I vår barndom anså min eldre søster (heretter kalt Storeslem) det som sin livsoppgave å ta fra meg (altså Lillesnill) lørdagsgodtet, leker og enhver antydning til det som kunne minne om selvtillit. “Du er dum, stygg og tjukk” slynget hun mot meg som øksehugg, mens ansiktet formet en grimase på høyde med noe Lucifer selv ville vært stolt av å prestere.
Vi hadde vel det som kan defineres som et spesielt godt forhold, min søster og jeg; hun var god på å påføre meg lidelser, og jeg var spesielt flink til å sladre om det til vår mor.
Da min søster rundet 3 år var hun fortsatt enebarn og eneste barnebarn for to sett godt voksne besteforeldre. Så langt i livet hadde hun ikke behøvd å ta hensyn til andre enn seg selv. Fikk hun ikke viljen i alt og ett, så kjempet hun seg til den.
Hun ble opplært til å tro at hun var verdens (om ikke universets) navle; den som alt kretset rundt. Empati og sympati var fremmedord, men desto oftere ble ordene jeg, meg, min og mitt tatt i bruk. Hun visste at hun var enestående, unik og mål for hele familiens nesegruse beundring.
Så kom Valentindagen i 1971.
På selveste morsdagen, og en uke før termin, ødela jeg både kaffedrikking og kakespising for mine nærmeste, da jeg (sett med min søsters øyne) dukket opp som slangen i paradis.
Jeg var tynn, blek og gråtende – eller som min mor så treffende beskrev meg: “Det fantes ikke kjøtt på kroppen din. Du så ut som en fugleunge, jenta mi. Bare skinn og bein”!
At hun i ettertid har innrømmet at hun ikke utviklet morsfølelser for meg mine første leveuker, ga ikke akkurat selvfølelsen min et puff i riktig retning – men jeg har innsett i ettertid at de konstante kolikkhylene mine kan ha vært en medvirkende årsak til at hun ikke klarte å forholde seg til meg på en kjærlig måte til å begynne med. Uansett er dette intet annet enn en fattig trøst (liker jeg å si til henne, bare på skøy. Jeg husker jo strengt tatt ingenting av det og har derfor ikke lidd noen som helst nød).
I forkant av dagen jeg bestemte meg for å entre verden, satt min mor høygravid og antagelig full av ødem i sofaen med et blad. Da kom min søster bort til henne med en alvorlig mine.
“Hva har’u DER a?” spurte hun mens hun pekte på den store magen med en lubben finger.
“En baby”, svarte mamma tålmodig.
“Åssen har’u fått den inn?” spurte den lille med store øyne,
“Har’u svelga’n???”
Lattermild forklarte den vordende tobarnsmor at det ikke var slik babyer ble til, men at foreldre lager slike sammen fordi de er glade i hverandre. Da kom det avslutningsvis fra den nysgjerrige: “Åssen får du’n ut igjen? Ska’ du kaste’n opp?”
Et par dager senere ble vi presentert for hverandre, da jeg entret hjemmet i min mors armer. Jeg gjorde meg nok mer bemerket enn resten av vår lille familie satte pris på. Det var kolikkgråt, hyl og vræl døgnet rundt fra min side, og tenners gnissel fra omgivelsene. Jeg har blitt fortalt at søs kom bort til min mor en dag jeg holdt på som verst og konstaterte: “Ungen din griner!!!”. I hennes øyne var jeg tydeligvis ikke en likestilt søster, men min mors bråkete avkom.
Og verre skulle det bli.
Ingen fikk lov til å erte meg, så sant Storeslem var i nærheten. Det var hennes oppgave, og den tok hun svært alvorlig. Daglig fikk jeg høre hvor dum jeg var, at jeg irriterte vannet av henne (hvilket sikkert stemmer, da erting var mitt eneste effektive våpen mot den fysiske overmakten), at jeg ikke kunne noen verdens ting, var blubbete (her siktet hun til valpeflesket alle sunne barn har rundt magen til de kommer i puberteten, for strengt tatt var jeg hverken for tynn eller tykk) og at både hun og hennes venner ønsket meg dit pepper’n gror framfor å måtte ha meg med på slep (hvilket skjedde når mamma ville ha litt fri fra særringa mi og insisterte på at Storeslem skulle passe meg). Jeg tvilte aldri på at jeg ble oppfattet som det man på godt norsk kaller en pain in the ass.
