Mitt båtkjøp var tydeligvis så inspirerende at et nært familiemedlem – som i utgangspunktet har full tilgang til min – valgte å skaffe seg sin egen balje like etter. Snakk om smitteeffekt!
Kristi himmelfartsdag ble jeg derfor med som moralsk støtte og underholdning langs ruta, da den kommende kaptein satt snuta mot Sandvika, for å hente det nyinnkjøpte vidunderet.
SÅ store impulskjøp er ikke bare-bare, når det resulterer i å måtte finne plass til en 17 fot lang Utteren nærmest på timen.
Alt går som kjent med litt vold og vaselin, men i dette tilfellet holdt det heldigvis med et opprop overfor båtelskende Facebook-venner, så var dét i boks.
Uti bar det med’n i nytt farvann – og en kjapp tur innom Biltema senere, var vi klare for en testtur.
Så bar det utpå!
Vi startet i Fyllinga, som befinner seg i sørøst-enden av kanalen som skiller Karljohansvern fra Horten by.
Siden det blåste kameler og små elefanter, foreslo kæpt’n å ta turen til Varnestangen, en bukt vest for indre havn, som visstnok alltid ligger i le. Der befant kjentfolk seg, og en av dem ville gjerne bli med på en liten testtur.
Om det er jeg eller andre som har bad carma, vites ikke. Uansett årsak, begynte det å blåse (visstnok for første gang i historien) rett inn fra nordvest rett før vi kom frem, noe som gjorde bukta til det reneste bølgebassenget! Det viste seg derfor å være kul umulig å legge til både i bukta og den tilhørende odden.
En rekogniseringstur senere var problemet løst. Takket være en hytteeier sin brygge på østsiden av odden, som befant nok i le til at vi både kunne plukke opp "testpiloten" og legge til etterpå, fikk vi både gitt ham en testtur og fortøyd godt nok til å kunne følge ham tilbake til resten av gjengen etterpå.
En halvtimes høflighetsvisitt senere, humpet vi oss hjemover via indre havn og kanalen… som er verdt et helt lite bildegalleri for seg selv, vakkert som det er;
Kanalporten er ikke lett å få øye på, der den ligger nesten helt bortgjemt sør for indre havn.
Trolsk stemning under brua
Hjem, kjære hjem. Om enn ikke for undertegnede sin del, så i det minste midlertidig for den nyslåtte båteier.
Så nå har vi begge på sett og vis to skjærgårdsjeeper tilgjengelig utover sommeren.
Det betyr at jeg endelig får oppleve Hortens-skjærgården, som så langt i livet har vært ukjent farvann for min del.
I kjølvannet av dét, vil det garantert bli publisert flere båtrelaterte innlegg fremover – så følg med – og bli gjerne smittet du og 🙂
Værprognosene spriket som vanlig i alle retninger; Yr meldte regn og kuling, mens Storm lanserte en teori basert på sol, noe vind og i verste fall litt yr. Det eneste jeg derfor visste helt sikkert etter å ha surfet på Pent.no, var at det ble vær den første natta jeg skulle tilbringe på Drømmeøya.
Med meg på turen hadde jeg min ikke spesielt camping-keen’e bedre halvdel, som – etter at jeg ofret noen fine soldager på hans nyinnkjøpte båt (den historien kommer senere) – antageligvis følte at det nå var hans tur til å stand by your (wo)man.
Tåka lå lavt og gjorde sikten dårlig, og havet lot oss vite hvem som var sjefen der vi putret ut av havneområdet.
Det ble derfor en bumpy ride ut til øya, i en noe overfylt båt, lastet med siste del av utstyret som trengs for en natt i det fri.
Etter å ha rigget oss til, var det på tide å ta ta hensyn til de stadig mer høylytte magene våre, som sa tydelig fra at det nærmet seg middagstid.
Strandkanten fristet som arena for dagens herremåltid, så vi røsket med oss det vi trengte fra teltet og satte kursen ned dit… og snublet samtidig over kjentfolk, som også planlegger å tilbringe sommeren på Drømmeøya.
Koselig å vite at det kommer til å være bekjente i “nabolaget” – som jeg forhåpentligvis får gleden av å bli enda bedre kjent med utover sommeren 😊
Men først og fremst var det på tide med mat.
