Historien om Lykke-Li var blitt en ulykksalig affære, og nå var selger klaget inn til Forbrukerrådet.
Forbrukerrådet ga meg tips og råd under hele prosessen. Det meste gikk på mail, men det var også mulig å ta ting over telefonen. Det var tydelig at de var godt vant med klager i kjølvannet av båtkjøp og for meg føltes det trygt å ha et proft apparat i ryggen som visste hva de drev med. At jobben utføres kostnadsfritt, var jeg supertakknemlig for.
Dialogen mellom selger og Forbrukerrådet fortsatte, synkront med dennes benektelse av at han hadde gjort noe som helst galt. Selv det faktum at båten var nesten 2 fot kortere enn annonsert, så ut til å gå ham hus forbi.
Forbrukerrådets konklusjon var klar: de anbefalte heving, og at jeg tok saken videre til Forbrukertvistutvalget. I den forbindelse måtte en del papirer ettersendes. Det Forbrukerrådet allerede satt på ettersendte de selv. Så var det atter å smøre seg med tålmodighet…
I mai året etter at Lykke-Li sto på land med vannet rennende ut av to borehull, kom svaret fra Forbrukertvistutvalget, og jeg la ut følgende oppdatering i hjelp-meg-tråden jeg startet i båtgruppa året før:
Det ble med andre ord full seier, og selv om det føltes godt, var det også trist å vite at tiden da jeg kunne drømme om varme og late dager på sjøen med min helt egen Lykke-Li snart var ubønnhørlig over.
Neste skritt var å klargjøre båten for henting, og enda en gang var jeg så heldig å få hjelp:
Smått, men godt – og dessverre straks en saga blott. Lykke-Li klargjøres for sin siste reise… i vår regi.
Det eneste positive jeg kan si om selger – foruten at han virket som en hyggelig kar, dersom vi skiller sak fra person – er at han stilte opp til avtalt tid og med pengene på innerlomma. Sånn sett gikk det jo greit, selv om tonen ikke akkurat var hjertelig – men det er vel ikke annet å forvente i en slik situasjon. Og før jeg fikk sukk for meg, var Lykke-Li på vei ut av hagen- og livet mitt;
Med tungt hjerte måtte jeg se båtdrømmen forsvinne ut av livet mitt en deilig sommerdag i juni.
Snipp, snapp, snute – så var eventyret om Lykke-Li ute.
– men drømmen om et liv på vannet levde selvfølgelig videre i beste velgående, og resultatet av det kan du lese om i Min våte drøm og store kjærlighet.
Båtdrømmen var i ferd med å forsvinne synkront med vannet som rant i strie strømmer ut av to borehull i skroget, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.
Etter å ha fått summet meg, skrev jeg et innlegg i båtgruppa jeg var medlem i på Facebook og ba om råd:
Det var kjekt å kunne be erfarne båtfolk om råd på Facebook.
Temaet engasjerte tydeligvis, for tråden ble svært lang før diskusjonen roet seg ned. Etterpå satt jeg på mange gode råd og tips jeg kunne ta med meg videre.
Det første som slo meg var at jeg måtte kontakte selger. Så tenkt, så gjort. Vedkommende var veldig imøtekommende – helt til jeg nevnte hva saken gjaldt, og sa at jeg forventet at han enten ga meg et kraftig avslag i prisen eller tok båtpakka i retur. Da ble det slutt på go’vilja, gitt! Neste skritt ble derfor å varsle selger om at jeg kom til å kontakte Forbrukerrådet.
Nettsiden til Forbrukerrådet guider deg greit gjennom klageprosessen.
Overraskelsen ble stor da den vennlige stemmen i Forbrukerrådets ende av telefonen fortalte at selger allerede hadde kontaktet dem og levert en motklage. Hva de klaget på fikk ingen av oss helt tak i, men det viste seg å bli en fordel for meg. Nå slapp jeg nemlig å varsle selger ytterligere og måtte vente på tilbakemelding fra dem før Forbrukerrådet kunne begynne å jobbe med saken. Noe flaks skal man tydeligvis ha.
Jeg ble nødt til å kontakte Skatteetaten for å få oppgitt selgers folkeregistrerte adresse, som måtte inn i klagen. Siden selger hadde flyttet etter at salget fant sted, mobilen hans sto registrert i en annens navn og stillheten nå var øredøvende, var det eneste måte å få det til på.
Jeg måtte også skaffe til veie annen relevant dokumentasjon. Det inkluderte:
* salgskontrakten
* finn-annonsen
* vitneutsagn
* uttalelse fra verksted med prisoverslag
Kontrakten hadde jeg liggende, annonsen fikk jeg tak i ved å ringe finn sitt kundesenter, min båtvante venn som var tilstede under salget skrev et utsagn og det lokale båtverkstedet var elskverdige nok til å ta en kjapp takst og skrive et notat uten å ta seg betalt. De mente at båten, som sammen med motor og henger hadde kostet meg 26.500,- måtte repareres for 26.000,- for å bli sjødyktig igjen.
