Båtdrømmen var i ferd med å forsvinne synkront med vannet som rant i strie strømmer ut av to borehull i skroget, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.
Etter å ha fått summet meg, skrev jeg et innlegg i båtgruppa jeg var medlem i på Facebook og ba om råd:
Det var kjekt å kunne be erfarne båtfolk om råd på Facebook.
Temaet engasjerte tydeligvis, for tråden ble svært lang før diskusjonen roet seg ned. Etterpå satt jeg på mange gode råd og tips jeg kunne ta med meg videre.
Det første som slo meg var at jeg måtte kontakte selger. Så tenkt, så gjort. Vedkommende var veldig imøtekommende – helt til jeg nevnte hva saken gjaldt, og sa at jeg forventet at han enten ga meg et kraftig avslag i prisen eller tok båtpakka i retur. Da ble det slutt på go’vilja, gitt! Neste skritt ble derfor å varsle selger om at jeg kom til å kontakte Forbrukerrådet.
Nettsiden til Forbrukerrådet guider deg greit gjennom klageprosessen.
Overraskelsen ble stor da den vennlige stemmen i Forbrukerrådets ende av telefonen fortalte at selger allerede hadde kontaktet dem og levert en motklage. Hva de klaget på fikk ingen av oss helt tak i, men det viste seg å bli en fordel for meg. Nå slapp jeg nemlig å varsle selger ytterligere og måtte vente på tilbakemelding fra dem før Forbrukerrådet kunne begynne å jobbe med saken. Noe flaks skal man tydeligvis ha.
Jeg ble nødt til å kontakte Skatteetaten for å få oppgitt selgers folkeregistrerte adresse, som måtte inn i klagen. Siden selger hadde flyttet etter at salget fant sted, mobilen hans sto registrert i en annens navn og stillheten nå var øredøvende, var det eneste måte å få det til på.
Jeg måtte også skaffe til veie annen relevant dokumentasjon. Det inkluderte:
* salgskontrakten
* finn-annonsen
* vitneutsagn
* uttalelse fra verksted med prisoverslag
Kontrakten hadde jeg liggende, annonsen fikk jeg tak i ved å ringe finn sitt kundesenter, min båtvante venn som var tilstede under salget skrev et utsagn og det lokale båtverkstedet var elskverdige nok til å ta en kjapp takst og skrive et notat uten å ta seg betalt. De mente at båten, som sammen med motor og henger hadde kostet meg 26.500,- måtte repareres for 26.000,- for å bli sjødyktig igjen.
Deretter leverte jeg klagen online, og ventet…
Hva som ble utfallet av klagen, kan du lese mer om neste gang.
Hvordan forholder du deg til Facebook? Består vennelista di i hovedsak av nære venner, kolleger og familie – eller kunne den like gjerne fungert som en CV over tidligere flammer og beundrere?
Kristin Spitznogle har skrevet et knakende godt blogginnlegg om hvordan ukritisk omgang med Facebook kan bli en trussel på forholdet hvis du ikke er din egen oppførsel bevisst.
Hun ramser opp følgende 4 scenarier som er blitt et så vanlig problemområde i folks samliv at det nærmest er et fast og forutsigbart tema i terapirommet:
1. Den forståelsesfulle eksen som du er så god venn med.
Dere har et forhold bak dere, kjenner hverandre godt, og prater godt i lag. Du bruker han/henne som chatte-support når det blåser litt hardt i ditt nye forhold. Du legger frem (kun) din side av historien, og eksen er forståelsesfull og støttende. Som følge av litt rivaliseringsfølelse, vil han/hun gjerne påpeke at din nye kjæreste er helt urimelig og vanskelig. For deg er det helt glimrende å ha ditt eget støtte-team på nettet, så hvorfor er det da noe å bråke over? Jo, for det første opprettholder du en fortrolighet og intimitet til noen du ikke lengre er i et forhold med, og således er der fortsatt emosjonelle bånd mellom dere. Videre, du utleverer din kjæreste, og utviser illojalitet. Alt dette kan true tryggheten i et nytt og sårbart kjærlighetsforhold. Forsøk å ta din partners perspektiv, ville du like at han/hun gjorde det samme? Om du nå er helt ærlig mot deg selv, har du svaret. La fortid være fortid, beskytt ditt nåværende forhold og prioriter den du faktisk er sammen med.
