Modell søkes.

Er du over 178 cm høy, sylslank og drømmer om  å bli modell?

Da har vi lite til felles.

Selv er jeg en smule for kort, en smule for tykk (det skal sies at den smula er i ferd med å anta kneippbrød-dimensjoner etter sommerens kos i matveien), en smule for bleik og en smule for gammel (størrelsen på den smula får være opp til den enkelte å tolke. Det finnes tross alt magasiner som heter “Vi over 60” og lignende. Trenger sikkert modeller de og…). 

Men viktigst av alt: jeg har aldri hatt noe ønske om å bli modell. Eller å bli kjent utover vennekretsen, for den sakens skyld. Har alltid vært redd for å miste anonymiteten min – eller så anonym det går an å bli for en langbeint ørkentraver (som en kompis kalte meg en gang i tiden) med langt, rødt hår og kjeftamentet i orden.

Uten å gå inn for det på noe vis, har jeg ved flere anledninger klart å stikke meg frem i aviser og på TV. Som den sommeren, da eldsteklonen ennå ikke var blitt storesøster, og vi ble intervjuet av lokalavisa ute på ei øy i Oslofjorden. Det var midt i fellesferien, og saken var tiltenkt sommersidene bakerst i avisa. Av ukjente årsaker bestemte redaksjonen seg for å bruke oss som hovedsak, og klinte dermed saken – med bildet av oss i spissen – utover hele forsiden.

Da en av våre største riksaviser ville lage en reportasje om vennegjengen som oppsto og videreutviklet seg på nettet, men samtidig førte til at vi også ble mer sosiale IRL (som det heter på nettspråket), ville de bruke et bilde av meg og en venn som illustrasjonfoto. På bildet gir han meg et broderlig kyss på kinnet mens jeg gliser fornøyd. Skikkelig glad-sak-materiale! 

“Vi ser for oss en liten sak”, sa de.

Resultatet ble at vi prydet en flik av forsiden og fikk trynene våre smurt utover to helsider inne i avisa – OG at alle antok at vi var mer enn bare venner, noe min daværende naturlig nok ikke så humoren i.

På 70-tallet kom NRK sitt “1/2 7” for å lage reportasje fra bomberommet barna i blokka jeg bodde i benyttet som klubblokale, og på 80-tallet danset jeg tango med Ivar Dyrhaugs karakter “Espen”, foran et jublende Messe-publikum, mens “Ann-Mari” frådet av sjalusi i kulissene.

Og tro meg: både Espen & Ann-Mari og Tønsbergmessa var STORT på 80-tallet! 

Jeg har vært en del av en større reportasje på lokal-TV og var hovedobjektet i et intervju rundt en større lokal sak – også den rollen gitt meg mer ufrivillig enn frivillig. For ikke å glemme saken der nabokjerringa ville at vi skulle stå fram sammen i en mindre lokalavis, i opplysningsøyemed.

Jeg har takket nei til forespørsler om å hjelpe bekjente med å vise frem klær på hjemmesnekra catwalk på diverse mer eller mindre seriøse arrangement, men èn gang takket jeg faktisk ja til å stille opp som hår- og klesmodell for en større mote-reportasje i lokalavisen… men trakk meg midtveis, fordi jeg var redd frisørens herjing med håret mitt ville ødelegge hele pryden.

Vi kan med andre ord trygt si at jeg ikke er typen til å hige etter berømmelse.

Med det i tankene, er det jo litt snodig at jeg nå sikter meg inn mot bloggtoppen… for skal jeg ha noen mulighet til å komme dit, har jeg forstått at jeg må utlevere meg, vrenge sjela, kline allverdens sminke utover ansiktet og kle meg opp/ned/naken – mens det hele dokumenteres i tekst og bilder – fortrinnsvis fra flere vinkler..!

Veeel… det er nok ingen fare for at noe av dette skjer, for denne bloggen vil inneholde sørgelig lite fjas og moterelatert sladder. Kun tankerangling og betraktninger, en og annen historie og (forhåpentligvis) mye humor.

Så er dèt sagt.

Ironisk nok ble jeg faktisk ble en slags modell til slutt. Riktignok i form av en ubetalt vennetjeneste, men like herlig noe som inkluderte styling, posering, knipsing og publisering i ei lokalavis. Og innimellom alvoret under photo-shoot’et, måtte selvsagt undertegnede fjase litt med tilgjengelig rekvisita 😉

  

 

#blogg #modell #humor #catwalk

Puff the magic dragon!

