Moral, umoral eller dobbeltmoral?

Nå og da får jeg høre at jeg er moraliserende. Det kommer gjerne fra de som føler seg truffet av det jeg sier.

Selv om jeg føler at enkelte slenger ut slike påstander i et forsøk på angrep-er-beste-forsvar, tenker jeg selvsagt over hvorfor noen reagerer så sterkt på at jeg sier meninga mi?

Jeg prøver aldri å dytte egne verdier over på andre, selv om jeg nok uttrykker meg i overkant klart noen ganger. De som kjenner meg godt, vet at mitt behov for å lufte en tanke ikke betyr at jeg forventer at de skal mene som meg i retur.

Det er ikke alle som skjønner at liv og leven ikke trenger å gå hånd i hånd for at man skal kunne ha en mening om en sak. Selv om jeg uttrykker hva jeg mener er riktig og galt i en spesifikk sak, er det ikke nødvendigvis slik jeg klarer å forholde meg til (eller håndtere) den samme saken selv.

Så er det kanskje dobbeltmoral jeg er proppfull av, spør du deg kanskje? 

Til det får jeg si at min definisjon av dobbeltmoral er å si èn ting og gjøre noe annet. Fordømme noen for hva man gjør selv. Ja… det er sikkert mange flere varianter, men jeg tror jeg får frem poenget

I og med at jeg er åpen og ærlig angående hva jeg mener, står for og gjør, ser jeg ikke at det skal være noe problem å ytre en betraktning eller mening. Det jeg mener er riktig å gjøre, er med andre ord bare noe jeg streber etter å etterleve, ikke noe jeg påstår jeg lever etter… eller klarer å leve opp til.

See the difference?

Det morsomste jeg kan tenke meg, er å observere hvordan folk med langt større skjelett i eget skap enn folk flest ville tro fantes, moraliserer overfor de som gjør sitt beste. Eksemplene er mange, og jeg tror vi alle kjenner “han som…” eller “hun der”. 

Ett er sikkert:

 

Du må ha mye moral for å kunne utøve dobbeltmoral. 

 

Og slik går nu dagan…

 

 

Moral high ground.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

 

 

#moral #dobbeltmoral #umoral #blogg #tankerangel 

Vepsefella del 2

Et drøyt snes veps har funnet veien inn vepsefella – som jeg herved utnevner til tiårets mest geniale oppfinnelse! 

 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, har jeg funnet det perfekte våpen i kampen mot innpåslitne veps: den geniale vepsefella, som enten kan kjøpes eller enkelt lages selv av 1 gammel halvannenliters brusflaske, tape og noe søtt.

I år fungerer den bedre enn noen gang, og for bare en halvtimes tid siden, gikk 2 rakkere rett i fella med meg som skrekkslagen tilskuer, tyggende på dagens middag.

Som bildene viser, er de i godt selskap – og jeg er dødshappy over å kunne puste lettet ut.

Ha en god (og forhåpentligvis vepsefri) helg!

 

 

 

Happy Lady som endelig får spise maten sin i fred! 🙂

 

#blogg #veps #vepsefelle

Vårens vakreste eventyr

Vårens vakreste eventyr… eller???

Et sikkert tegn på at vi er inne i et nytt år er når den forhåndsutfylte selvangivelsen ligger tilgjengelig på Altinn. Det er forventet at vi skal sjekke personopplysningene, endre, stryke og tilføye manglende poster.

I god tro, som det heter.

Som den gode samfunnsborger jeg tross alt er, bestemte jeg meg også i år for å utføre min plikt i god tid innen fristens utløp.

Den midlertidige utregningen viste at jeg var blant de heldige som ville få igjen penger på skatten. Oppfatningen “mannen i gata” har av at det skal føles som å vinne i Lotto har jeg aldri helt forstått. Jeg mener; har man betalt for lite eller for mye skatt foregående år er oppgjøret kun et resultat av dette..! 

Det dreier seg ikke om tilfeldigheter, slik noen gir uttrykk av i vill gledesrus eller dyp frustrasjon. For å få regnestykket til å gå opp må man nødvendigvis betale restbeløpet eller få igjen overskytende. Enkelt og greit, og med et snev av innsikt i sin egen, personlige økonomi burde altså ikke dette komme som noen (altfor) stor bombe.

Med friskt mot startet jeg gjennomgåelsen av postene.

