Men så kom jeg på at det ikke er pent å gjøre forskjell, og at også bloggen fortjener litt påskepynt.
Da slo det meg (heldigvis ikke så hardt) at et Carina-gjør-et-heller-mislykka-forsøk-på-å-imitere-en-påskekylling-bilde ikke er nok. Ethvert anstendig påske-blogginnlegg burde selvfølgelig også inneholde minst ett råd i beste fjellvett reglene-stil.
Derfor slenger jeg med mitt aller beste tips til deg (over 18) som enten blir hjemme eller drar bort den neste uka:
Skynd deg å ta deg et glass rødt før hysteriet tar deg..!
Med dét anser jeg bloggen min for å være helt innafor – både hva innhold og pynt gjelder.
Du kan fortsatt mene hva du vil om norsk innvandringspolitikk generelt, Listhaug spesielt, MeToo-kampanjen, vaksinasjonsprogrammene og alle andre temaer som skaper debatt. Spørsmålet er om du tør å si det høyt i fremtiden?
Vil vi oppføre oss annerledes etter at Listhaugs Facebook-innlegg gjorde at sakens såkalte vinnere Trump’et igjennom at ministeren måtte gå? For når resultatet av å være klar og tydelig blir trakassering, stygge karakteristikker, latterliggjøring og hets, tenker jeg at det kan påvirke ytringsfriheten i langt større grad enn vi skjønner konsekvensene av.
Dette innlegget er derfor myntet på deg som for enhver pris skal trykke meningene dine nedover andres hode. Du som reagerer med personangrep, stygge karakteristikker og usaklighet når du går tom for gode argumenter. Du som ikke klarer å la andre si meningen sin uten å møte dem med respektløshet, hat og lynsjestemning, fordi du synes det er viktigere å vinne debatten enn å komme frem til en løsning alle kan leve med.
Jeg synes du skal stikke fingeren langt ned i jorda og tenke deg godt om.
Det er et stort tankekors at voksne, oppegående folk, som lærer avkommet at mobbing er en uting, tillater seg selv en uverdig oppførsel i full offentlighet i sin iver etter å ha rett, vinne frem og ha siste ordet.
Personlig er jeg ikke fan av Listhaug. Derimot har jeg sansen for alle som har større baller enn de fleste, og kan ikke annet enn å respektere ærlige mennesker som står for det de sier – uavhengig av om jeg er enig med dem eller ei.
Innlegget Listhaug publiserte på facebook i dag viser hvorfor mange føler at hun kommer ut av dette med langt større verdighet enn “folk flest” (som flere av de som jublet over å ha “vunnet kampen” omtalte seg selv som). Men selv da må enkelte vri og vrenge på det hun sier, stille spørsmålstegn ved damens intensjoner og ty til latterliggjøring. Jeg blir rett og slett flau over det jeg ser. Er det slik vi vil at ungene våre skal håndtere konflikter med venner, klassekamerater og voksne?
En rask titt i kommentarfeltet under Listhaugs innlegg viser at flere av de som tok til tastaturet etter at hun gikk, ikke gjorde det for å komme med noe konstruktivt eller saklig, men for å sparke en som allerede lå nede:
“Hvordan kom du på betegnelsen hekse jakt..? Skal det bety at du beskriver deg selv som heks?”
Det er mange som har grunn til å bli satt i skammekroken i dag. Listhaug er ikke en av dem. Dessverre er de som burde stå der mer opptatt av å feire “seieren” fremfor å ta til seg at det eneste de egentlig har oppnådd er at FrP får massiv støtte og at færre tør å si meninga si i redsel over å miste jobben sin (eller bli trakassert offentlig av et ufint hylekor) i fremtiden.
Hvordan vi enn vrir og vrenger på det, så tviler jeg på at ytringsfriheten er tjent med at enkelte i regjeringa har begynt å Trump’e igjennom vilja si i Stør(r)e grad enn før… for nå er det tydeligvis ikke bare i Statene de må gå dersom den som roper høyest ikke snakkes etter munnen.
