Godt Hvitt År! 6. januar: “Utfordringen”

Med årsfest på jobben og et 30-års lag på tapetet i januar, hadde jeg intensjoner om å ta det med ro en stund etter nyttårsfesten – men allerede før vi rakk å ønske det nye året velkommen, på festen som skulle vise seg å bli startskuddet for min hvite måned, hadde jeg takket ja til en noe forsinket julefest helgen etter.

Sprudlende glad etter å ha fordøyd et par velkomstdrinker, ble jeg like sprudlende av tanken på å skulle nyte enda mer julemat med kjente og ukjente bare noen dager senere. Rett over midnatt gikk det derimot opp for meg at jeg ikke hadde skjenket denne eller andre festligheten en tanke, da jeg lovet høyt og tydelig å redusere alkoholinntaket mitt til 0 (leses: NULL) den neste måneden.

For virkelig å sette lista høyt, valgte jeg å være ærlig om at forsettet skyldtes at inntaket mitt nok har vært en del høyere enn jeg har likt å gi inntrykk av overfor omgivelsene og (ikke minst) meg selv, så nå var det ingen vei tilbake.

Fredagen kom, og jeg rasket med meg ei flaske fra nærmeste hylle i matboden da det var på tide å dra. Nå eller aldri!

Selv om jeg sjelden drikker meg skikkelig full, så godt som aldri mister kontrollen i fylla og drikker ofte fremfor mye, så synes jeg allikevel at fest og alkohol hører sammen på et vis. Faktisk i så stor grad at jeg har innbilt meg selv at jeg ikke kan ha det moro uten “en lille”.

Du lurer kanskje på hvordan det var å “bare sitte der” uten å drikke..?

Svaret er: veldig hyggelig! Og to av grunnene til at det gikk over all forventning ser du her, for artigere selskap skal man lete lenge etter:

Ikke noe problem å hygge seg når gjestene både ser ut – og er – så hyggelige som dette!

I ettertid er det tre ting jeg har merket meg:

Det ene er at trøttheten jeg hadde før jeg dro ut ikke forsvant synkront med inntak av medbrakt, slik jeg opplever at det ofte gjør når jeg drikker alkohol. Ergo kom jeg aldri skikkelig “ovapå”, og lengtet stort sett etter senga mi hele kvelden, selv om jeg koste meg.

Det andre er at jeg ble veldig bevisst på at følget mitt tilbrakte halve festen inne på røykerommet, som er et sted allergikere som meg helst unngår. Vanligvis er ikke det noe jeg ville ha reagert på, fordi jeg er høyt og lavt selv, men akkurat denne gangen reagerte jeg negativ på det. Hvorvidt det skyldes dagsformen eller at jeg var edru, er ikke godt å si. Jeg har alltid tenkt at jeg blir mer emosjonell i fylla, men kanskje trenger edru-Carina mer oppmerksomhet for å føle seg komfortabel, enn Carina-på-ei-lita-snurr? Noe å tenke på fremover.

Det siste jeg merket meg er at det føltes rart å sette seg bak rattet og kjøre hjem fra en fest jeg hadde vært gjest i, og at det var noe som “manglet” dagen derpå. Det noe tror jeg kalles hang-over… og er noe jeg fint kan klare meg uten også i fremtiden, kjenner jeg.  Et stort pluss i margen der, og noe som gir meg god motivasjon videre.

Det ble ikke noe stort tema på festen at jeg var edru, utover at noen først trodde julebrusen jeg drakk egentlig var en flaske ferdigblandet drink. Ingen forsøkte heller å overtale meg til å kjøre dem hjem eller var negative til valget jeg har tatt – heller tvert i mot.

Da det kom en søt melding fra bestis utover lørdagen, hvor hun spurte hvordan min første hvite fest hadde vært, måtte jeg bare innrømme at det hadde gått overraskende bra, og at jeg ikke lenger gruer meg til neste utfordring, som kommer allerede neste uke.

Konklusjonen er derfor at det jeg antageligvis vil savne mest den neste måneden ikke er å kunne fylle på fest, men å kunne fylle et rødvinsglass halvfullt og kose meg med det i sofakroken hjemme en helt vanlig ukedag.

