Minner verdt en påminnelse

“Hva tenker du på?”, startet jeg et Facebook-innlegg med for nøyaktig 6 år siden. 

Det som slo meg da jeg leste innlegget, er at det er tidløst og fortjener å deles igjen:

Jo, jeg tenker at det er en mening med alt som skjer. At forskjellen på hvordan mennesker oppfatter en og samme hendelse, skyldes deres erfaringsgrunnlag og evne til å se muligheter i enhver situasjon – og ikke minst viljen man har til å gripe mulighetene når de oppstår. Der og da! :))

Noen liker å dyrke all verdens elendighet ved å forsikre seg om at alle og enhver (til enhver tid) vet hvor ille de har det. Andre bruker sine nærmeste til å tømme tanken og be om råd, før de tar et skritt bakover, får oversikt over “skadeomfanget” og analyserer situasjonen;

– Er skaden uopprettelig?

– Ville den oppstått før eller siden?

– Er det noe jeg selv har gjort som førte til den, og hva kan jeg i så fall gjøre annerledes neste gang?

– Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen?

– Hvilke muligheter gjenstår?

– Hvilken erfaring gir dette meg?

– Hva GODT kan komme ut av det?

Min konklusjon etter noen særdeles utfordrende år, er at;

* HVER gang en dør lukkes, gir det deg muligheten til å åpne en ny – og finner du den ikke, så bygg og monter den selv.

* Ikke forvent noe av andre. Bli heller positivt overrasket når de rundt deg viser omsorg, lojalitet og initiativ – og VIS at du setter pris på det, i ord og handling.

* Still opp for de du er glad i, uavhengig av hva du tror de er villige til å gi i retur – sitt uansett ikke på rumpa og vent på at andre skal gjøre noe for deg først. Det kommer det ALDRI noe annet enn bitterhet ut av.

* Unn alle du liker å ha det bra, uavhengig av din egen situasjon – og minimer makten til de som vil deg vondt, ved å bestemme deg for at de ikke er verdt å bruke energi på (det vil ALLTID være de som har det bedre eller verre enn deg. Det endrer ikke DIN situasjon. Det eneste din holdning til andre endrer, er hvordan DU SELV oppfattes.)

* Godta situasjonen – eller gjør noe med den. Andre valg finnes ikke.

DET tenker jeg altså på, en helt vanlig tirsdag… fordi jeg føler meg superheldig! 🙂 De siste årenes utfordringer har nemlig vist meg hvem jeg kan stole på, hvem som stiller opp uten å forvente annet enn et takk i retur og hvem som vil meg godt. Jeg har fått spennende muligheter, artige opplevelser, nyttige erfaringer og særdeles flotte bekjentskaper – men aller viktigst; jeg har blitt gitt muligheten til å kunne hjelpe andre i samme situasjon – og DET gjør MEG glad :))

Tirsdagsklem til alle som en der ute, fra en noe i overkant filosofisk Carina 😉

Som avslutningen tilsier ble innlegget skrevet på en tirsdag. 6 år senere innser jeg at dét langt fra er den eneste likheten med dagen i dag. 

Hva morgendagen vil bringe, gjenstår å se. At det blir en spennende dag er det eneste jeg vet med sikkerhet. 

Sikkert er det også at utfallet av den vil få meg til å huske den – ikke bare 6 år frem i tid, men for evig og alltid. 

“Hvordan klarer du å sitte ute midt i pollensesongen uten å nyse, når du ikke bruker medisiner lenger, Carina???”

Det spørsmålet kommer gjerne når jeg forteller at jeg er allergimedisin-fri på tiende året, men allikevel er i stand til å sitte ute og kose meg midt i pollensesongen, uten symptomer.

Jeg fikk påvist pollenallergi da jeg var 19 år. De neste 20 årene utviklet årstiden (jeg tidligere alltid elsket) seg til å bli et mareritt av kløe, nys, snørr og fatigue.

Etterhvert ble også timotei, burot og hundepels en del av nei-listen. Plagene oppsto dermed ikke bare på våren, men varte fra slutten av mars og til langt utpå senhøsten – samt året rundt når jeg måtte omgås våre firbente venner.