For meg er det et faresignal. Så får andre mene hva de vil.
De oppfører seg ikke som de viden kjente bananfluene folk flest har stiftet bekjentskap med. Nei, disse responderer ikke på rødvinsskvetter med zalo i . Så her var gode råd dyre. Og Google min beste venn.
Etter en runde på nettet endte jeg opp med rådet “vann lite og stikk gammeldagse fyrstikker med svovel ned i jorda”. Som sagt, så gjort.
Og resultatet lot ikke vente på seg. Men ikke helt som jeg forventet. Det vil si.. fluene er riktig nok så godt som borte, men på en annen (og uventet) side, har plantene vokst som et UVÆR de siste ukene..!
Er du misfornøyd med tilværelsen og tenker at du fortjener å ha det litt bedre?
Slik som naboen din, broren din og den uspiselige sjefen. De har jo alt! Og ikke nok med det: et par av dem har til og med fått mye gratis her i livet!
"De fortjener det rett og slett ikke", tenker du kanskje – og kjenner på følelsen av skadefro når du hører at den forbanna nabo’n mista jobben pga innskrenkninger, når den selvgode broren din forteller at fartsboten han fikk vil ødelegge familiens feriebudsjett i Nice, og når den ufyselige sjefen din plutselig går rundt med et ringformet skille etter sola på høyre ringfinger.
Det er noe med det å kunne dra folk ned på sitt eget nivå sånn rent mentalt, ikke sant?
Det du i så fall ikke tenker på, er at du må føle deg dårligere enn noen, for i det hele tatt å ha et nivå å dra dem ned til..! Og når du først befinner deg der, er det kun to måter å utjevne ulikhetene du føler at "alle andre" kommer heldigere ut av:
Det ene er å blåse ditt eget ego opp, helt til det matcher nivået du føler de andre befinner seg på.
Det andre er, som nevnt over, å dra andre ned til nivået du føler du selv befinner deg på.
Slutt med det.
Lær deg å være fornøyd med det du har.
Det er ikke alltid lett, hvis du har brukt det meste av livet på å fokusere på det du ikke eier og har, hva du ikke kan og hvor mye verre du har det enn alle andre – men øvelse gjør mester, så sett i gang i dag.
Kartlegg hva som må til for at du skal være fornøyd med egen innsats og være stolt av den du er og det du har oppnådd.
Det er du som er sjefen over eget liv, og som selv bestemmer hvor mye makt andres meninger skal få lov til å ha over deg følelsesmessig.
Gjør det som føles riktig for deg.
Det er til syvende og sist du som skal kunne se deg selv i øynene med stolthet og glede. Så gjør en innsats for deg selv, og ikke alle andre.
Husk at ingen får noe gratis her i livet, og at;
Those who stand at the top of the mountain, didn’t just fall there.
Alt nytt er uforståelig. Alt som er uforståelig, er farlig. Alt som er nytt, uforståelig og farlig må motarbeides. Hjelper det ikke å motarbeide det nye, uforståelige og farlige, må det latterliggjøres. Fungerer ikke noe av overstående, behandle det nye, uforståelige og farlige som et aksiom. Det vil si: gi opp, og lev etter regelen if you can’t beat them, join them.
Tenker du også slik? Eller er du som meg; full av sunn skepsis, men allikevel glad i å utforske alt som er nytt og spennende, og stor tilhenger av de som tør å gå utenfor boksen, utvikle seg og ta sjanser? Setter du pris på innovative menneskers ideer og videreutvikling, eller skal ting helst være som de alltid har vært?
De siste dagene har jeg hatt en lang diskusjon vedrørende en salgsform mange fortsatt virker redd for, nemlig nettverksalg. Multi level marketing (MLM). Pyramidesalg. Kjært barn har tydeligvis fortsatt mange navn.
