Det har vært en glede å kunne introdusere deg for husets lodott, søtnos, jeger, kosepus og absolutt største personlighet. Kjært barn har som kjent mange navn.
Du har kunnet lese om hvordan vi fant ham, hvordan han fikk navnet sitt, farene som har truet, gavene han har dratt inn (levende som døde) og Den Store Nedturen – som jeg føler vi kom oss styrket ut av. Men visste du at han har en stor hemmelighet? En hemmelighet, hvis størrelse defineres av antall mennesker som kjenner til den?
Lucifer gir beng i hemmeligheter og alt annet – bare han får mat.
Som seg hør og bør i dagens nettsamfunn, der sosiale medier dominerer det meste, har selvsagt Lucifer markert seg i form av sin egen side på Facebook! Den ble opprettet for flere år siden og har siden da fått over 500 likerklikk! Ikke verst for en helt vanlig, norsk huspus fra verdensmetropolen Tønsberg 🙂
For å få navnet godkjent, måtte vi legge til et mellomrom mellom hver bokstav, for Lucifer defineres visst som bannord på Face. Vi har måttet blokkere en og annen overivrig satanist, som med all tydelighet tok siden for å være noe helt annet enn fansiden til vår kjære lodott. På den andre siden har vi de som er troende til å tapetsere wallen hans med bibelvers, av samme årsak. Du milde..!
Det er kanskje greit å repetere at Lucifer er sammensatt av to latinske ord, og betyr lysbæreren?
Det har vært artig å se utviklingen. Fra da noen få, nære venner av oss som liker å kalle oss familien hans “likte” siden, til dagens fan-skare, bestående av alt fra familie til totalt ukjente.
Kanskje får han noen flere fans etter dette?
Takk for følget, så langt.
*Mjau*
(Fritt oversatt fra Lucifersk: “fløtt dæ! Du står i veien for matskåla mi”!)
Jeg slutter aldri å bli forundret over enkelte menneskers behov for å presisere at de kjører den feteste bilen, har den kuleste mobilen, kjekkeste typen, mest interessante jobben og bor i den beste byen.
Spesielt det siste begynte jeg å legge merke til etter at jeg ble kjent med folk fra nabobyene.
Som vaskekte Tønsberg-jente, vokste jeg opp nær sentrum og tråkket mine første år på Slottsfjellskolen. Vi var best, kulest og proppfulle av by-patriotisme. Vi anså Tønsberg for å være verdens navle og kunne ikke tenke oss noe bedre sted å bo.
Misforstå meg rett. Det var ikke slik at vi tenkte at hjembyen var så mye bedre enn den-og-den byen. Den var simpelthen bare det beste stedet vi kunne tenke oss å bo. De andre byene var sikkert fine å bo i de og. Vi trivdes bare best her. Ferdig snakka.
For noen år siden drev Tønsbergs Blad og skrev om “bykampen” mellom Tønsberg og Sandefjord, og jeg tenkte hva er det de snakker om? I mine øyne kan ikke de to byene sammenlignes, da den ene er “småby med storby-mentalitet” mens den andre er “den flinkeste eleven i klassen”. Litt sånn super-classy, men – akk – så søvnig (sett med en vaskekte Tønsbergensers øyne). At innbyggerne skulle ha noe i mot hverandre, synes jeg var en helt absurd tanke.
For 3-4 år siden begynte jeg å oppholde meg en del i Horten. Følgelig fikk jeg nye bekjentskap. Og stadig tok jeg meg i å måtte forsvare den fine byen min. For her var det meninger ute og gikk, må vite, og de var sterke. Den ene etter den andre begynte å legge ut om hvor mye bedre det er å bo i Horten enn i Tønsberg, så fort jeg sa hvor jeg kom fra. Merket jeg ikke også en liten holdningsendring mot meg som person, etter at jeg “avslørte” bostedet mitt, tro..? Slik virket det i hvert fall. Først så jeg humoren i det, men etterhvert blir det litt slitsomt å føle at du må forsvare hjemstedet ditt mot (det jeg oppfattet som) ubegrunnet kritikk.