Fortvilelsen var stor, og alle som har opplevd det samme, vet hvor depressivt det er å måtte ta til takke med å observere naturens eksplosjon av lukt og farger fra innsiden av stuevinduene, fremfor å kunne oppleve det på kroppen fra utsiden.

Rett før jeg rundet 39, ble jeg tipset om et produkt av en tidligere sykepleier. Hun hadde sett seg lei av symptombehandlingen helsevesenet driver med, og ønsket heller å jobbe med forebygging som gjør kroppen i stand til å reparere seg selv. Produktet hun introduserte, mente hun hadde potensiale til å styrke kroppens immunforsvar på grunn av dets høye innhold av antioksidanter.

Det hun sa hørtes logisk ut, men da hun viste meg “mirakelproduktet” hun påsto kunne være roten til alt godt, satt jeg bare og måpte og lurte på om hun ikke bare trodde på dette, men også på julenissen – for dette kunne da ikke være mulig!?!

Produktet hun viste meg var nemlig dette:

 

Sjokolade som helsekost – for godt til å være sant, eller godt på alle måter?

 

Helt riktig: her satt en erfaren sykepleier foran meg og oppfordret meg til å spise meg sunn på sjokolade!

Skit au, tenkte jeg, etter å ha smakt på en. Om det ikke helper på noen av plagene mine, vil det definitivt hjelpe på humøret! Dermed bestilte jeg min første boks med Xocai sunn sjokolade, og startet straks å knaske i meg 3-4 deilige biter hver dag så fort den kom i hus.

Ikke en dag har jeg angret, for da våren kom det året, og jeg tok sjansen på å gå den i møte uten kortisonsprøyte, allergipiller, nesespray og øyedråper innabords, kom aldri “the big bang” som forventet. Istedenfor kunne jeg –  for første gang på 20 år –  oppleve at våren kom, våren var her og våren gikk… uten at jeg merket noe til pollenallergien!

Selv hus der de hadde hund, kunne jeg besøke, uten å reagere – og jeg skjønte ingenting!

Et par-tre ganger siden da har jeg forsøkt å være “sjokofri” samtidig som raklene slipper sitt gule støv over østlandet, bare for å se om det er noen forskjell… og angrer like mye hver gang, når nysing, rennende nese og kløende øyne jager meg til sengs, så sliten, så sliten, så sliiiiten..!

Om mørk sjokolade laget av kaldpresset kakao, acaibær og blåbær-ekstrakt er løsningen for enhver allergiker, verken kan eller skal jeg påstå. Det eneste jeg vet sikkert er at den beviselig inneholder store mengder antioksidtanter (3 biter gir mer enn 100.000 ORAC, hvilket er kravet for superfood), så lite karbohydrater at den kan spises selv når man går på lavkarbo-diett, sunt fett (fordi den ikke er varmet opp under produksjon) – og at den har hjulpet meg i så stor grad at jeg ikke lenger gruer meg til våren!

Hvis min historie – og facebooksiden jeg har opprettet for å kunne hjelpe andre med å få tak i herligheten (trykk her for å besøke den) – kan hjelpe flere, så er det ingenting bedre enn det – og uansett er det jo ikke spesielt trist å kunne spise sjokolade 3-4 ganger hver eneste dag, med verdens beste samvittighet???

 

Denne dama gruer seg ikke lenger til våren, men gleder seg vilt til å kunne nyte enda en eksplosjon av farger og lukt fra utsiden av stuevinduet!

Fast eller flytende fremtid?

Har du grunn til å grue deg til det som kommer, eller har du ting nok på stell til å kunne ha is i magen fremover?

Omtrent slik vinklet Nettavisen saken, da de her om dagen varslet det norske folk om neste forventede renteøkning – en spådom som slo til, da Norges Bank satte opp styringsrenten med 0,25 % i dag.

Hva betyr en slik renteøkning for mannen i gata – det vil si deg og meg?

Det er en kjensgjerning at husholdningenes gjeldsgrad har steget de siste årene, og for tiden er langt høyere enn hva regjeringen er komfortabel med. Sagt på godt norsk: de fleste har for mye gjeld i forhold til hva de eier*

De av oss som befant seg på Tellus mot slutten av åttitallet har boligkrakket friskt i minne. Den gang førte uheldige økonomiske konjukturer til at renta steg til den ble tosifret. Dette gjorde at mange etterhvert slet med å håndtere gjelden sin, noe som igjen førte til at stadig flere ikke så noen annen utvei enn å selge hus og hjem.