At en salgsform som har eksistert siden 1886, da Avon ble grunnlagt, fortsatt kan kalles ny og skummel, forundrer meg stort. (Listen over de 10 eldste, gjenlevende nettverkselskapene finner du her.) Selv Facebook kan ikke kalles nytt og ukjent lenger, og det har folk flest bare kjent til i litt over et tiår.
“Virker noe for godt til å være sant, så er det sannsynligvis dèt.” Dette er en kjent og kjær konklusjon for mange. Da er vi inne på diskusjonens opphavstema, som på merkerlig vis startet med Bitcoin før det endte i nettverkssalg. Bitcoin og block chain-teknologien har også eksistert i snaue ti å, men først i fjor virket det som om folk flest fikk øynene opp for det – og med det startet “kampen”. Det er selvfølgelig ingen kamp på tørre nevene jeg sikter til, men folks behov for å ufarliggjøre nettopp det nye og uforståelige, som de finner så farlig.
De mest populære motargumentene dreier seg stort sett om at Bitcoin er en hype à la det Nederlandske tulipankrakket på 1600-tallet, at Bitcoin må forbys fordi det kan brukes til hvitevasking, dophandel og annen lyssky virksomhet (som om cash aldri har blitt brukt til det, mener jeg), og at verdiøkningen er for god til å være sann. Back to scary-lary-basic, med andre ord.
Tilhengerne ser på kryptovaluta som et fritt og uavhengig betalingsmiddel og spennende investeringsobjekt, og block chain-teknologien som fremtidens måte å overføre midler og filer på.
Jeg skal ikke ha noen lang avhandling om hverken MLM-salg eller kjøp og salg av Bitcoin. Dette er bare to gode eksempler på hva som kan få folk til å ty til ufine metoder i sin iver etter å hindre en uunngåelig utvikling.
Et par dager før nevnte diskusjon startet, dukket ironisk nok et bilde jeg delte på Facebook for flere år siden opp i “dagens minner”. Etter å ha sett retningen diskusjonen tok, kom jeg til å tenke på det igjen, og fant det frem. Bildet er av en artikkel i Dagens Næringsliv, skrevet for enogtyve og et halvt år siden… eller sagt på en måte som gjør at også den yngre garde skjønner det: for 21,5 år siden.
Hver gang jeg leser artikkelforfatterens bastante uttalelser (for her er det ikke mye synsing å spore), tenker jeg at noen skeptikere er så skeptiske at man lurer på om hjulet ville blitt tillatt oppfunnet, dersom de styrte skuta back in the days?
Bildet under har med andre ord inspirert dagens innlegg. Det som står skrevet er så herlig bedrevitende, at jeg tror selv de uten min nerdehumor vil skratt-le, og antageligvis kjører et søk etter forfatteren på Facebook straks de har lest siste punktum (som meg). Det du da finner, vil kanskje overraske deg 😉
Fornøyelig lesning!
Klarer du ikke å lese skriften på bildet, kan du bla ned og lese avskriften under.
Den store feil fremtidsforskere og datafreakere gjør, er å trekke erfaringene fra bruk av PC fra arbeidsplassene inne i hjemmene. En slik projisering holder ikke, skriver Leif Osvold i Oslo.
Internett en flopp!
