Ja, det siste passer nok best til å beskrive “vår” Eva, for hun er ei frittalende, storrøykende, blid, snill og inkluderende dame – som på mystifistisk vis (og til vår store sorg) altså har klart å forville seg til nabobyen Horten.
Eva er antageligvis min største fan her inne. Muligens også min eneste. Ikke godt å si.
Det som er så fint (for meg), når det gjelder dette muntrasjonsrådet av ei dame, er at hun gir meg knakende hyggelige og gode tilbakemeldinger. Og slikt inspirerer.
Eva og mutter’n har gjort mye ugang oppigjennom tidene. De møttes på Husvik i ungdomsårene og har holdt sammen som erteris siden. Historiene er mange.
Som at hunden Lord bjeffet mot alt og alle, og bare lot seg håndtere av Eva, kameraten Svein og mamma. Som at huset “på toppen” var et samlingssted for vennegjengen, når de spilte kort, drakk kaffe og digga Elvis. Nei… de forgudet Elvis. Intet mindre. Den dagen Kongen pakka snippsekken og forlot Las Vegas og resten av Tellus for godt, tuta de to venninnene i fellesskap, til det ikke var flere tårer igjen.
I alle år har hun jobbet i dyrebutikk. Derav kallenavnet doktor dyregod. Jeg kan selv huske tiden hun leide en 2-rommer i mine foreldres hus på Ringshaug. Leiligheten var bygget for å huse en enslig eller et par. Lite ante vi hvor mange dyr det gikk an å stappe inn på den lille plassen. Det var fugl i bur, fisk i tank og alt mulig annet som kunne krype, hadde pels eller gikk på alle fire. Av de på fire, er det dachsen King (og dens alltid sleikende tunge) jeg husker aller best.
I dag har mamma og jeg vært i Horten og drukket kaffe med den fine venninna hennes. Fysikken er ikke lenger den beste, men kjeftamentet er som før: positivt og fullt av gullkorn. Det ble en kort, men utrolig hyggelig kaffeslaberas, som gjerne gjentas.
Tenk at jeg er så heldig at jeg har vunnet livets lotteri!
Slik føles det nemlig, når jeg kan ta på meg varme klær og tusle en tur ute i den fine naturen jeg er så heldig å ha rett utenfor døra.
Norge er et deilig land og nordmenn er et fint, vennlig, inkluderende og åpent folkeslag. Folk du møter langs ruta og på butikken smiler og slår gjerne av en prat.
I dag fikk jeg til og med gratis kake og kaffe på en lokal dagligvare, som feiret sin egen 1-års dag. Snakk om hyggelig overraskelse 🙂
Mitt beste råd til alle og enhver er å få på seg fillene og komme seg ut på en flott dag som denne. Er du på jobb, så ta det før middag, mens sola fortsatt skinner – for dèt gjør den virkelig i dag – på tross av en kald start der gradestokken viste -7!
Det er slettes ingen selvfølge for alle, så vit å sette pris på muligheten, du som har den.
Jeg pleier ikke å ta opp dagsaktuelle saker, men denne gangen kan jeg ikke la være.
Følelsen jeg fikk i magen i det øyeblikket jeg klikket meg inn på nettavisene, var ikke akkurat av typen sommerfugler.
Sjelden har et valg engasjert verden mer, og sjelden har jeg sett flere ironiske ordspill, krasse, redde, og pessimistiske statuser bli produsert så raskt på sosiale medier.
Folk er redde. Redde for å overlate fremtiden i hendene til en kar med klare narsissistiske og minoritetsfiendtlige trekk. Det gir seg utslag i ymse reaksjoner.
En av statusene jeg ble møtt av i Facebookfeeden min var denne
What the f***!!!??? Nostradamus has predicted this. The Third great war will come from an unexpexted country. Americans just doomed the world… (Noralf R)
En venn av ham svarte følgende i kommentarfeltet:
9/11 to 11/9 🙁
Den synes jeg var så godt skrevet, at den inspirerte meg til å skrive dette innlegget.