Deretter leverte jeg klagen online, og ventet…
Hva som ble utfallet av klagen, kan du lese mer om neste gang.
Da jeg fikk tildelt innskuddsplass ved stedets båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 år, fant jeg ut at det var på tide å skaffe meg en kjekk liten sak å putre rundt i på bøljan blå. Et finn-søk og en biltur senere var jeg stolt eier av en 14 fot stor With av ukjent årgang. Den ble døpt Lykke-Li og plassert i hagen mens jeg utålmodig ventet på at sommeren skulle komme. Noen måneder senere lå den endelig og solte seg i glansen i nevnte båthavn. Min neste utfordring nå var å lære meg å kjøre den.
Det regnet og regnet og regnet den våren, noe som ikke var spesielt artig for en fersk båteier som ivret etter å komme seg utpå og bli kjent med nyervervelsen etter learning-by-doing-metoden. Jeg måtte stadig ta turen ned i båthavna for å øse regnvann, da selvlensende var fremmedord i denne sammenhengen.
Jeg var over 40 og hadde null peiling på andre sider av båtlivet enn å ta meg ut og bli kommandert inn i rollen som menneskelig fender. Det var jeg fast bestemt på å gjøre noe med.
Med god hjelp av en særs båtvant lillebror, som overraskende nok viste seg å være en tålmodig læremester, fikk jeg start på Lykke-Li, manøvrerte den ut av havneområdet og satte i gang med å lære meg diverse tips og triks vedrørende lover og regler, bruk av nødvendig utstyr og hvordan jeg best kunne legge til og diverse mer eller mindre nyttig lærdom.
Jeg storkoste meg og nøt å kjenne frihetsfølelsen og en økende lykkerus fylle skrotten. Jo mer jeg var utpå, dess gladere følte jeg meg. «Dette er noe jeg kommer til å gjøre ofte», tok jeg meg selv i å tenke med et fårete glis om munnen. Jeg var Lykke-Li!
Selgeren hadde av en eller annen merkelig grunn plassert tenningslåsen under førersetet da han monterte den som en del av oppussingen. Det måtte gå galt, og en helg jeg var bortreist og ikke fikk øst ut regnvannet som høljet ned i strie strømmer flere dager på rad, sto nevnte duppedings under vann da jeg endelig kom meg ned i havna. Resultatet var en fullstendig kortslutning.
For en stor og sterk mann er det nok ikke noe problem å dra i gang en 25 hk båtmotor, men for et kjei over 40, med prolapsrygg og lite kraft i nevene, viste det seg å bli en umulig oppgave. Så der sto jeg, med en nyanskaffet båt jeg måtte ha hjelp til å starte! Du milde himmel, for en situasjon. Nå var gode råd dyre.
Heldigvis er jeg omgitt av snille og flinke venner som gjerne hjelper til, og denne gangen var det en båtkyndig kompis som tilbød seg å hjelpe meg. I mellomtiden hadde broder’n og jeg fått oss enda et par turer utpå, der han like tålmodig som før instruerte meg i hvordan jeg burde vinkle båten for å legge til ei brygge, hva jeg måtte gjøre for å unngå å bli tatt igjen av hekkbølgen og diverse. Imidlertid stusset vi over at båtens egenskaper endret seg. Fra å gå lett i plan, slet vi med det, og sidebølger ga oss følelsen av å duve sideveis lenger etter at de hadde passert. Hva skjedde?
Da min venn – som er nær 2 meter høy – begynte å jobbe på båten, fant han raskt ut at den lå så lavt i vannet at det ville komme sjøvann inn i motoren når en av hans størrelse satt i akteren for å holde på. Han ville derfor ha båten på land, så det gikk an å holde på uten å være redd for å ødelegge noe.
Som sagt, så gjort, og noen timer og en kjøretur for å hente hengeren senere, sto båten på land. Og vi fikk oss en aldri så liten overraskelse:
Vannlinja gikk nesten til ripa, og indikerte at jeg hadde større utfordringer enn en kaputt elstart.
Det var da vi så årsaken til det hele – og forklaringen på hvorfor båtens egenskaper hadde endret seg de siste ukene:
Ut av to sirkelformede småhull under skrogets originale vannlinje, rant det nemlig sjøvann i strie strømmer, og da vi rugget på båten, hørte vi at det skvulpet til nesten oppunder ripa!