Fredag som lørdag denne helgen, har Julebrus vært mitt “noe godt i glasset”. Og slik skal det fortsette ut januar – minst. 

Godt hvitt år! 3. januar: “Løgnen”

“I snitt èn , tenker jeg”, svarte jeg nevrologen, da han spurte meg om hvor mange flasker vin jeg drakk i løpet av en typisk uke.

Jeg har tenkt masse på hvorfor jeg følte at jeg måtte pynte på sannheten, for det var dèt jeg gjorde. Tilstanden jeg har gjør at jeg følges opp av nevrolog, og det er ingen hemmelighet at jeg ikke burde nyte alkohol oftere enn en sjelden gang.

Det jeg burde ha sagt, var at jeg har drukket fra 1 til 4 flasker vin hver uke i flere år – selvsagt avhengig av tid og sted, men allikevel… Dessuten kunne det fort bli enda mer enn “bare” 4 flasker i uka når det var ferietid.

Den praten ble en oppvekker. Jeg innså nemlig at sannheten ikke tålte dagens lys i så stor grad at jeg – som ikke liker løgn, enten den kommer fra andre eller meg selv – ga en som skulle hjelpe meg et villedende svar, istedenfor å gi vedkommende riktig verktøy å jobbe utfra. Det er noe jeg har skammet meg over siden. Derfor har det bygget seg opp mange tanker rundt det å drikke i hverdagen, og for tre dager siden innså jeg at nok er nok.

Jeg er ganske sikker på  at jeg ikke har vært alkoholisert, men en reell alkohol-liker er det ingen tvil om at jeg har kunnet defineres som i alt stadig større grad de siste årene.

Utenom ferier – spesielt hvis jeg hadde jobbhelg – ble det kanskje “bare” ett eller to halvfulle glass med rødvin et par kvelder i uka. Jobbet jeg ikke, ble det minst et par glass både fredag og lørdag utover det, og var vi på fest ble det mer. På ferie kunne jeg i verste fall knekke tilsvarende ei flaske rødvin daglig.

Når sant skal sies, er det vel slik at alkoholisme sniker seg på deg umerkelig, slik at du en dag plutselig innser at du ikke klarer deg uten noe godt i glasset? Det er vel heller ingen hemmelighet at det som starter med fornektelse, ender med løgn på løgn overfor omgivelsene og de du er glad i.

Dit var jeg på vei, så nå var det på tide å snu.

Min hvite måned er godt i gang, og det føles bare godt – enn så lenge.

Derfor ønsker jeg dere alle nå et fortsatt Godt, Hvitt og ærlig År <3

(Oppdateringer publiseres fortløpende den neste måneden).

Fra nyttårs-partyet jeg var gjest i for bare noen dager siden. Et deilig syn da, mens det i etterkant byr meg litt i mot å tenke på hvor mange slike glass jeg tyllet innpå iløpet av året vi akkurat gikk ut av. 

 

Godt Hvitt År! 1. januar: “Sagt er sagt”

Heeelt sant”, proklamerte jeg med et selvsikkert smil, samtidig som jeg forsøkte å ignorere ansiktsuttrykkene til de andre gjestene rundt langbordet, som alt for tydelig viste at de ikke kjøpte det jeg akkurat hadde sagt.

De siste årene har det blitt servert rødt i glasset ved stadig flere anledninger. Resultatet er at jeg lenge har tenkt at det er på tide å redusere alkoholinntaket radikalt, og etter en særdeles fuktig førjul og romjul – med konstant “kos” – ble avgjørelsen tatt; Nok var nok, og nå skulle jeg ha en hvit måned!

Det var altså årets nyttårsforsett jeg hadde presentert, og som fikk flere av gjestene til å se vantro på meg, mens de ristet leende på hodet – bare minutter før 2018 gikk ut på dato.

Det å sette ord på tankene i vitners nærvær var en bevisst strategi, slik at jeg ikke skal kunne tenke at det ikke er så farlig å ta bare et lite glass nå og da, når angeren kommer snikende i hyggelig lag. Noe den definitivt vil gjøre.