En sjelden gang var hun snill mot meg.
Det kunne skje at hun snudde på flisa – gjerne rett før leggetid lørdag kveld dersom godteposen hennes var tømt og jeg fortsatt hadde noen e-stoff bomber igjen på bunnen av min. Da plasserte hun seg foran meg med bedende øyne og la an en sørgelig mine, mens hun gjorde stemmen så myk hun bare kunne, og sa: “Skal du ha alt det helt for deg selv? Jeg har ingenting igjen. Du er heldig, du…”
Så delte jeg, da. Det lille som var igjen – eller ga henne alt. Det kom an på hvor trist hun så ut.
Hvis det mot formodning var min pose som ble tømt først, kunne jeg være helt sikker på at resten av kvelden besto i å måtte se Storeslem spise resten av sitt godteri i slow-motion. Hvert lille drops, gummigodt eller sjokolade ble nøye studert, tatt opp flere ganger av posen (slik at hun var helt sikker på at jeg fikk med meg lyden av raslende godtepapir), smattet på høylydt og akkompagnert av “mmm”- og “nam”-lyder, mens hun gløttet bort mot meg for å forsikre seg om at jeg fikk med meg seansen.
En solfylt sommerdag da jeg var 5 år stilte hun uoppfordret opp som sykkelinstruktør. Jeg hadde jobbet iherdig med å lære meg kunsten hele dagen, uten å lykkes. Smørblid ba hun meg sette meg på setet og løfte bena, så skulle hun dytte meg og løpe etter mens hun holdt i bagasjebrettet slik at jeg ikke kom til å miste balansen. Av erfaring visste jeg at det kunne ligge annet bak enn et genuint ønske om å hjelpe til, så jeg var mer enn skeptisk. Da hun for “ørtende” gang hadde forsikret meg om at dette kom til å gå bra og at hun ikke under noen omstendighet ville slippe sykkelen, roet jeg meg ned, plasserte føttene på pedalene og tråkket i vei…
Det gikk så det suste! Bortover plassen utenfor inngangsdøren til blokka vi bodde i, deretter ned en liten helling som førte til den store parkeringsplassen. Til venstre for meg befant det seg en gressplen. Etter den lå et stort kvadratisk tørkestativ og deretter kom nabo-blokka. Bak stativet og blokka gikk det en skråning ned til et lite skogholt.
Plutselig innså jeg at sykkelen vinglet mer enn den burde, tatt i betraktning at den ble holdt i av en løpende 8-åring, og snudde meg rundt. I brøkdelen av et sekund oppfattet jeg at søsteren min sto leende igjen midt i den lille hellinga, at sykkelen nå hadde formidabel fart, ristet som bare tusan, og at min ustøhet og mangel på erfaring bak styret førte til at både jeg og den nå hadde dreid av til venstre, befant oss midt under tørkestativet og var på full fart mot skråningen ned mot skogholtet.
Jeg husker ikke turen ned i krattet, eller hvor vondt det må ha gjort. Det jeg erindrer er synet av min søsters hode som stakk ut over kanten mens hun forsøkte å undertrykke latteren. Selv lå jeg omgitt av kratt og skitt, fortsatt med hendene krampaktig rundt håndtakene på sykkelstyret, mens jeg gråtende hulket: “Du slapp, du!”
Dette har hun selvsagt aldri glemt, og historien har blitt gjenfortalt til hennes store forlystelse til det kjedsommelige.
Jeg tror min oppfattelsesevne av “snill” i denne sammenhengen best kan sammenlignes med Stockholmsyndromet.