Vi fant oss en benk i sola og dro fram godsakene. På et blunk bugnet bordet av reker, loff, majones, agurk, sitron, våtservietter og boblevann. Nå skulle vi kose oss!
Pille, pille, pille.
Å mekke seg et rekesmørbrød ved å pille reker tar tid. Men den som venter på noe godt… risikerer å bli skiti ned av en lunefull kamikaze-måke som tydeligvis ikke har sansen for rosa jakker og brede nå-skal-vi-kose-vårs-glis. Derfor gjorde den altså sitt for å kamuflere meg bak en velrettet dæsj av det som kommer ut der det forhåpentligvis ikke kommer noe inn!
Fytti…!!!
Der gikk den matlysten i dass, etter bare en skive innabords.
En grundig våtserviett-vask senere trøstet jeg meg med det måke-skiten heldigvis ikke traff, og da steg straks humøret igjen;
Ingenting er bedre etter et herremåltid (som for min del for det meste besto av noe som boblet), enn å utforske omgivelsene. I frisk bris tok vi derfor fatt på Drømmeøya sine omgivelser – og ble imponert. Her lå det nemlig skjule perler bak enhver stokk og stein.
På sørsiden av øya ligger det et flott utsiktspunkt, hvor vinden gjorde sitt for å vippe oss av pinnen. Resultatet ble selvsagt at vi heller klamret oss fast til hverandre mens vi nøt synet, en medbrakt boks fatøl, og tok den obligatoriske se-så-koselig-vi-har-det-selfie’n som gikk rett ut på Facebook.
Man får ikke mer moro enn man lager selv 😉
Denne herlige øya er, som tidligere omtalt, utstyrt med ferskvannskraner, noe som gjør campinglivet veldig mye enklere for oss besøkende.
Plasseringen av kranene er tildels fantasirike, noe en av de vi fant langs ruta er et godt eksempel på;
Fantasirike er også stedsnavna – som jeg med tanke på det øverste skiltet ikke tør å tenke på opphavet til;
Så kom kvelden, og teltet lokket mer enn “utelivet”.
Etter et par runder kortspill i lyset av en LED-lampe som lader seg opp selv hver dag ved hjelp av solceller, var det på tide å ta kvelden.
Selv om denne karen ikke var enig i den avgjørelsen, tullet vi tobeinte oss inn i hver vår sovepose og sovnet på et blunk.
Dagen derpå gjorde vi opp status: undertegnede hadde sovet som en stein natta igjennom, mens herrebesøket hadde våknet flerfoldige ganger. Min teori går ut på at han snorker så høyt at han vekte seg selv, men derom strides de lærde.
Etter en runde med kokeapparatet og dertil pulverkaffe, var begge i hvert fall tilsnakkendes, og dagen kunne begynne.
Første stopp var selvfølgelig en av Drømmeøya sine utedoer, hvor jeg ble møtt av et sørgelig bevis på at det dessverre finnes egoister også blant båtfolk;
I normalt fall kunne jeg ha forsvart de som legger igjen søpla si uten å tenkte på at måker og annet skrømt vil dra det utover med ubetenksomhet. Men når diverse ødelagt utstyr og poser som blant annet inneholder papptallerkener med barnemotiv plasseres rett under dette skiltet, vitner det dessverre om at godt voksne egoister som gir beng i hensynet til de som kommer etter, også har funnet veien til Drømmeøya.
Det er bare trist.
Status etter første natta i eget telt på fjordens deiligste øy, er at selv om måker og egoister er noe dritt, så er det ikke verre enn at godt selskap og noen bobler gjør det vel verdt å gjenta! 😊
Fortsatt god søndag fra denne siden av tastaturet.
Etter masse frem-og-tilbake fikk jeg endelig tak i ønsketeltet og var klar til å sette det opp på Drømmeøya.
I går ble derfor båten fylt til randen av hjelpemannskap og utstyr (du vil ikke tro hvor mye en 14 fot stor båt rommer!) og kursen satt mot sommerens tilholdssted.
Det blåste riktig så friskt. Litt friskere enn godt var, kan du godt si. Dagens lærdom ble derfor at det fort blir en veldig våt opplevelse å ta seg over til øya når bølgene treffer en overfylt balje sideveis.
Godt man har investert i seiljakke av god kvalitet.