Dessverre havnet så mange i lignende situasjon at markedet til slutt flømmet over av boliger. Dermed kicket tilbud-og-etterspørsels-kurven inn. Det vil si at de få som hadde økonomi til å kjøpe bolig nå hadde så mange alternativ å velge og vrake blant at de kunne legge inn skambud, og få det akseptert av desperate selgere – som kjente kreditorenes pust i nakken.

Resultatet ble at boligprisene falt drastisk, mange boliger ble tvangssolgt og ulykkelige selgere ble sittende igjen med stor gjeld etter salget.

Dette scenarioet ønsker ikke regjeringen en repetisjon av. Derfor har de allerede i årevis advart oss mot å stifte for høy gjeld i forhold til inntekt og eiendeler, og pålagt låneinstitusjoner å stille alt strengere krav til potensielle kunder. Men fungerer det?

Jeg linket til Din Side sin “Sløsekalkulator” på Facebook her om dagen, med spørsmål om noen turte å fylle den ut og legge ut resultatet i kommentarfeltet. Engasjementet lot ikke vente på seg, og det var artig å se variasjonene – men akkurat som forventet, ble det også kommentert av enkelte at postene i kalkulatoren ikke viste sløsing, men prisen for å leve livet.

Svaret mitt ble at det var interessant å se spriket i folks “sløsing”, men at jeg ikke skjønte hvorvidt det betyr at noen bruker mer enn andre, eller at enkelte bare er mer ærlige med seg selv? Hun som skrev at: “…så lenge lønna står til forbruket, kommer man ikke i Luksusfellen” sa det bedre enn de fleste, og fikk meg til å tenke at det å overleve livet er det samme som å ha råd til et sted å bo og mat på bordet – mens det å leve livet er å kunne nyte god mat og drikke, reise på tur, fylle hverdagen med meningsfulle aktiviteter og kunne unne seg det man trenger – når man trenger det.

Sistnevnte mulighet forutsetter at man har oversikt, struktur og kontroll over egen økonomi.

At alle ikke har det – og heller ikke ønsker å minnes på det – kom tydelig frem i kommentarfeltet da jeg repostet innlegget Hvordan står det til med privatøkonomien? fra 2016, for en stund siden. Jeg skulle ikke komme her og komme her, og ble helt tydelig oppfattet som både ovenfra-og-ned og belærende av enkelte. Sist jeg postet det var reaksjonene udelt positive, så det er tydelig at noen følte seg mer truffet denne gang. Hvorfor det er slik, vet de best selv, selv om jeg selvsagt gjør meg noen tanker, når reaksjonen kommer fra noen som vet at jeg har hatt det trangt økonomisk mer enn èn gang i livet og har måttet forsake mye for å komme dit jeg er økonomisk i dag.

Tilbake til dagens renteøkning og hvilke konsekvenser det vil få for deg og meg.

Noen vil ha fremtidige renteøkninger bakt inn i budsjettet sitt allerede, og kan dermed – som Nettavisen skrev – ha is i magen også til høsten, og beholde flytende rente også når neste oppjustering ventes. Andre vil derimot ha så lite å gå på at de burde ha bundet renta før dagens økning ble kjent.

Dessverre vil alt for mange møte den økte utgiftsposten med et skuldertrekk og heller dra kredittkortet oftere for å kunne opprettholde dagens forbruk, enn å knipe inn på godene de mener seg berettiget til å ha, uavhengig av inntektsnivå og gjeldsgrad.

Dette er hovedgrunnen til at både økonomer, regjeringen – og vi som ønsker å gjøre folk bevisst verdien av en velfungerende privatøkonomi – frykter resultatet av flere renteøkninger i nærmeste fremtid.

Allikevel er jeg fast i troen på at flytende rente er det beste valget for de som har råd til å ta sjansen – enn så lenge.


Skal – skal ikke? Om du burde binde renta før høsten eller ikke, is the question..!

 

*Gjeldsgraden finner du ved å dele summen av gjelda di på summen av eiendelenes verdi. Er svaret “1” eier banken i praksis alt du eier og har. Et lavest mulig tall er derfor å foretrekke, da det betyr at du selv eier differansen (regnet i prosent).