Det viste seg at lønna, renteinntekter, og- utgifter stemte, minstefradraget var trukket fra… men for n’te året på rad hadde ligningskontoret unnlatt å sette opp fradraget som jeg en gang for alle har levert dokumentasjon på at jeg har krav på. Like sikkert som at det er flere regnværsdager i Bergen enn Sahara iløpet av ethvert gitt tidspunkt, er det at denne posten mirakuløst forsvinner hvert år og må føres opp manuelt.

Ingen big deal i utgangspunktet, men når man vet det oftest ender med manuell behandling av ligningen og dertil forskyvelse av utbetalingen fra juni til senhøsten, så er det kjedelig.

Etter en stund valgte jeg å legge irritasjonen bak meg og jobbe meg videre nedover dokumentet. Boligens ligningsverdi stemte, såvidt jeg kunne se. Den var i allefall satt til et beløp som er mer enn hyggelig sammenlignet med boligens reelle salgsverdi, så jeg lot klokelig være å endre noe i det feltet. (I god tro, var det ikke så???)

Da ser jeg at bilen jeg eide var verdsatt til 20 lapper mer enn jeg betalte for den i januar samme året! Frem med pennen, strøk beløpet og tilførte reelle tall. I god tro på at det er noe som heter verditap.

Nemlig.

Det begynte å se riktig bra ut, og jeg var storfornøyd med meg selv. Kom på at jeg hadde mye lenger avstand til arbeidsplassen det året enn året før, regner på det og finner til min glede ut at jeg har enda et beløp å tilføye fradragssiden.

Glimrende!

Det tok meg en halv time å utføre kunststykket som betalte seg med 4000,- ekstra tilbake på skatten. Om jeg ville få det til sommeren da jeg trengte det, eller på høsten når jeg garantert var seriøst blakk, visste jeg ikke på daværende tidspunkt. DET ble en overraskelse.

Nesten som å vinne i Lotto.

 


Årets vakreste eventyr for noen – et mareritt for andre…

 

#blogg #skatt #likning #økonomi #humor
 

Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep.

12. Mars 2020

For mer enn 10 år tilbake skrev jeg dette innlegget. Pandemi-situasjonen vi står overfor, gjør dessverre drøftingen dagsaktuell – for hva skjer med økonomien når landet stopper opp, slik det nå ligger an til?

“Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep” er en påstand i Adam Smiths ånd. Smith’s livsverk “Wealth of Nations” beskriver hvordan land kan bedre sin økomiske situasjon ved å la markedskreftene få tildels fritt spillerom. Grunnen til at jeg skriver “tildels” er fordi Smith anså staten som en egnet grunnlegger og drifter av instutisjoner og andre non-profit/underskuddsdrevne bedrifter og foretak.
Utover dette ville “den usynlige hånd” sørge for at markedsøkonomien var selvregulerende.

Et eksempel på selvregulering er tilbud og etterspørselssituasjonen i et marked. Ved nyskapninger vil innovatører tjene gode penger på å forsyne markedet dersom de har tildels (eller fullt ut) monopol på varen eller tjenesten de tilbyr. Prisen vil da være høy. Etterhvert vil andre tilbydere dukke opp med synonyme produkter eller substitutter som ligner originalen. Man opplever da at prisene tilpasser seg markedet og synker. Dermed går også den enkelte tilbyders profitt ned og godene fordeles på flere hold.

Smith mente ikke bare at den usynlige hånd styrte markedskreftene, men også at det var sunt med minst mulig innblanding av staten, også kalt leissez affair.

Keynes teori går ut på at staten burde legge seg opp midler i gode år for å ha reserver dersom det oppstår kriser. Noen teorier påstår at disse krisene – eller konjuturene – går i faste intervaller, fra så lite som måneder til så lenge som 60 år. Den økonomiske krisen som oppsto i USA i 1929 skal ha vært et eksempel på hva som kan skje når alle konjukturene nådde bunnpunktet samtidig. Børskrakket fikk ønkonomien til å rase som et korthus. Når lønningene uteble, sank kjøpekraften og konkurser kom som perler på en snor.
Keynismen kom da inn i pengepolitikken, og førte til at staten fulgte Keynes teori, som går ut på å øke produksjonen i nedgangstider. Staten satte med andre ord folket i arbeid, blant annet ved storproduksjon av utstyr for det militære under den situasjonen som oppsto i Europa – hvor Hitler drev aktiv krigføring mot USAs allierte. En aktiv stat viste seg å være det som skulle til for å snu trenden og få vind i seilene i form av økonomisk vekst.
En annen ting slike nedgangstider som man da opplevde illustrere er Joseph Schumpeters teori om at kriser fører til vekst. Schumpeters påstand går ut på at et velfungerende økonomisk system er harmonisk og stabilt, men at det ikke fører til vekst. Tanken bak påstanden er at nedgangstider og kriser fungerer som en fremming av innovatører og nyskapere – som igjen resulterer i nye produksjonsmetoder og -former. Vi er med andre ord avhengig av at slike situasjoner oppstår for ikke å stå på stedet hvil, mente Schumpeter.