Det er tydeligvis flere enn jeg som merker at magefølelsen ikke er helt god etter valget. En bekjent skriver:
Og så ble det mørkt…. Jeg kjenner på en klaustrofobisk følelse av “det kan ikke være sant!” Får lyst til å kle den av meg, reise fra den og slå på lyset. Men, følelsen sitter fast… Verden blir mørk når hat, frykt og ekskludering får tilnærmet fritt spillerom. Verden har sett det før, jeg trodde bare at vi hadde lært. Håpet! Men, nå har hat og frykt valgt sin president i USA. Hjelpes oss…. (Nina N)
Andre velger å være løsningsorienterte midt i frustrasjonen:
Amerikanerne er jammen ikke så dumme som jeg trodde… De er verre!! Må vel en demokrat inn å rydde opp etter republikanernes fyllefest igjen. Så hper og sier jeg Jatakk til Michelle Obama om fire år 🙁 (Hege H)
Så har vi refseren – som satser på at verden ikke går under med det første, og derfor vil være i stand til å konkludere på et riktigere grunnlag om et par års tid:
Iflg alle statusoppdateringene her inne, ser det ut som verden allerede har gått under,selv om mannen ikke har sitti en eneste dag i stolen enda. Jeg synes det er skremmende at folk forhåndsdømmer før de vet hva som skjer. Jeg er ingen fan av hverken Trump eller Clinton. Begge har sine svin på skauen. Jeg tror vi skal vente noen år før vi kan konkludere det ene eller det andre. Og til dere som forhåndsdømmer, så kaller dere faktisk over halvparten av alle stemmeberettige amerikanere for dumme. Tenk litt over det…… (Roger S)
Hva enn resultatet av nattens valg viser seg å bli, kan vi i det minste si sikkert at ordet valgthriller heretter ikke bare beskriver tiden før og under et valg, men i aller høyeste grad de påfølgende dagene, ukene, månedene og årene – som forhåpentligvis kommer.
Jeg er nok mer økonomisk enn folk flest. Overvettes økonomisk, vil nok noen si, og de har antageligvis helt rett. Jeg lager budsjett som følges til punkt og prikke. Har flere konti, for å kunne skille inntekter, månedlige utgifter, daglig bruk og sparing fra hverandre. Jeg ga meg selv “ukepenger” for å få pengene til å vare måneden ut lenge før Luksusfellen kringkastet ideen utover det ganske land.
I ethvert forhold jeg har vært i, og som varer utover intro-fasen, ender jeg opp som “husøkonom” (og da er det ikke vask og stell jeg sikter til). Jeg er den som tar styringa og setter ting i system, refinansierer, blir kvitt eventuelt dårlig gjeld og får økonomien til å blomstre.
Det er en ensom rolle å ha, og ikke minst utakknemlig.
Folk flest er visst av den oppfatning at det er bedre å sutre om hvor trangt de har det, og heller dra på tiggerferd til foreldre eller ty til kredittkort når det kniper, enn å sette på bremsene når det dukker opp uforutsette utgifter. Da blir slike som meg fienden, djevelens advokat og den som all dårlig-råd-frustrasjonen tas ut på.
Jeg – som er den som ikke er redd for å si nei til byturer, drikkevarer, godteri, små og store impulskjøp, ferier og fjas – hvis lommeboka ikke tillater det, går i slike situasjoner fra å bli lovprist, til å representere personifiseringen av trange tider – med dertil sure miner og bebreidelser. Da er jeg plutselig ikke like flink, kjekk å ha og verdt å skryte av, men beskyldes for å være overforsiktig, kontrollerende og lite forståelsesfull.
I en sløsers øyne er nok det også en helt riktig beskrivelse.
Hva skjer med at folk ikke vet sitt eget beste? Skyldes det bevisst bruk av skylapper eller manglende kunnskap?
Da ungene mine var små, fikk de whiteboards til å ha på romma sine. Jeg kan ennå erindre hvordan jeg brukte nyervervelsen til å illustrere, mens jeg lærte mini-me om T-kontoer og sammenhengen mellom inntekter og utgifter.
Jeg forklarte henne at minussiden ville øke hvis hun måtte låne penger en måned, og at hun dermed ville ha enda mindre å rutte med påfølgende måned. Alt dette foregikk lenge før hun var over dukkestadiet, men gikk så grundig inn hos den lille, at hun gikk fra å svi av hver eneste krone som så vidt rakk innom lomma for å brenne litt, til å knuge på alt som kom inn.