Dataeksperter og såkalte fremtidsforskere spår i økende grad at Internett vil bli dominerende i vårt dagligliv i de nærmeste årene, fordi vi vil bli nødt til å ta den i bruk via vår hjemme-PC. Tilbakevisning av slike gale trend-baserte påstander er nå nødvendige, og her er en mot-hypotese: Internett er en flop: det vil si en "motegreie" som kommer til å dø ut om et par år. Det er tre grunner til dette: 1) Ingen av aktørene på nettet vil tjene penger på å legge seg der med sine tilbud, 2) privat bruk av nettet vil være marginalt, og 3) mengden av informasjon på nettet vil bli så enorm at det vil skape frustrerende store søkeproblemer, og dermed frafall av brukere. Hva gjelder punkt en så tror jeg at vi snart vil få se en leverandørflukt fra Internett, når disse oppdager at de har lurt seg selv, redde for ikke å være moderne eller være til stede der "alle de andre" er. Hva gjelder punkt 2 så vil jeg ta utgangspunkt i hva flere medieguruer sier. De uttaler at Internett innen år 2000 vil være en like naturlig del av dagliglivet som PC-en er i dag. Dette postulatet er galt, av den enkle grunn at PC idag ikke er en naturlig del av dagliglivet. Feilen oppstår fordi man ikke skiller mellom bruk av PC på jobb, og hjemme. Datautviklingen og bruk av PC på jobb har revolusjonert arbeidslivet, og vil fortatt gjøre det. Dette er stort sett en velsignelse for arbeidstagerne. Den store feil fremtidsforskerne og datafreakene gjør er imidlertid å trekke erfaringene fra bruk av PC på arbeidsplassene inn i hjemmet. De påstår derfor at en tilsvarende revolusjon vil skje der, men en slik projisering holder ikke, hverken i teori eller praksis. Utbredelsen av PCer i hjemmene vil nok øke noe i årene som kommer, men jeg tror vi allerede er nær toppen. Og denne toppen er kanskje fem prosent av befolkningen, mens med andre ord 95 prosent ikke bruker PC hjemme (selv om mange har kjøpt en). Og det er bruken av PC som teller, ikke besittelsen. Grunnen til dette er simpelthen at mennesket er et sosialt vesen, og etter en stund kommer til å bli lei av å kommunisere med en maskin i fritiden. PC i hjemmet kommer i all hovedsak til å bli brukt i jobb- og studie-relaterte oppgaver, samt til spill og underholdning. Og selv volumet av disse positive anvendelsene blir små, også på lang sikt. Det er forbløffende å konstatere hvordan fremtidsforskere og dataeksperter overser dette fundamentale sosiale element hos mennesket. Det er enkelt å registrere at vi mennesker er slik skapt at vi ikke ønsker å forholde oss til en datamaskin hele dagen, men at vi trenger å kommunisere med andre levende vesener. Særlig gjelder det dem som bruker PC på jobben. Vi vil derfor ikke benytte en maskin når vi i fritiden skal kommunisere med omverdenen. Vi vil heller ikke sitte alene hjemme og utføre jobben vår, uten kommunikasjon med et kollegialt arbeidsmiljø. Såkalt "fjernarbeid" kommer derfor heller aldri til å bli særlig utbredt, men forbli en ubetydelig avart. Mennesket vil alltid knytte seg til et sosialt felles miljø, fordi det hører til de basale holdninger, og behov vi er skapt med. Disse vil ikke endre seg i nevneverdig grad, på tross av PCen. Når vi skal bestille våre billetter eller reiser så vil vi snakke med et levende menneske, ikke taste inn på en maskin. Når vi leier vår video så vil vi besøke utleieren og velge i visuelle omgivelser. Shopping vil vi gjøre ved å oppsøke det levende miljø i butikkene, ikke sitte hjemme og bestille varer. Vi klarer ikke å "snakke" med eksterne familiemedlemmer eller venner via en PC, så lenge vi kan ringe eller besøke dem. Vi vil ikke lese hverken aviser, fag- eller skjønnlitteratur ved å "bla" i en datamaskin, men ved å kjenne papiret og boken i våre egne hender. Disse tingene vil ikke kunne erstattes av "PC-opplevelser", og slik vil det heldigvis fortsette å være, for slik er den menneskelige natur. Kort oppsummert: de sosiale basis-behov hos oss står i direkte motstrid til bruk av datasystemer i hjemmet, og vil naturligvis seire i det lange løp. Og når det gjelder bruk av Internett for å få all verdens informasjon, så tror jeg dette vil dø ut av seg selv. Vi er allerede overfôret med informasjon, og får dessuten den vi trenger via trykte medier, radio og TV. I dag er det kun èn prosent av befolkningen som bruker Internett hjemme, og særlig flere tror jeg ikke det vil bli. Hvordan det er mulig å lage så mye styr omkring et medium som 99 prosent av befolkningen ikke benytter seg av privat, kan bare forklares med at det er massemediene som er hovedaktørene også på Internett.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen: før visste vi at jorda var flat. Jeg lurer på hva vi “vet” i dag, som fremtidens borgere vil le seg skakk av i morgen?
