Jeg er jente. Jeg er i 40-årene. Jeg kan ingenting om båt. Jeg kjenner så vidt til sjøvettreglene. Jeg er svak i klypa, har dårlig rygg og elendig balanse. For en stund siden kjøpte jeg meg min første dugelige båt.
FinesteValentina – min vakre stolthet og store kjærlighet.
I min iver etter å bli en av båtfolket, sto jeg på venteliste ved den lokale båthavna i 11 år før jeg ble lykkelig eier av egen innskuddsplass. Dermed skaffet jeg meg båt, som i ren gledesrus ble døpt Lykke–Li.
Dessverre viste det seg å bli en heller Ulykkelig affære, da selger holdt tett om to hull i skroget. Da sier det seg selv at båten han solgte meg ikke var like tett som ham etter kort tid på vannet.
Min tilmålte tid med Lykke-Li endte dermed etter en runde hos Forbrukerrådet, med påfølgende behandling i Forbrukertvistutvalget. Resultatet ble heving av salget og et par års avbrekk i båtdrømmen.
To år senere var jeg atter på jakt etter noe å fylle båtplassen og dagene med, og da jeg ramlet over Valentina på Finn, sto jubelen atter i taket. Min eneste bekymring dreide seg om hvorvidt denne balja holdt mål?
Etter påskas vellykkede sjøsetting, kunne jeg puste litt lettere. Mini-turen vi tok viste at den i det minste startet som den skulle og lystret spakenes kommandoer – men i dag skulle både den og jeg igjennom selve ildprøven. Kom alt til å fungere og ville jeg være i stand til å komme meg utpå uten hjelp?
Full av iver etter å teste ut fineste Valentina, sitter jeg forventningsfull og glad bak spakene på vei ut av havna.
Mini-me fikk prøve seg som “copilot” langs ruta, og fylte rollen med stor iver og nyttig lokalkunnskap.
Vi pakket en kjølebag med litt mat og drikke og bestemte oss for å ta en liten tur til nærmeste øy for å øve på å legge til longside, men endret planene i et innfall av eventyrlyst og fant plutselig ut at det var lurt å teste den skikkelig. Dermed ble det Nøtterøy rundt istedenfor.
Turen gikk først inn byfjorden og forbi den fine brygga byen vår har å by på.
Så veldig varmt var det ikke, og da vi nærmet oss Kaldnes, lot vinden oss merke at den var tilstede. Da gjaldt det å kle seg godt – noe vi dessverre ikke hadde gjort…
Etter å ha fosset gjennom Vestfjorden, passerte vi Vrengensundet for å kunne handle is (!) på Kiwi Kjøpmannskjær. Er det “sommer”, så er det sommer..!
Etter tre og en halv time var det to kalde, men superfornøyde jenter som endelig var tilbake i båthavna, der Valentina er så heldig å få ligge både resten av denne sommeren og alle fremtidige båtsesonger.
Snakk om velykket jomfrutur!
Det føltes som en personlig seier. Utfordringer jeg har med skrotten Gud tildelte meg en dag han må ha vært full av galgenhumor, har nemlig gjort at jeg slettes ikke var sikker på at jeg ville klare å håndtere en båt på egenhånd.
Et langt liv som menneskelig fender ombord i båter jeg visselig var medeier av, men tydeligvis ikke fikk være med å regjere bak spakene på, har gjort at jeg knapt visste fram og tilbake på en båt. (Litt overdrivelse får tilskrives forfatterens behov for kunstnerisk frihet, men så veldig langt unna sannheten er det faktisk ikke) 😉
Heldigvis slo “pippi-genene” mine til. Du vet, de som sier; “Det har jeg aldri forsøkt, så det klarer jeg sikkert!”
Dermed tok jeg sjansen, og er uendelig glad for det nå – for denne sommer’n kommer til å bli den beste jeg har hatt på årevis!
(Historien fortsetter under bildet)
En superhappy rufsetufse av en “lady”, etter en særdeles vellykket jomfrutur.
Jeg håper dette kan være til inspirasjon for andre jenter, for kan jeg – så kan du.