Etter snart 4 års fartstid som Hortensvenn, har jeg konkludert med følgende:
Dagens uteliv i Hortens minner om Tønsberg på 80- og 90-tallet
Med det mener jeg at bylivet Horten har å vise til, er slik vi opplevde det for 20-30 år siden i hjembyen min: var det folk ute på en fredag, var det dødt på lørdag – og vise versa. Det er heldigvis i ferd med å ta seg opp, og bare de siste årene har det skjedd masse positivt på den fronten. Eksempelvis Vervenfestivalen, 80-talls fester, Midtgardfestivalen, Horten øl- og matfestival og mer. Og folk stiller mer og mer opp! Dessverre ser det ut til at byen mister muligheten til å være målområde for Færder Seilasen til fordel for oss i nabobyen, men dette er noe selv vi Tønsbergensere synes er unaturlig og rart. Færder’n er Horten, og Horten blir amputert uten Færder’n – men de “høye herrer” har talt, og da blir det vel dessverre slik i fremtiden. R.I.P
Føler Hortens innbyggere at de står i skyggen av Tønsberg?
Angrep er tydeligvis beste forsvar, og er du fornøyd med det du har, har du heller ikke behov for å rakke andres valg ned. Derfor har jeg aldri skjønt hvorfor flere av de jeg har presentert meg for, har hatt så sterkt behov for å rakke ned på den fine byen min. Det er for mye folk der. For trangt. For stort. For ditt, og for datt. Jeg tenker at du ikke har behov for å rakke ned på andre hvis du er fornøyd med egen situasjon. Derav konklusjonen over. Ha meg unnskyldt hvis jeg tar feil.
Horten er en møkkete kommune
Dessverre i ordets rette forstand. En av de første tingene jeg la merke til da jeg tok meg en gåtur i nabobyens natur, var dessverre søppel. Overalt lå det plastikk, papp og metall. I veikanten, i skogen, i vannet. Forklaringen var at kommunen har dårlig råd. “Har ikke innbyggerne ansvarsfølelse?” husker jeg at jeg tenkte. I ettertid har jeg skjønt hvorfor turvennen min stusset over at jeg tok med meg søppel som lå langs ruta. Ingen andre gjorde jo det! Nå er vel ikke det vanlig praksis blant de fleste bysbarn jeg kjenner heller, men kanskje ville de også tatt affære dersom byen vår så slik ut? Er jeg i nærheten av en søppelkasse og ser søppel i nærheten, så plukker jeg det stort sett alltid opp. Det skal sies at det virker som om det offentlige renholdet er bedret betraktelig det siste året, og det er en hyggelig utvikling, for Horten kan skilte med flere nydelige naturperler, som Løvøya, Karjhohansvern, Borrevannet og Rørestrand – for å nevne noen.
Jeg mener ikke at Tønsberg er fri for sladder, for det er den ikke. Bevares. Men det er noe med mengden og måten det spres på som gjør at den fine nabobyen vår utmerker seg. Dette la jeg raskt merke til og har dessverre fått merke på kroppen. Halvsannheter krydres etter eget forgodtbefinnende og videreformidles med motsatt fortegn, gjerne pr telefon eller på Facebook, dersom man ikke har tid til å ta det over en kopp kaffe. Jeg har opplevd å få en ironisk kommentar, som var humoristisk ment, fremstilt som arroganse og ondskap. At både kommentaren og dens sanne betydning lå lett tilgjengelig forklart i teskjeform, så ut til å gå samtlige hus forbi. Da tenker jeg at det er synd på mennesker som har kommet til et ståsted i livet der de mangler evnen til å se humoren selv i en så klar spøk. At det ble knagget på mottakerens livssituasjon gjør det bare mer absurd, med tanke på at vedkommende vet at jeg og den jeg kommenterte for befinner oss i nøyaktig samme situasjon. Men noen skal jo alltid ha det så mye verre enn andre, og da blir kanskje dette resultatet? I alle fall trist at man ikke kan være voksen nok til å ta det opp med den det gjelder slik at man unngår leie misforståelser. Det får være konklusjon god nok.
