Man kan saktens spørre seg hva jeg har til felles med Norges bloggdronning, for ikke er jeg tilhenger av plastic fantastic, ikke blogger jeg for et stort publikum – og verken klær, vekt eller sminke er en del av interessefeltet mitt.
Allikevel har vi tydeligvis noe essensielt til felles. Noe vi begge – på hvert vårt vis og med forskjellig vinkling – har belyst her inne den siste uka- og det er FLYSKREKK.
Sophie Elises innlegg kan du lese her . Mitt eget innlegg er nok verken like “stylet” eller interessant, men er forhåpentligvis lesbart allikevel. Sikkert er det i hvert fall at jeg kjenner meg godt igjen i Sophie Elises beskrivelse av hva hun må gjøre for å komme seg gjennom flyturen; hvilke teknikker hun bruker, medisiner hun tar, at flyskrekken har roet seg litt med årene og at hun – på tross av redselen – liker å fly!
Jeg tør påstå at alle fobier, redsler og angst strengt tatt “bare” sitter mellom ørene våre. La meg forklare: Jeg har mang en gang sittet ombord i et fly, stum som en østers, mens topplokket jobber på høygir (og vel så det), kvalm av skrekk og med tårene rennende nedover kinna, mens jeg ser meg rundt og lurer på hva jeg har skjønt, men som alle de andre (som ser så rolige ut!) ikke har fattet?!?
Vi kan jo DØ, for pokker!!!
Her passer det forresten å komme med en liten digresjon, for – joda – jeg vet hva du tenker, men tro meg; det hjelper ikke å trøste oss som plages av dette med at det er langt farligere å kjøre bil. Logikken min er nemlig ikke som din på det området, så dersom å-kjøre-bil-er-myye-farligere-enn-å-fly-trøsten repeteres ofte nok, ender det antageligvis bare med at jeg utvikler angst for å kjøre bil òg!
Det som har fått meg opp i fly uten å “grue på meg” kortvarige sammenbrudd, utslett og diarè (slik det var før), er at jeg begynte å snu tankene mine. Istedenfor å terpe på at jeg er redd for å dø (for det er selvsagt dèt det hele bunner i), så begynte jeg å tenke at det umulig kan være verre å gå ut av tiden enn det var å ikke-eksistere før jeg entret tiden. Før jeg ble født, med andre ord. Hvor enn jeg befant meg da, har tydeligvis ikke skadet meg nevneverdig – for her er jeg jo: frisk i meningene og full av glede over livets mange finurligheter. Så får jeg heller se bort fra at jeg er en kontrollfreak med overutviklet katastrofe-tenkende fantasi…
Men tilbake til tankesettet som har fått meg opp i fly, etter 14 års selvvalgt avhold (som om jeg hadde noe valg, mener jeg). Ettersom årene går har jeg funnet ut at det finnes to typer problemer her i verden; Det er de man kan gjøre noe med og de man ikke kan gjøre noe med. So why worry? Det skal sies at jeg fortsatt jobber ganske mye med å få hodet med på at det er greit å være ubekymret i, under eller rundt et fly. Men som kjent er det bare tid som skiller bestemte mennesker som meg fra ethvert oppnåelig mål. Ergo ser jeg nå faktisk litt frem til å bli gammel og grå..!
Dessuten er det veldig forståelig og logisk for en tidligere økonomistudent å tenke at å bekymre seg på forhånd er det samme som å betale renter på gjeld du ikke har stiftet ennå. Ikke spesielt lurt, med andre ord.
Men så var det dèt med logikk igjen, da. Det er jo ikke akkurat den delen av hjernen som har mest kontroll når skrekken kommer og tar meg, tør jeg påstå. Jeg ser kanskje forholdsvis rolig (om enn litt mutt) ut – men innvendig føler jeg meg omtrent slik:
Det fine er altså at jeg har klart å minimere dødsangst, redsel og tilløp til hysteri til et absolutt minimum de siste årene. Selvfølgelig tar jeg fortsatt “apedop” – som Mini-me og Eldsteklonen kaller Sobril, etter å ha observert virkningen det har på mor sin, under diverse flyturer (samt i mangfoldige timer etter at vi har landet). For ei som ikke engang har hodepinetabletter i hus, er jeg ikke helt komfortabel med å knaske “nervetabletter” før avgang. Trøsten er å vite at jeg startet med 2 x 15 mg da jeg endelig våget meg opp i et fly igjen for første gang på lang, lang tid – mens det holder med èn på 10 mg nå. Blir selvsagt like “ape” ennå, men målet helliger som kjent middelet.
Håper bare Norwegian-crewet mener det samme, og slipper meg inn i flyet på vei til Malta i morgen…
God og bekymringsfri sommer ønskes dere alle!