De timene jeg lå utslått på sofaen etter nesten 4 timer utpå, var så absolutt verdt seiersfølelsen det gir å mestre noe du var redd du ikke ville klare. Gleden av å føle seg ung og fri – selv om man er 46 år og bundet på hender og føtter – er helt ubeskrivelig og anbefales på det sterkeste!
Så kast alle unnskyldninger overbord, kjære medsøstre, og bli båteier med vetorett og fast plass bak spakene! Det gir nyvunnen selvtillit – og med “happy wife, happy life” i tankene, kan det være at en og annen partner også vil tjene på det – om enn mer indirekte…
Våren er her i all sin prakt,i båthavna har de allerede lagt ut landgangene og sola skinner om kapp med humøret. Endelig skal Valentina sjøsettes!
En ulidelig lang senvinter er endelig over, og den utålmodige nybakte båteier ivrer etter å få balja på vannet. I dag er dagen, og det kribler i kroppen etter å få testet herligheten i sitt rette element.
Valentina står klar i innkjørselen og venter like utålmodig som sin eier på å komme seg på vannet.
Med god hjelp av en kraftkar og med værgudene på min side, går forberedelsene som en lek: testing med vann fra hageslangen avslører at motoren startet på første forsøk og går som ei klokke. Dermed er det bare å sette kursen for havna den skal ligge i frem til høsten.
Vel fremme rygges det kyndig ned slippen, før bilen settes i gir med brekket på og sikres mot rulling med stein bak dekka.
Og sola bare skinner så uendelig flott, som for å si at i dag er dagen!
Den glir ut i vannet…
Valentina geleides kyndig ned i vannet, og ser ut til å nyte det hele.
Med ett er hun på vannet!
Min våte drøm. Min store kjærlighet. Mitt ett og alt i månedene som kommer!
Strømlinjeformet, lekker og fresh ligger hun der og lokker, og jeg er ikke sen å be.
Straks settes kursen ut av havna for en liten prøvetur. Alt sitter. Alt stemmer. Alt fungerer. Alt er så bra at jeg ikke kan fri meg fra å juble!
Etterpå manøvreres hun inn på plassen sin. Plassen min, faktisk. Man er da blitt eier av sin helt egen innskuddsplass i en av landets største havner!
Bedre blir det ikke.
Eller jo, det er én ting som kan bli bedre – og det er værvarselet for resten av påska.
Så jeg sender en varm tanke oppover og satser på at Yr og Storm har tatt feil, mens jeg tenker at denne sommer’n vil bli vannvittig fin :))
Som ferskt medlem av blogg-teamet i ei båtgruppe på Facebook, var jeg så heldig å få tildelt gratisbillett til årets Sjøen For Alle.
Dermed fylte jeg ElFanten (min fantastiske elbil) til randen av venner og duret inn til Lillestrøm lørdag 25. mars, for å oppleve min aller første Båtmesse.
Jeg må innrømme at jeg som nybakt båteier ikke var på utkikk etter noe å kjøpe. Heldigvis, får’n si, når man så prisklassen de fleste utstilte herlighetene befant seg i. Det overrasket allikevel å finne biler utstilt påei båtmesse, og selv om de også befant seg laaaangt utenfor min prisklasse, ble jeg et øyeblikk i tvil om jeg siklet mest på det ene eller det andre:
Dette synet gjorde meg usikker på om jeg skulle tørke sikkel etter å ha sett på bil eller båt..?
Noe annet enn plastic-fantastic var det heldigvis å hvile øynene på der inne. Blant annet denne personligheten, utstilt på standen som promoterte båtbygger-yrket:
Ro, ro, ro din båt… eller ikke. Jeg foretrekker nok motor, selv om dette ser aldri så sjarmerende ut.
Personlig tenker jeg at en båt med denne type baug kan være lurt for nybegynnere som meg:
Hadde min nyanskaffede GRP hatt en lignende baug-løsning, ville jeg nok følt meg tryggere den første tiden som rykende fersk båteier.
Noe av det jeg gledet meg til, var underholdningen. Vi sjekket først ut den magiske vannmusicalen “Alexx Alexxander og piratene”, som inneholdt både sang (med ALT for høy lyd!), vannakrobatikk og magi:
Alexx Alexxander i farta… beklager: i LUFTA – hvor han gjorde en god figur.