Resultatet lot ikke vente på seg, og før hun fylte 10 år, hadde hun spart så mye at hun kunne oppfylle drømme om å bli båteier. Stoltere jente enn hun som sto foran meg da den knallgule 10 fot store balja ble fraktet hjem til ho mor av en hjelpsom far, skal du lete lenge etter.
Luksusfellen er blitt en hit. Kredittkortselskapa håver inn fortjeneste i form av skyhøye renter og ditto gebyrer. Bare fordi folk ikke evner å sette årsak og sammenheng i forbindelse med hverandre. For en tall-nerd som mister nattesøvnen hvis det ikke er midler til å betale regningene til forfall, er det helt uforståelig at det finnes folk som tenker kortsiktig når det gjelder penger.
Vi må gå på skole i årevis for å lære oss å lese og skrive, regne og snakke fremmede språk, for å kunne klare oss i samfunnet. Vi må ta lappen for å få lov til å kjøre bil. Vi må ta kurs for å få lov til å dykke, hoppe i fallskjerm og lignende. På helsestudioer tilbys du veiledning for å trene deg opp istedenfor å trene deg ned ved feil bruk av apparatene og kroppen. Det følger bruksanvisning med på det meste vi kjøper. I enhver jobb gis vi opplæring – men privatøkonomien skal vi visstnok intuitivt forstå uten opplæring eller veiledning av noe slag.
Vi lever i en verden full av fristelser. Overalt er det noe å få kjøpt: i butikker, på døra, via internett. Det er en kjøpekultur blant ungdom som ikke henger på greip, og disse (u)vanene tar de med seg videre inn i voksenlivet. Flere familier sliter økonomisk fordi foreldrene prioriterer røyk, kjøpt lunsj, kunstige negler og fredagspilsen med gutta, framfor å sette noe til side på en bufferkonto og bremse forbruket i trange tider. Og ironisk nok sier de alle at de ikke aner hva pengene går til.
Det er vel nettopp her vi har en jobb å gjøre: å bevisstgjøre folk på sitt eget forbrukermønster. Få folk til å forstå at mange bekker små blir en stor å. At det ikke er “bare et ordtak”, men at det gjelder alle livets områder – spesielt det økonomiske.
Jeg får høre at jeg er så flink med pengene mine. Nei, jeg er ikke det. Jeg er bevisst, og det er noe helt annet. Det betyr at jeg setter meg ned, finner frem informasjon om inntekter og utgifter, og deretter regner ut hva jeg har av faste og variable utgifter på årsbasis. Når det er gjort, runder jeg av oppover med tanke på uforutsette utgifter, legger til en post for sparing, og deler hele sulamitten på 12.
Da vet jeg hva jeg har å bruke. Jeg vet også at jeg ved å skeie ut på en post, må knipe inn ved å redusere en av de andre. Ingen overraskelser, med andre ord – kun ren og skjær oversikt (og en smule selvdisiplin).
Også så moro det er å svinge innom nettbanken bare for å ta en ekstra titt, når sparekontoen begynner å vokse!
Ett sted må vi begynne for å få folk til å innse at “du blir hva du spiser”.
Luksusfellen er og blir ett av favorittprogrammene mine. Produksjonsselskapet som står bak er flinke til å variere historiene, og det er egentlig godt gjort, da situasjonen til de som portretteres er forholdsvis lik; alle havnet de jo på skjermen fordi de har levd over evne og lukket øynene for realitetene. Nettopp det gjør serien interessant å se. Uke etter uke.
Avisene skriver stadig litt om menneskene bak programmet. Det er også bra i forhold til å opplyse befolkningen: repetisjon, repetisjon, repetisjon.
Har du kommet så langt som hit, betyr det også at du leser dette, og får budskapet inn nok en gang. Kanskje får det deg til å tenke over ditt eget forbruk og inspirere deg til å lage deg et budsjett, og ikke minst faktisk følge det? I så fall er målet mitt nådd.
Ikke slike vi hører om i kirken eller ser i filmer… som flyr rundt med en glorie over hodet eller står gjemt i en krok med høygaffel og lysende øyne.