Sist jeg var utpå øya, var det i følge av Eldsteklonen og Mini-me, her avbildet i et – for oss – normalt øyeblikk;
Denne gang hadde jeg herreselskap, for hvor enn selvstendig jeg liker å være, så er det ikke til å komme fra at det er godt å bli ivaretatt og gitt en hjelpende hånd innimellom.
Tanken var å pakke ned det midlertidige teltet og sette opp det permanente. Da vi kom frem, ble det raskt klart at den såkalte nedpakking kun ville bestå i å få det over i en søplesekk, for her hadde vinden herjet så teltets ene bambusstang var brukket tvers over og stakk ut av duken. Så mye for den moroa.
Bort med det ødelagte og frem med det nye:
Easy Camp, er undertittelen på teltet jeg har kjøpt, og selv om det ville vært tildels umulig å sette det opp alene pga spennet stengene utsettes for når de bøyes på plass, var konstruksjonen så enkel og lettfattelig at det ikke var behov for noen bruksanvisning …og godt var dét, siden det ikke fulgte med noen heller 😉
Ting begynner å ta form – til undertegnede sin store fryd og glede.
Mat må’n ha, og når vi først var i gang, hadde jeg selvsagt pakket ned den nyinnkjøpte gassgrillen, som jeg (uten at dette er sponset på noe vis) vil tipse likesinnede om at finnes på OBS! Stormarked til ca 350 små kroner (for coop-medlemmer). I sekken lå det også gass, pølser og det som hører til et herremåltid i det fri.
It worked like a charm!
Noe av det jeg liker med Drømmeøya, er at det finnes utedo og ubegrenset tilgang til friskt vann der ute. Ikke bare er det satt opp flere kraner rundt om på øya. Det er satt opp flere oppvaskkummer a la denne;
Fantastisk at noen har tenkt på å gjøre slikt. Dét har jeg sansen for.
Med disse fasilitetene tilgjengelig og tilgang til et stort telt, feltsenger, et bord med noen helt greie 8-posisjonsstoler, ledlamper og diverse campingutstyr, er jeg sikker på at jeg vil få det som plomma i egget der ute.
Neste punkt på lista er å få tak i bedre teltplugger, få på plass resten av utstyret, og teste ut herligheten nattestid.
Deretter håper jeg at de fine vennene mine står ved at de ønsker å komme på besøk, for gode minner lages lettest i fellesskap.
Når man skryter på seg teltplass på Drømmeøya og roper ut at herligheten skal testes ut så fort været tillater det, er det nesten flaut å innrømme hvor årets første campingtur gikk.
Helgens opplevelse inkluderte verken saltvann, båtliv eller noen drømmeøy.
Derimot ble vi servert en salig blanding av flystøy, hundegnelder og diverse Grand Prix-låter… men også vakker natur, nydelig grillmat og hyggelig selskap.
Vertinna lufter hundene foran landemerket som burde fortelle den observante leser hvor på kant av Østlandet vi befinner oss.
Da vi tuslet rundt i det fine området, tok jeg meg i å tenke på om mine venner lever et hundeliv tett på andre campere, eller er heldigere enn de fleste – som har slikt landskap rett utenfor campingvogn-døra?
Sikkert er det i hvert fall at de – som er i ferd med å etablere sin egen faste plass med fortelt og platting og alt som hører med – trives og føler at de har det som plomma i egget.
Siden trivsel er nøkkelen til Det Gode Liv, tenker jeg at de er heldige som har funnet sin "greie".
Mine venners vogn står idyllisk plassert helt nede ved bredden, dit vannet rekker etter at vårens snøsmelting er unnagjort.
Så hva ble egentlig resultatet av en innbitt campingplass-beboers invitasjon av en båtliv-elsker-in-spe? Jo, en superkoselig – og hysterisk morsom – kveld!
Selv om vertinna og undertegnede har svært forskjellig syn på definisjonen av campinglivets gleder, vet vi begge å nyte natureni godt selskap.
Synet av toalett-golf-turneringen vi moret oss med ut over natta, overlater jeg til lesernes fantasi, da bildene ikke er egnet til å publisere her.
(Noe sier meg at innflyttingsgaven de fikk vil bli flittig brukt utover sommeren – enten det skjer fra dosetet eller campingstolen…)
Vi kan si det slik at man får det akkurat så moro som man legger opp til å ha det selv – og at noen av oss aldri blir for gamle til å leke 😉
Så ble det ikke båtliv denne helgen heller.