Enhver Lady med respekt for seg selv oppfører seg selvfølgelig ikke som en drage, men liker desto mer tanken på å bli reddet fra en.

I mangel av drager laget av kjøtt og blod, er det som vaskekte Lady (historien bak tittelen serverer jeg deg muligens en annen gang) sikkert ingen ulempe å inneha en særdeles velutviklet fantasi.

Slik har det seg at det en varm sommerdag med skiftende skydekke, befant seg en Lady ute på terrassen. Hun satt tilbakelent i en dyp stol, med bena nonchalant slengt opp på sidestolen og nøt solens varmende stråler, mens hun filosoferte over alt og ingenting. Da, plutselig, fikk hun øye på en drage som kom svevende over naboens tak!

Den så riktignok ikke spesielt aggressiv ut. Ei heller var den flammesprutende. Faktisk minnet den mer om lykkedragen fra The Never Ending Story (er du over 40, vet du hva jeg snakker om), enn en blodtørst Lady-spiser. Typ “supersnill og god” og ikke det minste egnet til å inngi frykt, med andre ord.

 

Ved nærmere øyesyn fremsto den en smule skranten, så hun vurderte et øyeblikk å fyre opp vannpipa og invitere den inn på litt eple-te damping. Den var jo tross alt grønn (ja da ja da, jeg vet fargen skyldes etterarbeid i photoshop, men husk at det er MIN fantasi, og dertil mine regler som gjelder). 

I det hun var i ferd med å ta mot til seg, fant vinden det for godt å ta tak i den bevingede… og *vips!*, så hadde dragen endrer karakter til det ugjenkjennelige.

Sukk…

Ladyen sank tilbake i stolen, en smule betuttet, til hun ble slått av en ny tanke: Etter sol kommer regn, etter søt kløe kommer sur svie – men hva kommer gjerne etter en ildsprutende drage? Jo, en staut ridder!

DEN tanken var så forlokkende at den eventyrlystne Ladyen fikk let-etter-ridderen-blant-skyene-underholdning en GOD stund til, før hun etterhvert gikk lei.

Og den Lady’n – det var meg 😉

 

Hva drømmer DU om å finne der oppe blant skyene?

 

Et matinnlegg til å bli kvalm av.

Noen ganger er jeg så heldig at jeg får mer enn jeg betaler for.

Som da Bankenes betalingssentral ringte meg for flere år siden. De kunne fortelle at de ønsket å skape litt blest rundt efaktura-tjenesten, som den gang var forholdsvis ny. I den forbindelse hadde de bestemt seg for å gjøre stas på kunden bak efaktura-betaling nummer 100.000. Det viste seg (som du sikkert allerede har gjettet deg fram til) å være undertegnede.

BBS-mannen og en journalist fra bransjemagasinet troppet opp på døra mi for et intervju, og da de dro var jeg lykkelig eier av en ny mobil med kamera og diverse logopreget giveaway. O’store Lykke!

I sommer fikk jeg gleden av å oppleve Josè Carreras og Lise Davidsen bli akkompagnert av Marinemusikken under årets Fyrverkerikonsert. Jeg overvar Scott og Kvitnes ha intimkonsert i svarteste Stokke-skauen, så Rybak sitt 10-år-som-artist-show i Larvik, lo meg gjennom forestillingen til 3 humoristiske tenorer og nynnet gjenkjennende til Elvis-nostalgi på Hotel Klubben. Til sist var jeg tilstede da Ingebjørg Bratland avsluttet Slottsfjellfestivalen en sen lørdagskveld. Alt sammen uten å ha betale et rødt øre, da billettene ble gitt meg i form av invitasjoner, medlemsfordeler og belønning for en innsats jeg bare synes det var artig å yte. Superstas! 

Slike ting har jeg altså opplevd med (u)jevne mellomrom i årenes løp, så da jeg satt meg til bords for å spise lunsj på en innbydende restaurant, en stekende varm dag i ferien, ville det ikke forundret meg om jeg fikk noko attåt der og.

Og det fikk jeg.