Deretter overvar vi standup-artistene Thomas Leikvoll og Sigrid Bonde Tusvik, og foredraget til verdens eneste kvinnelige formel1-båtfører, Marit Strømøy.
Leikvoll var etter eget utsagn så uerfaren med å vitse foran edruelige publikummere at han brukte det som unnskyldning for en seanse som ble noe mer flat enn moro.
Marit Strømøy holdt derimot et veldig interessant foredrag, tydelig inspirert av sitt engasjement for kvinner som likestilte båtførere, mens Sigrid Bonde Tusvik må ha gått feil… i beste fall. Der har nok arrangørene skivebommet ikke så rent lite (for å si det pent), for selv med Tusvik som favoritt-komiker, var jeg lettet da den heller pinlige seansen var over.
Leikvoll glimtet til med en artig historie om tidenes beste båthandel, for en heldig finn-kjøper, men hadde ellers lite interessant å formidle.
Bonde Tusvik bablet i vei om hvor fantastisk det er at menn har fått elektrisk barberhøvel, uten at noen så humoren i det. Ellers gikk det i hvor lite hun visste om båter og livet på sjøen – før hun avrundet med en pinlig lang og intetsigende avskjed… huff og hu. Dette oste dårlig forberedelse av hun jeg gledet meg mest til å høre.
Marit Strømøy fra Sandefjord, toppet ikke bare pallen i et båtrace. Hun gjorde definitivt også best figur av underholderne på Sjøen For Alle 2017. Respekt.
Etter underholdningen tok vi en ny runde i hallene, og fant følgende artige sak som fikk oss til å dra på smilebåndet:
Noen satser på solcelle-teknologi, mens andre går for den hånddrevne varianten, når det gjelder å komme seg fra A til B uten å forurense..!
Utover det, endte jeg opp med følgende ønsker øverst på årets julegaveliste – selv om jeg ser at de begge er urealistiske, hver på sitt vis:
Kanskje en liiiten smule for stor til å passe 14-foteren min..? Men vakker var den uansett. DET ska’n ha! Og det ER lov til å drømme 🙂
Selv om den er laget med tanke på å vise kunder utforming og materialløsninger, har visstnok denne lille saken (som fås kjøpt for 5 lapper), slått an blant båtfolket. Ikke fordi den er egnet som redningsfartøy eller noe annet på vannet for den saks skyld, men fordi den kan bli en superkul isbalje på terrassen en varm soldag. Og undertegnede falt selvfølgelig totalt for ideen. VIL HA! 🙂
Så har man altså besøkt Sjøen For Alle. Som en ikke helt A4-jente la jeg nok merke til andre ting enn en mann på 50+ ville gjort, men det ser jeg bare på som en fordel. Mangfold er positivt og alt blir kjedelig hvis det går flere enn 12 av det på dusinet.
Dessuten lærte jeg meg en dyr lekse, og det er at jeg aldri mer skal kjøpe en neve fylte oliven på ei messe, for det kostet meg mer enn billetten og bilturen til sammen!
For snart 10 år siden tok en tidligere kollega fra tiden på Torp, Leif Arild Jensen, og kona hans initiativet til å starte et barnehjem i Sierra Leone. Det fikk navnet My Home.
Med jevne mellomrom dukker det opp bilder og fortellinger i feeden min på Facebook fra Leif Arild. De er alltid positive og fylt av håp, og en fryd å lese, men som folk flest leser jeg det uten annet engasjement enn en og annen kommentar og "tommel opp".
1. april dukket det derimot opp en oppfordring jeg syntes var så tøff, at jeg (etter å ha forsikret meg om at det ikke var en aprilspøk) ble så imponert at jeg tok den på like strak arm som Leif Arild alltid gjør:
I et forsøk på å få inn penger til barnehjemmet, lover Leif Arild å gå 1 km per donert 100-lapp..!
Han har satt av 28. april, men etter responsen å dømme, kan det se ut som om han burde kombinere gåturen med årets ferie, gå til innkjøp av et par-tre par gode spasersko, ryggsekk, vannflasker og plenty gnagsår-plaster og håpe at kondisen holder, for denne turen kan vise seg å bli lang!