For å gjøre det enda mer offentlig, inviteres du med dette til å følge historien om min hvite måned, som startet i dag morges, og som etter planen skal vare ut januar måned – om ikke lenger. For hvem vet: kanskje jeg liker følelsen av å ha kontroll over skrotten og slippe lang taxikø og kostbar transport hjem så godt at jeg blir avholds..?

Akkurat den tanken føler selv jeg er besynderlig å forholde meg til.  Men hvem vet? Mirakler er som kjent ikke umulig. De tar gjerne bare litt lenger tid – og det eneste som står mellom meg og målet er tid. I mellomtiden trøster jeg meg med artikler à la: 7 gode grunner til å ta en “hvit måned”.

Godt hvitt år!

 

På nyttårsfest i gode venners lag – med god mat og drikke – ble avgjørelsen tatt. Nå er det opp til meg å stå for det jeg har sagt. 

O’jul med din glede og barmhjertige lyst…

Dagens feed på Facebook og innboksen til Messenger fylles av juletrær, nisseluer, stemningsbilder og forventningsfulle ansikter.

Det er et deilig syn, og jeg ønsker alle som en en riktig god jul i retur, akkompagnert av alskens grønne/glitrende og røde, hvitskjeggete ikoner.

Det som ikke er like deilig, er tanken på alle som føler seg ensomme der ute. Spesielt når vi vet at jula er med på å forsterke den følelsen.

Alt flere gruer seg til høytiden av økonomiske årsaker. For oss som har det greit, er det lett å glemme at det finnes mange som har så dårlig råd at det vil ta 365 dager å komme seg au jour økonomisk etter høytiden – om enn noensinne.

Innflyttere, innvandrere og studenter med så trang økonomi at de ikke kan reise hjem – og som ikke har rukket å bygge seg et nettverk der de er – observerer samholdet og familiehyggen via facebook som piken med fyrstikkene.

Ensomme er dessverre også mange av de som har bodd her i alle år, oppfostret våre foreldre og bygget landet. De fleste blir riktignok invitert til familie eller venner på julaften, men husk at  jula varer så mye lenger enn til klokka ti den 24…

Dessverre et det også mange som er for syke til å komme seg ut på egenhånd, og som derfor vil tilbringe jula til sengs eller på sofaen, uten annet selskap enn TV og sosiale medier.

Selv skal jeg jobbe mens familien nyter årets ribbe, skåler i akevitt og åpner gavene etter at “kaffi’n” er kommet på bordet. Allikevel gleder jeg meg over at det er julaften, vel vitende at jeg dermed får hjulpet andre med å få skyss, fra callsenteret jeg jobber på. Det gir en god følelse å kunne sørge for at eldre og uføre kommer seg dit de skal (og hjem igjen) med et smil og en hyggelig kommentar – selv om kontakten begrenser seg til telefonen.

Jeg vet dessuten at jeg vil bli møtt av blide fjes og gode klemmer, og får et glass rødvin plassert i hånden når jeg slutter meg til mann og svigerfamilie ut i de små timer – og ikke minst: at jeg er så heldig å få nyte selskapet til to sett snille foreldrepar, begge mine skjønne kloner, de minste bonusbarna og den kjekke mannen min, og ikke minst: min hyggelige leieboer som ikke har egen familie i nærheten – når de kommer hjem til meg for storstilt familiehygge 1.juledag.

At opphavet ble okkupert av andre, klonene feirer med sin fars familie og svigerfamilien koser seg uten min tilstedeværelse mens jeg jobber, gjør derfor ingenting i år. Det eneste som plager meg er altså tanken på alle som ikke har noe å se frem til.

Jeg oppfordrer derfor alle og enhver til å lage ekstra plass rundt bordet en av dagene i jula, og inviterte noen de ikke nødvendigvis kjenner så godt eller er i familie med til å være med – og som kanskje nettopp derfor vil sette så uendelig mye større pris på initiativet.

GOD jul, alle sammen <3


Du har kanskje både “vaska gølvet og børi ved”… men har du skjenket de ensomme annet enn en tanke?

 

 

 

Med 1 million smittede bare i Europa, tas det endelig grep.