2.Vennelisten din er identisk med sex-CV’en din.
Dere datet en stund og var elskere, det ble ikke noe mer, og i dag holder dere bare kontakten på nettet. Dere bruker hverandre som heia-gjeng og ego-boostere. Når en av dere feks legger ut bilder, vanker det i “likes” og flørtende kommentarer. Det er så deilig med denne oppmerksomheten, og det hele er jo så uskyldig, så hvorfor skulle dette være et problem? Selvfølgelig viser du til “ikke-sex”-alibiet, dere har jo ikke sex nå mer. Så da er det liksom greit? Neppe. For det første, enkelte som har vært singel over en viss tid, har kanskje rukket å date ganske mange. Om alle fortsatt henger med på Facebook-vennelista, føler du sikkert at du har din egen lille fanskare. Det er nok utmerket for deg, men ikke for din partner som føler han/hun må forholde seg til et harem av personer du har vært til sengs med. Hun/han vil konstant bli minnet på din fortid og tidligere forbindelser, fordi de faktisk fortsatt er tilstede i livet ditt. Det at du fortsatt ønsker deres oppmerksomhet, sender ut et budskap om at din kjæreste simpelthen ikke er nok for deg. Det skaper usikkerhet og sjalusi. Hvem er viktigst her? Ta vare på hva du har, hvis ikke blir du fort singel igjen.
3. Likes og flørtende kommentarer på din vegg.
Du legger ut nytt profilbilde og tante Jenny kommenterer og sier at du er så fin i denne nye dressen din. Det er neppe et problem. Men hva når en eks eller en tidligere elsker skriver “Mmm…. du holder deg godt, sexy!”. Eller, hva når din svært attraktive kollega skriver “Wow, du er hot altså! ;-)”. På Facebook-veggen føles det kanskje uskyldig, og ikke minst er det deilig med litt applaus. Men hvordan tror du din partner opplever det samme? Se for deg at dere er ute på byen, dere står sammen i baren, eksen eller kollegaen kommer forbi, stiller seg opp, ser på deg med et flørtende blikk og sier det samme – rett foran din partner. Fremstår dette som litt upassende og respektløst overfor kjæresten din? Ville også du blitt litt ubekvem i situasjonen? Så hvorfor er det da greit på nettet? Du vil kanskje forsøke deg med et siste forsvar, det er jo ikke du som la ut den kommentaren. Men du “liket” den kanskje? Og hvilke type kommentarer legger du selv igjen på veggen til fanklubben? Det er som regel en gjensidighet i denne felles diggingen, og ergo samtykker du til det, og holder liv i det selv. Om du opplever at likes og kommentarer på din vegg stadig fører til krangler, og du fortsatt ikke gjør noe med saken, bør du kanskje spørre deg selv hvorvidt du har blitt så avhengig av digital tilbedelse at du er villig til å ofre forholdet du har i det virkelige liv. Det er jo i grunn nokså urovekkende i seg selv.
4. Kontakt på innboks.
Det begynner kanskje som en uskyldig melding om et eller annet nøytralt tema. Så utvikler kontakten seg og dere blir mer fortrolige. En kveld etter et par glass vin glir dere sågar over i en mer flørtende tone. Helt uskyldig, sant? Du drar frem “ikke-sex”-alibiet nok en gang og mener du har ditt på det rene. Men hvorfor skjuler du dialogen for partneren din? Jo, fordi du vet at det du driver på med ikke er så greit som du prøver å fortelle deg selv. Hadde du likt at kjæresten din hadde en liknende kontakt? Ikke det nei. Slike kontakter er også noen ganger forløpet til noe mer. Du er allerede ute på glattisen, og det vet du. Denne type kontakt kalles emosjonell-utroskap. Slutt med det.