Vil du hjelpe Leif Arild å gå skoa av seg i slutten av måneden, så gjør som meg og følg denne herlige, hjertegode utfordringen:
PS. 2 av kilometerne er sponset av undertegnede, som oppfordrer alle til å vippse det de kan (selv 100 meter er bedre enn ingenting), dele innlegget og følge Leif Arilds hjertegode vandring mot et bedre liv for hjertebarna hans i Sierra Leone ❤
Denne uken ble jeg intervjuet i forbindelse med en dokumentarfilm som er under produksjon.
Dokumentaren tar for seg hvordan vi med kronisk borreliose (etter flåttbitt) mistros og nektes behandling av det offentlige helsevesen, og kampen vi må kjempe for å komme tilbake til arbeidsliv, eller – i ytterste konsekvens – oppnå tilfriskning nok til å overleve hverdagen.
Teamet jeg møtte i provisorisk oppsatt studio i Horten Kino, besto av Ola Pauli Landsverk, Ludvig Juvodden og Andreas Sætre. De var godt forberedt og fikk meg (som trives bedre bak enn foran kamera) til å slappe av såpass at det forhåpentligvis kom noe matnyttig ut av seansen.
Teamet fra Beyond Cinematic AS, med Ola Pauli Landsverk i spissen, gjorde god figur.
Man kan spørre seg om det er behov for en slik dokumentar. Svaret er dessverre et rungende “JA!”. Jeg har hatt mange diskusjoner angående temaet med forståsegpåere og skeptikere. Felles for de fleste av disse skeptikerne er at de er en type mennesker som anser seg selv for å være langt smartere enn snittet, som “hever stemmen” i mangel av gode argumenter, er storbrukere av hersketeknikker og avslutter diskusjonen brått når bevismengden blir så overveldende at bullshit-alarmen har gått for lengst.
Slike diskusjonspartnere klarer jeg verken å respektere eller å ta på alvor. Allikevel svarer jeg dem. Hyggelig og saklig.
Mange har gitt meg kred for at jeg klarer å møte ufinheter med saklige argumenter, og lurer på hvorfor jeg gidder å forholde meg til folk som indirekte kaller meg en løgner (for det er jo nettopp dèt de gjør når de sier at min fortelling fra virkeligheten ikke er dokumentert. Er ikke jeg bevis godt nok?). Da svarer jeg at dette er et så viktig tema, der det stadig dukker opp nye tilfeller av alvorlig syke mennesker som ikke aner hvor de skal henvende seg for å bli tatt på alvor og tilbys reell hjelp, at “all PR er god PR”. Med det mener jeg at det er bedre de finner svar via en diskusjonstråd full av synsing og vranglære, enn at de ikke får hjelp i det hele tatt og blir “sendt ut i skogen for å dø”. For slik føles det faktisk. Og det vet jeg – for jeg er selv et “Monsen-tilfelle”.
Å kjekle med ulærde bessweissere online er èn ting. På Facebook og i andre sosiale medier er de storkjefta og ufine nok til at saken kan oppleves negativt for noen, men de gjør liten skade i den store sammenheng, da folk flest raskt skjønner at de roper så høyt de kan for å skjule kunnskapsmangelen de så tydelig forsøker å avlede med den ene setningen etter den andre som inneholder “jeg tror”, “jeg mener” og “jeg synes”.
Det er verre når slike folk sitter i viktige posisjoner og kan påvirke massene, enten fra sidelinja ved å påvirke hvem som får si hva, eller via karakterslakt av viktige nøkkelpersoner via pressen. Et eksempel på det første er intervjuet journalist Grete Hansen fra fagbladet “Bioingeniøren” gjorde med bioingeniør Øystein Brorson i 2009, da han fortsatt jobbet som overingeniør ved mikroskopisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold. For å illustrere noe av det som skjer i kulissene, trekker jeg frem de delene av intervjuet som sier mer enn 1000 ord: (hele intervjuet kan leses her)
Borreliasmitte og diagnostisering av borreliose har vært hett mediestoff denne våren og sommeren. Er testene som brukes på norske sykehus for dårlige? Er ikke norske allmennleger flinke nok til å diagnostisere borreliose? En av de hyppigst siterte intervjuobjektene er bioingeniør Øystein Brorson. Han har forsket i 20 år på bakterien borrelia burgdorferi.