Et ytterpunkt til Adam Smiths usynlige hånd og leissez affair er Karl Marxs sosialistiske syn på økonomien. Urkommunismen mener at det ideelle er at arbeiderne eier produksjonsutstyret og at alle “yter etter evne, men får etter behov”.
Marx mente dessuten at markedsøkonomien er selvdestruktiv. Et eksempel på denne tanken er at når man produserer for profittens skyld må man sette ned arbeidernes lønninger for å få størst mulig overskudd. Kjøpekraften vil dermed synke, føre til lavere omsetning og avslutningsvis konkurs for bedriften.
Marxs tanke kan derfor kortes ned til følgende: dersom staten eier og driver alt, og arbeiderne ER staten, vil arbeiderne eie produksjonsmidlene.

I nyere tid har vi flere eksempler på at utsagnet i oppgaveteksten ikke nødvendigvis medfører riktighet. Jeg tenker spesielt på den kategoriske påstanden med bruk av ordet “ALLTID”. Som tidligere beskrevet gikk staten aktivt inn etter børskrakket i USA første halvdel av forrige århundre, men vi skal ikke måtte ut av landegrensene engang for å finne eksempler på “økonomisk uhjelp”.

Bretton Woods-konferansen i 1944 samlet 44 land og hadde som mål å skape en stabil fredsøkonomi. Som et resultat av konferansen oppsto blant annet Verdensbanken, GATT og senere OEEC. Mer almenkjent er muligens Marshall-hjelpen, som besto av en $ 13 milliarder stor pott, hvorav NOK 3 milliarder ble øremerket Norge. Hovedmålet var økonomisk vekst og utvikling i etterkrigsårene.

Et rent nasjonalt eksempel er “Kleppepakkene som blant annet innebar økonomisk støtte til industrien. I etterkrigsårene spilte staten en stor rolle i norsk økonomi, via reguleringer og skatte- og avgiftspolitikken. Spesielt gjaldt dette ved import utenfra. På den måten opplevde vi igjen et innslag av statlig proteksjonisme.

Startskuddet for dagens økonomiske politikk ble gjenopptatt av Ronald Reagan og Margareth Tathcher på 70-tallet. De reintroduserte den nyklassiske økonomien og ønsket økt privatisering. Her hjemme var det Kåre “nu går alt så meget bedre” Willoch som ledet an slikt tankesett. Vi har siden da opplevd oljekrisa (72) og boligkrakket (87) – begge hendelser hvor staten har måttet gå inn og påvirke situasjonen (eks: Husbankrenten ble satt drastisk ned etter krakket i 87).
Vi er inne i “den 3. industrielle revolusjon”, som mange kaller IKT-inntoget. Globaliseringen er tiltagende med større og mer utbredt handel land imellom og mellom utenlandske aktører og privatpersoner. Internett spiller en stor og viktig rolle i den økonomiske hverdagen vår, og dette er et ekspanderende og uoversiktlig marked staten sliter med å regulere. Kanskje er nettopp denne utviklingen det avgjørende skritt mot tildels total frihandel med minimal mulighet for staten å gripe inn?

Hva som er lønnsomt både med hensyn til profitt vekst og det medmenneskelige aspekt over tid er uvisst. Min personlige teori på hva som gagner alle parter best må bli en blanding av Marx, Keynes og Smiths teorier: La den usynlige hånd styre markedet – med minimal statlig påvirkning, men la staten ta seg av drifting av nødvendighetsvarer som vannverk og strømforsyninger, samt skolevesen og institusoner og ha planene klare og kapital tilgjengelig for å kunne gripe inn i krisetider.

