I konfirmasjonstiden er det mange, og tildels sterke, følelser som settes i sving.
Stress befinner seg antageligvis høyt oppe på følelsestoppen blant foreldre og foresatte som forbereder den store dagen, slik jeg selv hadde gleden av å gjøre for 12 år siden (noe du kan lese mer om HER).
Stolte besteforeldre over det ganske land tenker kanskje tilbake til da de selv sto i det, og tilbyr derfor forhåpentligvis sitt stressede avkom en etterlengtet hjelpende hånd.
Konfirmantene selv er antageligvis både forventningsfulle og bekymret i forkant av den store dagen. Forventningene dreier seg antageligvis mer om innholdet på gavebordet enn løftet som skal fornyes. Bekymringene dreier seg derimot stort sett om hvor flaut det er å være sentrum for alles oppmerksomhet som 14-15 åring. Dessuten er det helt forferdelig kjedelig å måtte klare seg noen timer uten den uunnværlige mobilen mens det hele står på.
Dessverre er det stadig oftere andre grunner enn redselen for å være dagens tema, som får hovedpersonen og de som står hen nær til å grue seg i forkant av slike anledninger.
Som nevnt over var jeg selv hovedorganisator av en slik dag. Da barnefar og jeg ikke hadde vært et par på årevis, innebar det at jeg måtte bestemme meg for hvordan jeg skulle forholde meg til familien jeg tidligere var en del av, og deres nye svigerfamilie. Jeg valgte å være inkluderende, noe som ble veldig vellykket og gjorde dagen til en hyggelig opplevelse for alle parter.
Allikevel skrev jeg følgende status på Facebook for noen år siden, som dukket opp i gårsdagens Minner:
Innlegget ble skrevet da det som startet med et hyggelig samarbeid i forbindelse med familiens neste konfirmasjon, strandet i 12. time. En nyoppstått uenighet vedrørende noe helt annet, førte til at vertskapet erklærte halve gjestelista uønsket i selskapet.
I ettertid har jeg forstått at det ikke er uvanlig at gjestelister redigeres utfra hensynet til de voksnes såre følelser – gjerne under dekke av at det er til konfirmantens beste å unngå konflikter på en slik dag.
Som skilsmissebarn vet jeg derimot at det å legge sine egne, personlige uenigheter til side, stille opp og oppføre seg som folk, betyr mye mer for en ungdom enn stort selskap og fine gaver…
I min families eget tilfelle er stormen stilnet for lengst og hovedpersonene uansett så store at de ikke er avhengig av de voksne rundt seg på den samme måten lenger. Allikevel vil det være anledninger der det er naturlig å ha begge sidene av familien tilstede samtidig. Det gjelder bryllup, dåp, jubileum, alvorlig sykdom og begravelser. Da er det viktig å gjøre sitt for at tonen blir god og at alle rundt bordet inkluderes i samtalen, uavhengig av “tilhørighet” og episoder fra fortiden. Den siste tidens hendelser gjør at jeg har stor tro på at det vil gå greit.
Som skilsmissebarn, mor, venn og medmenneske har jeg flere ganger hoderystende observert at det som burde være en samlende anledning, forvandles til en krigsarena – der voksne mennesker uten forstand handler utfra egne, gjerne følelsesbaserte motiv, fremfor å ta hensyn til barnas ønsker og følelsesliv.
Det er heldigvis håp.
Inntil nylig var jeg inngiftet familiemedlem til en flott konfirmant av året. Det er naturlig nok ikke et selskap jeg hører hjemme i nå, men det å vite at både jeg selv og mine nærmeste sto på gjestelisten i utgangspunktet, var en god følelse for oss som var glade i hverandre. Spesielt siden det var helt motsatt av ekskluderingen som tidligere hadde pågått fra ett og samme hold.
En slik helomvending står det respekt av, og er et eksempel til etterfølgelse.
Kjære foreldre og foresatte av årets konfirmanter; Tenk ikke på hva din egen konfirmant skal måtte tåle for at du skal få en fin dag. Tenk over hva du selv kan gjøre for at dagen skal bli finest mulig for konfirmanten.
Dèt er en fin gest å gi i gave til en som er i ferd med å entre voksenlivet.