Eller var det egentlig Janteloven jeg har merket effekten av?
Du skal ikke tro du er noe.
Det er mulig jeg fremstår som ressurssterk utad. Og på sett og vis er jeg også det, men husk at det er noe i ethvert hjem, og at selv vi som velger å fokusere på det positive i livet, også har vårt å stri med. Det kan godt være at praktisering av Janteloven er den største forskjellen på de to byenes innbyggere anno 2016 – og grunnen til at enkelte sterke personligheter i nabobyen er så opptatt av å rakke ned på Tønsberg og dens innbyggere.
Ikke at Tønsberg var noe bedre i så måte for noen år siden. De siste par tiårene har det derimot blitt sett på som positivt at du er noe, får til noe og tør å stikke deg frem. Stå ut av massen. Ha baller. Men igjen: ingen regel uten unntak. Det er fortsatt flust av “negger” i byen min. Det er heldigvis bare et fåtall av dem i den store sammenhengen. Derfor har de liten gjennomslagskraft. Jeg har dessuten funnet noen virkelig flotte medmennesker i nabobyen Horten, som jeg liker godt og gjerne omgås – og som forhåpentligvis spør meg om det er noe de lurer på rundt min person, fremfor å ringe naboen 😉
Summa summarum er jeg glad jeg ble født i, oppdratt av og bor i sommerbyen Tønsberg, hvor vi til syvende og sist kan skryte av å ha gode naboer – både i sør, vest og nord!
Siden Lucifer kom inn i livet mitt sommeren 2008, har jeg vært opptatt av å få ham til å føle seg trygg, slik at han ville bli en tillitsfull pus som voksen. Alle gode forsetter til tross, har vi opplevd både opp- og nedturer – hver for oss, og sammen. Dette innlegget handler derfor om en laaang nedtur, som berørte oss begge, men som heldigvis endte veldig godt 🙂
Vi må tilbake til 2012. Jeg var i ferd med å oppgradere og renovere et hus som begynte å bære preg av å være over 40 år gammelt. I mangel av styrke og kunnskap, måtte arbeidet settes bort. Det var derfor stadig forskjellige arbeidsfolk innom.
Nå sto badet for tur. Gulvet var ferdig støpt, veggtoalett, ny varmtvannstank og dusjkabinett var innkjøpt, gulvet lagt – og nå var det på tide å installere wc. Den gamle døra som gikk fra badet og ut til hagen skulle byttes ut i et mindre baderomsvindu. Dette holdt nå snekkeren på med, i påvente av at rørleggeren skulle bli ferdig med å installerte ramma til toalettet inni veggen.
Pus var blitt vant til at det var litt små-kaotisk i huset på det tidspunktet, men tillitsfull som han var, hilste han høflig på alle og lot seg villig klappe og kose på. Så lenge han fikk kos og mat, godtok han tydeligvis det meste.
Rørleggeren fikk beskjed om å bytte ut de gamle vannrøra som gikk opp til wc i andre etasje, nå som veggen allikevel sto åpen, og satte i gang. Den natta bestemte jeg meg for å sove borte, for å ha tilgang til dusj før jobb. Arbeidskarene hadde fått utlevert koden til nøkkel-kodeboksen slik at de kunne komme og gå ettersom det passet inn med arbeidsdagens oppgaver. Det var derfor ikke behov for å være der når de startet opp tidlig på morenen.