Flørting er vel og bra, men kanskje ikke med andre enn partneren når man allerede er i et forhold?
Husk at det ikke er du som kan si noe om hvor partneren din trekker grensen for hva han eller hun definerer som utroskap.
Flere venner har delt Nettavisens artikkel om hvilken egenskap forskerne har funnet ut at alle kvinner ser etter i en mann – og det er som du sikkert gjetter ikke “flørt med andre kvinner”.
Etter 40 års forskning har ledende samlivsforsker John Gottman konkludert med at det finnes èn egenskap som gir menn som innehar den mer sex og mindre krangel.
Så får trøsten (for de som ikke klarer å følge Spitznogle sine kloke råd) være at vi ikke kan forvente at mannen i gata klarer å lære seg “kjæresteskikk” etter bare 10 år med Facebook, når det tar en forsker 40 år å finne ut av det samme.
Men det skyldes kanskje at forskeren verken har Facebookprofil eller kjæreste selv..? Akkurat det siste var ren gjetning fra min side 😉
Dagens råd er derfor: Ta vare på hverandre, bruk hodet og vær vár for hverandres følelser. Ikke bruk andre mennesker for å klare føle deg vel. For et menneske med god selvfølelse vil det bare få deg til å virke stakkarslig.
Og sist, men ikke minst: vær pålitelig. Vær det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Vær tilregnelig, forutsigbar og kom akkurat som du er – men nyvasket – som Gottman så fint sier det.
Har du tannlegeskrekk og blir kortpustet bare ved tanken på å bestille en time? I så fall burde du lese videre.
Etter å ha pint meg igjennom reguleringstannlegens sadistiske utfoldelse som ung, er jeg kurert for enhver redsel jeg noensinne kan ha hatt overfor “normale” tannleger. Det eneste som gir meg hetta når det er på tide med årlig kontroll, er bedøvelse. Sprøytestikket plager meg ikke, men følelsen av å miste førlighet gir av en eller annen grunn denne jenta en smule panikk.
Siden redselen gjelder enhver situasjon som inkluderer bedøvelse, tør jeg derfor fortsatt å påstå at det ikke er selve tannlegen jeg er redd for. Heldigvis har jeg vært velsignet med null hull de siste årene.
Etter at legene har klart å stoppe utviklingen av to celleendringer i livmorhalsen, fant malignt melanom i en mistenkelig føflekk og reddet meg fra å råtne på rot på grunn av kronisk borreliose, har jeg blitt smertelig klar over hvor viktig det er å ha helsa i behold og hvor fort ting kan endre seg i negativ retning hvis man ikke følger med. Av den grunn bestilte jeg time ved Nøtterøy Ultralydinstitutt rundt juletider i fjor. Og i dag var endelig dagen kommet.
Radiolog Geir Tveit ønsket meg velkommen og ba meg legge meg ned på benken så vi kunne starte. Han undersøkte deretter følgende områder og organer med ultralydapparatet:
Blodårene til hodet
Skjodlbrukkjertelen
Lymfene
Brystene
Armhulene
Leveren
Bukspyttkjertelen
Milten
Nyrene
Hovedpulsåren
Tarmene
Livmoren og eggstokkene
Lysken
Galleblæra
Geir Tveit – her i kjent positur inne på Nøtterøy Ultralydinstitutt – tegnet og forklarte mens han gransket invollene mine inngående og fortalte meg noe svært interessant om tannleger…
Tveit kunne fortelle at veggen i halsens hovedåre til hodet så veldig bra ut. Den skal være tynn, og det var den heldigvis. Det gir redusert risiko for slag og blodpropp i hodet (HURRA!!!).