Ikke alle Adam’er var først på jord. Noen av dem kom langt bak i rekka, men blir allikevel husket for ettertiden – her illustrert ved Adam Smith.

I natt jag drömde

Drømmene mine må være en velsignelse å tyde for de som lever av å gjøre det. Fantasien tar av, og de mest usannsynlige ting skjer. 

Som i natt.

Det første jeg husker er at jeg satt i en speedbåt sammen med 2 andre personer. Båten befant seg i bunnen av noe jeg forsto var en skrå kanal. Ikke som Telemarkskanalen eller Göta kanal, hvor man fraktes oppover i sluser. Nei, dette var en slags bakke med stillestående vann.

Vi og båten skulle tydeligvis opp denne kanalen. Det at den skrånet oppover, gjorde den vanskelig å forsere (skjønner ikke helt hvorfor, i og med at båten hadde motor og vannet var stillestående, men…). Løsningen ble å legge en enorm hodepute i bunnen. Dette skulle fungere som springbrett opp skråningen. Eller ei rampe. Ikke godt å si. (Siden ei pute verken gir sprett eller mindre motstand, ser jeg ikke helt hva min ellers så logiske hjerne har forsøkt å formidle. Ingen typisk ingeniør-verdig løsning på utfordringen, må jeg innrømme).

Ja, ja. Opp kom vi, og det i en drittfart!

Underveis observerte jeg en arabisk sjeik i full mundur, bak rattet på en annen speedbåt som sto på land. Jeg la merke til at han observerte oss, og det fikk meg til å tenke at han sikkert var imponert over at jeg som var jente fryktløst forserte “bakken”. 

Oppe på toppen slo det meg at landskapet lignet den første svingen på toppen av Stenmalbakken. I alle fall sto det en bensinpumpe der, og nå var det tydelig at oppdraget vårt enten var å få tak i nok drivstoff til å kunne fortsette turen, eller smugle drivstoffet inn ett eller annet sted – og jeg skulle brukes som kanne. Eller det vil si: jeg skulle fylle blæra med det. 

HER begynner drømmen å gå fra rar til creepy, for de som kan en smule om kroppens anatomi, vet at blæra ikke fylles ved å entre fødselskanalen… som var akkurat hva jeg gjorde med bensinslangen. 

Det var ingenting seksuelt med drømmen, slik mange nå sikkert tror. Nevnte kroppsåpning ble tatt i bruk som en dyd av nødvendighet. Ting skulle bare inn for siden å tas ut, og da var dette eneste mulige måten å gjøre det på.

Liter på liter med bensin ble fylt oppimellom-bortimellom, fra ei enslig pumpe på toppen av en bakke inntil et skogholt og inn i undertegnede. 30 liter i alt. 

Det kom folk dit som jeg pratet helt naturlig med, og til og med forsøkte å overbevise om at 30 liter drivstoff innvortes var helt normalt. Eller i det minste ikke farlig.

Husker jeg tenkte på alle historiene vi hørte om “dunking” (sniffing av bensingass) i yngre dager, og lurte på om kroppen hadde godt av å bli utsatt for de samme gassene fra innsiden. Som om det var mitt største problem, der jeg sto “svanger” med nesten tre dusin drivstoff Hjælp! 

Jeg våknet i det drømme-jeg’et begynte å spekulere i om 30 liter var nok, og tenkte at kroppen sikkert var i stand til å romme enda mer.

Takk Gud for dèt..!

Spørsmålet jeg spør meg nå er om noen vet hva i alle dager skal slike drømmer være godt for (annet enn å gjøre meg ekstremt skeptisk til båtførere uten bensinkanner som ber meg på tur i fremtiden)???

 

#blogg #drøm #båt #drivstoff #bensin #drømmetyding

Opptur Down Under

13. februar 1991.

Jeg befant meg sammen med mine to beste venninner langs Pacific highway, som er en av Australias hovedveier. Den går langs østkysten, fra Sydney i New South Wales i sør, til Brisbane i Queensland i nord). Vi satt godt plantet i hvert vårt sete, i en nyervervet bil, der vi kjørte bort fra den avsidesliggende campingplassen vi hadde tilbrakt natten.