På stedets høyeste punkt har det i alle år stått et utsiktstårn. Det har blitt forsømt på lik linje med landets mange broer, slik at det var i ferd med å rase sammen av råte. Heldigvis ble det oppdaget i tide, før noen ble skadet, og er nå erstattet av en splitter ny utgave.
Utsikten fra toppen er upåklagelig, spesielt i strålende solskinn, slik det var i helgen.
…og selv om dama på bildet smiler og ser ut til å kose seg, kan jeg love deg at alt hun klarte å tenke på når hun befant seg i toppen av tårnet, var turen ned.
Høydeskrekk er selvsagt ikke noe problem – for de som ikke lider av det – så uansett hvor fint det var å skue utover hele Horten fra toppen av tårnet, nøt jeg mer å komme meg ned igjen til 106 høydemeter, og ta det som befinner seg der i nærmere øyesyn 😉
Tidligere ville jeg ikke at folk skulle vite noe. Det var bare flaut å ikke være som alle andre. Dessuten følte jeg meg jo helt normal!
Viljen sto det sjelden på. Evnene var det til tider verre med. To barn, diverse husprosjekt, 10 års arbeidsavklaring og dertil noe eldre og (forhåpentligvis) klokere, innser jeg motvillig at jeg ikke er noen superkvinne lell. Eller lat superkvinne er vel mer riktig å si – da det er slik jeg alltid følte meg innerst inne, når noen skrøt av hvor mye jeg fikk til og hvor flink jeg var. “De skulle bare ha visst“, tenkte jeg alltid da.
Det føltes nemlig som latskap, hver gang jeg ikke fant ork til å gjøre alt jeg burde, men allikevel bet tennene sammen når stoltheten tilsa at jeg måtte overholde en tidsfrist, måtte ha det skinnende rent til det kom folk, måtte følge opp ungene, måtte ha maten på bordet kl 16… samtidig som jeg mest av alt bare ville sitte ned. Men det kunne jeg ikke, for satt jeg meg ned kom jeg meg jo ikke opp igjen!
Sofaen var hatet. Den assosierte jeg med den kjære, eiegode moren min, som er den jeg arvet den “hemmelige skavanken” min fra. I barndommen min var hun hjemmeværende og tilstede, men etter at hun kom ut i arbeid igjen, befant hun seg enten på jobb, eller lå på sofaen for å hente seg inn igjen. Derfor ble sofaen symbolet jeg elsket å hate; et sted jeg assosierte med noe negativt. Derfor skulle jeg for enhver pris ikke havne på den iløpet av dagen, om det så bare var for å ta seg en pust i bakken! Da bet jeg heller tennene alt hardere sammen og sto på til jeg stupte i seng.
Jeg har jobbet fra jeg var 13 år gammel. Vært sesongarbeider, dør- og telefonselger, markedsundersøker, kjøkkenhjelp, butikkmedarbeider, vekter, resepsjonist… ja, you name it (og kan lese mer om det her). I alle år har jeg enten kombinert fulltidsstudier og arbeid, eller håndtert full stilling kombinert med barn (med og uten mann), trening, venner, kjæreste, husbygging, oppussing, oppussing, oppussing. Alltid noe som måtte fikses, oppgraderes eller omgjøres, men aldri tid til å hente seg skikkelig inn igjen.