Lymfene mine så bra ut, galleblæra, nyrene og levra likeså (say what…? Ikke noe rødvinsavtrykk i dem?!?), milten var liten og fin og puppene mine… ja, altså… puppene mine ble definert som kompakte! Så har jeg hørt dèt og. Mindre enn en håndfull, mer enn en munnfull – altså akkurat passe, har jeg alltid sagt, men kompakte?!?
Den var ny.
Forklaringa var at de er uten fett og at selve vevet har en kompakt konsistens, som vil bestå til jeg dør. Ja, ja. dèt var jo gode nyheter for innehaveren av et edruelig C-cup-innhold 😉
Videre kunne han se at jeg hadde små cyster i skjoldbrukskjertelen, og siden flere i familien min har opplevd tull med den, spurte og grov jeg. De var visst ufarlige og mer vanlig å ha enn uvanlig. Allikevel ble jeg sjokkert da han fortalte at kreft i skjoldbrukkjertelen har økt med 6 % årlig i nabolandet Sverige de siste årene – og at forskerne mener dette skyldes røntgenstrålene vi utsettes for hos tannlegen!
Fordi det jukses med bruk av “bly-smekka” vi alltid ble utstyrt med i gode, gamle dager, utsettes altså denne livsviktige kjertelen, som regulerer stoffskiftet vårt, for store doser røntgenstråler… som kan gi oss kreft.
“Og dette er det ingen som forteller oss?!?”, tenkte jeg sjokkert. Vel, NÅ er det noen som gjør det, så del for all del denne informasjonen videre, slik at de som sliter med uhelbredelig tannlegeskrekk kan trekke seg med æra i behold – og vi som er opptatt av både god tannhelse og resten av helsa, kan be tannlegen om å finne frem “smekka” ved neste anledning.
Men dette innlegget handler altså ikke bare om tannlegeskrekk og en potensiell årsak til flere kreftformer. Det handler ikke minst om å ta helsa si på alvor.
Undersøkelsen jeg bestilte som privatperson, koster riktignok 1.600,-, men er verdt hver krone (og – PS – dette innlegget er på ingen måte sponset).
Du finner ut hvordan det står fatt med deg på den siden som ikke er synlig selv når vi vrenger sjela for noen. Du får muligheten til å oppdage om det er noe galt før symptomer får deg til å oppsøke fastlegen, og det er bra.
1.600,- er dessuten en rimelig forsikring for oss over 40, siden forskning dessverre viser at sjansen for å få sykdommer som for eksempel kreft, hjerteinfarkt og hjerneslag øker etter man er fylt 40 og 50 år.
Bedre føre var enn etter snar, med andre ord… også var det jo litt godt å få høre at “og her ser vi en livmorcyste som betyr at du fortsatt kan peke nese av overgangsalderen”.
Da jeg fikk tildelt innskuddsplass ved stedets båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 år, fant jeg ut at det var på tide å skaffe meg en kjekk liten sak å putre rundt i på bøljan blå. Et finn-søk og en biltur senere var jeg stolt eier av en 14 fot stor With av ukjent årgang. Den ble døpt Lykke-Li og plassert i hagen mens jeg utålmodig ventet på at sommeren skulle komme. Noen måneder senere lå den endelig og solte seg i glansen i nevnte båthavn. Min neste utfordring nå var å lære meg å kjøre den.
Det regnet og regnet og regnet den våren, noe som ikke var spesielt artig for en fersk båteier som ivret etter å komme seg utpå og bli kjent med nyervervelsen etter learning-by-doing-metoden. Jeg måtte stadig ta turen ned i båthavna for å øse regnvann, da selvlensende var fremmedord i denne sammenhengen.
Jeg var over 40 og hadde null peiling på andre sider av båtlivet enn å ta meg ut og bli kommandert inn i rollen som menneskelig fender. Det var jeg fast bestemt på å gjøre noe med.