Å kalle kjerra en bil er antageligvis en fornærmelse mot bilbransjen. Den så vel å merke ut som en – den blå stasjonsvogna av merket Ford – men sett bort fra at den var i stand til å svinge både til høyre og venstre, rygge og bremse, var det ikke mye annet som minnet om noe på 4 hjul man frivillig burde la seg transportere i – dersom man ønsker å overleve turen.

Dagen før var vi lykkelig uvitende om hva som ventet, der vi dundret avgårde i full fart i nedoverbakkene, og sneglet oss oppover dersom det var mer enn 1 % stigning, mens alle tre sang av full hals.

Å kjøre over 500 mil i en stereoløs, bråkete kasse gjør noe med deg.

Etter at top twenty-sangene vi pleide å høre på Sydneys lokale radiostasjon “2day FM” var sunget diverse ganger (stort sett etter na-na-na-metoden, foruten ett og annet refreng), var reportoaret nå utvidet, og inneholdt alt fra kanonversjonen av “Jeg gikk en tur i skogen”, “Alle fugler” tostemt, “Bæ, bæ, lille lam” og “Sussebass”. Vi kunne ikke ha prestert bedre om vi så var hinsides fulle i en Japansk karaokebar.

Natten var blitt tilbrakt på nevnte campingplass. Der hadde vi fått tildelt et on site tent. Det var en lavvo-formet sak, bestående av blå presenning som lå løst utover en hvit plastplatting full av jordslag. Beskyttelse mot det lokale (og ikke nødvendigvis ufarlige) dyrelivet fikk vi når teltduken hvilte inntil underlaget. Det skjedde kun når det var vindstille.

Det blåste den natten.

Grunnen til vårt ufrivillige opphold i nevnte fasilitet, var at den delen av Pacific Highway vi var nødt til å passere for å komme videre, lå under flomvann. Målet for turen var Airlie Beach, men vi fikk underveis med oss inntrykk fra steder som MackaySurfers Paradise,Hervey Bay, Great Barrier Reefs og ikke minst Fraser Island. Det er derimot andre historier.

Nå satt vi altså og pakket ned sakene våre etter en i all hovedsak søvnløs natt. I tomanns-teltet ved siden av oss befant det seg et australsk par. De hadde nettopp småkranglet, da den feminine part irriterte seg over hans engasjement i vårt nattlige (høyst ufrivillige) jakteventyr etter padder i enhver krok, og kakkerlakker som ramlet ned fra taket og på hodene våre mens vi tappert forsøkte å sove. Han hadde humret mang en gang over våre hylhøye hvin, mens alt samboeren hans ønsket var å få seg litt søvn. Hun surnet stadig mer utover natten, og hadde nå tydeligvis fått nok av både han, oss og fallende kryp.

Midt på natten, i et tappert forsøk på å oppnå fred for alt som ramlet ned fra “oven”, hadde vi dratt teltets to køyesenger (!) inn mot midten, slik at alle kunne ligge i den nederste køya, som da fungerte som dobbeltseng for tre. Jeg karet til meg midterste plass, mektig fornøyd over å ha sikret meg på alle kanter mot uønskede gjester i bingen.

Da vi forlot campingplassen, uten egentlig å vite hvor vi skulle gjøre av oss neste natt (grunnet en stadig tilstedeværende masse vann som satt et effektivt midlertidig punktum for eventyrets fortsettelse “up north”) reiste vi til en pub vi hadde stoppet ved dagen før. Den befant seg bare noen hundre meter unna point of return, og reklamerte med room to let på et slitent treskilt som hang og dinglet dovent i vinden til venstre for inngangspartiet.

24-timer tidligere befant vi oss i samme pub og forhørte oss om nevnte rom, bare for å få beskjed om at det (ja, her snakker vi entall) selvsagt var leid ut – grunnet flommen – av andre back packers. Den beskjeden var også årsaken til at vi i det hele tatt hadde havnet i helvetes forgård – eller stedets campingplass, som de fastboende så optimistisk valgte å kalle det – og som vi nå flyktet hals over hode fra. I desperasjon bestemte vi oss for å spørre innehaverne om de kunne tipse oss om andre overnattingsmuligheter i nærheten, vel å merke uten å måtte risikere fallende krapyl fra taket, padder på fellestoalettet og pytonslanger i innkjørselen.

