Mange unge mennesker har sansen for 80- tallet. For noen dem er The Breakfast Club blitt ikonisk. Samtidig liker de fleste å hygge seg ute med noe godt i glasset. I så fall vil antageligvis denne kombo’en fremstå som uslåelig:
Sist, men ikke minst, så har Dr.Who opplevd å få en ganske stor skare av blodfan blant barn av 90-tallet. Det mest ikoniske symbolet i den forbindelse er den gode, gamle telefonkiosken. Når det da viser seg å befinne seg en slik i Valletta – som attpåtil er utstyrt med en velfungerende fasttelefon – vil jeg tro at lykken blir komplett:
Sistnevnte befant seg ved siden av restauranten hvor gårsdagens hovedmåltid ble inntatt, men i min iver etter å dempe sulten og slukke tørsten, glemte jeg å teste den ut. Det skal selvsagt gjøres ved neste besøk i Maltas vakre hovedstad.
For en som er i ferd med å bli bortskjemt med Roam Like Home og lignende EU/EØS-goder, blir det spennende å se hvor mange mynt den klarer å sluke i løpet av en 3-4 minutter lang samtale til Eldsteklonen og Mini-me – begge barn av 90-tallet. .
5 minutter før Mini-me skulle kjøre meg til toget, spurte hun om jeg hadde sett Glennis, da hun ikke fant ham i luftegård vi har laget til ham.
Glenn Dennis er den 15 uker gamle hvalpen hun deler annekset i hagen med om dagen, og fortvilet innså vi at han hadde tatt en Houdini via mellomrommet i en pall, under boden den sto inntil og et hull rakkeren hadde gravd.
“Jeg har et fly å rekke og må være på jernbanen om 20 minutter!!!” sa jeg, med en stemme som bar preg av tilløp til panikk.
Heldigvis ble Glennis/Houdini funnet i naboens hage 3 minutter senere og kom villig tilbake, slik at jeg ikke bare rakk toget, men også kunne flotte meg med en kaffe fra Narvesen før ombordstigning.
På stasjonen ventet enda en overraskelse, heldigvis av hyggeligere art. Der sto nemlig et vennepar jeg ikke ante skulle på tur, med hver sin koffert. Det ble derfor en veldig hyggelig tur innover mot hovedstaden. På Nationaltheatret kom Bestis også på, og straks var vi på Gardermoen.
Innsjekk er normalt plankekjøring, men for en som er så stresset at hun til og med kåler til ting i sikkerhetskontrollen – selv etter 2 års personlig fartstid som sikkerhetspersonell på Torp – går det meste i spinn. Heldigvis holdt Bestis seg rolig og ordnet brasene. Jeg mener å huske at ordene “slapp av, jeg har gjort dette hundrevis av ganger før”, ble gjentatt noen ganger…
Nå har vi mellomlandet på nærmeste skjenkested på “utland”, hvor de – til Bestis store overraskelse – selger øl med følgende størrelse
Selv om jeg utad ser smilende og rolig ut, så bedrar skinnet på alle vis – og nå som det bare er en drøy time til flyet skal lette, ble apedopet inntatt. Men jo, jeg ser jo forholdsvis normal ut;
… enn så lenge, for det rødvinsglasset jeg akkurat inntok var kanskje ikke så lurt å gjøre?
Man kan saktens spørre seg hva jeg har til felles med Norges bloggdronning, for ikke er jeg tilhenger av plastic fantastic, ikke blogger jeg for et stort publikum – og verken klær, vekt eller sminke er en del av interessefeltet mitt.
Allikevel har vi tydeligvis noe essensielt til felles. Noe vi begge – på hvert vårt vis og med forskjellig vinkling – har belyst her inne den siste uka- og det er FLYSKREKK.
Sophie Elises innlegg kan du lese her . Mitt eget innlegg er nok verken like “stylet” eller interessant, men er forhåpentligvis lesbart allikevel. Sikkert er det i hvert fall at jeg kjenner meg godt igjen i Sophie Elises beskrivelse av hva hun må gjøre for å komme seg gjennom flyturen; hvilke teknikker hun bruker, medisiner hun tar, at flyskrekken har roet seg litt med årene og at hun – på tross av redselen – liker å fly!
Jeg tør påstå at alle fobier, redsler og angst strengt tatt “bare” sitter mellom ørene våre. La meg forklare: Jeg har mang en gang sittet ombord i et fly, stum som en østers, mens topplokket jobber på høygir (og vel så det), kvalm av skrekk og med tårene rennende nedover kinna, mens jeg ser meg rundt og lurer på hva jeg har skjønt, men som alle de andre (som ser så rolige ut!) ikke har fattet?!?
Vi kan jo DØ, for pokker!!!
Her passer det forresten å komme med en liten digresjon, for – joda – jeg vet hva du tenker, men tro meg; det hjelper ikke å trøste oss som plages av dette med at det er langt farligere å kjøre bil. Logikken min er nemlig ikke som din på det området, så dersom å-kjøre-bil-er-myye-farligere-enn-å-fly-trøsten repeteres ofte nok, ender det antageligvis bare med at jeg utvikler angst for å kjøre bil òg!