Med god hjelp av en særs båtvant lillebror, som overraskende nok viste seg å være en tålmodig læremester, fikk jeg start på Lykke-Li, manøvrerte den ut av havneområdet og satte i gang med å lære meg diverse tips og triks vedrørende lover og regler, bruk av nødvendig utstyr og hvordan jeg best kunne legge til og diverse mer eller mindre nyttig lærdom.
Jeg storkoste meg og nøt å kjenne frihetsfølelsen og en økende lykkerus fylle skrotten. Jo mer jeg var utpå, dess gladere følte jeg meg. «Dette er noe jeg kommer til å gjøre ofte», tok jeg meg selv i å tenke med et fårete glis om munnen. Jeg var Lykke-Li!
Selgeren hadde av en eller annen merkelig grunn plassert tenningslåsen under førersetet da han monterte den som en del av oppussingen. Det måtte gå galt, og en helg jeg var bortreist og ikke fikk øst ut regnvannet som høljet ned i strie strømmer flere dager på rad, sto nevnte duppedings under vann da jeg endelig kom meg ned i havna. Resultatet var en fullstendig kortslutning.
For en stor og sterk mann er det nok ikke noe problem å dra i gang en 25 hk båtmotor, men for et kjei over 40, med prolapsrygg og lite kraft i nevene, viste det seg å bli en umulig oppgave. Så der sto jeg, med en nyanskaffet båt jeg måtte ha hjelp til å starte! Du milde himmel, for en situasjon. Nå var gode råd dyre.
Heldigvis er jeg omgitt av snille og flinke venner som gjerne hjelper til, og denne gangen var det en båtkyndig kompis som tilbød seg å hjelpe meg. I mellomtiden hadde broder’n og jeg fått oss enda et par turer utpå, der han like tålmodig som før instruerte meg i hvordan jeg burde vinkle båten for å legge til ei brygge, hva jeg måtte gjøre for å unngå å bli tatt igjen av hekkbølgen og diverse. Imidlertid stusset vi over at båtens egenskaper endret seg. Fra å gå lett i plan, slet vi med det, og sidebølger ga oss følelsen av å duve sideveis lenger etter at de hadde passert. Hva skjedde?
Da min venn – som er nær 2 meter høy – begynte å jobbe på båten, fant han raskt ut at den lå så lavt i vannet at det ville komme sjøvann inn i motoren når en av hans størrelse satt i akteren for å holde på. Han ville derfor ha båten på land, så det gikk an å holde på uten å være redd for å ødelegge noe.
Som sagt, så gjort, og noen timer og en kjøretur for å hente hengeren senere, sto båten på land. Og vi fikk oss en aldri så liten overraskelse:
Vannlinja gikk nesten til ripa, og indikerte at jeg hadde større utfordringer enn en kaputt elstart.
Det var da vi så årsaken til det hele – og forklaringen på hvorfor båtens egenskaper hadde endret seg de siste ukene:
Ut av to sirkelformede småhull under skrogets originale vannlinje, rant det nemlig sjøvann i strie strømmer, og da vi rugget på båten, hørte vi at det skvulpet til nesten oppunder ripa!
Min snille hjelper har pusset opp flere båter, og konkluderte raskt med at båten antageligvis hadde vært full av vann en gang før, slik at skroget var boret i, i et forsøk på å få det ut. Deretter, mente han, var hullene tettet med Silicon (!) eller lignende og deretter påført bunnstoff. Det riktige ville være å pusse hullene ned og støpe skroget der skaden var, men det hadde tydeligvis ikke blitt gjort.