Kl 9 ble jeg oppringt på jobben av snekkeren, som kunne fortelle at han hadde en god og en dårlig nyhet…
Den dårlige var at han så masse vann på gulvet, da han låste seg inn i garasjen for å stå der og sage – tross fint vær ute. Han låste seg derfor videre inn i hovedhuset for å ta en titt, og ble møtt av kaskader av vann som rant ned trappa fra 2 etasje!
Det rant ned trappen, gjennom taket og trengte seg ut under listene. I gangen, hvor alt husets tekniske duppeditter sto samlet rant det ned. “Å, nei, lagringsboksen min!” rakk jeg å tenke, før han beroliget meg med at han hadde lokalisert lekkasjen til de nye røra på toalettet i 2. etasje, og nå sto med fingeren i nevnte rør og lurte på hvor f*@#! stoppekrana var?
Jeg kom meg hjem i en fei, og ble møtt av et syn jeg sent vil glemme. En telefonsamtale senere, var det bestemt at forsikringsselskapet mitt skulle stå for alt. Jeg ga avkommet beskjed om å pakke det de trengte for de neste 3 til 6 månedene, hentet mine enge personlige eiendeler og lukket døren bak meg i det jeg dro “heim til ho mor”.
Dette var begynnelsen på et 7 måner langt mareritt. Eller eksil, om du vil. Men bare for meg. Lodotten vandret fortsatt uanfektet inn og ut katteluka, mens stadig flere fremmedfolk invaderte hjemmet vårt. Først ute var tørke- og renoveringsgjengen, som også pakket ned alt (og da mener jeg alt), merket det og kjørte det til lageret sitt. Deretter kom takstmenn, folk som rev ned og folk som skulle bygge opp. På et tidspunktet så det slik ut:
Slik som dette så 80 % av alle husets rom ut, etter at fuktigheten var lokalisert.
Nå hadde jeg et ubeboelig hus og en selskapssyk pus som vandret hvileløst fra rom til rom. Ingen ideell situasjon.
Det løste seg delvis med at jeg innredet annekset i hagen, så det ble beboelig. Dermed hadde jeg muligheten til å være i nærheten av Lucifer under resten av oppbyggingen. Det var ikke store tumleplassen, men det ble døpt Lykkebua og gjort så hjemmekoselig som mulig, siden det tross alt nærmet seg jul.
Januar kom og gikk. Deretter februar og mars… og pus – som nå var “på fornavn” med alle arbeidsfolka – begynte å bli vant til kaoset.
Hva for noe spennende kan jeg finne på HER, tro..?
I april var det endelig på tide å flytte inn igjen – og gleden var stor. SYV lange måneder tok det før alt var på plass, så da selskapet som sto for renoveringen kom kjørende med møbler og flere titalls esker med innbo, sto jubelen nesten i taket. At det lå en lang rydde- og sorteringsprosess foran oss, var mindre viktig. Det som betydde noe, var at vi fikk tilbake hjemmet vårt og kunne kose oss sammen på sofaen som før.
Endelig back in tha’ house!
PS: Den gode nyheten snekkeren hadde, da han ringte meg på jobb, var at skaden antageligvis ble oppdaget forholdsvis tidlig og at han fikk slått av strømmen, så skadeomfanget ikke ble verre enn det allerede var 😉
Lucifer har noe de fleste katter ikke har – og som han beundres for av flere hundre mennesker.Hva dèt er, vil jeg avsløre i neste innlegg.
Den skjønne lodotten min vet det er lov å hoppe opp på fanget og krafse med klørna mens han strykes og klappes etter alle kunstens regler, når jeg ser på han og sier kooooose. Hvisker jeg noen godord i øra hans samtidig, er han i kattehimmelen og maler villere enn Marianne Aulie i ammetåka.
Foruten at han kommer ilende for å få en godbit når jeg “klikker” med tunga i munnviken, synes jeg følgende videosnutt forklarer hvorfor det er ett spesielt 3 bokstaver langt ord jeg aldri kan si høyt uten å ha noe tyggbart på lur 😉
Lucifer er en av de flotteste kattene jeg har hatt. Det at han er så rolig og tillitsfull, skyldes nok tiden vi har tilbrakt sammen – og at jeg passer på at alle andre også behandler ham med respekt og forsiktighet.