EU-kommisjonen (ENVI) estimerer antall Europeere med borreliose til rundt en million og har enstemmig vedtatt at både forebygging, tilgang til behandling, diagnostikk og forskning er utilfredsstillende på alle punkter.

Kommisjonens forslag til resolusjon var oppe til plenumsbehandling i EU-parlamentet i Strasbourg i går, torsdag 15. november, og ble enstemmig vedtatt.

Parlamentsmedlem Frédérique Ries fra Belgia, uttalte i den forbindelse at forskjeller i behandlingstilbudet fører til at en million europeere ikke får den behandlingen de fortjener, i møte med en altfor konservativ medisinsk respons.

I Norge bærer en av grunnene til at denne pasientgruppen ikke er blitt tatt på alvor navnet Preben Aavitsland. Den tidligere lederen av Folkehelseinstituttet har det siste tiåret jobbet målrettet for å stanse utviklingen av mer pålitelige testmetoder og har sørget for at behandlere med gode tilfriskningsresultater – som Rolf Luneng – mistet lisensen sin.

Preben fra annerledeslandet Norge, forlot FHI “etter eget ønske”, etter å ha stått i spissen for anbefalingen av Pandemrix i 2009 (influensavaksinen som gjorde at 604 saker om bivirkninger havnet på Norsk Pasientskadeerstatning sitt bord i ettertid). Siden har han ironisk nok tjent til livets opphold blant annet ved å tilby evaluering, analyse, utredning, rådgivning og foredrag til Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstituttet, fylkesmenn, kommuner, ECDC og EU-kommisjonen, via sitt private firma. Etter 4 år er han atter tilbake i varmen ved Folkehelseinstituttet – denne gang i halv stilling som overlege.

EU-parlamentet parkerer i realiteten alle “Prebener” ved å definere alt fra forebygging, til behandlingstilgang, diagnostikk og forskning som utilfredsstillendealle punkter.

Dermed gjenstår det å se om politikere og behandlere her til lands er ydmyke nok til å innrømme sine feil, eller om pasientenes beste fortsatt må vike til fordel for et svært konservativt offentlig helsevesens feilslåtte ære sin skyld.

Det som skjedde i går gir i det minste håp om at svært syke mennesker heretter kan få hjelpen de sårt trenger og har krav på.

Jeg er spent på fortsettelsen.

 

Kildehenvisninger og utfyllende informasjon:

Vedtaket:
http://www.europarl.europa.eu/sides/getDoc.do?pubRef=-//EP//TEXT+MOTION+B8-2018-0514+0+DOC+XML+V0//EN

Pressekonferansen:
https://alde.eu/en/news/1203-meps-call-for-a-european-plan-to-combat-lyme-disease/?fbclid=IwAR3LEw7NR3mBghIjB_pP4XaIJlQYU2V5ffaWK-6EmcmfhsSr52y1fUzsjAY

Rolf Luneng:
https://www.vg.no/forbruker/helse/i/g8mz0/fratatt-autorisasjonen-i-2013-pasienter-sender-sko-til-stoettemarkering-for-borreliose-lege

Preben Aavitsland:
https://sykepleien.no/2015/06/i-flattens-rike
http://epidemi.as/?page_id=39
https://www.nrk.no/ostlandssendingen/lege-frikjent-for-uttalelser-1.11356061

About Time Key Means Eventually Or At last
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

 

 

#blogg #tankerangling #ladycarina #borreliose #rolfluneng #prebenaavitsland #folkehelseinstituttet #lymedisease #flått #flaatt #eukommisjonen #envi #euparlamentet #strasbourg #enlykkensdag #glad #nyhet #nyheter #resolusjon #frédériqueries

Den enkle oppskriften på suksess

Hvis definisjonen av suksess er å gjøre alt selv, med dertil perfekt resultat, ligger jeg dårlig an. Skikkelig dårlig an…

Kan derimot suksess defineres utfra at man når sine egne, høyst personlige mål, og at det er lov å “ta en Ingrid Espelid Hovig” – du vet, hun fra fjernsynskjøkkenets barndom som alltid sa “no har me juksa litt”, mens hun tryllet frem en fiks ferdig rett, bare sekunder etter at forma var satt inn i oven – ja, da ligger jeg langt bedre an. 