Selvstendig ble jeg først da hun som 16-åring dro til Statene et år som utvekslingsstudent. Inntil da hadde jeg ikke fått lov til å utvikle meg til å bli et selvstendig individ. Påfølgende dialog er et godt eksempel på hvordan det kunne foregå, dersom hun og jeg gikk tur og støtte på en fremmed som vi kom i snakk med (hvilket gikk an tidlig på 70-tallet uten å bli antastet, kidnappet eller drept):
Fremmed: “Hei. Hva heter du, da?”
Søs: “Storeslem.”
Fremmed: “Og du, da? Hva heter du?” (henvendt til meg)
Søs: “Hun heter Lillesnill!”
Spør du meg, er det et mirakel at jeg i det hele tatt lærte meg hvordan navnet mitt uttales før skolestart det året jeg fylte 7.
Vi sloss aldri. Hun banket meg. Jeg har alltid hatt spedere kroppsbygning og mindre muskelmasse, derfor var jeg fysisk underlegen. Dette gjaldt fram til jeg rundet et kvart århundre, da interne stridigheter kulminerte den dagen hun plantet neven midt mellom øynene mine.
Istedenfor å løpe gråtende avgårde og sladre til mor, slik jeg gjorde i barndommen, eksploderte jeg, og det hele endte i en slosskamp på tørre nevene. Å si at noen vant, ville være feil. Jeg nøyer meg med å kalle det tie-break, hvor ømme kroppsdeler og oppsamling av hårtufser i ettertid vitner om en heftig seanse.
Sett bort fra det pinlige i å innrømme at man sloss som drittunger i en alder av 25, så kom det faktisk noe godt ut av det for min del; aldri siden har hun truet med å legge hånd på meg, og hadde hun gjort det så er jeg ikke lenger redd for å ta igjen. Skrekk-respekt-veldet er over, kan man si – og maktskåla veiet ikke lenger tyngst i hennes favør.
Påsken for 10 år siden fikk vi det plutselig for oss at vi skulle feriere sammen. Det vil si; hun ba meg med på en 5-dagers fjelltur med overnatting hos ei fastboende venninne, og jeg er til dags dato overbevist om at invitasjonen ikke hadde kommet dersom hun var innehaver av egen bil som meg, men det var greit. Vi snakket tross alt om gratis overnatting og selskap på turen.
Den 4. ferierende var Storeslem sin ungdomsvenninne, som senere har innrømt at hun gruet for å måtte overvære våre heftige diskusjoner og krangler uten mulighet til å unnslippe det hele.
Slik gikk det ikke.
Turen ble en udelt suksess! Vi koste oss som små unger i slalåmbakken, drakk vin og hadde diskusjoner som siviliserte voksne på kvelden. Spiste oss mette på mat laget i hyggelig fellesskap som venninner..! Uenighetene vedrørende diverse temaer var selvsagt tilstedeværende, men framfor å heve stemmen og “gå i synet” på hverandre, kunne vi plutselig være enige om at vi var uenige..!
Etter fem meget hyggelige dager tror jeg vi begge var i sjokk. Hva skjedde? Hvor ble irritasjonen, spydighetene, mistenksomheten og kranglingen av? Var det slik det altså var å ha en søster man også var venninne med..?
Så skulle det altså gå 30 år etter en humpete tur med rennafart ned i bushen på en gammel, rusten barnesykkel, før jeg innså at jeg var glad i søsteren min – og kunne glede meg over å tilbringe tid sammen – uten å måtte se meg over skulderen for å finne ut hva som venter rundt neste sving.
Storeslem og Lillesnilll i et sjeldent øyeblikk. Navna ga vi hverandre i godt voksen alder. Selv om vi nok aldri blir bestevenninner, har vi (etter flere tiår som hund og katt) i det minste lært oss til å kunne omgås og ha det hyggelig – samtidig! 🙂
Jeg er garantert ikke den eneste som får fullstendig panikk når de tigerstripede bevingede rakkerne er i ferd med å bli sensommer-innpåslitne.
Synkront med de flyvende panikkskapernes økende inntog i de tusen hjems hager og terrasser, trekker vi som ikke takler deres tilstedeværelse uten å veive vilt med armer og ben oss mer og mer bort.