Godt Nytt År! 31. januar: “Målstreken er innen rekkevidde”

Dagen før dagen befinner målet seg rett rundt hjørnet.

Jeg har nok gitt uttrykk for at det er en stor sak å skulle holde seg unna alkohol en hel måned, men sannheten er at det har vært veldig deilig med et laaangt og godt pusterom fra lettere beruselse, fyll og alskens varianter av dagen derpå.

Jeg har holdt meg edru på julefest med venner, julebord med kolleger, 30-års lag for et familiemedlem og hjemmehygge med Eldsteklonen. Alt i løpet av januar måned – for ikke pokker om jeg ville la dette påvirke sosiallivet mitt!

Det har selvsagt hatt en effekt, men på en god måte. Ikke har jeg delt en flaske vin meg noen midt i uka. Ikke har jeg “kjededrukket” en fredag eller lørdag jeg ikke har hatt noe på tapetet. Ikke har jeg vært sliten hele lørdager og søndager etter å ha vært ute dagen før, og ukurante vakter på jobb har vært helt ok – for en som er kjørbar til enhver tid.

Jeg har funnet ut at det finnes alkoholfri hvitvin, “boblis” og øl som er helt på høyde med de alkoholholdige variantene smaksmessig. Jeg har handlet alkoholfritt på Systembolaget og på Nordby Supermarked! Hvem skulle trodd at det noensinne ville skje for bare en måned siden?!?

Det har som du skjønner blitt en “harrytur” (eller to) i løpet av perioden, selv om jeg verken røyker, snuser eller har drukket på er stund. De to førstnevnte vil jeg med glede fortsette å holde meg unna, men jeg er jo ikke helt dum heller – så kvota ble selvsagt tatt med over grensa. Ergo har jeg nok å hygge meg med fremover, hvis jeg vil dét.

I morgen er dagen jeg har ventet på i 30 dager her, nemlig 1. februar. Jeg tenkte først at jeg burde tilføye et endelig i den setningen, men så innså jeg at det ikke er riktig beskrivelse av følelsen jeg sitter med.

Det at prosjekt Godt Hvitt År går mot slutten føles ambivalent. Etter en periode hvor jeg var var trøtt, trøtt og atter trøtt, har jeg de siste ukene merket at energien er på vei tilbake. Det skjedde omtrent midtveis og har vedvart i så stor grad at jeg har gått fra å være en reell sofagris, til å trene yoga, svømming, roing og vekter inntil 3 ganger i uka – på toppen av at jeg orker å jobbe flere vakter enn tidligere.

Med tanke på at jeg er litt enten/eller – i den forstand at jeg lett ender opp med å skeie skikkelig ut når jeg først tillater meg selv å bli slepphendt – så er jeg redd for å falle tilbake til det gamle mønsteret med “lördag hela veckan lång”.

Boden er full av alkohol. Lysten til å konsumere det er tilstede, om enn ikke i så stor grad som først fryktet. Kropp og sjel liker tydeligvis de tiltakene jeg har utsatt meg selv for de siste fire ukene, og jeg er mer bevisst på når og hvor (mye) jeg burde konsumere fremover.

I morgen kan det nok være at jeg tar meg et liiite glass til maten uavhengig av selskapet – men “Big Joe” vil jeg gå inn for å spare til spesielle anledninger heretter!

 

Det snør, det snør, tiddeli-bom!

Noen ganger går det litt hardt for seg når husets frue går løs på snø og is med det hun har tilgjengelig for øyeblikket: 

Da kan det være greit å ha utstyret i orden for hovedjobben, og det har jeg heldigvis nå:

Selv jeg som digger synet av hvit, dalende snø, synes det er litt over-kill med føyka  som har sveipet over østlandet de siste dagene.  Jeg rekker knapt å frese gårdsplassen fri for milliarder av fnugg før det er på’n igjen.

Det er dessuten ikke bare innkjørselen som har en dimensjon det tar tid å grave frem:

Allikevel synes jeg snø er skikkelig digg! ‘

Det eneste jeg kanskje kan klare meg uten, er når for mye av det i veibanen får følger som dette:

Det er dessverre ikke kun så kosmetisk som det ser ut, for det jeg traff befant seg rett foran hjulet, slik at min elskede Elfant ikke er kjørbar på en stund. Sånn kan det gå.