Vennen min stusset også over at båten angivelig skulle være 14 fot lang, og mente at det umulig kunne stemme. En rask oppmåling senere bekreftet at han hadde rett. Den reelle lengden var ikke mer enn 12 fot. Ikke at det spilte noen stor rolle i og med at skroget var gjennomboret og nummeret unna å synke med mann og mus om bord, men det beviste at selgeren verken kunne ha særlig god greie på båt og heller ikke hadde vært ærlig med meg.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å kjøre båten hjem og plassere den i hagen. Der sto den, mens vannet fortsatte å renne i strie strømmer i timevis. «Hva nå?» tenkte jeg slukøret, før jeg sovnet og drømte videre om båtlivets gleder.
Det som skjedde videre får du vite mer om i del 3.
Etter mange år som menneskelig fender og gallionsfigur på diverse småbåter, visste jeg alt om hvor vondt det gjør å lande feil når du hopper i land, og hvor irritert kæpt’n blir hvis du er for sen i avtrekkeren når han skal legge til land.
Det jeg ikke visste noe om – på tross av et liv på og ved vannet – var hvordan båter startes, kjøres, navigering og alt annet man må kunne for å kunne håndtere dem på egenhånd. I godt voksen alder måtte jeg derfor slukøret innse at jeg manglet all basiskunnskap og var helt ubrukelig på vannet.
Da jeg ble tildelt båtplass i områdets flotteste båthavn, etter å ha stått på venteliste i 11 lange år, bestemte jeg meg for at det var på tide å ta grep. Jeg kunne jo ikke ha båtplass uten å ha båt! Og slik ble beslutningen om å hoppe i det og kjøpe seg en liten balje tatt.
Jeg fant raskt en søt liten sak på finn, og kontaktet selger. Joda, den var fortsatt til salgs, var svaret. Attpåtil kunne han gå litt ned i pris, hvis jeg bestemte meg raskt.
Et par dager senere dro jeg til nabofylket med en båtvant herre på slep, for å se over båt, motor og henger, og ta hele herligheten med meg hvis det sto til forventningene.
Sammen med selger gikk vi over objektene, mens han fortalte at han hadde brukt vinteren til å totalrenovere båten og at både båt, motor og henger var i tipp-topp stand. Han fortalte stolt om alle båtene han hadde fikset opp og solgt de siste årene, og ga på alle måter inntrykk av å være en båtkyndig kar.
Motoren ble testet i et vannfat og alt som kunne være løst eller ødelagt ble kontrollert. Etter endt inspeksjon var det en lykkelig nybakt reder in-spe som kjørte småveiene oppover mot Vestfold med båt og henger på slep.
Jeg slet litt med å få registrert den i småbåtregisteret, da selger ikke husket forrige eiers navn og hadde pusset bort det gamle registreringsnummeret da han satt båten i stand. Etter litt om-og-men (og fordi den var fra 80-tallet) gikk Redningsselskapet med på å la meg få den registrert. Dermed trodde jeg alt var i skjønneste orden.
Etter å ha stått noen måneder til pynt i hagen min, ble Lykke-Li – som den ble døpt – kjørt ned i havna og fortøyd på plassen sin sist i mai, og ingen kunne vært stoltere enn undertegnede av følgende syn:
Min kjære Lykke-Li soler seg i glansen på båthavna – lykkelig uvitende om hva som skulle komme…
Men alt skulle dessverre ikke vise seg å være helt i orden allikevel.
Da jeg ble født hadde ingen hørt om Valentine’s Day.
Det mest spennende med 14. februar det året, var at kalenderen viste 2. søndag i februar – og at det følgelig var morsdag.
Jeg ødela derfor mamma sin 3. feiring av seg selv som sliten mor for min noe utfordrende storesøster, da jeg i hui og hast bestemte meg å entre verden en uke før termin.
Dette innlegget handler om fordelene og ulempene det er å ha bursdag på en merkedag.
Etter at Alle Hjerters Dag snek seg inn i den norske folkesjelas mest kapitalistiske hjørne ("kjøp-kjøp", sa kyllingen), har jeg fått masse oppmerksomhet rundt datoen jeg er født på. Men er det bare stas?