Nå som Værgudene er i ferd med å skjenke østlandet en etterlengtet indian summer, er gode råd dyre.
Eller rimelige.
Den geniale saken jeg har funnet kalles en vepsefanger, og ser slik ut:
Som den observante leser ser, så har den allerede gjort jobben sin.
Hele herligheten kostet et par tiere på en duppedings-forretning jeg stadig besøker når jeg er på harryhandel. De som ikke har disse to geniale gule plastdingsene tilgjengelig, kan enkelt lage en like effektiv felle selv:
1. Finn frem en gammel halvannenliters brusflaske.
2. Del den i to et stykke over midten, og fyll ca 1/3 av flasken med noe søtt (husholdningssaft, vann og ekstra sukker fungerer helt fint) og en skvett oppvaskmiddel.
Det søte vil tiltrekke seg rakkerne, mens oppvaskemiddelet bryter overflatespenningen.
3. Fjern korken og sett toppen opp-ned i bunnen, så den danner en trakt. Tett gjerne overgangen med tape, så fella ikke faller fra hverandre hvis noen dulter borti den, eller den blåser overende.
4. Sett fella ut. Lag gjerne flere, og sett de rundt omkring på terrassen eller der du oppholder deg mye i hagen.
5. Nyt følelsen av å ha tatt tilbake kontrollen over uteplassen 🙂
Lykke til – og ha en fortsatt god (og vepsefri) sommer.
Jeg har alltid vært glad i skrivefeil. Ikke egne, men andres, og ikke de som skyldes alder eller dysleksi, men slike som kommer av lavt kunnskapsnivå, manglende språkforståelse eller slurv.
Skrivefeil som er egnet til å gi budskapet dobbeltbetydning (for de som har like god fantasi som undertegnede), topper listen.
Som den nerden jeg er, finner jeg selvsagt stor glede i å dra frem mobilen og forevige slike tabber. Det har derfor hopet seg opp noen bilder etterhvert, og i dag fikk jeg lyst til å dele ett av dem med leserne mine.
Følgende ble funnet inne på toalettet hos en av byens frisører:
Budskapet må være noe slik som at man vennligst ikke skal kaste tørket papir rundt seg inne på toalettet – og mer skal det ikke til før denne nerden koser seg gløgg i hjel 🙂
Under en badetur i varmere strøk, kastet jeg meg inn i bølgene som havet så gavmildt utstyrte stranden med. Bølgen førte meg inn mot land, og jeg løp glad og fornøyd gjennom sanden, som la seg mykt mellom tærne.
Etter en stund merket jeg at det stakk litt på høyre lillefinger og løftet hånden opp mot ansiktet. Fingeren var der, men virket så rar. Da jeg tok den nærmere i øyesyn, så jeg et hull inne ved rota, og inne i hullet kunne jeg skimte restene av skjelettet som så ut til å ha blitt revet tvers av!
Jeg våknet med et rykk. Pustet lettet ut, mens pulsen jobbet med å roe seg ned igjen. Takk Gud for at det bare var en drøm! Men så realistisk den hadde vært!
I barndommen, ungdomstiden og inn i 20-årene, hadde jeg de villeste drømmene. Som da jeg dro igjennom Finland i heis, på let etter farmors kjøttkaker. Eller fløy rundt – uten verken vinger, seil, motor eller propell. Det var bare å vifte bestemt i små bevegelser med armene, strekke brystkassa litt ut og opp, og tenke seg til det.
For ikke å snakke om alle gutta som har fått gjennomgå nattestid. Man har da vært forelsket i både nabogutten, han som gikk 2 klasser over meg på skolen og en og annen kjendis. Da er det kjekt å kunne dra dem inn i drømmeverdenen og oppleve nærhet og lykke en stakket stund, før det atter er på tide å stå opp.
Jeg er glad fingeren er i behold. Men kanskje ennå mer glad for at jeg drømte at den forsvant, for det betyr bare at jeg er i stand til å drømme igjen. Etter at det var sjelden kost i lange tider, vet jeg å ønske det velkomment. En drøm betyr jo at søvnen er dyp – om enn ikke alltid like god.