Når energi er en knappfaktor, må det gå ut over noe når man setter på seg skylapper slik jeg gjorde. I mitt tilfelle var tålmodighet et fremmedord, og ordet temperament ble synonymt med undertegnede på hjemmebane. På jobb var jeg 100 % proff til enhver tid. Og kanskje derfor hadde jeg rett og slett ikke overskudd igjen til å være overbærende overfor de hjemme? Ting skulle skje nå, og de skulle gjøres skikkelig. Ellers måtte jeg jo gjøre det om igjen selv, og dèt orket jeg bare ikke. Jeg har nok ikke alltid vært like lett å leve med, der jeg fosset videre på sparebluss, mens lyset brant i begge ender…
Jeg innbiller meg at jeg kunne holdt rotteracet gående i årevis, hadde det ikke vært for at kronisk borrelia etter et uoppdaget flåttbitt slo meg fullstendig ut, både nevrologisk og dessverre også kognitivt, for nøyaktig 8 år siden. På den tiden var jeg i gang med omskolering på 3. året ved en vel ansett høyskole, og gikk i løpet av få måneder fra å leke med tall – i form av makro- og mikroøkonomi, regnskap, skatterett og finansmatte – til ikke å skjønne de enkleste regnestykker eller å kunne huske hvor jeg satt fra meg bilen når jeg var på handletur. Og hva var det egentlig jeg var i byen for å handle, igjen..?
Jeg ble ikke tatt på alvor av det offentlige helsevesenet, på tross av positive tester og et overveldende klart klinisk bilde. I ren desperasjon oppsøkte jeg derfor folk jeg fant i avisartikler som omtalte lignende tilfeller, og ble på den måten tipset om en privatklinikk som tok problematikken på alvor. Etter 11 måneders antibiotika-knasking slapp de verste symptomene taket synkront med at lommeboka skrumpet faretruende langt inn. Det var allikevel verdt hver krone, og legen – som i ettertid har vist seg villig til å ofre lisensen sin for å kunne behandle “slike som meg” – vil for alltid være min store helt!
Det er 10 år siden jeg leverte arbeidsgiver min første sykemelding noensinne. De foregående 23 årene hadde jeg klart meg med egenmeldinger ved sykdom. Noe annet var dessuten ikke et tema i hodet mitt.
I år tok NAV selv initiativ til å få meg avklart for godt. Sammen fant vi ut at en liten stillingsprosent burde fungere på sikt. I dag er jeg overlykkelig over at kroppen – og ikke minst hodet – fungerer såpass at jeg er satt opp på faste vakter i stillingen jeg heldigvis greide å skaffe til veie på egen hånd. Det høres kanskje banalt ut, men det betydde veldig mye for stoltheten min at det skyldtes et initiativ jeg tok selv, og ikke fikk servert på sølvfat av en instans. Slik er det bare, når stoltheten overgår fysikken…
Hvorfor skriver jeg så alt dette – og hva er egentlig galt med meg?
Jeg var rundt 12-13 år da vi fant ut at flere i kjernefamilien har den medfødt polynevropatien Charcot-Marie-Tooths sykdom. Den gang visste de ikke stort, og jeg var uansett så liten at jeg bare merket meg at det ble sagt at jeg hadde litt av det. Jeg var over 30 år første gang jeg lette frem informasjon om tilstanden minpå nettet. Dette gjorde jeg fordi den ene ungen min også viste tegn til å være bærer av genfeilen.
Først som 30-åring skjønte jeg altså hvorfor jeg hele livet hadde hatt hjertet i halsen når jeg måtte ut å gå i mørket! Min type CMT fører nemlig til at stillingssansen er dårlig. Kort fortalt betyr det at jeg ikke føler hvor kroppsdelene befinner seg i forhold til hverandre, noe som påvirker balanseevnen og koordinasjonen negativt. Av den grunn er jeg helt avhengig av synet for å kunne holde balansen, når jeg er ute og går i ulendt terreng (og tro meg: lista mi for hva jeg definerer somulendt terreng, er garantert lavere enn de fleste andres). Derfor har selv en enkel gåtur i mørket alltid føltes som utøving av risikosport for min del.