Jeg tenker at det er med meg som med de som har bursdag rundt julaften; de får litt dyrere gaver enn andre, men sjelden dobbelt så dyre. Har jeg hørt. Dårlig butikk for bursdagsbarnet, men desto kjekkere for foreldre med slunken lommebok.
Jeg får selvsagt både gratulasjoner og gaver på dagen min, men da er det gjerne relatert til at jeg fyller år, og sjelden fordi min bedre halvdel vil sette pris på meg som partner. Ergo drukner Valentine’s-effekten i bursdagsoppmerksomhet for min del.
Fra å ikke ha gitt meg blomster på flere år, slo hubby dearest høyst overraskende til med TO rosebuketter i går. Den ene var øremerket bursdagen og den andre var ment som en oppmerksomhet på Valentine’s Day, fikk jeg vite.
Han kan når han vil! Dét skal han ha 🙂
Deretter skulle jeg tas med ut og bli påspandert bursdagsmiddag. I den anledning fikk jeg velge etablissement selv, og benyttet sjansen til å gå for Indisk (som ikke er noen storfavoritt der i gården). O’Store Lykke!
Det der med at det bare er mannens hjerte man finner veien til via god mat er forresten i beste fall tull. I verste fall betyr det at jeg egentlig er en mann – for jeg blir grisesjarmert av god mat! Just sayin’…
Så ble det middag ute – og som med julaftenbarnas foreldre, slipper også Hubby dearest unna med én bedre middag i året framfor to. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få bord… og nå er vi kommet til historiens egentlige poeng.
Det skulle nemlig vise seg at samtlige av byens kjærestepar hadde bestemt seg for indisk mat! Impulsive som vi er, hadde vi selvsagt ikke reservert bord ved noen av stedene som serverer deilige nanbrød og tandoori så sterk at den får deg til å hive etter pusten og ville drukne kjeften i et glass på størrelse med Mjøsa. Ergo fikk vi ikke bord!
Stadig mer desperate av sult, besto derfor den neste halvtimen i å finne egnet sted med ledig plass. Det Tyrkiske alternativet vi landet på viste seg heldigvis å være et supert sted, med god mat til hyggelige priser.
Til neste år tenker vi forhåpentligvis over hvilken dag det er og forhåndsbestiller bord på en indisk restaurant.
PS; Og med vi mener jeg selvfølgelig deg, Hubby dearest 😉
Dette innlegget kan du derfor se på som både et hjertefølt takk for at du gjorde dagen min veldig, veldig fin – og et hint om hva det kan være lurt å huske på til neste år, nå som du vet hva slags mat jeg foretrekker.
I tilfelle jeg var var litt uklar, gir jeg deg 3 enkle hint til slutt;
indisk, indisk, indisk 😉
<3
For første gang har jeg fått blomster både til bursdagen og som oppmerksomhet på Valentine’s Day. Ikke verst! Da er det innafor med litt Hubby-kred! 🙂
Hvor lykkelig kan 500 blanke, norske kroner gjøre deg?
Midt i julestria var jeg innom en av mine absolutte favorittbutikker, for å finne noe å legge under treet til de siste på "nice-lista" mi. Dette var mens temperaturen ute mirakuløst nok fortsatt tillot høstjakke og sneakers.
Mens jeg rotet rundt, snublet jeg nærmest over en pall med mini-fresere av rimeligste sort;
Jula-medlemmer som handlet for minst kr. 1.000,- kunne få denne med på kjøpet for en femhundrelapp. To buy or not to buy…?
Selv om det ante meg at kvaliteten ville være hakket unna crap, tenkte jeg at det var verdt å ta sjansen for en skarve femhundrelapp.