Dessverre var det en lang periode vanskelig for oss å opprettholde kontakten, da både min Lucifers verden ble satt på hodet.
Hva som gjorde at hverdagen vår ble snudd opp-ned, kan du lese mer om i neste kapittel.
Lucifer ble sterilisert i forbindelse med et livreddende inngrep, utført da han var rundt 16 uker gammel. Siden da har han vært alle gatas byttedyrs store skrekk.
Fra det øyeblikket Lucifer fikk klinkekulene revet bort (!), finpussa han nemlig jakt-skills’a sine og endte opp som en ekstremt leken jeger. Det er en farlig kombinasjon for små gnagere og diverse. Og det er diverse jeg skal vie mest spalteplass i dette innlegget.
Lucifer på tokt i hagen en kald vinterkveld.
Det har vanket mang en gave på husmor fra husets ubestridte drapsmann. Mus i hopetall. Store mus, små mus, mus med butt nese, spissmus, grå mus og musunger.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at fellestrekket besto i at de ble fraktet livløse over dørterskelen, men det kan jeg dessverre ikke. Jeg har derfor blitt ufrivillig dratt inn i jakten mang en gang – men hva skal man egentlig gjøre, når skinnfilla kommer løpende inn med noe i munnen, slipper det ned og nærmest oppfordrer det til å stikke av og gjemme seg innunder kaminen?
Målet må ha vært å lære meg opp til å bli en like god jeger som pus selv. Av den grunn har mang en natt blitt tilbrakt voktende foran byttedyrets gjemmested, med en sort og hvit pus hoverende i bakgrunnen.
Her er en heldig rakker, som ble re-fanget av meg, etter at Lucifer slapp den ned i et håp om å leke seg gjennom natta OG lære meg å jakte på èn gang…
Hadde det enda bare vært mus han skjenket meg i gave, men neida. Stadig legger den skjønne lodotten min hele-, halvspiste- eller rester av fugl foran soveromsdøra. For å forsikre seg om at jeg ser de når jeg står opp. Need I say at jeg klok av skade aldri setter foten ned uten å forsikre meg om at den har fritt leide til laminaten, når jeg skal bevege meg utenfor den døra?
LIvets harde realiteter utspiller seg litt for ofte utenfor soveromsdøra mi.
Andre ganger har han kommet drassende med levende skjærer, spurv og trost. Da blir’e liv, som trøndergruppa så fint sier det i en av sangene de er mest kjent for.
De mer kuriose gavene jeg har fått inkluderer padder…
Hvor i alle dager finner han padder midt i et veletablert boligområde!?!
…og noe så spesielt som karper (merk flertallsendelsen)! Joda, du leste rett. Og stoltere katteskinn har jeg aldri sett!
Superstolt katteskinn vokter dagens fangst. Ikke at faren for at den skal løpe avgårde er overhengende…
Etter 8 år skulle man tro at katteskinnet mitt burde ha innsett at jeg ikke har potensiale til å bli noen god smågnager- eller fuglejeger, men dessverre står ikke logikk i høysetet hos en katt. Derfor vil jeg også i fremtiden stålsette meg hver morgen i det jeg åpner soveromsdøra, eller hver kveld jeg hører lodotten entre katteluka med en litt stakkato bevegelse. (Har han noe i gapet i kveld?)
Om ikke jeg får hindret ham i å fange små uskyldige dyr, så har jeg i det minste skjønt at det er lurt å holde soveromsdøra lukket til enhver tid, for den padda han eventuelt drar inn i senga mi, tviler jeg på at et kyss vil være i stand til å forvandle til en prins..!