Vi svingte inn foran puben. Det var et ènetasjes hvitt trehus med overbygget terrasse rundt hele bygget, som ga litt velkommen skygge til lokale bønder og tilfeldig passerende. Disse satt på rekke og rad og nøt kald boksdrikke, mens de dovent løftet blikket for å se hvem som forstyrret idyllen. Alle gjestene hadde boksen med drikke pakket omstendig inn i isoporkjølere, for ikke å tape kampen mot varmen som konstant truet med å gjøre den lunken raskere enn nødvendig.

Jeg tror vi må ha gitt et slitent og fortapt inntrykk alle tre, for da vi entret pub’en for andre gang iløpet av et døgn, ble vi møtt med en flom av sympati og et enestående tilbud om å ta i bruk eiernes campingvogn over natta. Den befant seg i bakgården. Til vår overraskelse ville de ikke høre snakk om betaling.

Dette var en gest vi overveldet takket ja til.

Forklaringen på gjestfriheten fikk vi over en øl senere på kvelden. Det viste seg nemlig at vertskapets egen datter hadde vært i England året før. Der opplevde hun stor gjestfrihet fra omgivelsene. Dette ble hennes foreldre så imponert over å høre at de bestemte seg for at de ved å hjelpe oss betalte tilbake noe av det de betraktet som universell gjeld. At vi – en gjeng totalt fremmede norske jenter på tur i det store utland – skulle få nyte godt av dette, var mer enn vi hadde kunnet drømme om.

Klær og toalettsaker ble båret fra bilen og inn i campingvognen (en sliten sak av gud-vet-hvilen-årgang), men ikke før vertinnen hadde skiftet sengetøy, tørket støv og luftet. Snakk om ekstraservice..! Målløse lot vi oss bli pampered, og nøt følesen av en voksen kvinnes omsorg.

Utover kvelden var planen å få i oss en bit mat før vi pyntet oss og okkuperte baren for å leske tørre, øltørste struper for deretter å gjøre byen – hvis det fantes en i nærheten? Akkurat dèt så ikke lyst ut.

Jeg kviet meg litt til neste dag.

Da ville jeg ha min 20. fødselsdag. Dette ville ha blitt feiret med brask og bram dersom jeg befant meg i gamlelandet. I Australia er derimot ikke 20-års dager noen begivenhet verdt å skrive hjem om. Du må runde 21 for å være kilde til markering og stor ståhei.

Jeg ga nok uttrykk for at dette plaget meg overfor mine venninner, men sutringa ble raskt glemt der vi sto rundt biljardbordet og brynet oss på lokale “hunks” (les: svette og hårete feite farmere i møkkete singlet og shorts) mens “King of the road” spilte på lag med oss fra video-jukeboxen, som hang oppunder taket i det ene hjørnet av lokalet.

Utover kvelden dro vi til nærmeste tettsted, etter direksjoner fra lokalbefolkningen, og fant mot alle odds et sted hvor de både spilte dansemusikk og serverte alkohol og hadde et klientell på tilnærmet samme alder som oss selv. Det minte mest om et grendehus eller vel-lokale slik de man gjerne finner i grisgrente strøk, men da alternativene var ikke-eksisterende, tok vi til takke med det tilfeldighetene hadde å by oss, og lot oss rive med av musikken – stadig mer ivrigere, etterhvert som den ene alkoholenheten etter den andre ble konsumert.

Det ble ikke sent før vi tok kvelden og hanglet tilbake til campingvognen, hvor vi alle stupte i seng, da vi fortsatt var i søvnunderskudd etter nattens eskapader i on site-teltet. Jeg kan med hånden på hjertet påstå at den natten er den beste jeg noensinne har tilbrakt i en campingvogn!

Dagen derpå våknet vi sent. Uthvilt og fornøyd kunne jeg merke at mine venninner også så lysere på livet, nå da vi hadde sovet ut og hadde fått forsikringer om at vi gjerne kunne bruke vognen den påfølgende natten også. Jeg la undrende merke til at de sendte hverandre hemmelighetsfulle blikk, men regnet med at de hadde noe i gjære (med tanke på hvilken dag det var), så jeg dvelte ikke mer ved det. Dagens første måltid ble konsumert i puben. Engelsk frokost bestående av egg, bacon, rennende av fett. Det gled ned i varmen…

På dagtid lekte vi turister. Vi besøkte The Olsen Caverns (senere omøpt til Capricorn caves), som består av en serie flotte, underjordiske huler, oppdaget av nordmannen John Olsen, med flaggermus som eneste fastboende. Vi hev oss på en guidet tur hvor vi vandret på et underlag bestående av de bevingedes etterlatenskaper, mens vi nøt den trolske stemninga.