Det nærmeste jeg kom en balje, var denne skjønnheten som lå og solte seg i sin egen fordumse glans.
…noe som selvsagt bare fikk meg til å lengte enda mer etter godværet vi fikk en liten smak av for et par uker siden.
Hvis det er slik at Rop på sommer’n, så kommer’n stemmer, oppfordrer jeg alle som leser dette til å rope i kor, så jeg og resten av småbåtfolket snart kan komme oss utpå – for det campinglivet jeg foretrekker, inkluderer fineste Valentina og Drømmeøya ❤
Båten er kjøpt og sjøsatt, sommerens øy blinket ut og årets første turer utpå unnagjort. Nå var det på tide å finne plass til teltet i beste “fus!”-stil.
Førstemann til mølla gjelder selvfølgelig i aller høyeste grad utpå. Derfor dro jeg på rekogniseringstur til drømmeøya allerede 1. mai, for å finne det mest egnede stedet å rigge meg til for sommeren. Kjekt å være tidlig ute!
Overraskelsen var stor da jeg så at et ungt par var begynte å rigge opp et lite telt like bortenfor drømmeplassen. Her var det tydeligvis fler som hadde skjønt hva som måtte til…!
Heldigvis var det ikke “min plass” de blinket seg ut, så da var det jo greit 😉
Neste skritt var å finne et telt som er lite nok til å klare å sette opp på egenhånd, men stort nok til å kunne huse besøkende og romme alt stæsjet jeg planlegger å skaffe til veie. Øyliv er nemlig ikke ensbetydende med å ligge vondt om natta, innta alle måltider sittende på bakken og måtte klare seg uten praktiske hjelpemidler for min del.
Nei, er du på tur, så er du på tur på komfortabelt vis, slik jeg ser det.
Jeg så meg ut følgende telt på nettet, og ble glad over å se at det ble solgt forholdsvis rimelig i nabobyen… men ikke like glad over å få høre at de ikke har fått det inn ennå.
Dermed endret planen seg til å tage vad man haver og sette det opp midlertidig.
Den plassen skulle jeg ha!
I dag gikk turen på ny ut til Drømmeøya – med telt denne gang… og slik så det ut da det endelig kom opp;
Deretter koste jeg meg i finværet med medbrakt lunsj, slikking av sol og en prat med en annen båtentusiast som hadde lagt turen til Drømmeøya – mens vakreste Valentina lekret seg, der hun lå longside langs flytebrygga;
Bedre enn dette blir det knapt!
Ganske utrolig at det snødde og var iskaldt ute for få dager siden, mens sola skinner fra skyfri himmel og fuglene kvitrer om kapp i dag.
Det er ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene for at vinteren endelig har sluppet taket, og starte jakten på campingutstyr. Hva jeg ender opp med (foruten alt det rosa stæsjet jeg fant her om dagen), blir spennende å se.
Uansett hva det blir til, erklærer jeg herved sommeren 2017 for åpnet!
Min første tanke var å finne utstyr som står i stil med baljas grå gummilist, og putene som fortsatt befinner seg i garasjen (noe rumpa mi merket under forrige ukes Nøtterøy rundt med Mini-me).
Den tanken forduftet da jeg ble presentert for mini-utgaven av konsolltrekket kompisen min har proklamert han skal sy til meg:
"Rosa er sexy – også på båter", sa han, med alvor i stemmen. "Og du må bli litt mer fargerik, Carina."
Ordet litt forsvant antageligvis fra vokabularet hans under syinga, for dette var hva jeg definerer som veldig. Alle mine forsøk på å forklare at jeg er en selverklært anti-rosa blogger ble ignorert, and if you can’t beat them, join them – dermed var prosjekt rosa i gang
Med det cerise-rosa konsolltrekket i tankene, fikk jeg en aha-opplevelse under gårsdagens handletur til en av favorittbutikkene mine, Jula.