Godt det fortsatt snør, så jeg ikke har problemer med å holde humøret oppe 😉

Kjør pent, folkens!

Aller helst minnes jeg fremtiden

I det jeg slo opp øynene i dag morges skjønte jeg at det var noe spesielt med denne dagen. 

Noen dager er bare litt bedre enn andre, og det var følelsen jeg våknet med i stad. Derfor var det litt ironisk at det første som møtte meg da jeg åpnet Facebook var følgende minne:

Alt er sjelden 100 % bra til enhver tid i noens liv, men noen ganger føles alt allikevel så mye bedre enn ellers. Og en slik dag har jeg altså i dag – på tross av at snørra renner og jeg er sliten etter gårsdagens kveldsvakt.

Så hva gjør jeg på en slik super-bra dag? Jo, jeg skal benytte meg av et fantastisk  tilbud kommunen vår tilbyr noen av sine innbyggere – nemlig trening på dagtid alle hverdager for en superbillig penge.

Fortiden har sine ups and downs og nåtiden kunne helt sikkert vært bedre – men fremtiden vet jeg vil bli fantastisk.  Hvordan jeg vet det, tenker du? Jo, fordi utfallet av den er helt opp til meg… og deg.

Ha en strålende tirsdag!


Glad i hjertet og ivrig etter å komme igang med dagens trim vet jeg at denne dagen vil bli superfin 🙂

Godt Hvitt År! 20. januar: “Status”

Kalenderen viser siste halvdel av januar og det er på tide å gjøre opp midlertidig status, litt over halvveis inn i første fase av prosjekt “Godt Hvitt År!” (som du kan lese mer om her).

Jeg hadde regnet med at det ville bli vanskelig å kutte alkoholen helt, fremfor å trappe ned. Det har ikke vært tilfelle. Jeg kuttet tvert etter nyttårsaften, og har ikke merket det helt store suget før jeg satte meg til bords i går kveld. Da kjente jeg til gjengjeld virkelig på lysten til å ta et glass rødvin til maten. Men et impulsivt sug, som først oppsto 3 uker inn i den hvite måneden, kan neppe kalles abstinens. I hvert fall ikke fysisk. Tre små Clausthaler, funnet på Meny tidligere på dagen, reddet sånn sett kvelden.

Det har med andre ord gått overraskende greit å følge mitt selvpålagte alkoholfrie opplegg. Dette til tross for at støtten jeg har fått på hjemmebane i all hovedsak kommer fra leieboeren, som ville vise solidaritet ved å trappe ned eget konsum til et minimum. Jeg mistenker dessuten at eventuelle utskeielser konsumeres i ly av eget territorium, for å spare meg for fristelser. Det er en omtenksom gest jeg setter stor pris på.

Mini-me går også for en hvit måned, men tillater seg i motsetning til meg å skeie ut ved 3 anledninger. Hadde jeg gjort det samme, ville jeg ha endt opp som kjerringa – du vet, hun som sanket ved og tenkte “orker jeg den, så orker jeg den”.  Kommer sjelden noe matnyttig ut av det, så best å la være.

Neste utfordring blir når Eldsteklonen toger nedover fra “bartebyen” i forbindelse med den kommende ukas jubileumfeiring. Selv om det naturlig nok føles som en fest å ha henne tilbake i barndomshjemmet for noen dager, vil ikke Mami by på verken rødt eller skummende denne gang. Derimot vil jeg tilby meg å frakte henne og søsteren til og fra 30-årsdagen vi skal i halvannen mil unna. Regner med at dèt faller i så god jord at det kompenserer for manglende servering på hjemmebane.

Fortsatt Godt Hvitt År (eller i hvert fall januar måned) ønskes deg fra denne siden av tastaturet.

 

Skal det være en pose, herr og fru kjøpmann?

Er dagligvarekjedene miljøbevisste, eller bruker de bevisst miljøet som en unnskyldning for å kunne rane egne kunder?