Man kan jo ikke få alt her i verden heller.
Et bildeløst innlegg er så kjedelig at jeg legger ved et bilde som med all tydelighet viser en av mine andre fingre.
For 8-9 år siden benyttet jeg en av mange søvnløse netter til å skrible ned følgende tanker:
Selv om klokken nederst til høyre i 19-tommeren ubønnhørlig forteller meg at torsdagen er mer enn fire og en halv time gammel, penser ikke tankene innom muligheten til å gi kroppen avslapning – eller som folk flest ville ordlagt seg; få sårt tiltrengt søvn.
Etter en lang dag hvor jeg har vært utøvende mor (til mine barns store glede, sorg, forskrekkelse og forundring), fått unna kjipe, men nødvendige plikter (dvs alle gjøremål som inkluderer såpe og vann, rydding, bretting eller stryking) og attpåtil har arbeidet full dag utenfor heimen, burde jeg være trøtt..!
Men her sitter jeg altså; så langt unna drømmeland det er mulig å komme, selv om jeg strengt tatt burde ha entret king-size’n for et kvart dusin timer siden.
Hvorfor?
Hvorfor er det slik at jeg kvikner til i det viseren bikker over fra midnatt og inn i det som sekundet tidligere definerte som morgendagen? Hvorfor ramler jeg ikke sammen av søvnmangel – når jeg har gjennomgått et maraton av lignende netter?
Er det en tilstand? Et talent? Eller en kronisk søvnvegring med det medisinske navnet vilik kes o’ve? Er mitt legeme (for ikke å snakke om hode) satt sammen på en slik finurlig måte at den takler voldsomt søvnunderskudd – og fortsatt er i stand til å fungere optimalt?
Eller… er løsningen så enkel at det er så lite aktivitet på gang under topplokket at jeg ikke har behov for de obligatoriske 6-8 timer “shut down” per døgn for å kunne restarte uten problemer neste dag?
Dette reiser et nytt spørsmål, som faktisk gir alvorlig grunn til bekymring:
Det er en kjennsgjerning at folk flest scorer mellom 90-110 poeng på en IQ-test. Disse menneskene har behov for å hvile øyet 6-8 timer i døgnet (skjønnhetssøvn, du vet; for å glatte ut bekymringsrynkene som oppstår når hjernen fungerer optimalt).
Altså: Et snitt på 7 timers søvn per natt = IQ på rundt 100 poeng.
Her begynner jeg å slite litt…
Jeg skal ikke skryte på meg at matematikk er min sterkeste side (nøvendigvis, må jeg nesten si, med konklusjonen i tankene), men ved å se overstående resultat i sammenheng med mine vaner under dynen, har jeg kommet fram til at 3,5 timer med lukkede øyne per døgn er minimumsbehovet for å kunne fungere. Både hjemme og på jobb.
Jeg lar det være opp til den enkelte (normalsovende, sådan) å regne seg fram til resultatet… og se for seg hvordan hjemmet mitt ser ut, og arbeidet utenfor utføres, som et resultat av dette.
Dette er ingenting annet enn nedslående nyheter for ei som ble hoppende glad da hun scoret 135 poeng sist hun gjennomførte en IQ-test (at den ble foretatt via et mindre seriøst nettsted burde være irrelevant) – og inntil dette innlegget ble påbegynt faktisk trodde hun var forholdsvis oppegående.
Trøsten får være at score’n i det minste gjør meg kvalifisert til å åpne og lukke en dør. I så måte er jeg tydeligvis ikke dummere enn at jeg skjønner at det smarteste jeg kan gjøre nå, er å åpne soveromsdøren, brette dobbeldyna til side, krype under den og få meg litt søvn!
Det slo meg at de(t) som kommer seg inn i et skap, før eller siden må ut igjen.
Mon tro om de ansatte har tenkt over hvilken unik mulighet arbeidsgiveren med dette gir dem til å komme ut av skapet i forbindelse med et av dagens do-besøk?