Brorson, som er overingeniør ved mikrobiologisk avdeling ved Sykehuset Vestfold, forteller til NRK Østfold om en studie han selv har gjort. Den viser store forskjeller i testene som brukes i diagnostiseringen av borreliose.
– Den beste testen i vår studie avslørte 50 prosent av pasientene med utslettet erythema migrans (sikkert tegn på borreliainfeksjon, red. anm.), mens den dårligste klarte knapt 15 prosent. Det vil si at den ene testen så og si var ubrukelig, sier Brorson til NRK Østfold.
Han synes det er bekymringsfullt at testene er så variable og han mener at det er ganske tilfeldig hvilken type test som brukes i hvert enkelt tilfelle.
Konservative medisinere Øystein Brorson har tidligere både gitt intervjuer og skrevet fagartikler i Bioingeniøren om borrelia burgdorferi og borreliose. I et intervju i 2007 (nr 6/7) forteller han blant annet om cysteformen av Borrelia burgdorferi som kan omformes tilbake til vanlige mobile mikrober. Det betyr ifølge Brorson at behandlingen bør revurderes. Tradisjonell antibiotika tar nemlig ikke cystene. Han mente i samme intervju at flere laboratorier bør ta i bruk en test som løser antistoff og antigen i immunkomplekser og som derfor gjør det mulig å måle bundne antistoffer. Han fortalte om mange pasienter som var blitt positive på denne testen selv om de var negative på vanlig antistofftest.
Brorsons forskning har ikke ført til større endringer i behandlingen av borreliose.
– Ting tar tid, spesielt innen medisin. Medisinere er nemlig konservative. De skal være skeptiske, men burde samtidig være litt mer åpne for ny viten, sa Brorson til Bioingeniøren i 2007.
(……)
Stoppet intervju Bioingeniøren gjorde et lengre intervju med Øystein Brorson til dette nummeret. Etter påtrykk fra ledelsen ved mikrobiologisk avdeling ved Sykehuset Vestfold stoppet Brorson intervjuet. Grunnen er uenighet i fagmiljøet.
Ja, du leste riktig: forskeren som sitter på førstehåndsinformasjon om temaet, blir kneblet av sine overordnede fordi det han sier ikke er politisk korrekt i helsenorge!
Og det blir “bedre”.
Har du hørt om Preben Aavitsland? Han var leder for Folkehelseinstituttet som ble omtalt i intervjuet over. Jobben hans gikk ut på å kartlegge, begrense og utvikle effektiv behandling mot – ja, nettopp – infeksjoner lik borreliose og lignende. Ifølge Lars Monsen har Aavitsland sovet i klassen og skyter nå fra hofta både til høyre og venstre – i et desperat forsøk på å dekke over egen udugelighet og inkompetanse. For det tar seg ikke ut å være en av årsakene til at Norge er en hvit flekk på borreliose-kartet når han nå selger tjenester privat som rådgiver innen smittevern og diverse bakterielle godsaker.
Preben Aavitsland tror ikke på Lars Monsen sin flåtthistorie. (Hele artikkelen kan leses her). Selv om Monsen viser til godt dokumenterte tester og har satt seg godt inn i tilgjengelige forskningsresultater (som dessuten støtter opp om alt han påstår), mener altså denne Aavitsland at det er et spørsmål om “faith”.
Men det er ingenting som er nytt under sola i så måte. Aavitsland utsatte nemlig sin egen gravide kone for fare da han gikk ut i avisen og sa at det var viktig for ham at hun ble vaksinert med Pandemix mot svineinfluensa med en gang. Han sa at bieffektene av å vaksinere gravide ville være minimale eller fraværende. På spørsmål fra fagbladet “Sykepleien” om hvordan han kunne uttale seg så skråsikkert når det ikke fantes kliniske studier på gravide, svarte den så alltid bastante bedreviteren:
“Sa jeg det? Det finnes ikke kliniske studier på gravide for nye influensavaksiner, men erfaring viser at de kan gis trygt, så jeg følte meg rimelig sikker. Legemiddelverket hadde jo godkjent vaksinen.”
Akkurat. SÅ mye for dokumentasjon og ikke-eksperimentell behandling..! (hele artikkelen kan leses her).