Jeg startet så pent med valg av praktisk verktøy til å ha liggende i båten;
Deretter tenkte jeg at det kunne være lurt å ha med seg gummiert fottøy når jeg skal overnatte på øya i sommer. Tross alt kan naturen kalle midt på natta, når striregn gjør at gjørmete underlag må forseres i mørket. Da jeg fant disse, var det gjort;
Derfra var veien kort til neste feilskjær (om det kan kalles det), for med båtliv følger øyturer. Er du ofte på en øy, ender man opp med å campe. Planlegger du å bo i telt over tid, må du vaske opp. Da er dette kjekt å ha;
Flaska er feilplassert, for den er ment som tørsteslukker og ikke til oppbevaring av Zalo… men hvem bry seg.
Rosa, rosa, rosa..!
Dette begynte å minne om Rosasangen jentene mine gaulet på i tide og utide da de var små.
Fortsatt ved godt mot gikk turen videre til XXL, og det var der katastrofen ble et faktum! Foruten et par deilige, gripevennlige hansker og et 100% vanntett etui til å redde mobilen min fra ødeleggende møter med saltvann;
…så snublet jeg over denne seiljakka fra Helly Hansen – som gjør at jeg herved kaster all anti-rosa integritet – og muligheten til å kunne passere noen usett i fremtiden – overbord!
Min gode venn ble selvsagt pepret med bilder av ervervelsene, ispedd kommentarer som dette er din skyld og et og annet ha ha. Resultatet er at vi avtalte hvor jeg skal troppen opp med båten for å ta mål av konsolltrekket, for ikke pokker om jeg pink’er meg opp utpå uten det på plass!
Litt prinsippfast må jeg fortsatt få lov til å være 😉
Jeg er jente. Jeg er i 40-årene. Jeg kan ingenting om båt. Jeg kjenner så vidt til sjøvettreglene. Jeg er svak i klypa, har dårlig rygg og elendig balanse. For en stund siden kjøpte jeg meg min første dugelige båt.
FinesteValentina – min vakre stolthet og store kjærlighet.
I min iver etter å bli en av båtfolket, sto jeg på venteliste ved den lokale båthavna i 11 år før jeg ble lykkelig eier av egen innskuddsplass. Dermed skaffet jeg meg båt, som i ren gledesrus ble døpt Lykke–Li.
Dessverre viste det seg å bli en heller Ulykkelig affære, da selger holdt tett om to hull i skroget. Da sier det seg selv at båten han solgte meg ikke var like tett som ham etter kort tid på vannet.
Min tilmålte tid med Lykke-Li endte dermed etter en runde hos Forbrukerrådet, med påfølgende behandling i Forbrukertvistutvalget. Resultatet ble heving av salget og et par års avbrekk i båtdrømmen.
To år senere var jeg atter på jakt etter noe å fylle båtplassen og dagene med, og da jeg ramlet over Valentina på Finn, sto jubelen atter i taket. Min eneste bekymring dreide seg om hvorvidt denne balja holdt mål?
Etter påskas vellykkede sjøsetting, kunne jeg puste litt lettere. Mini-turen vi tok viste at den i det minste startet som den skulle og lystret spakenes kommandoer – men i dag skulle både den og jeg igjennom selve ildprøven. Kom alt til å fungere og ville jeg være i stand til å komme meg utpå uten hjelp?
Full av iver etter å teste ut fineste Valentina, sitter jeg forventningsfull og glad bak spakene på vei ut av havna.
Mini-me fikk prøve seg som “copilot” langs ruta, og fylte rollen med stor iver og nyttig lokalkunnskap.
Vi pakket en kjølebag med litt mat og drikke og bestemte oss for å ta en liten tur til nærmeste øy for å øve på å legge til longside, men endret planene i et innfall av eventyrlyst og fant plutselig ut at det var lurt å teste den skikkelig. Dermed ble det Nøtterøy rundt istedenfor.
Turen gikk først inn byfjorden og forbi den fine brygga byen vår har å by på.
Så veldig varmt var det ikke, og da vi nærmet oss Kaldnes, lot vinden oss merke at den var tilstede. Da gjaldt det å kle seg godt – noe vi dessverre ikke hadde gjort…
Etter å ha fosset gjennom Vestfjorden, passerte vi Vrengensundet for å kunne handle is (!) på Kiwi Kjøpmannskjær. Er det “sommer”, så er det sommer..!
Etter tre og en halv time var det to kalde, men superfornøyde jenter som endelig var tilbake i båthavna, der Valentina er så heldig å få ligge både resten av denne sommeren og alle fremtidige båtsesonger.