Misforstå meg rett, jeg er klar over at 500,- er mye penger når man er blakk – men sett i forhold til hva en freser vanligvis koster (og med tanke på at jeg har vurdert å kjøpe en lenge pga ryggen), så var det ikke det største beløpet jeg kunne ha gamblet med…
Etter litt fram-og-tilbake i tenkeboksen, ble herligheten kjøpt, fraktet hjem, og plassert i garasjen, fortsatt nedpakket i originalesken. Der ble den gjemt og glemt.
Da snøen begynte å falle i helgen, kom jeg plutselig på hva jeg hadde stående ute i garasjen! Inn kom esken og herligheten ble montert etter beste evne – og i dag ble den testet ut – akkompagnert av en særs lattermild fotograf:
Stilen er verken spesielt kul eller stilig… men jeg fikk jobben gjort – og lærte den harde veien at det ikke er spesielt smart å snu utkastet mot vindretningen.
Godt jeg har stor terrasse, så jeg fikk testet freseren skikkelig.
Konklusjonen er at ja, lykke kan kjøpes for femhundre kroner. I hvert fall for oss med prolapsrygg og store utearealer å holde i orden, som kommer over et knakende godt tilbud på en supersøt sak av en snøfreser – som viser seg å fungere over all forventning! 🙂
Klem fra meg og den nye favoritt-duppedingsen min <3
Jeg ble head over heals forelsket i deg ved første øyekast.
Du er vakker som en sommerdag og sterk som en hel flokk med hester..!
Du får blodet mitt til å bruse, kroppen min til å sitre av forventning og hjertet mitt til å slå raskere i pur glede.
Jeg drømmer om å kunne bruke hvert ledige minutt av dagen sammen med deg når sommeren er i anmarsj.
Duve, vugge, hvile og rase sammen. Nyte, leke og bare kose oss.
Du er my dream come true. Du er den jeg vil tilbringe fremtiden med. Du er svaret på mine våte drømmer.
Du er min nyinnkjøpte båt – og jeg elsker deg!
Sammen skal vi utforske sjølivets gleder. Bare kose oss alene utpå, eller være vertskap for gode venner på tur.
Gud som jeg gleder meg!
Min tid som menneskelig fender er definitivt forbi, og jeg er klar til å ta over roret og vise at også jenter over 40 kan hvis de vil, på tross av manglende kunnskap og fysiske utfordringer.
Nå gjenstår det bare å lære seg å føre båt – så er vi i gang.
“Det har jeg aldri prøvd før”, sa Pippi, “så det klarer jeg helt sikkert!”
Denne fine balja er ikke lenger bare en våt drøm, men sommerens nyinnkjøpte prosjekt– som jeg gleder meg vilt til å bli bedre kjent med.
Ikke bare indikerer onsdag at vi er midtveis i ukas hverdager og halvveis til helgen. Onsdager er først og fremst øremerket gode venner og sosialt samvær.
Jeg har tidligere nevnt vennegjengen min. Den består av en herlig “bulkegjeng” godt blanda drops som setter hverandre stevne hver uke og ellers når noen foreslår å finne på noe sammen. Og det gjør vi titt og ofte.
Vi nyter kosekvelder, byturer, julebord, nissefester, nyttårsfeiring, grillkvelder, Tom Waits-løp og masse mer, akkompagnert av smil og latter.
Noen må ha overskudd for å møtes, mens jeg får overskudd av å henge med denne fine gjengen. Det føles som om jeg har fått en skikkelig vitaminsprøyte når enda en kveld med gjengen er opplevd – selv om det kan gjøre meg så sliten at jeg stuper i seng etterpå.
Balsam for sjelen er nok den beste beskrivelsen jeg kan gi, og synkont med at humøret stiger følger mestringsfølelsen etter 🙂
Jeg har skjønt at jeg er ekstremt heldig som har så fine folk rundt meg. Folk som er der for hverandre, stiller opp og er inkluderende. Det er gull verdt.
Så god onsdag til dere alle – og er du ensom, anbefaler jeg deg å opprette en arena for latter og glede slik vi har gjort.