Det er kjedenes salg av plastposer jeg tenker på. Meny, Coop, Kiwi, Rema 1000, Spar og resten av hurven er selvsagt ikke de eneste utsalgsstedene som bevisst lopper kundene for penger. Kleskjedene og resten av handelsstandens medlemmer har alle kastet seg på trenden. “Skal det være en pose? Det blir 2 kroner.” sier personen bak kassen med et unnskyldende smil. “Ja, det er jo på grunn av miljøavgiften de er blitt så dyre,da”, kommer det gjerne, hvis du rynker så mye som ørlite på nesa.

Hallo? Hva pokker hjelper det miljøet at jeg loppes for 2,- hver gang jeg handler utover egen bære-evne? “Jo, da skal du liksom tenke deg om og ikke kjøpe så mange, skjønner du”, smeller det fra den tyvaktige kjøpmannens talsmann, som befinner seg bak kassaapparatet.

Newsflash, kjære handelsmenn og -kvinner: dersom jeg kjøper færre plastposer i kassa fordi 2 kroner per pose får meg til å bruke forrige plastpose om igjen, eller ta i bruk  et handlenett, så blir jeg nødt til å kjøpe meg en rull med søppelposer ved siden av, for å ha et sted å putte søpla mi!

Dette vet dere selvsagt. Ifølge Din SIde er poseavgiften på 50 øre pr pose som selges over disk. Med tanke på at de mest grådige kjøpmennene begynte å ta seg betalt ei krone allerede for flere år siden (jeg gremmes over at kjøpmannen som viste seg å være opphavet til hele elendigheten er en bekjent av meg), så tilsier en prisstigning på 100 % siden da, at halve prisen skyldes en eksisterende grådighetskultur og 1/4 tilfaller poseavgiftens innkrevere. Det betyr at den siste 50-øren ikke har noe med miljøet å gjøre, men er ren profitt for forretningene. Eller ran på høylys dag, som jeg kaller det.

En spade er tross alt en spade, og grådighet er og blir nettopp dèt.

Dette har irritert meg kraftig lenge, og da jeg var innom Billig & Bra i Tønsberg i forrige uke, og skulle betale, kom det sedvanlige “Pose?”-spørsmålet fra kassadamen. “Ja, fæl som jeg er, så kjøper jeg meg heller ut av den dårlige samvittigheten for to kroner, fremfor å måtte fylle lommene”, svarte jeg.  “Ikke at jeg ser hva de kronestykkene har å si for miljøet. Enten trenger du pose eller ikke, og for å være helt ærlig, så har jeg inntrykk av at miljøaspektet er mindre viktig enn å sko seg på kundenes godtroenhet”, sa jeg med et oppgitt sukk.

“Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for noe som helst hvis du bruker våre poser”, sa kassadama, mens hun dro frem et eksemplar og holdt det opp så vi kunne se teksten som preget den. Denne bæreposen er fullstendig komposterbar og blir til jord, sto det sort på hvitt. “Den kan brukes til matavfallet til og med”, fortsatte hun. “Så de to kronene du betaler her, dekker hva den faktisk koster oss. Ja, eller ikke. Jeg tror egentlig den koster mer, og at vi sponser kundene litt”.

Jeg ble helt målløs. Hvorfor gjør ikke alle forretningene det samme? Jeg vil tro miljøbevisste forbrukere heller gjerne betaler FEM kroner per komposterbar pose, fremfor å kaste to kroner ut av vinduet, uten at det fører til annet enn større utbytte for kjøpmenn og aksjonærer.

(innlegget fortsetter under bildet)

I Dagbladet kunne vi her om dagen lese om en ny type bærepose, som slettes ikke er av plast, men som er laget av et ufarlig materiale som løser seg opp i varmt vann. Posene kan med andre ord drikkes (!) etter bruk. Enn hvor bra dette høres ut – sett fra et miljøvennlig perspektiv – så klarer altså noen skarpe hjerner Dagbladet velger å slippe til, å uttale at dette ikke er en god løsning for Norge. Atte det var?!?

Det fantastiske argumentet serveres oss av Guro Hauge i miljøstiftelsen Zero . Hennes konklusjon er at nedbrytbar plast ødelegger gjenvinning av ordinær plast..! Ja, altså… nå er vel hele poenget at det ikke skal være noe plast igjen å gjenvinne etterhvert? Nei, dette lukter det svidd plast av.