Snakk om velykket jomfrutur!
Det føltes som en personlig seier. Utfordringer jeg har med skrotten Gud tildelte meg en dag han må ha vært full av galgenhumor, har nemlig gjort at jeg slettes ikke var sikker på at jeg ville klare å håndtere en båt på egenhånd.
Et langt liv som menneskelig fender ombord i båter jeg visselig var medeier av, men tydeligvis ikke fikk være med å regjere bak spakene på, har gjort at jeg knapt visste fram og tilbake på en båt. (Litt overdrivelse får tilskrives forfatterens behov for kunstnerisk frihet, men så veldig langt unna sannheten er det faktisk ikke) 😉
Heldigvis slo “pippi-genene” mine til. Du vet, de som sier; “Det har jeg aldri forsøkt, så det klarer jeg sikkert!”
Dermed tok jeg sjansen, og er uendelig glad for det nå – for denne sommer’n kommer til å bli den beste jeg har hatt på årevis!
(Historien fortsetter under bildet)
En superhappy rufsetufse av en “lady”, etter en særdeles vellykket jomfrutur.
Jeg håper dette kan være til inspirasjon for andre jenter, for kan jeg – så kan du.
De timene jeg lå utslått på sofaen etter nesten 4 timer utpå, var så absolutt verdt seiersfølelsen det gir å mestre noe du var redd du ikke ville klare. Gleden av å føle seg ung og fri – selv om man er 46 år og bundet på hender og føtter – er helt ubeskrivelig og anbefales på det sterkeste!
Så kast alle unnskyldninger overbord, kjære medsøstre, og bli båteier med vetorett og fast plass bak spakene! Det gir nyvunnen selvtillit – og med “happy wife, happy life” i tankene, kan det være at en og annen partner også vil tjene på det – om enn mer indirekte…
Våren er her i all sin prakt,i båthavna har de allerede lagt ut landgangene og sola skinner om kapp med humøret. Endelig skal Valentina sjøsettes!
En ulidelig lang senvinter er endelig over, og den utålmodige nybakte båteier ivrer etter å få balja på vannet. I dag er dagen, og det kribler i kroppen etter å få testet herligheten i sitt rette element.
Valentina står klar i innkjørselen og venter like utålmodig som sin eier på å komme seg på vannet.
Med god hjelp av en kraftkar og med værgudene på min side, går forberedelsene som en lek: testing med vann fra hageslangen avslører at motoren startet på første forsøk og går som ei klokke. Dermed er det bare å sette kursen for havna den skal ligge i frem til høsten.
Vel fremme rygges det kyndig ned slippen, før bilen settes i gir med brekket på og sikres mot rulling med stein bak dekka.
Og sola bare skinner så uendelig flott, som for å si at i dag er dagen!
Den glir ut i vannet…
Valentina geleides kyndig ned i vannet, og ser ut til å nyte det hele.
Med ett er hun på vannet!
Min våte drøm. Min store kjærlighet. Mitt ett og alt i månedene som kommer!
Strømlinjeformet, lekker og fresh ligger hun der og lokker, og jeg er ikke sen å be.
Straks settes kursen ut av havna for en liten prøvetur. Alt sitter. Alt stemmer. Alt fungerer. Alt er så bra at jeg ikke kan fri meg fra å juble!
Etterpå manøvreres hun inn på plassen sin. Plassen min, faktisk. Man er da blitt eier av sin helt egen innskuddsplass i en av landets største havner!
Bedre blir det ikke.
Eller jo, det er én ting som kan bli bedre – og det er værvarselet for resten av påska.
Så jeg sender en varm tanke oppover og satser på at Yr og Storm har tatt feil, mens jeg tenker at denne sommer’n vil bli vannvittig fin :))
Som ferskt medlem av blogg-teamet i ei båtgruppe på Facebook, var jeg så heldig å få tildelt gratisbillett til årets Sjøen For Alle.
Dermed fylte jeg ElFanten (min fantastiske elbil) til randen av venner og duret inn til Lillestrøm lørdag 25. mars, for å oppleve min aller første Båtmesse.