Min snille hjelper har pusset opp flere båter, og konkluderte raskt med at båten antageligvis hadde vært full av vann en gang før, slik at skroget var boret i, i et forsøk på å få det ut. Deretter, mente han, var hullene tettet med Silicon (!) eller lignende og deretter påført bunnstoff. Det riktige ville være å pusse hullene ned og støpe skroget der skaden var, men det hadde tydeligvis ikke blitt gjort.
Vennen min stusset også over at båten angivelig skulle være 14 fot lang, og mente at det umulig kunne stemme. En rask oppmåling senere bekreftet at han hadde rett. Den reelle lengden var ikke mer enn 12 fot. Ikke at det spilte noen stor rolle i og med at skroget var gjennomboret og nummeret unna å synke med mann og mus om bord, men det beviste at selgeren verken kunne ha særlig god greie på båt og heller ikke hadde vært ærlig med meg.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å kjøre båten hjem og plassere den i hagen. Der sto den, mens vannet fortsatte å renne i strie strømmer i timevis. «Hva nå?» tenkte jeg slukøret, før jeg sovnet og drømte videre om båtlivets gleder.
Det som skjedde videre får du vite mer om i del 3.
Etter mange år som menneskelig fender og gallionsfigur på diverse småbåter, visste jeg alt om hvor vondt det gjør å lande feil når du hopper i land, og hvor irritert kæpt’n blir hvis du er for sen i avtrekkeren når han skal legge til land.
Det jeg ikke visste noe om – på tross av et liv på og ved vannet – var hvordan båter startes, kjøres, navigering og alt annet man må kunne for å kunne håndtere dem på egenhånd. I godt voksen alder måtte jeg derfor slukøret innse at jeg manglet all basiskunnskap og var helt ubrukelig på vannet.
Da jeg ble tildelt båtplass i områdets flotteste båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 lange år, bestemte jeg meg for at det var på tide å ta grep. Jeg kunne jo ikke ha båtplass uten å ha båt! Og slik ble beslutningen om å hoppe i det og kjøpe seg en liten balje tatt.
Jeg fant raskt en søt liten sak på finn, og kontaktet selger. Joda, den var fortsatt til salgs, var svaret. Attpåtil kunne han gå litt ned i pris, hvis jeg bestemte meg raskt.
Et par dager senere dro jeg til nabofylket med en båtvant herre på slep, for å se over båt, motor og henger, og ta hele herligheten med meg hvis det sto til forventningene.
Sammen med selger gikk vi over objektene, mens han fortalte at han hadde brukt vinteren til å totalrenovere båten og at både båt, motor og henger var i tipp-topp stand. Han fortalte stolt om alle båtene han hadde fikset opp og solgt de siste årene, og ga på alle måter inntrykk av å være en båtkyndig kar.
Motoren ble testet i et vannfat og alt som kunne være løst eller ødelagt ble kontrollert. Etter endt inspeksjon var det en lykkelig nybakt reder in-spe som kjørte småveiene oppover mot Vestfold med båt og henger på slep.
Jeg slet litt med å få registrert den i småbåtregisteret, da selger ikke husket forrige eiers navn og hadde pusset bort det gamle registreringsnummeret da han satt båten i stand. Etter litt om-og-men (og fordi den var fra 80-tallet) gikk Redningsselskapet med på å la meg få den registrert. Dermed trodde jeg alt var i skjønneste orden.
Etter å ha stått noen måneder til pynt i hagen min, ble Lykke-Li – som den ble døpt – kjørt ned i havna og fortøyd på plassen sin sist i mai, og ingen kunne vært stoltere enn undertegnede av følgende syn:
Min kjære Lykke-Li soler seg i glansen på båthavna – lykkelig uvitende om hva som skulle komme…
Men alt skulle dessverre ikke vise seg å være helt i orden allikevel.
Jeg drømmer om å kunne bruke hvert ledige minutt av dagen sammen med deg når sommeren er i anmarsj.
Duve, vugge, hvile og rase sammen. Nyte, leke og bare kose oss.
Du er my dream come true. Du er den jeg vil tilbringe fremtiden med. Du er svaret på mine våte drømmer.
Du er min nyinnkjøpte båt – og jeg elsker deg!
Sammen skal vi utforske sjølivets gleder. Bare kose oss alene utpå, eller være vertskap for gode venner på tur.
Gud som jeg gleder meg!
Min tid som menneskelig fender er definitivt forbi, og jeg er klar til å ta over roret og vise at også jenter over 40 kan hvis de vil, på tross av manglende kunnskap og fysiske utfordringer.
Nå gjenstår det bare å lære seg å føre båt – så er vi i gang.
“Det har jeg aldri prøvd før”, sa Pippi, “så det klarer jeg helt sikkert!”
Denne fine balja er ikke lenger bare en våt drøm, men sommerens nyinnkjøpte prosjekt– som jeg gleder meg vilt til å bli bedre kjent med.