Nei, jeg snakker om hverdagsengler og superegoister; mennesker som kommer inn i livet ditt når du trenger dem som mest – gjerne etter at deres menneskelige motstykke har gjort hverdagen til en utfordring du knapt kan bære.
Det ironiske er at både engler og demoner har kalt meg det samme. “Du er en sann engel” hørte jeg senest her om dagen… bare noen dager etter at en annen ga meg skylden for alt som er galt i vedkommende sitt liv.
Engelen kunne jeg lett trodd var sendt meg av høyere makter, dersom jeg ikke var agnostiker. Velger derfor å tro på at vedkommende dukket opp ved en tilfeldighet, selv om jeg selvsagt ikke kan utelukke andre teorier. Det er uansett klart det varmer når en så hjertegod og omsorgsfull person ser på meg på samme måte <3
At “demonen” kaller meg en demon står i sterk kontrast til dette, men sier kanskje mer om situasjonen som fører til slike påstander, enn personen som beskylder og beskyldes?
Det store spørsmålet må være hvordan jeg kan være både engel og demon samtidig? Jeg tenker at det ikke kan være så galt stilt med meg når jeg kan kalles både/og – og at jeg mest sannsynlig befinner meg et sted midt mellom det ultra-gode og det mørkeste mørke.
Når det uler så kraftig rundt husveggene at utemøblementet ommøblerer seg selv, er det ikke spesielt moro å oppdage at den ene stroppen som skal holde sideveggene til paviljongen på plass, er løsnet.
Da er det bare å kle på seg sydvest og godt skotøy og ta turen ut for å begrense skaden… og hutre seg i seng etterpå.
Alle ønsker vi å skille oss ut. Tenk å kunne skryte av at du kan gjøre noe andre ikke kan? Toppen av kaka i så måte må være å bli Verdensmester i noe!
Vi har alle våre talenter. Noen har flere og mer nyttige talenter enn andre. Noen få skiller seg ut og gjør ting ingen andre får til. De fleste av oss har derimot talenter som er så vanlige at vi ikke tror det kan være godt for annet enn noe nyttig – som å være i stand til å kjøre bil og finne veien, basert på en beskrivelse.
Jeg tilhører mest sannsynlig siste kategori.
Allikevel hender det at et helt vanlig hverdagstalent kan være akkurat det som skal til for å hjelpe andre med å sette rekorder. Det skjedde for 3 år siden, da Shell og Radio Norge, med Geir Schau i spissen, bestemte seg for å sette verdensrekord i bilvask og søkte etter bileiere i hopetall!
Derfor stilte jeg opp utenfor en av landets Shell-stasjoner med den lille, søte bilen min for å hjelpe til.
Ikke vasket jeg en eneste bil. Ikke tok jeg tiden. Ikke telte jeg. Men jeg kom, sto i kø, ble påspandert både ventebolle og gromgod kaffe, og stilte deretter bilen til disposisjon. Den lille C1’en min ble vasket av ivrige fotfolk, både den og jeg ble avbildet og signaturen min satt på standmessig skjema. I retur fikk jeg et takk og en glorete diplom som beskrev hva jeg var en del av. Brum-brum, så var vi på vei hjem igjen.
Litt kuriost er det jo å ha vært med på å sette en verdensrekord, selv om jeg føler hele forsøket burde vært kronet med tittelen Verdens beste bilvask-organisering, framfor Verdensrekord i bilvask. Men det er nå bare min vaskekte mening om saken.
Mini-me: De spurte om jeg drakk lettbrus, og da sa jeg at jeg prøvde å styre unna det fordi mamma har lært meg at det ikke er bra med aspartam. Også lurte de på hvorfor det ikke var bra, og da sa jeg at jeg ikke visste hvorfor, men at jeg hørte på mor og gjør som hun sier, og holder meg unna dumme ting 🙂 🙂
Jeg: Hahaha er Smurfen-turfen min, det 😉
Selv om yngstejenta snart er 19, klarer hun fortsatt å komme med utsagn som ville sklidd rett inn i Norsk Ukeblads Fra Barnemunn – til min store glede!