Selv om Lucifer ikke skjønner at jeg vil at han skal være snill med dem som er mindre enn seg, så skjønner han faktisk et par-tre ord og en spesiell lyd.
Hvilke ord dèt er, vil jeg avsløre i neste innlegg, so stay tuned!
Lucifer ble (som tidligere nevnt) angrepet. Antageligvis av en større hannkatt. Det ublide møtet endte med et besøk hos dyrlegen. Der satt vi nå og ventet på at pus skulle bli operert.
Rett før inngrepet skulle begynne, kom dyrlegen ut til oss med et uvanlig forslag. Siden Lucifer allikevel måtte ha anestesi, mente han at det var en god ide å sterilisere ham samtidig. Han var i yngste laget (vi estimerte alderen hans til å være +/- 16 uker på daværende tidspunkt), men dyrlegen mente allikevel det var forsvarlig. Og vi aksepterte forslaget (med en diger klump i magen).
Under inngrepet hørte vi langtrukne, dype ulelyder fra operasjonsstua. Vi antok at det betydde at “klinkekulene” var i ferd med å forsvinne ut av posen en gang for alle. Overraskelsen var derfor stor da dyrlegen kunne fortelle at hårballen vår hadde forholdt seg helt rolig under den delen av inngrepet, men at den infiserte kulen i nakken var så vond at selv anestesi ikke gjorde susen. Stakkars liten…
Kort summert ankom vi klinikken med en fresh guttepus i miniformat. Ut av klinikken bar vi derimot en slunken sak former known as hannkatten Lucifer.
Det positive med å sterilisere en så ung hannkatt, er at den ikke hadde rukket å oppdage livets feminine gleder. Derfor hadde den heller ingen oppfattelse av å gå glipp av noe i ettertid, og er til dags dato veldig leken til voksen, kastrert hannkatt å være.Mye av den lekenheten, i kombinasjon med et velutviklet jaktinstinkt, har ført til alskens “gaver” de siste 8 årene.
Lucifer var ved godt mot – selv etter å ha blitt et par klinkekuler fattigere.
Hva Lucifer har fanget, og hvor han har gjort av fangsten (som ikke alltid drepes før det dras inn), får du vite i morgen.
Det er ikke bare-bare å være en liten kattunge i en stor og skummel verden. Det fikk dessverre Lucifer smertefullt erfare i sine første levemåneder.
Rett etter at han kom til oss og begynte å bevege seg ute på egenhånd, kom han en dag fortumlet inn katteluka. Noen småskraper her og der indikerte at han hadde opplevd noe ubehagelig. Ingen så hendelsen, men utfra skadene regnet vi med at han hadde fått juling av en større katt.
Ifølge kattekjennere, er unge katteherrer mer utsatt for angrep fra sine eldre artsfrender av samme kjønn enn hunnkattunger er. Dette henger sammen med at andre hannkatter ser på de yngre som kommende konkurrenter. Følgelig vil de se sitt snitt til å kvitte seg med jyplingen før han blir kjønnsmoden og forsyner seg av godsakene i nabolaget…
Pus virket en smule forskremt, men siden skadeomfanget ikke var større, og heller ikke så så alvorlig ut, regnet vi med at selvfølelsen var mer skadet enn kroppen.
I dagene etter angrepet var han ikke like mye ute som tidligere, men fortsatt fikk vi en kontaktsøkende og superkosete hårball opp på fanget titt og ofte. Vi tenkte derfor at det hele ville gå over av seg selv.
Lucifer var fortsatt kjælen, selv om noe hadde vært slem med ham.
Der tok vi feil.
Det gikk noen dager før vi merket at Lucifer begynte å vri seg unna når vi koset på ham. Etterhvert la vi merke til at dette skjedde hver gang vi smeiket ham over nakken. Det var kommet en liten kul der, men siden den verken var spesielt stor, eller pus gjorde annet enn å si fra når vi tok direkte på den, tenkte vi at det var en forbigående hudirritasjon.