Det tok meg ytterligere 10 år før jeg begynte å åpne meg overfor omgivelsene om at ikke alt er “helt i vater” med meg – og først nå, 46 år gammel, tør jeg ta sats og innrømme at jeg har et handikap som gjør at jeg ikke fungerer optimalt i full offentlighet (og den satt laaangt inne, for jeg har aldri verken tenkt på meg selv som – eller brukt H-ordet for å beskrive meg selv før…!)
“Du får til alt, du, Carina“, er en setning jeg har hørt så alt for mange ganger. “Du ordner opp“. “Du lar deg ikke stoppe“. De som sier det skulle bare visst hvor mye tenners gnissel det har kostet meg å få ting unna opp i gjennom årenes løp, og hvor ekstremt vanskelig det etterhvert har blitt å lade energilagrene for en som sammenligner seg selv med et dårlig mobilbatteri som knapt tar til seg lading.
Takk for tilliten, men vit at det koster uendelig mye, og at det har tatt meg over 35 år å lære meg til å hvile meg opp til jobb, husarbeid og hygge i gode venners lag, dersom jeg ikke skal få svi i dagesvis etterpå. Vit at jeg har gode dager, da jeg føler at jeg kan klare alt, men at det mest sannsynlig bare er et utslag av et reelt adrenalin-kick – som kicker tilbake i negativ forstand, dersom jeg ikke hører på fornuften, og roer tempoet.
Det aller viktigst for meg er at du som leser dette vet at grunnen til at “sånne som meg” ikke alltid klarer å være åpne om tilstanden vår (ja, eller handikapet, som det visstnok heter…), er redselen for å bli behandlet annerledes. Bli studert når jeg gjør ting jeg ikke mestrer så godt. Tatt mål av. Veiet og funnet for lett.
Nå har jeg hoppet i det, slik at alle som har trodd at jeg er en superkvinne, heretter vet at jeg langt oftere faktisk er både supertreg og svak. Jeg har bare vært himla god på å skjule det. De som har vært så nær på meg at de har avslørt “mitt sanne jeg”, og irritert seg over nevnte treghet og svakhet, skal vite at det er ikke vilja det står på.
Til deg jeg kjenner godt, litt eller ennå ikke har fått gleden av å bli kjent med, vil jeg avslutningsvis si at jeg fortsatt er meg: den rappkjefta, blide, stressa, kreative og positive rødhåra hissigproppen – som er 100 % overbevist om at den dumme kroppen hennes bare spiller henne et midlertidig puss.
For jeg føler meg jo helt normal..!
Mitt isfjell til besvær – som ga inspirasjon til innlegget. Hvordan ser ditt ut..?
“Da har jeg gjort min borgerplikt!”, sto det i snappen jeg fikk av Eldsteklonen på 24, og jeg skjønte med én gang hva hun mente.
Som samfunnsengasjert mor, gjorde det meg uendelig glad å lese at også den andre jenta mi har forhåndsstemt. Gjort sin borgerplikt. Tatt ansvar. Engasjert seg.
Jeg har nemlig vært veldig på dem begge i det siste. Drevet reneste lobbyvirksomheten – eller hatt min egen lille valgkamp, om du vil. Ikke for å bli valgt til noe som helst selv, men for å få dem til å avgi sin stemme i det kommende valget.
Mini-me på 19, ble egenhendig geleidet inn på byens bibliotek – før hun dro nordover på folkehøgskole i august. På biblioteket kunne nemlig både Tønsbergensere og Nøtterlendinger (eller hva enn øyboerne i nabokommunen kaller seg etter at de ble slått sammen til Færder kommune) forhåndsstemme. Så da gjorde vi det likesågodt “i kor”.
Siden har jeg mast på storeøsteren hennes, som er midlertidig bosatt i bartebyen, om at hun må gjøre det samme.