Jeg må innrømme at jeg som nybakt båteier ikke var på utkikk etter noe å kjøpe. Heldigvis, får’n si, når man så prisklassen de fleste utstilte herlighetene befant seg i. Det overrasket allikevel å finne biler utstilt påei båtmesse, og selv om de også befant seg laaaangt utenfor min prisklasse, ble jeg et øyeblikk i tvil om jeg siklet mest på det ene eller det andre:
Dette synet gjorde meg usikker på om jeg skulle tørke sikkel etter å ha sett på bil eller båt..?
Noe annet enn plastic-fantastic var det heldigvis å hvile øynene på der inne. Blant annet denne personligheten, utstilt på standen som promoterte båtbygger-yrket:
Ro, ro, ro din båt… eller ikke. Jeg foretrekker nok motor, selv om dette ser aldri så sjarmerende ut.
Personlig tenker jeg at en båt med denne type baug kan være lurt for nybegynnere som meg:
Hadde min nyanskaffede GRP hatt en lignende baug-løsning, ville jeg nok følt meg tryggere den første tiden som rykende fersk båteier.
Noe av det jeg gledet meg til, var underholdningen. Vi sjekket først ut den magiske vannmusicalen “Alexx Alexxander og piratene”, som inneholdt både sang (med ALT for høy lyd!), vannakrobatikk og magi:
Alexx Alexxander i farta… beklager: i LUFTA – hvor han gjorde en god figur.
Deretter overvar vi standup-artistene Thomas Leikvoll og Sigrid Bonde Tusvik, og foredraget til verdens eneste kvinnelige formel1-båtfører, Marit Strømøy.
Leikvoll var etter eget utsagn så uerfaren med å vitse foran edruelige publikummere at han brukte det som unnskyldning for en seanse som ble noe mer flat enn moro.
Marit Strømøy holdt derimot et veldig interessant foredrag, tydelig inspirert av sitt engasjement for kvinner som likestilte båtførere, mens Sigrid Bonde Tusvik må ha gått feil… i beste fall. Der har nok arrangørene skivebommet ikke så rent lite (for å si det pent), for selv med Tusvik som favoritt-komiker, var jeg lettet da den heller pinlige seansen var over.
Leikvoll glimtet til med en artig historie om tidenes beste båthandel, for en heldig finn-kjøper, men hadde ellers lite interessant å formidle.
Bonde Tusvik bablet i vei om hvor fantastisk det er at menn har fått elektrisk barberhøvel, uten at noen så humoren i det. Ellers gikk det i hvor lite hun visste om båter og livet på sjøen – før hun avrundet med en pinlig lang og intetsigende avskjed… huff og hu. Dette oste dårlig forberedelse av hun jeg gledet meg mest til å høre.
Marit Strømøy fra Sandefjord, toppet ikke bare pallen i et båtrace. Hun gjorde definitivt også best figur av underholderne på Sjøen For Alle 2017. Respekt.
Etter underholdningen tok vi en ny runde i hallene, og fant følgende artige sak som fikk oss til å dra på smilebåndet:
Noen satser på solcelle-teknologi, mens andre går for den hånddrevne varianten, når det gjelder å komme seg fra A til B uten å forurense..!
Utover det, endte jeg opp med følgende ønsker øverst på årets julegaveliste – selv om jeg ser at de begge er urealistiske, hver på sitt vis:
Kanskje en liiiten smule for stor til å passe 14-foteren min..? Men vakker var den uansett. DET ska’n ha! Og det ER lov til å drømme 🙂
Selv om den er laget med tanke på å vise kunder utforming og materialløsninger, har visstnok denne lille saken (som fås kjøpt for 5 lapper), slått an blant båtfolket. Ikke fordi den er egnet som redningsfartøy eller noe annet på vannet for den saks skyld, men fordi den kan bli en superkul isbalje på terrassen en varm soldag. Og undertegnede falt selvfølgelig totalt for ideen. VIL HA! 🙂
Så har man altså besøkt Sjøen For Alle. Som en ikke helt A4-jente la jeg nok merke til andre ting enn en mann på 50+ ville gjort, men det ser jeg bare på som en fordel. Mangfold er positivt og alt blir kjedelig hvis det går flere enn 12 av det på dusinet.
Dessuten lærte jeg meg en dyr lekse, og det er at jeg aldri mer skal kjøpe en neve fylte oliven på ei messe, for det kostet meg mer enn billetten og bilturen til sammen!