Spørmålet er derfor hvor lista kan, bør og må legges, for at måloppnåelsen skal kunne kalles en suksess?  

 


Undertegnede gjør ting hun verken kan, behersker særlig godt, eller burde lære andre noe om…

 

Svaret er like genialt som det er enkelt: det er nemlig ene og alene opp til deg selv å bestemme hva du velger å være fornøyd med.

Hvor estetisk vakkert, moralsk riktig, dyrt, stort, nytt og komplisert må noe være for at du skal mene at det er bra nok? For jo, det er et bevisst valg du kan ta, om ikke å la andres syn på saken påvirke deg.

Ta undertegnede som et godt eksempel.

Det finnes tusenvis av bloggere her til lands, og det store flertall skriver om de tre M’ene: Make Up, mote og mat. Mange er de som behersker kunsten det er å formidle disse temaene i tekst og bilder på det verdensomspennende nettet, og noen få er i flertallets øyne så dyktige at de får et stort antall faste lesere.

Jeg vil tro at tusenvis av daglige lesere er de fleste bloggeres store drøm. Et mål, med andre ord. Ergo vil det blant denne gruppen mennesker befinne seg noen få kvinner og menn som kan kalle seg suksessfulle, mens det store flertallet jevnt over føler seg middelmådige – i beste fall. For hva er vel en statistikk som oftere viser et par daglige treff, når målet er å få tusenvis av lesere og bli profet i eget land?

Jeg har innsett at jeg som blogger antageligvis ikke appellerer til ungdommen. Jeg kler meg moteriktig cirka hvert femtende år. Det vil si, stilen min er stort sett den samme i dag som den alltid har vært. Tilfeldighetene vil bare ha det til at bukser med høyt liv, v-gensere og skinnjakker med pelskrage er i vinden sånn omtrent hvert femtende år. 

Jeg appellerer antageligvis heller ikke til damer rundt min egen alder (aka trettisøtten), da jeg verken får negler støpt, øyevipper limt på, håret farget, huden brunet, sinnarynka i panna lammet eller leppene fylt. Foruten litt øyeskygge, tegnede øyebryn, en eyelinerstrek tvers over hvert øyelokk og litt mascara, bruker jeg svært lite sminke. Foundation og ansiktsmaske er som fremmedord å regne på denne dama sitt bad. For ikke å snakke om hudpleie ellers! Den sørgelige sannhet er at ansiktskrem-krukkene rekker å gå ut på dato lenge før de er oppbrukt, og at jeg ikke kan huske sist jeg brukte bodylotion, neglelakk eller hårkur. 

Ikke så greit å tankerangle om klær, kroppspleie og klinete produkter da, gitt.

Det som står igjen på menyen da, er mat – og siden jeg er langt flinkere til å heie på kokken enn å kokkelere selv, og dessuten foretrekker matlaging etter Rema 1000 sitt slagord: “Det enkle er ofte det beste” (når jeg først trår til), er jeg kanskje ikke den rette til å veilede andre i jungelen av avanserte kjøkkenredskaper, spennende ingredienser og idèrike retter. Ergo forsvant også alle husmødre og pensjonister fra lista over potensielle målgrupper.

Men skitt au! Det er jo nettopp dèt som er det geniale med å legge sin egen list! Jeg kan skrive om akkurat hva jeg vil, la innlegget bli så langt jeg orker (eller kort jeg gidder), og bestemme meg for å være fornøyd med de tre til elleve daglige leserne som trofast svinger innom bloggen min, selv når ingenting har vært publisert på lenge.

Så her er før-bildet til den grom-gode retten jeg smiler så fint over på bildet over, sammen med mitt beste mattips som aldri slår feil:

Det enkle kan være like bra som det avanserte, og får du (som meg) svetteutslett bare ved tanken på å måtte ha mer enn 2 gryter i sving samtidig og måtte stå til rette overfor kresne ganer etterpå, så gå for Rema 1000-løsningen, ispedd en goood dæsj fløte og ekstra krydder. Bruk dessuten veldig god tid på måltidet, for det enkle kan også smake utrolig godt – bare gjestene er sultne nok. 
 