Ettermiddagen planla vi å tilbringe i puben, med mer biljardspilling, og kanskje et og annet slag dart. Etter en høyst nødvendig oppfreshing av fasaden, etter en lang og svett dag i heten, entret vi baren i godt humør, og stilte oss opp ved disken for å få servering. Da plutselig, gikk lyset..!

Før vi fikk summet oss, eller oppfattet hva som skjedde, åpnet noen en dør bakers i lokalet. Og i bekmørke – omringet av øredøvende stillhet – ble stedets eier synlig i skinnet av 20 små stearinlys, som pyntet opp en flott bløtkake hun bar i armene. Som på signal stemte de tilstedeværende i “Happy birthday to you” i diverse toneleier, mens kaken ble plassert foran meg på bardisken. Å si at jeg fikk hakeslepp dekker ikke det himmelfalne uttrykket jeg må ha hatt i ansiktet. Klemming og latter… forundring og en gledeståre nedover kinnet mitt… snakk om å bli tatt på senga!

Slik har det seg altså at jeg på 20-års dagen min sto på den andre siden av kloden og mottok hyllest fra vilt fremmede mennesker og mine to aller beste venninner. Det som topper opplevelsen må være at det hele ikke var iscenesatt av mine to allierte, men at de senere fortalte om en prat de hadde uten meg tilstede i baren dagen før. Da diskuterte de at jeg virket små-deppa over å befinne meg i ingenmannsland på en slik dag, og at de ville forsøke å muntre meg opp. Pub-vertinna overhørte samtalen, og dro (på eget initiativ) avgårde tidlig neste morgen til nærmeste tettsted, bestilte kake, kjørte den tilbake (uten at noen av oss la merke til de)t, og allierte seg med venninnene mine og senere også stamgjestene…

Kvelden ble superhyggelig, og avslutningsvis tok vi et slag dart etter invitasjon fra “kara gutta boys” (de med svette singleter…), selv om vi knapt visste bak og fram på en dartpil. Vi måtte vi jo ta utfordringen! Vi stusset ettehvert som spillet nærmet seg slutten, over at nivået virket særdeles høyt. Den forklaringen fikk vi avslutningsvis, da vertskapet ga oss hakeslipp ved leende å innrømme at våre motspillere var kretsmestere i spillet!

Det hører med til historien at vi plantet godt med tips i campingvogna, som takk for flotte minner og god hjelp. Det ble lagt litt bortgjemt i en skuff slik at vertskapet først ville finne det når vi var reist.

Gjorde de det ikke, så ligger det en neve dollar der ennå…

 

Uklart minne fra tiden down under. 

 

#australia #downunder #bursdag #reise #aupair #roadtrip #vennskap #blogg

5 eksempler på livets harde skole

Noe må man lære den harde veien for at lærdommen ikke skal gå i glemmeboka:

 

1. Be aldri lillebror om å se etter godteriet ditt når du skal på do

 

 

 

2.Vent med å dusje til pappa har skylt oppvaska

 

 

3. La aldri mamma gre håret ditt når hun er sint på pappa

 

 

 

4. Vent med å ta på fest-neglelakken til ytterskoa er på

 

 

5. Slipp aldri isskåla ute av syne i nærheten av pus

 

 

 

Blogging for gæmliser

Det får’n si..! 

Her bestemmer man seg for å blogge i en alder av fem-og-førr (eller førtifem som alle født etter 2000 sier). 

Ikke digger jeg mote, sminken er den samme som for 20 år siden og håret klipper jeg selv.

Jeg skriver verken med “h” først (det river faktisk litt i hjerterota å måtte skrive det uten h bare for å eksemplifisere), går i klær som er sååå 2015 (rettelse: pro 2009), kan ikke fordra sushi og er ingen stor fan av cafebesøk.

Allikevel blir jeg lest! 

Tro det den som kan. Inspirerende er det i hvert fall å være tilbake på Bloggtoppen. Faktisk så inspirerende at jeg vil pønske ut flere historier i nær fremtid.

Så følg med på gæmlisfronten! 😉 

 

#blogg #bloggtoppen #topplista #gæmlis