En ting er i hvert fall sikkert: forsvinner arbeidsplassene fra resirkuleringsanleggene, så oppstår det nye i en eventuell dyrking og produksjon av miljøvennlige bæreposer, så dette kan umulig være noe annet enn et panisk utspill fra noen som er påvirket av kommersielle interesser. Men det er selvsagt kun min egen personlige mening.

Kjære kjøpmann. Nå kjenner du til det miljøvennlige alternativet, og har for lengst oppdaget det du allerede visste ville skje; nemlig at nedgangen i antall solgte bæreposer etter innføring av poseavgiften var forbigående, og ikke har noe som helst for seg miljømessig.

Det er derfor min tur til å spørre DEG, kjære kjøpmann: “Vil DU ha en bærepose?” En miljøvennlig variant du kan selge videre med god samvittighet langt inn i fremtiden..?  

 

 

PS. Del gjerne innlegget, så budskapet kanskje når en kjøpmann eller to til slutt.

 

Cash is king!

Har du tenkt over effekten av å betale med kontanter?

Cash is King! Eller..?

Etter at jeg fikk en pen slant i gave til jul, har jeg har gått rundt med kontanter i lommeboken. Jeg tenkte at de ville få bein å gå på, da pengepungen tradisjonelt sett pleier å være kronisk tom rett over nyttår. Slik har det ikke blitt.

Selv om jeg donerte et helt ukesbudsjett til et trengende avkom rett over nyttår, og har deltatt på et knippe festligheter de tre siste ukene, har jeg brukt mindre penger enn jeg vanligvis gjør iløpet av en så lang periode. Hvordan kan det ha seg?

En av grunnene er antageligvis at jeg har kjørt prosjekt “Godt Hvitt År!” (klikk på teksten for å gå til innleggene) siden 1. januar. Det går ut på at jeg har satt bremsen på et alkoholinntak som var i ferd med å komme ut av kontroll, ved å kjøre en klin hvit måned først, før jeg deretter vil regulere drikkingen strengt de neste månedene. Klar det merkes når man ikke kjøper vin og øl i dyre dommer hver eneste uke!

En annen, og vel så viktig årsak i disse januar-salg-tider, er at jeg valgte å putte pengegaven i safen og fylle opp lommeboka ved behov. Det å se hvor mye jeg bruker og hva jeg har igjen på den måten, gjør at jeg tenker meg om to ganger når jeg har lyst til å skeie ut, fremfor å dra kortet uten å skjenke saldoen så mange tankene.

Det overrasker meg egentlig ikke at bruken av papirlapper og mynter gjør meg mer bevisst, men at det skulle gi store utslag på lommebokas tykkelse, så jeg ikke for meg. Det eneste negative jeg kan se med dette, er at jeg taper trumf-poeng og prosentene som følger Æ-appen. Ja, også må jeg selvfølgelig planlegge større kjøp bedre, siden jeg ikke ønsker å gå rundt med større beløp på meg.

Jeg vurderer derfor hvorvidt jeg skal fortsette å benytte kontanter fremfor kort fortløpende. Så får tiden vise om effekten bare er fobigående, eller for effektiv til å gå bort fra.

Smaken av penger er ikke å forakte …

 

Godt Hvitt År! 12. januar: “En reise inn i det ukjente”.

“Åssen går det med deg og hvit mnd? Jeg sprakk i går, men sov godt da”, skrev venninna mi på Messanger i stad.

Jeg ba henne om å klikke seg inn på på min My Story på Snap, der jeg la ut en oppdatering etter at jeg kom hjem fra årets jobb-julebord, som gikk av stabelen i natt. Da kunne hun selv avgjøre hvorvidt jeg hadde sprukket eller klart meg?

Fasiten kan ikke akkurat defineres som spennende avsløring. Jeg var nemlig like edru under opptaket, som jeg var da jeg dro innover til restaurantområdet på brygga tidligere på kvelden – og konkluderte enda en gang med at det føles rart å sette seg bak rattet og kjøre hjem fra fest.

Allikevel er det noe avgjørende jeg opplevde annerledes i går, i forhold til forrige selskap jeg var edru i (som du kan lese om her). Det noe var så essensielt at det ga meg troen på at “prosjekt Godt Hvitt År!” vil la seg kombinere med et aktivt sosialliv. Så hva var det? Før jeg svarer på det, vil jeg gå litt tilbake i tid.