Sist men ikke minst, så dreier det seg ikke om å få til alt mulig, men om å få det til etter egen norm, og den bestemmer du altså ene og alene selv.
 
…dessuten vil alt være glemt om 100 år.
 
Bon appetit! 

 

 

 

 

 

#blogg #tankerangling #ladycarina #mat #oppskrift #suksess #enkelt #rema1000 #matlaging #lett #tips #fornøyd #mål #lykkes #vellykket #motivasjon

Blokkert?

Vet ikke om personalet ønsker å bli blokkert fremfor døren, men hva gjør man ikke for å glede overivrige tekstforfattere på IKEA…

 

 

 

#blogg #ladycarina #tankerangling #humor #dør #ikea #tekst #skriveleif

Det er ikke alle forunt å glise før fuglene rekker å fise

Som utpreget B- menneske har jeg en lei tendens til å kvikne til utover kvelden.

Dermed er kreativiteten gjerne på topp rundt midnatt, og jeg tenker på alt annet enn søvn. Av den grunn blir det i overkant sent før jeg kommer meg i bingen både titt og ofte. Derfor foretrekker jeg å kunne bestemme når det er på tide å åpne gluggene og slepe skjelettet etter seg ut på badet selv. Å måtte stå opp før fuglene fiser har derfor ikke vært my idea of fun så lenge jeg kan huske.

Og jeg husker ting fra før jeg fylte tre. Just sayin’…

Enkelte av stillingene jeg har hatt, forutsatte at jeg slo opp øynene innen de bevingede slapp nevnte fjert. De gangene det var tilfellene, syntes jeg tanken på å komme seg i gang i otta var langt verre enn tanken på å måtte jobbe og slite de neste 8 timene.

Da jeg som 13-åring fikk jobb som sesongarbeider, pustet jeg lettet ut da skolen endelig startet igjen i august. Ikke fordi jeg endelig slapp unna råtne poteter, bråkete traktorer, skumle insekter, klinete søle, dårlig lønn, stekende sol eller piskende regn. Neida. Jeg gledet meg bare vilt til å kunne få en ekstra time på øyet hver morgen..!

20 år senere tjente jeg til livets opphold ved en flyplass. Ofte startet arbeidsdagen 5:30. At jeg overlevde den halvtimen jeg gjespende manøvrerte bilen etter beste evne mens det gikk i hundre og helvete langs E18, anser jeg som bevis på at miraklenes tid ennå ikke var forbi.

De gangene jeg en sjelden gang hadde førstevakta, som startet kl 4 (!), var det egentlig ikke noe problem. Da tok jeg meg nemlig sjelden bryet med å legge meg i forkant…

Midtveis i livet jobber jeg fortsett skift. Denne gang på et callsenter. Vaktene jeg foretrekker, strekker seg fra tidlig ettermiddag til sene kvelden. Dette er nærmeste overordnede informert om, og tas stort sett hensyn til, da det er nok av dem som foretrekker dag- og nattevakter. Innimellom må jeg selvsagt trå til på vakter som starter på den tiden av døgnet jeg definerer som ukristelige. Som i dag, da jeg måtte sette meg i bilen 5:20 for å ankomme i tide.

Du hildrane du, så trøtt jeg var! Ikke bare aktiverte jeg husets boligalarm, slik at stakkaren som sto opp et par-tre timer senere nærmest fikk hjerteinfarkt, da sirenene begynte å ule samtidig som vedkommende intetanende åpnet soveromsdøra si. Jeg glemte også deler av matpakka igjen nede i bilen da jeg kom frem, sølte ut kaffe og slet med å se skriften på skjermen jeg skulle tilbringe de neste 8 timene foran.

Det er allikevel noe som er positivt for et B-menneske, ved det å begynne jobb før fuglene fiser;

Når jeg endelig har kviknet såpass til at jeg at jeg skjønner hvor jeg er og hva jeg driver med, er vakten halvgått, og det er straks på tide å dra hjem igjen.