Enda noen dager gikk, og nå unngikk han oss helt, med unntak av situasjoner som inkluderte en godbit. Kom vi borti kulen nå, mjauet han hjerteskjærende. Til slutt måtte vi innse at dette ikke ville gå over av seg selv, og at den eneste løsningen på Lucifer sine store smerter, var dyrlegen. Dermed var veien kort til å booke time ved dennes kontor.
“Aaaaauuuu, så vondt det gjør”
Dyrlegen konstaterte at Lucifers kul var en lei infeksjon. Nærmere undersøkelser viste to inngangshull, trolig etter den større kattens hjørnetenner. Betennelsen satt så dypt at han bestemte seg for å bedøve den uheldige pusen vår, for å få tømt kulen ordentlig og renset såret skikkelig.
Rett før operasjonen skulle begynne, kom dyrlegen bort til oss fordi han hadde et uvanlig forslag.
I og med at folk flest forbinder Lucifer med den falne engel, kan man spørre seg hvorfor jeg valgte å kalle den skjønne hårballen som innehar rollen som husets katt for akkurat dèt.
Visste du at navnet består av de to latinske ordene lucic og ferre, og faktisk betyr lysbæreren? Så da blir det ikke helt feil å kalle lodotten for mitt livs lys, selv om det høres litt i overkant ut (selv for meg).
Det er selvfølgelig en historie rundt det valget, om enn ikke veldig spennende.
Da nøstet kom i hus, var det selvsagt like mange meninger rundt hva han skulle hete, som det var beboere i nevnte hus. En debatt senere ble det bestemt at alle skulle komme med forslag. Deretter kunne enhver rangere forslagene fra 1-3. I beste demokrati-stil ville det forslaget som fikk flest stemmer, vinne.
Jeg drev iherdig lobbyvirksomhet for eget forslag, som var Saldo (et naturlig valg for en daværende BI-student), men måtte bøye meg for flertallet. Lucifer var foreslått, blitt stemt på og nå vedtatt.
Når sant skal sies må jeg i etterpåklokskapens navn innrømme at rakkerfanten kler navnet godt. Da sikter jeg ikke til en lysbærende hårtafs, men den litt mer djevelske siden han kan vise, når humøret tilsier det.
Som her 😉
Vi var ville av begeistring over å ha fått denne skjønne skapningen i hus, og alle knivet om å være den som ble mest poppis hos pus. Den han ville først opp på fanget til.
Et par uker etter at Lucifer kom til oss, skjedde det derimot noe som gjorde at vi trodde vi ville miste husets kule kose-katt.
På den tiden trengte huset en katt. Uvisst av hvilken grunn, sto drømmen om en sort og hvit, langhåret hannkatt aller øverst på ønskelista mi.
Et finn-søk senere forelsket jeg meg i det nydeligste nøstet jeg noengang hadde sett! Bildet i annonsen viste et skjønt lite nøste som lekte i gresset, mens solen skinte.
Mirakuløst var vi førstemann som viste interesse for den vakre skapningen. Derfor gikk turen til Bamble allerede neste dag, hvor nøstet befant seg i en stall sammen med de to søsknene sine.
Alle 3 ble funnet forlatt langs en trafikkert vei og plassert på nevnte sted i håp om å skaffe dem et hjem, men det opprørende i måten de ble funnet på, ble glemt straks den lille pelsdotten kom i armene mine, for søtere sak skal man lete lenge etter!
Lucifer var skeptisk til esken vi plasserte ham i, og bilen han skulle fraktes i. Han var utrøstelig og mjauet hjerteskjærende hele veien hjem, slik at timen det tok å komme seg tilbake til Tønsberg føltes uendelig lang for både ham og oss.
Siden har han hatt rollen som den skjønne lodotten min <3
Men hvordan fikk Lucifer navnet sitt? Og hvordan ser han ut i dag?
Det – og mer til – kan du lese om de neste dagene 🙂