I ettertid har Norsk Pasientskadeerstatning mottatt 604 saker om bivirkninger etter Pandemrix, som Aavitsland og kolleger anbefalte hele Norge å ta mot svineinfluensaen. Det er gitt medhold i 103 av sakene og 107 er fortsatt under behandling. Det er utbetalt 190 millioner kroner i erstatninger. 72 barn og unge under 20 år har fått narkolepsi etter vaksinen.
Og Aavitsland sin respons til det?
“Det er den mest alvorlige vaksinekatastrofe i nyere tid. Det kom som ei bombe på alle oss som jobbet med det. Men vi vet ennå ikke helt nøyaktig hva årsaken var. Synd ikke produsenten GlaxoSmithKline forsker mer på det. En av 15 000 fikk narkolepsi. Hadde vi visst det på forhånd, ville vi aldri anbefalt vaksinen.”
Ja, synd hører jo med til det å tro, så så veldig overrasket blir jeg jo ikke…
I Dagbladet uttaler altså den samme mannen at testene som påviste Monsen sin borreliose er ubrukelige. (les hele saken her).
Det er så absolutt behov for mer informasjon og viten. Folk må snart våkne og se rekkevidden av denne bakteriens herjinger, slik at det kan forskes mer og at alle som trenger det kan få HJELP.
Mitt innstendige ønske er at alle som leser dette, går inn på Facebook og trykker liker på supportgruppa til verdens mest uselviske, empatiske og omsorgsfulle lege, Rolf Luneng (klikk på navnet for å komme direkte til siden) som helt ufortjent mistet autorisasjonen sin etter påtrykk fra – ikke overraskende – Preben Aavitsland. Luneng får varmeste anbefalinger av mange, deriblant Lars Monsen (som skrev dette om saken på facebooksiden sin da det blåste som verst i 2015). Uten Luneng ville jeg – og hundrevis av andre svært syke mennesker, som alle er nektet behandling av det offentlige helsevesenet, råtnet på rot.
De siste dagene har vi fått en liten forsmak på sommeren, og den har vi nytt i fulle drag.
På søndag koste vi oss som kjent med pølsegrilling og kakao med krem i solveggen på Kongeterrassen. Da var det så varmt at svetten truet med å renne i strie strømmer. Derfor måtte vi veksle mellom å sitte i skyggen og sola for å holde ut.
Mandag var vi atter klare for utelivets gleder og slang nok en gang over grillen og rigget oss til rundt terrassebordet. At det ikke var like varmt ute – noe mini-me prøvde å formidle ved å kle seg i boblejakke og pledd – ble glatt oversett. NÅ var det sommer – uansett.
Maten var det i hvert fall ingen som klaget over 😉
Tirsdag tittet sola fram igjen og med alle gode ting er tre i tankene, gikk vi for grillings igjen. Men hva skulle vi spise? Ved siden av nakkekoteletter med tilbehør, falt valget på reste-retten “pølsebrødburger” fylt med masse digg. De både så og smakte så godt at det fort kan bli sommerens hit på grillen;
Men nok er nok – for en liten stund. Derfor lar jeg tirsdagens bilde av en skrubbsulten undertegnede avrunde årets pre-grillsesong.
Facebooks “minner” er en finurlig greie. Noen innlegg er det bare hyggelig å lese, mens det er andre jeg gjerne kunne ha sluppet å bli minnet på – og slik er det vel for de fleste av oss.
En venn publiserte et bilde av gårsdagens godvær med følgende tekst (fritt gjengitt etter hukommelsen):
“Legger ut dette, så det kan dukke opp og minne meg på finværet samme dag til neste år, når det kanskje er både minusgrader og snøstorm ute.”
Selv fikk jeg et delvis selvkomponert dikt servert i dagens “minner”. Grunnen til at jeg skriver “delvis” er at det ble til etter at jeg på tilfeldig vis virret meg inn på en side med dikt av kjente norske forfattere.
Jeg var antageligvis på let etter gode ordtak og uttrykk, som jeg var totalt “sucker” etter for noen år side. Istedenfor endte jeg altså opp med å elte et dikt av K. Aune sammen med et av Ibsen og mine egne skriblerier – slik at jeg følte det passet meg.