Og slik går no dagan…

Undertegnedes morratryne vitner om en inderlig lengsel etter dyna, som dessverre ikke kan tas med på jobb.

#blogg #tankerangling #ladycarina #jobb #trøtt #trott #morratryne #tidligvakt #sove #bmenneske

Kjører du den helst inn foran eller bak?

Det er kniven jeg ønsker å vite hvor hvor du helst plasserer.

Er du en “backstabber” – eller fremsnakker du folk og tar uenigheter opp med den det gjelder?

True friends stab you in the front, er det et ordtak som sier.

Men hvordan fungerer det i praksis?

Dagens 6-år gamle minne på Facebook kunne like godt ha blitt skrevet i dag – eller om 20 år – da ordene alltid vil gjenspeile det indre kompasset jeg streber etter å følge til enhver tid.

Jeg har ufravikelig tro på at åpenhet og (kanhende smertefull) ærlighet er eneste vei å gå, dersom man vil være en person andre føler de kan stole 100 % på – på sikt.

Derfor vil jeg også i fremtiden gå direkte til sakens kjerne dersom jeg oppdager at det snakkes i korridorene om meg selv eller noen jeg bryr meg om.

Hvor åpen jeg velger å være med noen, eller på vegne av en person, anhenger med andre ord av relasjonen den jeg snakker med (eller på vegne av) og jeg, har.

Temaet er tross alt true friends, og ikke “hvermannsen”.

Til deg som er i ferd med å tro at dette er et dagsaktuelt tema, har jeg bare én ting å si: spør meg, hvis det er noe du lurer på rundt min person.

Om svaret mitt blir like interessant som naboenes ville ha vært, er antageligvis en annen historie…

 

#tankerangling #ladycarina #truefriends #venner #backstabbing #baksnakking #ærlighet #åpenhet #sannhet #rykter

Pimp My Headstone

Det pimpes både her og der. Biler, motorsykler, akvarium og folk fornyes, forskjønnes og styles. Alt skal skinne, sparkle og se ubrukt ut.

Midt oppi all forskjønning av egne omgivelser innså jeg at noe var blitt ignorert alt for lenge. Det var ikke hus, båt, bil eller meg selv som kunne trenge en real renovering, men (av alle ting) gravplassen til besteforeldrene mine!

Full av dårlig samvittighet innså jeg at dette er noe jeg burde ha gjort for lenge siden, siden ansvaret for mine besteforeldres hvilested ble mitt i fjor høst.

Dermed var prosjekt Pimp My Headstone i gang.

Mine skjønne døtre falt for ideen, og ville gjerne bli med da jeg spurte om assistanse da dagen for å sette igang opprant.

Klar til dyst, foran et høyt elsket, men dessverre altfor lavt prioritert, gravsted.

I mangel av gode tips og råd, endte vi opp med å skrubbe selve stenen ren for 25 års skitt med børste og vann, etter at mirakelmiddelet ovnsrens hadde fått virke en stund. Du snakker om effekt!

Om det burde anbefales videre, vet jeg ikke, for det kan like godt ha vært jentenes intense skrubbing som gjorde susen. Sikkert er det ihvertfall at stenen ble gullende ren – og klar for prosjektets neste fase.

Mini-me og Eldsteklonen sto virkelig på for forfedrenes skyld.

På forhånd hadde jeg funnet frem et par bilder av stedets "beboere". Disse ble skrevet ut og laminert.

Deretter samlet jeg sammen silkebånd, saks, og noen solcelle- lamper jeg har hatt liggende.

Alt lå nå spredd ut på plenen foran grava, klar til å brukes i pimpe-øyemed, og resultatet ble som følger;

Hva resultatet best kan beskrives som, overlater jeg til den enkelte å definere utfra egen, personlig smak.

Sikkert er det ihvertfall at samvittigheten min føles like ren som stenen, og at det inspirerer til å besøke en stelt og personlig pyntet grav oftere i fremtiden… og kanskje nyte utsikten, slik klonene mine gjør her:

To stykk flinke jenter tar en velfortjent hvilepause etter endt dyst.

#ladycarina #blogg #Pimpe #style #gravstein #pynte