Dessverre var det ikke snakk gratis tilbehør i form av knasende løkringer, salte og gode chips, eller (I wish) et glass godt lagret rødvin. Derimot fikk jeg servert en klype ekstra proteiner i form av en selvmords-kakerlakk (!) som tydeligvis hadde funnet det for godt å drukne sine sorger i gryta til kokken, rett før maten jeg bestilte (OG rakk å spise av) ble helt opp i en selveringsskål og satt på bordet vårt. 

Fordelen med funnet (det er nemlig sjelden noe skjer uten at jeg klarer å se positivt på det) var at hele følget slapp å betale for det vi rakk å konsumere før kvalmen satte inn.

Så kan du jo si jeg fikk langt mer enn en skarve kakerlakk gratis denne gangen og – men når sant skal sies ville jeg ha foretrukket å betale ekstra for å slippe… 

Bôn onsdags-apètit! 

 

#mat #tapas #kakerlakk #kvalm #giveaway #ferie #blogg #gratis
 

Lynvingen – nå også altmuligmann?

Må innrømme at jeg fikk meg en god latter da jeg fant dette visittkortet i postkassa mi rett før ferien. Når sant skal sies, ler jeg fremdeles hver eneste gang jeg tar en titt på det.

Håper bakmennene at jeg skal se på kortet og tenke: “Jøss, nå kan jeg leie Lynvingen som snekker. DA blir det nok sving på sakene”? Eller forsøker de å gi uttrykk for at de er satans gode på snekring? For det KAN jo være horn og rød kappe fyren med hammeren har på seg?

DERSOM det skulle vise seg å være “Lynvingen med hammer’n” som dukket opp på døra mi… burde jeg da kunne forvente at han – bokstavelig talt – flyr rundt i huset og hamrer løs på alt som er? 

Ikke godt å si, og heller ikke trygt å finne ut av, spør du meg – så her i gården tyr vi til andre løsninger når noe skal bli gjort. As always! 

Ha en produktiv (og forhåpentligvis jordnær) tirsdag! 

 

#sommerjobb #lynvingen #snekker #humor #visittkort

Enden er nær..!

Det er IKKE verdens undergang jeg refererer til, men den enden som ifølge myten inneholder en gryte med gull. Og tenk, her om dagen traff den huset mitt – i form av en fargerik og flott regnbue! Gjett om det fikk den overivrige fantasien min til å spinne tanker rundt et potensielt berikende funn..! 

En slik gryte ville uten tvil ha gjort meg til vennegjengens Pippi! De fleste av kriteriene er jo allerede tilstede: jeg har rødt hår og fregner, bor i en villa, finner daglig på apestreker, spiser som en hest, har sterke meninger om det meste og klarer ikke å la være å ta affære når jeg ramler over urettferdighet. 

Tja… kanskje ikke akkurat slik Lindgren beskrev Pippi, men pytt, pytt. Man kan ikke få ALT her i livet 😉

Gullet er dessuten funnet på et vis, i form av flotte venner, en omsorgsfull familie og et privatliv som endelig landet i god stil.

Istedenfor å klage over at den fysiske gryta glimrer med sitt fravær, retter jeg heller på den lange røde strømpa mi, strammer bicepsen og viser verden mitt mest strålende fornøyde GLIS, mens jeg messer på følgende mantra: “Dèt har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!”

Tjolahopp, tjolahej, tjolahoppsann-sa – ha en superduper mandag! 

 

#regnbue #pippi #gull #verdensundergang

Internett har stoppet

INTERNETT HAR STOPPET, sto det å lese på mobilskjermen min her om dagen.

“Jaha”, tenkte jeg. “Det er jo kjekt. Vil det si at jeg endelig skal tvinges til å bli kvitt nett-avhengigheten min? Så kjekt!”, var neste tanke.

Jeg noterte meg at OK var eneste klikkbare alternativ i dialogboksen, og at det derfor ikke var mulig å protestere. 

En smule skremt, litt glad, men mest spent, var jeg i ferd med å innstille meg mentalt på en kraftig internett-abstinens de neste 30 dagene – som visstnok er tiden det tar å bli kvitt en (u)vane.

Jeg klikket OK og åpnet deretter internett-appen, med skjelvende hender.

Det var i det minste moro så lenge drømmen om å bli tvunget til å ta tilbake livet sitt varte…

Hæppi reading herfra og inn i internett-evigheten (som tydeligvis ikke stopper med det første)! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#internett #abstinens #førsteinnlegg #blogg