Og resultatet? Her goes:
JEG VIL SAVNE DEG STILLE FOR ALT DU HAR GJORT MENS JEG PAKKER MEG INN OG JEG PAKKER DEG BORT
SÅ SIER JEG TAKK OG FARVEL OG ØNSKER DEG LYKKE OG HELL OG HENGER OPP SOLA ET HELT ANNET STED – SÅ HØYT AT DEN ALDRI GÅR NED
SÅ TAR DU I DØRA, EN SVAL LITEN TREKK OG JEG PUSTER DEG INN OG JEG PUSTER DEG VEKK
DET SISTE ADJØ TAS UTE VED GRINDEN FARVELETS RESTER TAR NATTEVINDEN…
Selv om det ikke handlet om vær og vind den gang det ble komponert, var det faktisk slik jeg tolket det i dag: farvel (deilige) vinter – og velkommen (spennende) vår!
For husk: når èn dør lukkes, åpnes det en annen – og da skjer det som regel noe nytt og spennende 🙂
I år kom årets første deilige sommerdag allerede i mars – og da Mini-me og jeg kom hjem etter helgens tur til nabobyen i nord, bestemte vi oss for å nyte den til fulle! 😎
Først ble terrassemøblementet dratt frem og ryddet ut…
Deretter ble det rengjøring av gassgrillen med påfølgende pølsegrilling, før mini-me serverte mamma’n sin en deilig kopp kakao (med masse krem)
– og nå sitter jeg i “egget” overøst av en selskapssyk Lucifer og bare nyyyter godværet 🌞
Ha en deilig søndag, godtfolk – og husk å ikke bare nyte været, men også hverandre 😊
Historien om Lykke-Li var blitt en ulykksalig affære, og nå var selger klaget inn til Forbrukerrådet.
Forbrukerrådet ga meg tips og råd under hele prosessen. Det meste gikk på mail, men det var også mulig å ta ting over telefonen. Det var tydelig at de var godt vant med klager i kjølvannet av båtkjøp og for meg føltes det trygt å ha et proft apparat i ryggen som visste hva de drev med. At jobben utføres kostnadsfritt, var jeg supertakknemlig for.
Dialogen mellom selger og Forbrukerrådet fortsatte, synkront med dennes benektelse av at han hadde gjort noe som helst galt. Selv det faktum at båten var nesten 2 fot kortere enn annonsert, så ut til å gå ham hus forbi.
Forbrukerrådets konklusjon var klar: de anbefalte heving, og at jeg tok saken videre til Forbrukertvistutvalget. I den forbindelse måtte en del papirer ettersendes. Det Forbrukerrådet allerede satt på ettersendte de selv. Så var det atter å smøre seg med tålmodighet…
I mai året etter at Lykke-Li sto på land med vannet rennende ut av to borehull, kom svaret fra Forbrukertvistutvalget, og jeg la ut følgende oppdatering i hjelp-meg-tråden jeg startet i båtgruppa året før:
Det ble med andre ord full seier, og selv om det føltes godt, var det også trist å vite at tiden da jeg kunne drømme om varme og late dager på sjøen med min helt egen Lykke-Li snart var ubønnhørlig over.
Neste skritt var å klargjøre båten for henting, og enda en gang var jeg så heldig å få hjelp:
Smått, men godt – og dessverre straks en saga blott. Lykke-Li klargjøres for sin siste reise… i vår regi.
Det eneste positive jeg kan si om selger – foruten at han virket som en hyggelig kar, dersom vi skiller sak fra person – er at han stilte opp til avtalt tid og med pengene på innerlomma. Sånn sett gikk det jo greit, selv om tonen ikke akkurat var hjertelig – men det er vel ikke annet å forvente i en slik situasjon. Og før jeg fikk sukk for meg, var Lykke-Li på vei ut av hagen- og livet mitt;
Med tungt hjerte måtte jeg se båtdrømmen forsvinne ut av livet mitt en deilig sommerdag i juni.
Snipp, snapp, snute – så var eventyret om Lykke-Li ute.
– men drømmen om et liv på vannet levde selvfølgelig videre i beste velgående, og resultatet av det kan du lese om i Min våte drøm og store kjærlighet.