Det som har fått meg opp i fly uten å “grue på meg” kortvarige sammenbrudd, utslett og diarè (slik det var før), er at jeg begynte å snu tankene mine. Istedenfor å terpe på at jeg er redd for å dø (for det er selvsagt dèt det hele bunner i), så begynte jeg å tenke at det umulig kan være verre å gå ut av tiden enn det var å ikke-eksistere før jeg entret tiden. Før jeg ble født, med andre ord. Hvor enn jeg befant meg da, har tydeligvis ikke skadet meg nevneverdig – for her er jeg jo: frisk i meningene og full av glede over livets mange finurligheter. Så får jeg heller se bort fra at jeg er en kontrollfreak med overutviklet katastrofe-tenkende fantasi…
Men tilbake til tankesettet som har fått meg opp i fly, etter 14 års selvvalgt avhold (som om jeg hadde noe valg, mener jeg). Ettersom årene går har jeg funnet ut at det finnes to typer problemer her i verden; Det er de man kan gjøre noe med og de man ikke kan gjøre noe med. So why worry? Det skal sies at jeg fortsatt jobber ganske mye med å få hodet med på at det er greit å være ubekymret i, under eller rundt et fly. Men som kjent er det bare tid som skiller bestemte mennesker som meg fra ethvert oppnåelig mål. Ergo ser jeg nå faktisk litt frem til å bli gammel og grå..!
Dessuten er det veldig forståelig og logisk for en tidligere økonomistudent å tenke at å bekymre seg på forhånd er det samme som å betale renter på gjeld du ikke har stiftet ennå. Ikke spesielt lurt, med andre ord.
Men så var det dèt med logikk igjen, da. Det er jo ikke akkurat den delen av hjernen som har mest kontroll når skrekken kommer og tar meg, tør jeg påstå. Jeg ser kanskje forholdsvis rolig (om enn litt mutt) ut – men innvendig føler jeg meg omtrent slik:
Det fine er altså at jeg har klart å minimere dødsangst, redsel og tilløp til hysteri til et absolutt minimum de siste årene. Selvfølgelig tar jeg fortsatt “apedop” – som Mini-me og Eldsteklonen kaller Sobril, etter å ha observert virkningen det har på mor sin, under diverse flyturer (samt i mangfoldige timer etter at vi har landet). For ei som ikke engang har hodepinetabletter i hus, er jeg ikke helt komfortabel med å knaske “nervetabletter” før avgang. Trøsten er å vite at jeg startet med 2 x 15 mg da jeg endelig våget meg opp i et fly igjen for første gang på lang, lang tid – mens det holder med èn på 10 mg nå. Blir selvsagt like “ape” ennå, men målet helliger som kjent middelet.
Håper bare Norwegian-crewet mener det samme, og slipper meg inn i flyet på vei til Malta i morgen…
Forskrekkelsen ble stor da vi innså at agenten jeg benyttet for å booke flyreisen til Malta hadde kansellert bestillingen vår.
Et knapt døgn etter at flyreisen ble bestilt – og bare timer etter at en av selskapets agenter, med sterk indisk aksent, forsikret meg om at det antageligvis bare var en forsinkelse som gjorde at den endelige bekreftelsen lot vente på seg, fordi en tur som skal gå av stabelen lenger enn 1 uke frem i tid så godt som alltid går i boks – dukkket denne mailen opp:
Det jeg tok for å være en reservasjonsbekreftelse viste seg altså bare å være en en bekreftelse på at vi hadde lagt inn en forespørsel. Du hellige ku, så lite moro dette var!
En dobbeltsjekk i agentens egen app bekreftet at flyturen måtte bestilles på ny;
Et panisk nettsøk senere viste at Norwegian har direktefly fra Gardermoen til Malta tilgjengelig de nærmeste ukene – med unntak av akkurat den dagen vi allerede hadde booket og betalt hotellet – selvsagt uten avbestillingsgebyr (man er da optimist!)
Valget sto derfor nå mellom å
1) godta inntil 19 timers ekstra reisetid og diverse mellomlandinger ved å fly med eksempelvis SAS eller Lufthansa
2) kansellere hotellet uten mulighet for refusjon og velge et helt annet reisemål, eller å
3) godta èn mellomlanding, dobbel så dyr flyreise, en ekstra natt på hotellet og tap av arbeidsinntekter (fordi turen må fremskyndes en dag).
Valget falt på sistnevnte. Nå har vi derfor ikke lenger bare en råbillig tur til et spennende reisemål en drøy flytur unna å se frem til. Jeg har nå flere skremmende flyturer å grue meg til, Bestis må løse utfordringen det er å få seg en ekstra fridag på kort varsel – og begge merker at det svir litt ekstra på (penge)pungen.
Reisemålet er og blir spennende – og igjen setter jeg min lit til at fastlegen også denne gang er raus med flyskrekkhjelp i form av reseptbelagte “apedop-piller” (som mine skjønne “små” kaller pillene jeg tar rett i forkant av flyturer for å slippe å sippe non-stop).
Får bare håpe jeg rekker å få en time hos ham innen den tid, ellers blir reisen frem og tilbake antageligvis mer spennende for følget mitt enn han så for seg da han ba meg med på tur.
Allikevel gikk jeg med på å reise på tur denne sommeren med bestisen min, da han foreslo det i fjor.
Hverken destinasjon eller tid ble avtalt før ferien hans var spikret. Det viste seg at jeg heldigvis har fri samme uken, selv om jeg uheldigvis må takke nei til en invitasjon jeg trodde kunne kombineres, da alle avganger til Malta er lagt til lørdagen uka før.
Så nå befinner jeg meg i hovedstaden med bestis, hvor vi feirer at flybilletter og hotellrom (selvsagt med to enkeltsenger) er i boks.
Hvordan de neste ukene blir, i forhold til å håndtere stresset som følger med det å vite at jeg må ut å fly, gjenstår å se. Malta befinner seg jo en nesten 4 timers “Jeg er så redd at jeg griner og føler at jeg må spy”-tur unna.