“Hvorfor et det så viktig for deg at jeg stemmer, Mami?” “Hva er vitsen med å stemme når jeg ikke er enig med noen?” “Hva om jeg ikke vil gi noe parti stemmen min”?
Spørsmålene har vært mange, og ikke alltid like lette å besvare.
Konklusjonen av enhver diskusjon ble allikevel at;
– det er bedre å stemme blankt enn ikke å stemme overhodet… om ikke annet, så for å vise at man ikke er uengasjert, men uenig.
– det er bedre å stemme på det partiet som fører den politikken du er mest enig i, fremfor å stemme politisk korrekt (jeg kjenner nemlig ikke få høyrefolk som velger å lukke øynene for at FrP blir fasit på valgomat etter valgomat etter valgomat…).
– du kan ikke forvente å få alle fanesakene dine kjempet for av ett og samme parti… derfor er det bedre å stemme på det partiet som enten har flest saker du brenner for – eller har de sakene du brenner mest for – på agendaen.
Mini-me serverte allikevel den beste grunnen til at alle burde benytte seg av retten til å la sin stemme bli hørt, da hun kry som en hane snudde seg mot den like stolte mor sin, etter å ha forhåndsstemt, og sa:
“Nå kan jeg klage så mye jeg vil de neste 4 årene, Mami!”
Jeg vet hva jeg vil, og står på til "the bitter end" når jeg først har bestemt meg for noe. Ergo ynder enkelte å kalle meg dominant.
Jeg streber alltid etter å være lydhør for andres meninger og følelser, før avgjørelser som påvirker dem tas. Attpåtil reagerer jeg sterkt på urettferdighet. Jeg har derfor aldri skjønt hvorfor noen på død og liv prøver å gi meg egenskaper jeg tar avstand fra!?
En dominant egoist vil vel ikke strebe etter å tekkes de rundt seg?
Men det er klart… når “bullshit-alarmen” går, handler jeg heller etter egen overbevisning enn å krype for tullebukker, og det faller selvfølgelig ikke i god jord hos alle. Spesielt ikke hos et virkelig dominerende menneske, som ironisk nok vil føle seg truet av en sterk personlighet som min. For det har jeg garantert.
Jeg tar avgjørelser jeg mener er riktige, selv om jeg vet det ikke vil gjøre meg populær. Jeg tar de jeg oppfatter som svake i forsvar og taler de sjenertes sak uten å mukke. Attpåtil takler jeg pepperet som kommer etter en upopulær (men i mine øyne antageligvis nødvendig) avgjørelse, med rak rygg og et smil.
Det kan tydeligvis virke provoserende på enkelte. Og da tenker jeg igjen på om det bare er de virkelig dominante som lar seg skremme nok til at de gir meg sine egenskaper, i beste ‘angrep er beste forsvar’-stil (projisering)?
En sterk personlighet vil nemlig ikke føle seg truet i møte med en likesinnet, men se på det som en befrielse å oppdage at det finnes flere dønn ærlige, “rett frem”-mennesker der ute.
Etter å ha lest artikkelen 7 signs you have a ‘strong’, intimidating personality, innser jeg nemlig at det mest sannsynlig er de som kaller "sånne som meg" dominerende, er de som har en tendens til å ville ha viljen sin selv, uavhengig av hvordan det påvirker andre.
Det er klart… er jeg egentlig bare en “dominerende drittkjerring”, har jeg antageligvis ikke selvinnsikt til å se det selv. Men med tanke på at jeg alltid tenker på “the greater good” og fellesskapets beste, føler jeg meg faktisk sterk nok i troen på meg selv til å forkaste den teorien.
Så får heller andre gjøre seg opp sin mening, og gjerne også ståforden. Dét er nemlig bare positivt i en person med sterk personlighet sine øyne!
Ha en flott uke, der hensynet til andre spiller en rolle – uten at du må la det gå utover din egen integritet.