I forbindelse med at jeg skrev det første innlegget i “Prosjekt Godt Hvitt År!”, publiserte jeg det på Facebook. Da tipset en bekjent meg om en nettside som selger alkoholfri vin i kommentarfeltet. Jeg fulgte linken, men ble så sjokkert over at det jeg anser for å være avansert saft koster tilnærmet like mye som vanlig vin, at jeg bare måpte. “Da kan jeg like så godt drikke brus”, tenkte jeg.

Da jeg satt på gårsdagens julebord med gode kolleger og kjempet mot trøttheten, tenkte jeg at jeg måtte ta grep for ikke å dra hjem altfor tidlig. Som sjåfør hadde jeg sagt ja til å hjelpe en kollega med brukket ben å komme seg til og fra festen, og siden jeg ikke ønsket å korte ned kvelden hennes mer enn nødvendig, måtte jeg klekke ut måter å kvikne til på.

Det var da – i det servitøren kom bort til bordet mitt og spurte om jeg ville ha hvitvin til forretten – at det slo meg at jeg kunne prøve noe nytt. Det noe var å forsøke alkoholfri vin. Som sagt, så gjort.

Etter å ha tatt en slurk av det jeg ble servert, måtte jeg  spørre servitøren om hun hadde tatt feil og gitt meg alkoholholdig drikke? Ingenting ved smaken tilsa nemlig at dette var alkoholfritt, men den teorien ble bestemt avvist av servitøren. Dette var ekte uekte varer.

Jeg ble både overrasket og begeistret da jeg innså at dette var et fullgodt substitutt, og at jeg ved å nyte alkoholfritt antageligvis kan klare å “lure” kroppen til å tro at jeg nyter noe sterkere – og dermed kanskje holde ut litt lenger enn planlagt?

Med dette i tankene ba jeg om alkoholfri rødvin til hovedretten. Da det møreste oksekjøttet du kan tenke deg sto foran meg, gledet jeg meg til å skylle det ned med en god slurk rødt, og fikk en reell nedtur. Jeg ble helt forferdet over smaken: Det riktignok ut som rødvin, men både luktet og smakte syrlig druesaft!

Skikkelig nedtur, med andre ord. Ergo ble glasset stående så godt som urørt måltidet igjennom, før jeg “glemte det igjen” og brukte siste drikkebongen på enda et glass leke-hvitt, da jeg hoppet over på et annet bord til desserten.

At “vin gjør fin”, gjelder ikke alle typer vin – men at alkoholfri vin gjør det enklere å gå ut i edru tilstand for en som assosierer det gode i glasset med utelivets gleder, kan jeg skrive under på.

Kvelden ble veldig hyggelig, og jeg holdt ut til rundt midnatt. Da var heldigvis krykke-frøkna så sliten at hun tok initiativet til å reise hjem.  Vel hjemme snappet jeg som tidligere nevnt en liten oppdatering, før jeg hoppet i seng.
Da jeg chattet med venninna mi i samtalen jeg refererte til, fortalte jeg henne at det er flere som har bestemt seg for å ha en hvit måned. Deriblant Mini-me og kompisen. Forskjellen er at de har tillatt seg selv 2 “sprekk” iløpet av måneden, noe de selvsagt skal få lov til å ha, uten at det rokker ved min respekt for dem.
Jeg velger allikevel å ha et stramt regime selv den første måneden, da jeg har en tendens til å strekke strikken for langt når jeg først tillater at den strekkes litt. Allikevel slo det meg under samtalen med min venninne at det kanskje ikke er så dumt med en opptrapping?
Derfor vil jeg tillate meg selv 2 valgfrie utskeielser per måned fra og med februar. Fra mars vil jeg inkludere også 1 hverdag, hvor jeg tillater meg å skeie ut. Det er uansett langt bedre enn å drikke annenhver og hver sin onsdag, en og annen tirsdag, torsdag og søndag, og hver eneste fredag og lørdag jeg ikke jobber.
Min søte og blide kollega, Elisabeth, koste seg nok en smule mer enn undertegnede på firmaets julebord i går – men det spørs om ikke min morgen ble en enda større smule bedre enn hennes? Det var ihvertfall det jeg trøstet meg med, der jeg satt og kjente trøttheten ta overhånd, mens jeg nippet til det tredje glasset alkoholfri hvitvin.