det hjelper ikke å være arkitekt dersom det ikke er snekkere der ute som er villige til å sette opp bygget. De som mener en jobb ikke er viktig nok, burde tenke over at verden vil stoppe opp dersom det ikke finnes folk både i topp- og bunnstillinger.
I forbindelse med at flere venner stolt legger ut bilder av avkommet i etterkant av den store dagen, begynte jeg å tenke på da eldsteklonen ble konfirmert for snart 10 år siden. Et dypdykk i arkivet avslører følgende betraktninger fra den-gang-da:
Bildet av den vakre Eldsteklonen min viser at vi kom i mål til slutt.
Tønsberg, mai 2007.
Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen den dagen i januar for 15 år siden, da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det “stå til” og satset på at svingen ikke var for krapp til å hoppe av i. Resultatet skal straks stå til konfirmasjon, så nå er det naturlig nok for lengst for sent å angre – og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?
Selv om jeg har vært klar over denne dagen i lange tider (15 år, for å være nøyaktig), kommer den som “julekvelden på kjerringa” – og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer, bare 2 dager unna den store begivenheten.
Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total “denial”, men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka, visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord – og som dessuten har innoverlunte på temperamentsfronten. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte – når han endelig kom på banen for et par uker siden.
Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite – og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge – om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. “Slapp av, det ER i orden” var omkvedet – helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi – som hadde fått det til spottpris via kjente – måtte gi slipp på reservasjonen!
Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til mini-me, har jeg en god tone med rektor og kjenner dessuten til at det befinner seg en festsal i bygningen.
En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis, inkludert full tilgang til personalrommets fasiliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.
Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner. Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv – med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.
Neste post på programmet var
bordkort
sanghefte
servise
bordpynt
Meny
plassering av gjestene
finne toastmaster og
serveringshjelp
Sanghefter tar TID.
Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar – uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd, for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter – med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kanten. På’n igjen…
Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked. Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?
Bordpynten blir til i samarbeid med eldsteklonens farmor og stemor. De stiller opp med hjemmelaget pynt og blomsteroppsatser. Flott at både den eldre generasjonen og familiens bonusmedlemmer har lyst til å engasjere seg, da mitt motto er the more, the merrier! 🙂
Menyen er bestemt, og en snill tante, konfirmantens mormor og ei venninne har tilbudt seg å bake kaker til kaffen. Full av takknemlig har jeg takket ja, og samkjører nå det hele med et smil, vel vitende om at dette vil falle i smak hos både konfirmanten og gjestene.
Bordplassering er ikke bare-bare når det er snakk om mine, dine og våre barn, bonusforeldre, -besteforeldre og -søsken. Vi har allikevel funnet en fin løsning, som forhåpentligvis gjør at både konfirmantens “ekte” familie og bonusfamilie føler seg verdsatt og velkommen. Det er tross alt konfirmantens dag, og de hun er glad i, og som er glad i henne tilbake, er en ressurs jeg inkluderer med største selvfølge. Derfor er både nærmeste familie, kjæresten hennes og stefamilien (representert ved bonusmoren, hennes datter og foreldre) selvsagte gjester rundt bordet.
Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om serveringshjelp, i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg “Venner for livet”), var den saken i boks. Tenk å kjenne så snille mennesker – som stiller opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid! Slikt er inspirerende og flott – men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner;
En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå sitter jeg derfor med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!
Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene, vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for eldsteklonen. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent… POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.
